det nye

Mine moteukeerfaringer begrenser seg til Oslo. Her er det jeg noterte meg da jeg debuterte som Fashion Week-tilskuer i New York, under Tommy Hilfigers visning.

Publisert på Det Nye.

Foto: Privat / Tommy Hilfiger – satt sammen av Det Nye

10.39: Egentlig ankom jeg fire minutter over ti. Fint å være ute i god tid, første gang, og sånt. «Du kan sikkert gå inn, men jeg tror ikke det er så mange der», sier en av vaktene på utsiden. Greit. Jeg går på en kafé et par kvartaler unna, drikker te i håp om at den skal gjøre meg hakket mer immun mot New York-kulden (det er umenneskelig kaldt for tiden, og jeg tror jeg har opplevd brain freeze for første gang i mitt liv – en slags eksteriør variant) og drar tilbake 35 minutter senere. Det er fortsatt like kaldt, men langt mer kaos på utsiden. Fotografer, vakter, biler, folk med mobiltelefoner, folk som ser for kule ut til å fryse og folk som ikke har innbydelser. Jeg smetter inn, jeg.

10.43: Ingen ser dumt på meg der jeg beveger meg inn i hallen, og jeg forsøker alt jeg kan å ikke se dumt på noen. For noen av disse menneskene ser – beklager det simple ordvalget – dumme ut. Innendørsbruk av solbriller i mer enn tre minutter og balansegang i hæler så høye at de gir meg dårlige assosiasjoner til barneskolens stylteløp i stavangersøle på syttende mai legitimerer vel ordvalget. Gulvet er dekket i grønt liksom-gress. Alle har fått utdelt små utklippstavler med en såkalt «playbook» påklipset (her står masse info om alle plaggene som skal vises og litt info om Hilfiger, blant annet). Det er digre plakater og storskjermer med blinkende amerikansk fotball-terminologi. Jeg gjør en kjapp touchdown på rad fem, plass tre. Det er mye å se på, og jeg forsøker å se på alt.

10.57: Karrueche Tran (eksen til Chris Brown) smiler og poserer hvor enn hun går over matten. Noen norske motedamer setter seg rundt meg, Nicole Richies lillesøster to-tre meter foran meg, og et par andre halvkjente ansikter – moteprofiler, kjendisbarn og bloggere – snakker med presse, kjente og ukjente. En ung gutt iført en tynn kamuflasjejakke står midt på banen og knipser ivrig rundt seg med mobilen sin. «Cool kids can’t die», står det på ryggen. Jeg er sikker på at han hadde dødd av kuldesjokk etter atten minutter på utsiden iført den jakken, selv om det er rimelig kjølig her inne også: Alle klemmer hverandre, ett kyss på hvert kinn, men ingen smiler. Det er tisking, hvisking, kameraklikking og mingling, men alle ser så strenge og alvorlige ut, noen ser til og med sure ut. Showet har altså startet. Motevisningen ser ut til å drøye.

11.12: En asiatisk dame ikledd en fargerik strikkegenser med «rock n’ roll» brodert inn på baksiden og dårlig stripet hår setter seg foran meg. Fire rader nedenfor – på første rad. Blitzregnet hagler. Jeg aner ikke hvem hun er, og lurer på hvordan jeg skal klare å google meg frem til det etterpå. Gressmatten er fortsatt full av minglende publikummere, alle ser ut til å være veldig viktige og kjente, men jeg tror ikke at noen av dem har en egen Wikipedia-side. Jeg tar meg selv i å ufrivillig stirre på ei dame som går en soloparade over gressmatten i et ubehagelig gjennomført og kvalmende temavennlig antrekk: Knallrød tights, knallrødt skjerf, knallrød lue, knallrød genser med «12» på ryggen, og en lang, knallrød kåpe lite tilfeldig henslengt over venstre skulder. Solbrillene tar hun først av seg idet hun finner plassen sin på femte rad, vis à vis meg. Hun forsøkte, iallfall.

MOTEKAOS: Jeg har fortsatt ikke funnet ut hvem frøkna på første rad er, men i ettertid vet jeg at kjendisbarn som Sofia Richie og Julia Restoin Roitfeld satt der. Kult. Foto: Privat

11.24: Jeg ser Bill Cunningham! Og Rita Ora! Sistnevnte samler et hav av fotografer rundt seg idet hun kommer inn sammen med kjæreste og designersønn Ricky Hilfiger. Hilfiger Junior ser ikke ut som en Hilfiger junior.

11.28: Yes. Nedtelling fra 00:29 på skjermen. Yes! Destiny’s Child på høyttaleranlegget. Yes, det begynner! Hilfiger-modeller kommer ut av en dør det står «Locker Room» i hvite college-bokstaver over. Hele rommet lyser opp – fra de omtrent tusen-og-tjue-to mobilene, som alle forsøker å forevige et eller annet. Snapchat, Instagram, kollasjer, farger. Jeg tar noen bilder, jeg også.

11.30: Alt jeg klarer å se på er beina til én av jentene. Hun har på seg en strømpebukse og brune, kraftige wedges, og det ser vondt ut når hun går. Skoene ser gode ut, altså, det ser ikke ut til at det Tyra Banks alltid minner modellspirene i «Top Model» om – det der med at som regel får du ikke din skostørrelse, og det må du bare finne deg i – stemmer, ikke i dette tilfellet. Men modellen ser ut til å ha det vondt. Beina hennes ser ukomfortable ut, der de drar henne over gressmatten. Hun fremstår så skjør, og er så umenneskelig tynn, som om hun kan falle om når som helst. Jeg håper hun liker jobben sin.

11.31: Stakkars fotografer. Mens modellene har en hel amerikansk fotballbane som sin lekeplass, deler fotografene – som jo også er på jobb – rundt fire ganger fire kvadratmeter ved utgangsdøren. De står nesten oppå hverandre og det ser himla ubehagelig ut. Jeg er glad jeg ikke er her for å fotografere.

HILFIGER, HILFIGER, HILFIGER: Det der er Gigi Hadid, altså. Foto: Privat

11.36: Modellene er tilbake og går på rekke og rad, frem og tilbake over den falske gressmatten. Mange av plaggene er ganske kule. Ikke sånn «kan kanskje brukes til inspirasjon, men aldri til å ha på seg, fordi de er altfor crazy»-kule, som jeg hadde sett for meg at det skulle bli, de ikke-eksisterende antall gangene jeg har visualisert meg selv på en diger motevisning i New York. Mer sånn: «Dette kan jeg faktisk gå i til hverdags»-kule. Modellene viser tomler opp, slår knyttenever opp i den tomme luften og jubler halvkleint, før de forsvinner inn i garderobene. Jeg skjønner virkelig ikke den jubel-biten av showet.

11.39: Idet modellene er borte, dukker Tommy opp. Han hopper inn på gressmatten, gir en klem til ei og en fotballhjelm han bar under armen til en annen, vinker litt mot publikum, og hopper ut igjen. Jeg får nesten ikke med meg at han forsvinner engang, før alle i rommet stormer ut, som om det går en brannalarm alle utenom meg kan høre. Fortsetter det i et annet rom? «That was awesome», mumler to jenter monotont bak meg, og fortsetter å prate like uentusiastisk om hva de har av planer for resten av dagen – mens de hurtig beveger seg inn i publikumskvernen. Ferdig, altså?

11.43: Alle går. Massen glir gjennom utgangsdøren. De eneste fotografene som er igjen, er de som tar bilder av de fargerike vennene sine med mobiltelefoner foran Hilfiger-logoer og fotballrekvisitter. Jeg tar meg en runde på gressmatten og fotograferer folk jeg aldri har sett før, og får heller sure miner i retur. Det er virkelig ferdig.

11.49: På med skjerf, votter og solbriller, og ut mot den skarpe solen og den enda skarpere kulden. Et titalls fotografer står på utsiden, brøler og skriker. Et par av dem tar bilder av meg. Godt at heller ikke de har stålkontroll på hvem som er hvem av alle disse motemenneskene. Jeg trenger meg gjennom mengden uten å snu meg. Jeg er ganske sikker på at det ikke lenger er så kaldt ute.

Publisert på Det Nye.

1. Lettjente voksenpoeng
Vis foreldrene dine, samboeren din, vennegjengen din og deg selv at du er i stand til å fungere økonomisk. Du vet at vesken du drømmer om, daglig googler og sikler på er dyr. Du vet at det på et eller annet vis får konsekvenser dersom du kjøper den (eller maser på noen andre helt til de kjøper den til deg), både hva økonomi og samvittighet gjelder. Enten du er femten eller fem-og-tjue: Voksenpoeng er så sykt mye bedre å leve med enn dårlig samvittighet.

2. Miljøvennlige kreativitetspoeng
Du har en gyllen mulighet til slå et slag for miljøet her, og samtidig få kreativitetspoeng: Hva med å kjøpe en veske fra en bruktbutikk, og sette ditt eget preg på den? Det er jo tross alt rimelig trendy, dette DIY-opplegget.

3. Avhengighet
Det er en viss fare for at luksuskjøpet gjør deg avhengig. Dyre vesker er litt som tatoveringer. Du kjøper én, og så vil du søren meg ha en ny, veldig snart, og gjerne en enda dyrere. Jo da, «Luksusfellen» søker fortsatt etter hjelpeløse gjeldsofre, men kom igjen – det er da ikke noe å hige etter.

4. Skinnet bedrar
Hvis du lener deg på argumentet om at du «alltids kan selge vesken for omtrent samme sum»: De svindyre veskene minker i verdi, de også. Kraftig. Skole- og hverdagsvesker har tross alt en tendens til å bli slitt med årene, og ikke tro at superdesignerne har funnet en slags magisk formel som gjør veskene de lager er herdet mot klissete tyggegummi, knust solpudder og kulepennblekk. Alt skinn kan bedra, og alt skinn kan fort ende opp flekkete og ripete.

5. Kjerring-sonen
Med denne ferske redselen for flekker og riper, ender du kjapt opp med stadig å være et eller annet sted mellom «stressa» og «sur» på humørskalaen. Etter å ha investert omtrent alle sparepengene dine i det som henger på armen din, er det forståelig at du ønsker å beskytte din nå kjæreste gjenstand. Men med dette ekstreme behovet for å være påpasselig, er det fort gjort å bikke over til kjerring-sonen. Plutselig begynner du å kjefte på små barn fordi de er litt for nær ~~deg~~ vesken din, og du begynner å begrense hvor du ferdes med praktgjenstanden din, og når.

6. Fra kjærlighet til hat
Du unngår også å befinne deg i en kronisk bekymret tilstand. Ikke bare for at vesken din skal bli ødelagt, eller for at noen skal stjele den, men også fordi du vet at du har en rekke mer kjedelige utgifter framover, og at bakkontoen din – post veskekjøp – ikke tillater deg å gjøre særlig mye spennende fremover. Til slutt sitter du der på rommet ditt, sliten og søvnløs, og stirrer på vesken som du er ganske sikker på at du nå kanskje hater. Voilà: Det du trodde skulle øke livsgleden og -kvaliteten din, har hatt en stikk motsatt innvirkning.

7. Prøv igjen
Det må dessverre nevnes: Det finnes andre måter å bli sosialt akseptert på enn via veskekjøp.

8. En nødvendighet
Ærlig talt, trenger du en veske til flerfoldige tusenlapper? Hvis du er i vurderingsfasen, er det iallfall et relevant spørsmål å stille seg selv.

9. Alternative løsninger
Greit. Du har nikket litt til de åtte ovennevnte argumentene, og av en eller annen grunn – du er ikke helt sikker på hvorfor – leser du fortsatt. For du har egentlig bestemt deg for at du skal ha et statussymbol av en veske. Hva med å inngå et kompromiss med deg selv, da? Det finnes jo et veskehav av varianter som ikke koster en arm og en sjel. Både Michael Kors og Marc by Marc Jacobs tilbyr «rimeligere» designervesker. Og ønsker du å skille deg litt mer ut, kan du jo sjekke norske Cala&Jade, eller merker som Kate Spade, Tori Burch, Zac Posen og Rebecca Minkoff (og gjerne under salgsfanen hos de store nettbutikkene).

10. Penger, penger, penger
Sist, men søren meg ikke minst: Vet du hva du kan få for 11 000 norske kroner? Du kan dra til New York, eller Paris, eller London, og betale både flybilletter og hotell, og fortsatt ha greit med kroner igjen til en ganske så flott og brukbar veske. Eller være Sats Elixia-medlem i ett og et halvt år. Eller slippe å spise nudler resten av året, og være den personen som alltid takker nei til å bli med ut på ting, fordi bankkontoen din ikke tillater det. Og bare for å spille litt på klumpen i magen: I stedet for å kjøpe en veske til 11 000 kroner, kan du være Plan-fadder i 40 – førti – måneder. Ifølge Iphone-kalkulatoren min, er det tre år og fire måneder, det. Veskekjøp handler tross alt, som det meste annet her i livet, om valg og prioriteringer.