Jeg har satt kjosfast for første gang, på Oslo lufthavn, i fire og en halv time. Flydd i en Dreamliner for første gang, plassert mellom to godt voksne menn – på den seteraden du aller minst vil bli plassert på – den som er rett ved nødutgangen, og dermed også toalettkøen. Derfor har jeg heller ikke sovet i det hele tatt, for første gang, på en syv timers flytur. Redd for å våkne med hodet på en ukjent skulder, til synet av mitt eget sikkel på en ukjent skjorte. Irritert på alle de som må på do hele tiden, som snubler borti beina mine mens de kombinerer køventing med halvakrobatiske øvelser. Men jeg kom meg til New York. For fjerde gang.

Jeg er alene i verdens beste by for første gang. Våknet på et hotell jeg knapt husket å ha sjekket inn på et par timer tidligere, i Queens for første gang. Droppet både frokosten og løftet jeg ga meg selv om at jeg skulle ta subwayen fra dag én, nå som jeg skal bo og leve her, og hoppet inn i en yellow cab. Til Brooklyn, for å signere kontrakten for mitt første hjem i New York City. Jeg har gått gjennom mitt nye nabolag i Williamsburg for første gang, og konkludert med at det ser lovende ut for kanskje nittende gang. Jeg har drukket grønn juice på en lokal deli. Dokumentert via Snapchat at denne dagen var varm, 21 grader varm, faktisk. Satt opp nye lister for mitt nye liv. Kjent litt på at Norge ligger fem timer foran meg og gjespet, vært opprømt og tilfreds. Alt stemmer.

Jeg har tatt subway for første gang. Fra Brooklyn til 6th Avenue. Ingen bragd i seg selv, men jeg gir meg selv et klapp på skulderen fordi jeg omsider husket at jeg ikke er turist. Ikke denne gang, og det er første gang. Jeg har gått fra 14th Street til 59th Street. Fått gnagsår og hetetokter og kjent på halsen at det nærmer seg november likevel. Kjøpt en adapter som ikke virker. Glemt å kjøpe tannkrem. Igjen. Brukt vonde bein som unnskyldning for å ta taxi tilbake til Queens. Blitt sjekket opp av en godt under middels sjarmerende gjeng på en lokal deli – han ene sa til og med at jeg kunne få sove hos ham, når som helst. Men jeg trives best på hotellet. Alene. Og lørdag flytter jeg inn i leiligheten.

Jeg er avslappet, for første gang på veldig lenge. Kanskje skyldes det mangel på søvn, eller jetlag, eller at jeg har litt mer feber enn det jeg innbiller meg. Jeg velger å tro at det er fordi dette er riktig. Meg. I denne byen. Nå. På ubestemt tid, for første gang. I løpet av de 24 timene som har gått siden jeg forlot Oslo og Norge, på overtid, har jeg rukket å kjenne på frihetsfølelsen, lukten av det forsøplede og overbefolkede New York, sommerfuglene i magen, 680 milliliter Arizona Green Tea til 99 cent, mestringsfølelsen, smertene i beina etter å ha gått og gått og gått, følelsen av sol mot ansiktet og tilfredsstillelsen av å gjøre det jeg aller mest har lyst til. Og alt det der kombinert føles jævlig godt. Og veldig rett.