jeg angrer ikke
tanker
Jeg angrer ikke på at jeg flyttet til Oslo. Det skjedde litt for spontant sammenliknet med mine preferanser, og jeg hadde egentlig aldri likt den byen. Dessuten hadde jeg bare vært der tre ganger, og det hadde vært så umenneskelig kaldt og stort hver gang. Men jeg var aldri i tvil om hva jeg skulle svare da Dagbladet ringte en septemberdag i 2011, og lurte på om jeg hadde mulighet til å prøve meg i kulturavdelingen et par måneder – med foretrukket oppstart omtrent tre dager frem i tid. Tre år og én måned senere flyttet jeg fra Oslo og Dagbladet med vemod. Klump i halsen siste arbeidsdag, full av tanker og følelser på flyet til Stavanger. Nå er det i fine, stygge, fredelige, kaotiske, kalde, ensomme, støyete, vakre Oslo jeg føler meg mest hjemme. Jeg har fått venner for livet i den byen. Blitt voksen der. Lært å bo sammen med mennesker jeg ikke kjenner, ta hensyn til mennesker jeg egentlig ikke bryr meg,om, blitt økonomisk ansvarlig, noenlunde uavhengig og kjøpt både min første og andre vinterjakke for penger jeg selv har tjent. Jeg har opplevd ting på godt og vondt – få av dem er hendelser jeg helst ville vært foruten. Mest sannsynlig har jeg hatt den beste mulige starten på arbeidslivet, og helt sikkert er det at jeg har hatt de flinkeste og fineste kollegaene jeg kunne fått. Jeg har til og med fått til å vaske klær uten å ødelegge noe, flere ganger. Nei, jeg har aldri angret på at jeg flyttet til Oslo.
Jeg angrer ikke på at jeg forlot Oslo. En tåre, kanskje tre, på flyet til Stavanger. Jeg innrømmer det. Men ikke fordi det føltes feil. Jeg har ofte kjent at en avgjørelse er helt riktig, men at det likevel er en så stor avgjørelse – som setter såpass mange følelser i sving – at jeg til forveksling kan både virke og føle meg trist. Sånn var det å flytte fra Oslo. Jeg dro fra et liv jeg hadde brukt tre år på å bygge opp, en hverdag som akkurat hadde begynt å for alvor falle på plass, og en tilværelse jeg oppriktig likte – for første gang på ganske lenge. Men jeg gjorde det med visshet om at det kunne bli enda bedre, trygg på valget jeg hadde tatt, overbevist om at timingen var fin og magefølelsen til å stole på. Jeg dro for å gjøre noe jeg hadde drømt om siden jeg var elleve år og listet meg ned i kjellerstuen for å se «Sex og singelliv»: Bo i New York. Jeg vet ikke om jeg kommer tilbake til Oslo, sånt noe er vanskelig å vite, men jeg vet at jeg er glad i den byen, og at jeg på ingen måte ser på livet mitt der som avsluttet.
Jeg angrer ikke på at jeg dumpet deg. «Deg» er det mange av: Du som utnyttet naiviteten min da jeg selv var for ung til å ville forstå det. Du som ville leve «et trygt og godt liv i Stavanger» sammen med meg fordi jeg «ikke hadde planer eller ambisjoner om å gjøre noe annet enn å være med deg». Du som bare var sammen med meg når du bedro en annen, og som alltid løy til meg om det livet som egentlig var ditt – det du faktisk levde. Du som var så voksen og velartikulert på MSN-chatten, men som i virkeligheten var like introvert som meg, og langt mindre oppegående enn du utga deg for å være. Du som på avstand så ut som en ridder i skinnende rustning, men som viste seg å være en dust surret inn i aluminiumsfolie. Du som en gang var min bestevenn, som jeg ga en sjanse fordi du maste deg til det, og som sviktet meg da jeg først lot deg. Du som kysset meg bak annekset i barnehagen, men nektet blankt for det da jeg fortalte det til de voksne, og anklaget meg for det samme i stedet. Du som kom med kjærlighetserklæringer fordekt som fylleprat, men aldri kunne stå for det når blodet ditt var rent. Du som aldri hadde troen på meg, aldri støttet valgene jeg tok og drømmene jeg hadde. Du som forgiftet noe som kunne blitt fint med løgn. Jeg angrer ikke på at alt dette er fortid nå. Men jeg angrer heller ikke på at det en gang var nåtid.
Jeg angrer ikke på at jeg tilga deg. Du som brøt tilliten min, og gjorde meg til en enda mer lukket person enn strengt tatt nødvendig. Brent barn er dårligere lekekamerat, og særlig sammen med den som en gang hadde en lighter i den ene hånden og tennvæske i den andre. Det gjorde vondt, og såret er fortsatt der, men det gror fordi jeg tilga deg. Det gror fordi du aldri ga opp jakten på tilgivelsen min, fordi du ba om en ny sjanse, beviste at du fortjente den, og fortsatt gjør det den dag i dag. Det er vondt å verke, slitsomt å være sur, og selv om vi ikke vil bli som før, er det forferdelig fint at ting kan forandre seg. Jeg har uansett aldri hatt særlig til overs for sjeler uten sår, men jeg er redd jeg kommer til å angre om jeg viser deg de nye jeg har fått. Vi trenger ikke være som før. Vi kan bare være sånn vi er nå, du og jeg.
Jeg angrer ikke på at jeg bestemte meg for å gjennomføre, da jeg aller helst ville snu. De fleste gangene jeg har tatt en avgjørelse som jeg visste ville få en stor effekt på mitt liv, eller menneskene rundt meg, har jeg vært full av jantelovstemmer som sa at jeg ikke var flink nok, at jeg ikke kom til å klare det. Med tiden har jeg blitt flinkere til å overse det. Jeg tror det er dét som er å bli voksen. Men jeg kjenner fortsatt noen ganger, når jeg skal gjøre noe jeg ikke tidligere har gjort eller bestemme meg for noe som vil få store konsekvenser, at jeg har mest lyst til å snu. La være. Heller bare være trygg og stå helt i ro. Og da tenker jeg på de mange gangene jeg har gjennomført, hvor fint det har vært – både mestringsfølelsen av å ta avgjørelsen som føles så riktig og resultatet av det. Jeg kom meg jo gjennom den første dagen på ny arbeidsplass, det var ingen der som sa at jeg ikke var flink nok, eller lo av meg. Jeg overlevde å flytte til en ny by, og både få nye venner og å holde på de jeg har. Og den første Tinder-daten jeg var på, som jeg ville droppe fordi jeg var overbevist om at enten ville bli klein eller livsfarlig, var kanskje ikke med min fremtidige eks-mann, men han prøvde hverken å drepe meg med hendene sine eller med samtaleemnene han valgte. Og det var jo en hyggelig erfaring å gjøre seg. Noen ganger har jeg klart å overtale meg selv til å hoppe i det, og lykkes i å stenge de negative tankene ute på egenhånd. Andre ganger har jeg trengt hjelp fra omstendighetene. Men det er jeg som har tatt de avgjørelsene om å prøve, det var jeg som til slutt endte opp med å fullføre. Og jeg kan ikke huske å noensinne ha angret på noe av det i ettertid.
Thea Steen 