Tårer og snørr. Høylytt hulking og små, svarte spor av følelser nedover kinnene. På mors side av familien har vi vært følsomme folk lenge før både Eidsvåg og OnklP ble født, og det var helt bevisst at jeg i morges la maskarabørsten fra meg etter å ha dratt den én gang over vippene. For to timer siden lå den mørke massen under øynene mine. Nå er alt borte.

I dag har jeg sagt «sees plutselig» til far (51). «Snakkes snart» til søskenbarn (20) og tante (52), fått «god tur»-hilsener fra venninnene (25). Men hva kan jeg si til mormor (78)?

Det er ikke noe nytt. Norske bestemødre har sendt av gårde barnebarn til Amerika i århundrer. Rundt 800 000 av våre forfedre – et par av dem skulle vise seg å bli mine – ble fraktet i skip fra den norske kystlinjen til amerikanske havner på 1800-tallet. Vekk fra fattigdom og klasseskiller i Norge, til landet der drømmene skulle gå i oppfyllelse, håp bli til virkelighet og eventyr stå i kø. Langt bort fra det vanskelige livet i nord. Uten Iphone og Skype og Instagram-filtre som gjorde Amerika – om mulig – enda mer forlokkende for de som ble igjen. «Reiser du nå, kommer du aldri igjen», var beskjeden de reiseklare guttene fikk av mødrene sine. En tier i hånden og adjø for alltid.

Det var et siste farvel den gang. Bli, eller reis – med en forståelse av at alt som ikke fikk plass på DS «Stavangerfjord» ble fortid i det samme skipet la fra havn. Amerika var fremtiden og de færreste kom tilbake til Norge. Nesten like mange av USAs innbyggere oppga i 2010 «norsk» som svar på spørsmålet om etnisk opphav, som det tallet som står ved siden av «befolkning:» på Norges Wikipedia-side.

Vi flytter fortsatt på oss, vi nordmenn, men reisen er mer komfortabel nå. Langt mer effektiv. Koster oss ikke så mye, verken på den ene, andre eller tredje måten. Mine forfedre gikk om bord «Amerikabåten» i Stavanger, og ankom Ellis Island i New York flere måneder senere. Noen døde på ferden, andre ble født. I morgen går jeg om bord i en Dreamliner, og ankommer JFK-flyplassen drøye åtte timer senere (med forbehold om at «Kjos-fast» plutselig blir mer enn et perifert uttrykk). Vi er fortsatt eventyrlystne og håpefulle, og ingen har tatt fra oss drømmene våre. Flykter ikke fra elendighet og håpløshet, nødvendigvis, men det kan da alltids bli bedre. På den andre siden av gresset, den andre siden av Atlanteren. Rett over dammen.

Det er New York, og det er ikke langt. De fleste av oss jubler når Finn finner flybilletter til under 3000 kroner, og drar på spontan storbyferie en langhelg. Noen av oss blir til og med borte et semester, ett år, kanskje tre. Men vi kommer alltid tilbake, og når vi gjør det, er alt som vi forlot det. Nettaviser, sosiale medier og blogger bidrar til det. Vi opplever så mye, går glipp av så himla lite.

Men mormor (78) har ikke Iphone eller MacBook. Hun kan ikke – bare ved hjelp av et par klikk – se Instagram-bildene av Brooklyn-hipsterne, balkongutsikten mot Manhattan eller sykkelturen i Williamsburg jeg kommer til å legge ut. Vil ikke få se glimt av min hverdag via Snapchat. Hun vet knapt hva Skype er, har ikke enkel tilgang på ordene jeg legger igjen på verdensveven, heller ei samvittighet til verken å ringe eller sende meg en tekstmelding for ofte («det er jo så dyrt for deg»). Mor kommer på besøk til jul, men «plutselig er jeg der før, òg». For mormor (78) er det uaktuelt å fly så langt. Noensinne. New York er bare en kort flytur unna for de fleste av oss, men for henne er det akkurat like langt som da «Amerikabåten» var nordmenns eneste transportmiddel over Atlanteren.

Det har vært skummelt lett for meg å ta avgjørelsen om å flytte til USA. Å pakke sammen hele livet, først fra Oslo og nå fra Stavanger, har vært overraskende enkelt. Sett bortifra deltidsjobbene det har vært å skaffe visum og et sted å bo, og 319 andre ting som må ordnes før avreise, har det vært skremmende lett å flytte fra et kontinent til et annet. Men jeg aner ikke hva jeg kan si til mormor (78) når jeg nå faktisk reiser. Derfor blir det tårer og hulking. Blikk gjennom våte øyne og et oppriktig «jeg er glad i deg», etterfulgt av «snakkes snart». Det vet både hun og jeg at vi gjør. For selv ikke Skype- og Snapchat-løse mormor (78) hadde funnet på å si «her har du en tier, adjø for alltid».