Ti dager med sol, strender, sykling, bussturer, bøker og bading går fort. Presens blir alltid veldig fort preteritum når jeg er bortreist, borte fra hjemmet. Rart, egentlig. Og fint, også. Når du er hjemmefra skal du alltid hjem igjen. Men jeg er ikke hjemme, selv om jeg har kommet hjem.

Å komme hjem etter et opphold i annen by eller et annet land, betyr å lande. Tilbake til rutiner. Hverdagsliv. Klesvask, jobb, innkjøp av matvarer og betaling av regninger. Sånn fungerer det praktiske. Å komme hjem betyr også å være tilbake i den trygge kjernen. Komfortsonen. Der de menneskene du er glad i er. Der du er deg selv. Der du kjenner igjen livet ditt, det faktiske, upolerte livet ditt, som ikke nødvendigvis er en daglig Instagram-fest. Det stemmer ikke overens med det jeg tenkte da jeg låste meg inn i leilighet 505 mandag kveld. Leiligheten var kald og mørk, og jeg var ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme her.

I løpet av de ti dagene jeg var i Mexico, gjemte snøen vekk gatene rundt leilighetsbygningen jeg bor i. Den rakk å fryse seg fast til bakken. Store deler av den rakk også å smelte igjen. På balkongen min ligger det fortsatt rester etter været som var, mens jeg lå på en eller annen strand, drakk en eller annen smoothie og leste en eller annen bok. Jeg liker ikke snøen. Og jeg liker ikke minusgrader. Allerede den mandagen, kanskje én og en halv time etter at jeg hadde låst meg inn i leiligheten, søkte jeg etter nye reiser. Til varmere steder. Cuba, Bahamas, Hawaii. Hvorfor vil jeg ikke bare være her, i verdens beste by? I hjemmet mitt, som ikke egentlig er hjemme?

«Reisedepresjon», sier Kathrine via en hakkete Skype-linje mellom Buenos Aires og New York. Lyden av viften som gjør det varme rommet hennes litt kaldere tar bort litt av lyden av stemmen hennes. Jeg drikker C-vitaminer fra norgesglass og har surret et fleecepledd rundt meg. I likhet med meg, er heller ikke hun hundre prosent i stand til å kjenne på følelsen av å være hjemme. Eller kanskje hun kjenner seg hjemme på en annen måte enn det jeg gjør. Kanskje hun ikke har behov for å kjenne seg hjemme, på samme måte som meg. Men jeg tror at hun har rett. Jeg tror at alt blir bedre. Det er sånt man er nødt til å tro, uansett.

Snøen forsvinner nok snart. Hver eneste dag vinner solen over isklumpene, og sørger også for at minusgradene ikke er så bitende. Vinter ser mest av alt ut som en nedfryst høst, som om snøen og kulden setter alt på pause, før det plutselig forsvinner og høsten for alvor er borte. Det blir sikkert vår snart. Tiden går tross alt mye fortere når du ikke er hjemme.