trehundreogsekstifem

tanker

For et grusomt år vi nå skal legge bak oss.

For noen hinsides forjævlige trehundreogsekstifem dager som har gått, dagene som altså utgjør 2015; et vondt, vanskelig og sårt år. Irriterende, frustrerende og seigt.

Vi lever i en dysfunksjonell verden. Millioner av mennesker har i år flyktet fra det de én gang kalte et hjem, ut i det usikre, bare en bedre fremtid med spørsmålstegn bak. Det er bare mørke her. Mennesker dør fordi de ikke har tilgang på nok næring. Barn vokser opp foreldreløse fordi sykdom – som det finnes en kur mot, bare ikke der – dreper mor og far.

Og så finnes også all denne elendigheten her, i verdens beste land.

Mer enn seks tusen av oss er hjemløse. Antall rusmisbrukere er trolig langt høyere, gjerne det dobbelte. Rundt hundre tusen norske barn utsettes i dag for en eller annen form for omsorgssvikt. Hver tiende norske kvinne har blitt utsatt for voldtekt.

Sønnene våre blir terrorister, mødre svikter og bedrar. I vårt lille land, i vår lille verden.

Så kan jeg selvsagt skrive metervis om mitt mismot, la tungsinn stå som tittel, for så å velte meg i egen rennesteinsgugge. Dette året, som nå svinner hen, har vært piller, smerter, sykdom og tårer. Døden på betongfat, om du vil.

Nok nå!

For her er det fine; vi kan velge. Hvordan vi vil se verden, hvordan vi ønsker at verden skal se oss. Og i likhet med samtlige år, har også det som nå skal erstattes, handlet om valg. Om vår rett og vår evne som mennesker til å velge.

Jeg kan ikke velge å være frisk, men jeg kan velge å se det fine, så godt det bare er mulig. I stedet for det vonde og vanskelige som har vært, ser jeg; sterkere relasjoner, engler forkledd som sykepleiere, et helsevesen som er trygt og tilfredsstillende, venner som sier «jeg er glad i deg» så mye oftere til hverandre, en familie som gir meg ubegrensede mengder varme og kjærlighet, og dager der jeg stort sett har hatt det godt.

Vi kan ikke velge å bo i et land der det ikke finnes utfordringer eller ulikheter. Der det er unison enighet om alt, ingenting noensinne forandres, og ethvert individ til enhver tid har det oppriktig godt med seg selv.

Vi kan ikke velge oss en verden der hverken sult, sykdom eller krig finnes. Der vi alle er likestilte, og alt til stadighet er i balanse. Der barn kan leke og voksne kommunisere, uten å tenke over utseende, religiøs, etnisk eller politisk tilhørighet, kulturell bakgrunn, kjønn, alder eller seksuell orientering.

Det landet, den kloden, eksisterer ikke. Men vi kan velge å bidra til at en slik eksistens er i litt nærere rekkevidde. Vi kan velge å se det gode i mennesket foran oss, i situasjonen vi brått ble dyttet inn i, i året som har gått – og i året som kommer.

Så;

For et fint år vi nå skal legge bak oss.

For noen himla herlige trehundreogsekstifem dager som har gått, dagene som altså utgjør 2015; et varmt, vakkert og fargerikt år. Givende, berikende og godt.

Takk, alle, som har bidratt. Og velkommen, 2016.

IMG_9885

2015 har vært et godt år – sånn velger jeg å se det, og ønsker alle et godt 2016!

en NYFW-jomfrus notater

tanker

Mine moteukeerfaringer begrenser seg til Oslo. Her er det jeg noterte meg da jeg debuterte som Fashion Week-tilskuer i New York, under Tommy Hilfigers visning.

Publisert på Det Nye.

THEA_STEEN

Foto: Privat / Tommy Hilfiger – satt sammen av Det Nye

10.39: Egentlig ankom jeg fire minutter over ti. Fint å være ute i god tid, første gang, og sånt. «Du kan sikkert gå inn, men jeg tror ikke det er så mange der», sier en av vaktene på utsiden. Greit. Jeg går på en kafé et par kvartaler unna, drikker te i håp om at den skal gjøre meg hakket mer immun mot New York-kulden (det er umenneskelig kaldt for tiden, og jeg tror jeg har opplevd brain freeze for første gang i mitt liv – en slags eksteriør variant) og drar tilbake 35 minutter senere. Det er fortsatt like kaldt, men langt mer kaos på utsiden. Fotografer, vakter, biler, folk med mobiltelefoner, folk som ser for kule ut til å fryse og folk som ikke har innbydelser. Jeg smetter inn, jeg.

10.43: Ingen ser dumt på meg der jeg beveger meg inn i hallen, og jeg forsøker alt jeg kan å ikke se dumt på noen. For noen av disse menneskene ser – beklager det simple ordvalget – dumme ut. Innendørsbruk av solbriller i mer enn tre minutter og balansegang i hæler så høye at de gir meg dårlige assosiasjoner til barneskolens stylteløp i stavangersøle på syttende mai legitimerer vel ordvalget. Gulvet er dekket i grønt liksom-gress. Alle har fått utdelt små utklippstavler med en såkalt «playbook» påklipset (her står masse info om alle plaggene som skal vises og litt info om Hilfiger, blant annet). Det er digre plakater og storskjermer med blinkende amerikansk fotball-terminologi. Jeg gjør en kjapp touchdown på rad fem, plass tre. Det er mye å se på, og jeg forsøker å se på alt.

10.57: Karrueche Tran (eksen til Chris Brown) smiler og poserer hvor enn hun går over matten. Noen norske motedamer setter seg rundt meg, Nicole Richies lillesøster to-tre meter foran meg, og et par andre halvkjente ansikter – moteprofiler, kjendisbarn og bloggere – snakker med presse, kjente og ukjente. En ung gutt iført en tynn kamuflasjejakke står midt på banen og knipser ivrig rundt seg med mobilen sin. «Cool kids can’t die», står det på ryggen. Jeg er sikker på at han hadde dødd av kuldesjokk etter atten minutter på utsiden iført den jakken, selv om det er rimelig kjølig her inne også: Alle klemmer hverandre, ett kyss på hvert kinn, men ingen smiler. Det er tisking, hvisking, kameraklikking og mingling, men alle ser så strenge og alvorlige ut, noen ser til og med sure ut. Showet har altså startet. Motevisningen ser ut til å drøye.

11.12: En asiatisk dame ikledd en fargerik strikkegenser med «rock n’ roll» brodert inn på baksiden og dårlig stripet hår setter seg foran meg. Fire rader nedenfor – på første rad. Blitzregnet hagler. Jeg aner ikke hvem hun er, og lurer på hvordan jeg skal klare å google meg frem til det etterpå.  Gressmatten er fortsatt full av minglende publikummere, alle ser ut til å være veldig viktige og kjente, men jeg tror ikke at noen av dem har en egen Wikipedia-side. Jeg tar meg selv i å ufrivillig stirre på ei dame som går en soloparade over gressmatten i et ubehagelig gjennomført og kvalmende temavennlig antrekk: Knallrød tights, knallrødt skjerf, knallrød lue, knallrød genser med «12» på ryggen, og en lang, knallrød kåpe lite tilfeldig henslengt over venstre skulder. Solbrillene tar hun først av seg idet hun finner plassen sin på femte rad, vis à vis meg. Hun forsøkte, iallfall.

IMG_1733

MOTEKAOS: Jeg har fortsatt ikke funnet ut hvem frøkna på første rad er, men i ettertid vet jeg at kjendisbarn som Sofia Richie og Julia Restoin Roitfeld satt der. Kult. Foto: Privat

11.24: Jeg ser Bill Cunningham! Og Rita Ora! Sistnevnte samler et hav av fotografer rundt seg idet hun kommer inn sammen med kjæreste og designersønn Ricky Hilfiger. Hilfiger Junior ser ikke ut som en Hilfiger junior.

11.28: Yes. Nedtelling fra 00:29 på skjermen. Yes! Destiny’s Child på høyttaleranlegget. Yes, det begynner! Hilfiger-modeller kommer ut av en dør det står «Locker Room» i hvite college-bokstaver over. Hele rommet lyser opp – fra de omtrent tusen-og-tjue-to mobilene, som alle forsøker å forevige et eller annet. Snapchat, Instagram, kollasjer, farger. Jeg tar noen bilder, jeg også.

11.30: Alt jeg klarer å se på er beina til én av jentene. Hun har på seg en strømpebukse og brune, kraftige wedges, og det ser vondt ut når hun går. Skoene ser gode ut, altså, det ser ikke ut til at det Tyra Banks alltid minner modellspirene i «Top Model» om – det der med at som regel får du ikke din skostørrelse, og det må du bare finne deg i – stemmer, ikke i dette tilfellet. Men modellen ser ut til å ha det vondt. Beina hennes ser ukomfortable ut, der de drar henne over gressmatten. Hun fremstår så skjør, og er så umenneskelig tynn, som om hun kan falle om når som helst. Jeg håper hun liker jobben sin.

11.31: Stakkars fotografer. Mens modellene har en hel amerikansk fotballbane som sin lekeplass, deler fotografene – som jo også er på jobb – rundt fire ganger fire kvadratmeter ved utgangsdøren. De står nesten oppå hverandre og det ser himla ubehagelig ut. Jeg er glad jeg ikke er her for å fotografere.

IMG_1752

HILFIGER, HILFIGER, HILFIGER: Det der er Gigi Hadid, altså. Foto: Privat

11.36: Modellene er tilbake og går på rekke og rad, frem og tilbake over den falske gressmatten. Mange av plaggene er ganske kule. Ikke sånn «kan kanskje brukes til inspirasjon, men aldri til å ha på seg, fordi de er altfor crazy»-kule, som jeg hadde sett for meg at det skulle bli, de ikke-eksisterende antall gangene jeg har visualisert meg selv på en diger motevisning i New York. Mer sånn: «Dette kan jeg faktisk gå i til hverdags»-kule. Modellene viser tomler opp, slår knyttenever opp i den tomme luften og jubler halvkleint, før de forsvinner inn i garderobene. Jeg skjønner virkelig ikke den jubel-biten av showet.

11.39: Idet modellene er borte, dukker Tommy opp. Han hopper inn på gressmatten, gir en klem til ei og en fotballhjelm han bar under armen til en annen, vinker litt mot publikum, og hopper ut igjen. Jeg får nesten ikke med meg at han forsvinner engang, før alle i rommet stormer ut, som om det går en brannalarm alle utenom meg kan høre. Fortsetter det i et annet rom? «That was awesome», mumler to jenter monotont bak meg, og fortsetter å prate like uentusiastisk om hva de har av planer for resten av dagen – mens de hurtig beveger seg inn i publikumskvernen. Ferdig, altså?

11.43: Alle går. Massen glir gjennom utgangsdøren. De eneste fotografene som er igjen, er de som tar bilder av de fargerike vennene sine med mobiltelefoner foran Hilfiger-logoer og fotballrekvisitter. Jeg tar meg en runde på gressmatten og fotograferer folk jeg aldri har sett før, og får heller sure miner i retur. Det er virkelig ferdig.

11.49: På med skjerf, votter og solbriller, og ut mot den skarpe solen og den enda skarpere kulden. Et titalls fotografer står på utsiden, brøler og skriker. Et par av dem tar bilder av meg. Godt at heller ikke de har stålkontroll på hvem som er hvem av alle disse motemenneskene. Jeg trenger meg gjennom mengden uten å snu meg. Jeg er ganske sikker på at det ikke lenger er så kaldt ute.   

hjem. ikke hjemme.

tanker

Ti dager med sol, strender, sykling, bussturer, bøker og bading går fort. Presens blir alltid veldig fort preteritum når jeg er bortreist, borte fra hjemmet. Rart, egentlig. Og fint, også. Når du er hjemmefra skal du alltid hjem igjen. Men jeg er ikke hjemme, selv om jeg har kommet hjem.

Å komme hjem etter et opphold i annen by eller et annet land, betyr å lande. Tilbake til rutiner. Hverdagsliv. Klesvask, jobb, innkjøp av matvarer og betaling av regninger. Sånn fungerer det praktiske. Å komme hjem betyr også å være tilbake i den trygge kjernen. Komfortsonen. Der de menneskene du er glad i er. Der du er deg selv. Der du kjenner igjen livet ditt, det faktiske, upolerte livet ditt, som ikke nødvendigvis er en daglig Instagram-fest. Det stemmer ikke overens med det jeg tenkte da jeg låste meg inn i leilighet 505 mandag kveld. Leiligheten var kald og mørk, og jeg var ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme her.

I løpet av de ti dagene jeg var i Mexico, gjemte snøen vekk gatene rundt leilighetsbygningen jeg bor i. Den rakk å fryse seg fast til bakken. Store deler av den rakk også å smelte igjen. På balkongen min ligger det fortsatt rester etter været som var, mens jeg lå på en eller annen strand, drakk en eller annen smoothie og leste en eller annen bok. Jeg liker ikke snøen. Og jeg liker ikke minusgrader. Allerede den mandagen, kanskje én og en halv time etter at jeg hadde låst meg inn i leiligheten, søkte jeg etter nye reiser. Til varmere steder. Cuba, Bahamas, Hawaii. Hvorfor vil jeg ikke bare være her, i verdens beste by? I hjemmet mitt, som ikke egentlig er hjemme?

«Reisedepresjon», sier Kathrine via en hakkete Skype-linje mellom Buenos Aires og New York. Lyden av viften som gjør det varme rommet hennes litt kaldere tar bort litt av lyden av stemmen hennes. Jeg drikker C-vitaminer fra norgesglass og har surret et fleecepledd rundt meg. I likhet med meg, er heller ikke hun hundre prosent i stand til å kjenne på følelsen av å være hjemme. Eller kanskje hun kjenner seg hjemme på en annen måte enn det jeg gjør. Kanskje hun ikke har behov for å kjenne seg hjemme, på samme måte som meg. Men jeg tror at hun har rett. Jeg tror at alt blir bedre. Det er sånt man er nødt til å tro, uansett.

Snøen forsvinner nok snart. Hver eneste dag vinner solen over isklumpene, og sørger også for at minusgradene ikke er så bitende. Vinter ser mest av alt ut som en nedfryst høst, som om snøen og kulden setter alt på pause, før det plutselig forsvinner og høsten for alvor er borte. Det blir sikkert vår snart. Tiden går tross alt mye fortere når du ikke er hjemme.

to tidssoner, krisekrone og pistrete plastjuletre

tanker

I dag er jeg litt usikker på hva som irriterer meg mest.

Kanskje er det døgnrytmen min. Den er omtrent like herpa som neglelakken på høyre pekefinger. Jeg forholder meg til to tidssoner døgnet rundt. Så å si hver dag de siste syv ukene har jeg holdt meg våken til den norske arbeidsdagen starter. For å lese mail. For å lese det som skrives på Twitter. For å lese nettaviser. For å se morgendagens norske avisforsider. Et par timers søvn. Nye overskrifter. Nye ord på sosiale medier. Nye mailer. Av prinsipp har jeg alltid vært sterkt imot ettermiddagslur-konseptet for alle over fire og under seksti. Nå har jeg begynt å tillate meg selv å duppe av et par timer, slik at jeg kan sove litt når alle dere i Norge sover, før jeg våkner igjen, og har kvelden sammen med amerikanerne. Resultatet er at jeg er forvirret og irritabel. Jeg er norsk og amerikansk, lever i USA og jobber i Norge. Alltid i to tidssoner. Dét er irriterende.

Kanskje er det juletreet i stuen som irriterer meg mest. Det er grusomt stygt og stakkarslig, og dukket opp fra intet. Av plast, attpåtil. Så utvilsomt at jeg er redd det tar fyr bare jeg ser på det. Det henger ikke pappengler og nisser med bitemerker på det, slik det alltid gjør på mormor sitt. Det lukter ikke ordentlig juletre, engang. Det verste er at jeg hadde skrevet «kjøp juletre» under «mandag»-mellomtittelen i ukesoversikten min. Jeg skulle kjøpe et ordentlig juletre, et sånn som lukter og drysser nåler og trenger vann for å overleve julen, samme dag som den pistrete plastgrenen dukket opp i stuen. Vanvittig irriterende.

Kanskje er den overdrevent svake kronen det verste av alt. Jeg driter i at London-helgen blir litt dyrere for dere der hjemme, eller at julegodteriet fra Sverige plutselig ikke er så himla mye billigere akkurat nå. Jeg jobber for kroner, og betaler i dollar. Når hver dollar koster nesten én krone mer enn det den gjorde for et par måneder siden, har husleien min plutselig økt med 1500 kroner. Per måned. Det er akkurat så irriterende at jeg bare lukker øynene, jeg. Så slipper jeg forholde meg til det. Jeg kan iallfall late som om jeg ikke må forholde meg til det. Helt til jeg klikker meg inn på en norsk nettavis, når det er natt i New York og morgen i Norge, leser saker som «Så mye betyr kronekollapsen for deg», og kjenner at irritasjonen er tilbake.

Kanskje er det bare det at jeg i det hele tatt tillater meg selv å være irritert som irriterer meg mest. Det fine er at det er få ting som er så lett å ordne opp i som ens egen dagsform. Jeg finner frem neglelakkfjerneren og tar bort den plutselig så ujevne hvite lakken. Ringer mor for å sutre litt, før hun minner meg på at det snart er jul, og at jeg tross alt får besøk om en uke – selv om det visstnok er så vanvittig dyrt for nordmenn å dra til USA om dagen, med pinglekronen og alt. Jeg tar på meg ulljakken, den sorte jeg aldri fryser i, og setter meg på balkongen. Min balkong. Med utsikt mot Manhattan. Med sollys og akkurat passe høyt støynivå. Det er ti grader, jeg hører på James Blake og glemmer at det står et glissent plasttre i stuen. Jeg glemmer at alt er blitt litt dyrere i denne byen over natten, glemmer at jeg er noe underernært på søvn og at jeg – midt i all irritasjonen – begynte å lure på om ikke mandlene mine brått kjentes hovne ut, rett før Florida og alt.

I dag bestemmer jeg meg for at jeg ikke skal la meg irritere så lett, at jeg ikke skal klage så mye på ting jeg likevel ikke kan styre i særlig stor grad. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, tviler på at jeg er kurert, men jeg klarte iallfall gå forbi plastjuletreet uten å ville kaste det ut av vinduet i femte etasje. Jeg tar de seierne jeg får.

 

jeg angrer ikke

tanker
Jeg angrer ikke på at jeg flyttet til Oslo. Det skjedde litt for spontant sammenliknet med mine preferanser, og jeg hadde egentlig aldri likt den byen. Dessuten hadde jeg bare vært der tre ganger, og det hadde vært så umenneskelig kaldt og stort hver gang. Men jeg var aldri i tvil om hva jeg skulle svare da Dagbladet ringte en septemberdag i 2011, og lurte på om jeg hadde mulighet til å prøve meg i kulturavdelingen et par måneder – med foretrukket oppstart omtrent tre dager frem i tid. Tre år og én måned senere flyttet jeg fra Oslo og Dagbladet med vemod. Klump i halsen siste arbeidsdag, full av tanker og følelser på flyet til Stavanger. Nå er det i fine, stygge, fredelige, kaotiske, kalde, ensomme, støyete, vakre Oslo jeg føler meg mest hjemme. Jeg har fått venner for livet i den byen. Blitt voksen der. Lært å bo sammen med mennesker jeg ikke kjenner, ta hensyn til mennesker jeg egentlig ikke bryr meg,om, blitt økonomisk ansvarlig, noenlunde uavhengig og kjøpt både min første og andre vinterjakke for penger jeg selv har tjent. Jeg har opplevd ting på godt og vondt – få av dem er hendelser jeg helst ville vært foruten. Mest sannsynlig har jeg hatt den beste mulige starten på arbeidslivet, og helt sikkert er det at jeg har hatt de flinkeste og fineste kollegaene jeg kunne fått. Jeg har til og med fått til å vaske klær uten å ødelegge noe, flere ganger. Nei, jeg har aldri angret på at jeg flyttet til Oslo.
Jeg angrer ikke på at jeg forlot Oslo. En tåre, kanskje tre, på flyet til Stavanger. Jeg innrømmer det. Men ikke fordi det føltes feil. Jeg har ofte kjent at en avgjørelse er helt riktig, men at det likevel er en så stor avgjørelse – som setter såpass mange følelser i sving – at jeg til forveksling kan både virke og føle meg trist. Sånn var det å flytte fra Oslo. Jeg dro fra et liv jeg hadde brukt tre år på å bygge opp, en hverdag som akkurat hadde begynt å for alvor falle på plass, og en tilværelse jeg oppriktig likte – for første gang på ganske lenge. Men jeg gjorde det med visshet om at det kunne bli enda bedre, trygg på valget jeg hadde tatt, overbevist om at timingen var fin og magefølelsen til å stole på. Jeg dro for å gjøre noe jeg hadde drømt om siden jeg var elleve år og listet meg ned i kjellerstuen for å se «Sex og singelliv»: Bo i New York. Jeg vet ikke om jeg kommer tilbake til Oslo, sånt noe er vanskelig å vite, men jeg vet at jeg er glad i den byen, og at jeg på ingen måte ser på livet mitt der som avsluttet.
Jeg angrer ikke på at jeg dumpet deg. «Deg» er det mange av: Du som utnyttet naiviteten min da jeg selv var for ung til å ville forstå det. Du som ville leve «et trygt og godt liv i Stavanger» sammen med meg fordi jeg «ikke hadde planer eller ambisjoner om å gjøre noe annet enn å være med deg». Du som bare var sammen med meg når du bedro en annen, og som alltid løy til meg om det livet som egentlig var ditt – det du faktisk levde. Du som var så voksen og velartikulert på MSN-chatten, men som i virkeligheten var like introvert som meg, og langt mindre oppegående enn du utga deg for å være. Du som på avstand så ut som en ridder i skinnende rustning, men som viste seg å være en dust surret inn i aluminiumsfolie. Du som en gang var min bestevenn, som jeg ga en sjanse fordi du maste deg til det, og som sviktet meg da jeg først lot deg. Du som kysset meg bak annekset i barnehagen, men nektet blankt for det da jeg fortalte det til de voksne, og anklaget meg for det samme i stedet. Du som kom med kjærlighetserklæringer fordekt som fylleprat, men aldri kunne stå for det når blodet ditt var rent. Du som aldri hadde troen på meg, aldri støttet valgene jeg tok og drømmene jeg hadde. Du som forgiftet noe som kunne blitt fint med løgn. Jeg angrer ikke på at alt dette er fortid nå. Men jeg angrer heller ikke på at det en gang var nåtid.
Jeg angrer ikke på at jeg tilga deg. Du som brøt tilliten min, og gjorde meg til en enda mer lukket person enn strengt tatt nødvendig. Brent barn er dårligere lekekamerat, og særlig sammen med den som en gang hadde en lighter i den ene hånden og tennvæske i den andre. Det gjorde vondt, og såret er fortsatt der, men det gror fordi jeg tilga deg. Det gror fordi du aldri ga opp jakten på tilgivelsen min, fordi du ba om en ny sjanse, beviste at du fortjente den, og fortsatt gjør det den dag i dag. Det er vondt å verke, slitsomt å være sur, og selv om vi ikke vil bli som før, er det forferdelig fint at ting kan forandre seg. Jeg har uansett aldri hatt særlig til overs for sjeler uten sår, men jeg er redd jeg kommer til å angre om jeg viser deg de nye jeg har fått. Vi trenger ikke være som før. Vi kan bare være sånn vi er nå, du og jeg.
Jeg angrer ikke på at jeg bestemte meg for å gjennomføre, da jeg aller helst ville snu. De fleste gangene jeg har tatt en avgjørelse som jeg visste ville få en stor effekt på mitt liv, eller menneskene rundt meg, har jeg vært full av jantelovstemmer som sa at jeg ikke var flink nok, at jeg ikke kom til å klare det. Med tiden har jeg blitt flinkere til å overse det. Jeg tror det er dét som er å bli voksen. Men jeg kjenner fortsatt noen ganger, når jeg skal gjøre noe jeg ikke tidligere har gjort eller bestemme meg for noe som vil få store konsekvenser, at jeg har mest lyst til å snu. La være. Heller bare være trygg og stå helt i ro. Og da tenker jeg på de mange gangene jeg har gjennomført, hvor fint det har vært – både mestringsfølelsen av å ta avgjørelsen som føles så riktig og resultatet av det. Jeg kom meg jo gjennom den første dagen på ny arbeidsplass, det var ingen der som sa at jeg ikke var flink nok, eller lo av meg. Jeg overlevde å flytte til en ny by, og både få nye venner og å holde på de jeg har. Og den første Tinder-daten jeg var på, som jeg ville droppe fordi jeg var overbevist om at enten ville bli klein eller livsfarlig, var kanskje ikke med min fremtidige eks-mann, men han prøvde hverken å drepe meg med hendene sine eller med samtaleemnene han valgte. Og det var jo en hyggelig erfaring å gjøre seg. Noen ganger har jeg klart å overtale meg selv til å hoppe i det, og lykkes i å stenge de negative tankene ute på egenhånd. Andre ganger har jeg trengt hjelp fra omstendighetene. Men det er jeg som har tatt de avgjørelsene om å prøve, det var jeg som til slutt endte opp med å fullføre. Og jeg kan ikke huske å noensinne ha angret på noe av det i ettertid.

stadig på leit

tanker

Det er ikke kaldt, men alle ser ut til å fryse. De går så fort, har ikke tid til å smile, og glemmer å se rundt seg. De ser ikke de asfalterte gatene som er fylt med gult løv. De merker kanskje ikke at det regner, for andre gang etter at jeg ankom Amerika, og at høstløvet blander seg med sølevannet slik at det mister litt av gulfargen sin hver gang en dråpe faller på det. Akkurat nå faller dråpene tett, blandingen blir bare gråere, og snart er alt det gule borte. En mann med unødvendig kort lue og altfor tunge boots dytter borti meg akkurat der Lorimer Street så vidt berører Metropolitan Avenue. Han mumler «sorry», men ser ikke på meg, da hadde han kanskje sett at jeg ser fortvilet og lei ut.

Regnet tar en pause, og løvet på bakken i McCarren Park er fortsatt like gult som det på trærne. Noen steder ser det ikke ut som om det har regnet i det hele tatt. Lyskasterne gjør vondt i øynene, men jeg blir stående for å se på de som spiller amerikansk fotball, men bare litt, for jeg vet jo ingenting om reglene, og det hele føles egentlig ganske meningsløst. Tre jenter løper forbi meg og puster tungt. En mann ser ydmykt på meg akkurat idet blandingshunden hans gjør fra seg i et offentlig bed, og jeg går videre slik at han skal slippe å plukke det opp foran meg, eller slippe å bryte loven foran meg ved å la være. Aller mest går jeg videre fordi lyskasterne har tvunget tårekjertlene mine til å produsere ekstra mye væske, og fordi jeg fortsatt leter etter det jeg ikke finner.

«You can’t always get what you want, but if you try sometimes well you might find, you get what you need», synger Mick Jagger inn i ørene mine via hodetelefonene og jeg blir irritert og skifter låt. Jeg er i ferd med å gi opp. Klokken er to minutter over åtte i New York og to minutter over to på natten i Norge. Hver gang jeg ser på klokken, legger jeg til seks timer, og lurer på hva alle i Norge gjør på. Jeg tenker at det er mye kaldere der, at noen sikkert er våkne fortsatt, og at jeg kanskje ikke er alene om savnet. Det er bare litt vanskeligere for meg å gjøre noe med det. Én uke og tre dager har gått siden jeg forlot Norge. Jeg trodde ikke at jeg kom til å savne noe som helst. Var overbevist om at alt ville bli bedre her, at jeg ville være for travel til å i det hele tatt tenke på Norge og alt det som finnes der. Iallfall mesteparten av tiden. Jeg har ikke hjemlengsel, men det er én ting jeg savner, og jeg håper alle som bor i Norge vet hvor heldige de er.

Jeg går inn i nok en dagligvarehandel og tror at det er dagens femte. Heller ikke denne har jeg vært i før. Jeg går frem og tilbake i den lille butikken, opp og ned langs hver eneste rad av reoler. Det finnes ikke den vare i kjøleskapsrekken som unnslipper blikket mitt. Heller ikke her har de det jeg savner og trenger. De to mennene iført svarte skjorter med navnelapp på kikker på meg, jeg har på meg en stor ulljakke og de tror sikkert at jeg kommer til å naske noe. Jeg føler meg forpliktet til å legge igjen penger også her, går bort til rengjøringsseksjonen og plukker med meg en flaske countertop spray som visstnok lukter Iowa Pine, hva enn det er. Rengjøringsmidler er sjelden dumt å kjøpe, tenker jeg, og gir fem dollar til mannen i kassen. Men det fyller ikke tomrommet jeg til stadighet kjenner på.

Selvfølgelig har jeg googlet det. Selvfølgelig har jeg trykket inn både den ene og den andre formuleringen, uten at det har hjulpet. Like selvfølgelig har jeg vært innom minst tre butikker der de selger drikkevarer daglig, hver eneste gang i håp om at jeg skal forlate butikken tilfredsstilt, men den gang ei. Diet Pepsi, Coke Zero, Diet Coke, Pepsi Wild Cherry, Cherry Coke, Vanilla Coke, Diet Coke Black Cherry Vanilla, men aldri Pepsi Max.

New York, jeg elsker deg, men hvor er det du gjemmer all Pepsi Max-en?

24 timer

tanker

Jeg har satt kjosfast for første gang, på Oslo lufthavn, i fire og en halv time. Flydd i en Dreamliner for første gang, plassert mellom to godt voksne menn – på den seteraden du aller minst vil bli plassert på – den som er rett ved nødutgangen, og dermed også toalettkøen. Derfor har jeg heller ikke sovet i det hele tatt, for første gang, på en syv timers flytur. Redd for å våkne med hodet på en ukjent skulder, til synet av mitt eget sikkel på en ukjent skjorte. Irritert på alle de som må på do hele tiden, som snubler borti beina mine mens de kombinerer køventing med halvakrobatiske øvelser. Men jeg kom meg til New York. For fjerde gang.

Jeg er alene i verdens beste by for første gang. Våknet på et hotell jeg knapt husket å ha sjekket inn på et par timer tidligere, i Queens for første gang. Droppet både frokosten og løftet jeg ga meg selv om at jeg skulle ta subwayen fra dag én, nå som jeg skal bo og leve her, og hoppet inn i en yellow cab. Til Brooklyn, for å signere kontrakten for mitt første hjem i New York City. Jeg har gått gjennom mitt nye nabolag i Williamsburg for første gang, og konkludert med at det ser lovende ut for kanskje nittende gang. Jeg har drukket grønn juice på en lokal deli. Dokumentert via Snapchat at denne dagen var varm, 21 grader varm, faktisk. Satt opp nye lister for mitt nye liv. Kjent litt på at Norge ligger fem timer foran meg og gjespet, vært opprømt og tilfreds. Alt stemmer.

image image (2) image (1) bilde

Jeg har tatt subway for første gang. Fra Brooklyn til 6th Avenue. Ingen bragd i seg selv, men jeg gir meg selv et klapp på skulderen fordi jeg omsider husket at jeg ikke er turist. Ikke denne gang, og det er første gang. Jeg har gått fra 14th Street til 59th Street. Fått gnagsår og hetetokter og kjent på halsen at det nærmer seg november likevel. Kjøpt en adapter som ikke virker. Glemt å kjøpe tannkrem. Igjen. Brukt vonde bein som unnskyldning for å ta taxi tilbake til Queens. Blitt sjekket opp av en godt under middels sjarmerende gjeng på en lokal deli – han ene sa til og med at jeg kunne få sove hos ham, når som helst. Men jeg trives best på hotellet. Alene. Og lørdag flytter jeg inn i leiligheten.

Jeg er avslappet, for første gang på veldig lenge. Kanskje skyldes det mangel på søvn, eller jetlag, eller at jeg har litt mer feber enn det jeg innbiller meg. Jeg velger å tro at det er fordi dette er riktig. Meg. I denne byen. Nå. På ubestemt tid, for første gang. I løpet av de 24 timene som har gått siden jeg forlot Oslo og Norge, på overtid, har jeg rukket å kjenne på frihetsfølelsen, lukten av det forsøplede og overbefolkede New York, sommerfuglene i magen, 680 milliliter Arizona Green Tea til 99 cent, mestringsfølelsen, smertene i beina etter å ha gått og gått og gått, følelsen av sol mot ansiktet og tilfredsstillelsen av å gjøre det jeg aller mest har lyst til. Og alt det der kombinert føles jævlig godt. Og veldig rett.

ti kroner og adjø for alltid

tanker

Tårer og snørr. Høylytt hulking og små, svarte spor av følelser nedover kinnene. På mors side av familien har vi vært følsomme folk lenge før både Eidsvåg og OnklP ble født, og det var helt bevisst at jeg i morges la maskarabørsten fra meg etter å ha dratt den én gang over vippene. For to timer siden lå den mørke massen under øynene mine. Nå er alt borte.

I dag har jeg sagt «sees plutselig» til far (51). «Snakkes snart» til søskenbarn (20) og tante (52), fått «god tur»-hilsener fra venninnene (25). Men hva kan jeg si til mormor (78)?

Det er ikke noe nytt. Norske bestemødre har sendt av gårde barnebarn til Amerika i århundrer. Rundt 800 000 av våre forfedre – et par av dem skulle vise seg å bli mine – ble fraktet i skip fra den norske kystlinjen til amerikanske havner på 1800-tallet. Vekk fra fattigdom og klasseskiller i Norge, til landet der drømmene skulle gå i oppfyllelse, håp bli til virkelighet og eventyr stå i kø. Langt bort fra det vanskelige livet i nord. Uten Iphone og Skype og Instagram-filtre som gjorde Amerika – om mulig – enda mer forlokkende for de som ble igjen. «Reiser du nå, kommer du aldri igjen», var beskjeden de reiseklare guttene fikk av mødrene sine. En tier i hånden og adjø for alltid.

Det var et siste farvel den gang. Bli, eller reis – med en forståelse av at alt som ikke fikk plass på DS «Stavangerfjord» ble fortid i det samme skipet la fra havn. Amerika var fremtiden og de færreste kom tilbake til Norge. Nesten like mange av USAs innbyggere oppga i 2010 «norsk» som svar på spørsmålet om etnisk opphav, som det tallet som står ved siden av «befolkning:» på Norges Wikipedia-side.

Vi flytter fortsatt oss, vi nordmenn, men reisen er mer komfortabel nå. Langt mer effektiv. Koster oss ikke så mye, verken på den ene, andre eller tredje måten. Mine forfedre gikk om bord «Amerikabåten» i Stavanger, og ankom Ellis Island i New York flere måneder senere. Noen døde på ferden, andre ble født. I morgen går jeg om bord i en Dreamliner, og ankommer JFK-flyplassen drøye åtte timer senere (med forbehold om at «Kjos-fast» plutselig blir mer enn et perifert uttrykk). Vi er fortsatt eventyrlystne og håpefulle, og ingen har tatt fra oss drømmene våre. Flykter ikke fra elendighet og håpløshet, nødvendigvis, men det kan da alltids bli bedre. På den andre siden av gresset, den andre siden av Atlanteren. Rett over dammen.

Det er New York, og det er ikke langt. De fleste av oss jubler når Finn finner flybilletter til under 3000 kroner, og drar på spontan storbyferie en langhelg. Noen av oss blir til og med borte et semester, ett år, kanskje tre. Men vi kommer alltid tilbake, og når vi gjør det, er alt som vi forlot det. Nettaviser, sosiale medier og blogger bidrar til det. Vi opplever så mye, går glipp av så himla lite.

Men mormor (78) har ikke Iphone eller MacBook. Hun kan ikke – bare ved hjelp av et par klikk – se Instagram-bildene av Brooklyn-hipsterne, balkongutsikten mot Manhattan eller sykkelturen i Williamsburg jeg kommer til å legge ut. Vil ikke få se glimt av min hverdag via Snapchat. Hun vet knapt hva Skype er, har ikke enkel tilgang på ordene jeg legger igjen på verdensveven, heller ei samvittighet til verken å ringe eller sende meg en tekstmelding for ofte («det er jo så dyrt for deg»). Mor kommer på besøk til jul, men «plutselig er jeg der før, òg». For mormor (78) er det uaktuelt å fly så langt. Noensinne. New York er bare en kort flytur unna for de fleste av oss, men for henne er det akkurat like langt som da «Amerikabåten» var nordmenns eneste transportmiddel over Atlanteren.

Det har vært skummelt lett for meg å ta avgjørelsen om å flytte til USA. Å pakke sammen hele livet, først fra Oslo og nå fra Stavanger, har vært overraskende enkelt. Sett bortifra deltidsjobbene det har vært å skaffe visum og et sted å bo, og 319 andre ting som må ordnes før avreise, har det vært skremmende lett å flytte fra et kontinent til et annet. Men jeg aner ikke hva jeg kan si til mormor (78) når jeg nå faktisk reiser. Derfor blir det tårer og hulking. Blikk gjennom våte øyne og et oppriktig «jeg er glad i deg», etterfulgt av «snakkes snart». Det vet både hun og jeg at vi gjør. For selv ikke Skype- og Snapchat-løse mormor (78) hadde funnet på å si «her har du en tier, adjø for alltid».

femten trappetrinn

tanker

Jeg har akkurat gått opp og ned alle. Igjen. Opp med et mål for øyet. Ned med økende irritasjon over at jeg nok en gang har glemt ut hva jeg egentlig skulle opp for å gjøre. Alt jeg vet er at det er femten trinn i den trappen. Og at jeg har syv lister over ting som må gjøres. Dag for dag. I noenlunde prioritert rekkefølge. Stadig flere punkter hakes av, enda flere punkter legges til. Hodet spinner, jeg tenker nittiåtte tanker av gangen og er avhengig av disse listene for faktisk å få gjort noe – for å se at jeg faktisk får gjort noe.

Om seks dager er jeg godt på vei til New York. Det som er igjen av løse tråder, må knyttes sammen. De siste røttene skal røskes opp. Det skal skrives, organiseres, sjekkes, pakkes, vaskes, ryddes, ringes, møtes og – forhåpentligvis – på et eller annet tidspunkt nedstresses.

 I tre uker har jeg vært frilansjournalist, etter tre år i Oslo og Dagbladet. «Fri»-delen av ordet uteblir enn så lenge. En eller annen gang, uten helt å huske når, så jeg for meg følgende: Siste dag på jobb 30. september. Et par rolige dager i Oslo, før flyttelasset ble overført til Stavanger, og dagene skulle bli enda roligere. Naivt.

Frilanstilværelsen har vært alt annet enn rolig. Takk og lov for det. Hadde jeg hatt tid, hadde jeg helt sikkert kjent på nerver. Angret, vært i tvil eller gruet meg. Tenkt at det kanskje ikke er en så god idé likevel, dette med å flytte, helt alene, til en by der jeg ikke kjenner noen, der jeg ikke har en arbeidsplass som venter på meg. Nå lager jeg lister, løper mellom etasjer, glemmer ting og øker sjansene for hjerteinfarkt i stedet.

Og innimellom, som når jeg står i en evig lang bilkø eller går en luftetur i stavangerregnet, kjenner jeg at jeg gleder meg himla mye til å ankomme byen jeg liker aller best. Byen jeg skal leve i og jobbe fra, og mest sannsynlig bli enda mer glad i.