Jeg har akkurat gått opp og ned alle. Igjen. Opp med et mål for øyet. Ned med økende irritasjon over at jeg nok en gang har glemt ut hva jeg egentlig skulle opp for å gjøre. Alt jeg vet er at det er femten trinn i den trappen. Og at jeg har syv lister over ting som må gjøres. Dag for dag. I noenlunde prioritert rekkefølge. Stadig flere punkter hakes av, enda flere punkter legges til. Hodet spinner, jeg tenker nittiåtte tanker av gangen og er avhengig av disse listene for faktisk å få gjort noe – for å se at jeg faktisk får gjort noe.

Om seks dager er jeg godt på vei til New York. Det som er igjen av løse tråder, må knyttes sammen. De siste røttene skal røskes opp. Det skal skrives, organiseres, sjekkes, pakkes, vaskes, ryddes, ringes, møtes og – forhåpentligvis – på et eller annet tidspunkt nedstresses.

 I tre uker har jeg vært frilansjournalist, etter tre år i Oslo og Dagbladet. «Fri»-delen av ordet uteblir enn så lenge. En eller annen gang, uten helt å huske når, så jeg for meg følgende: Siste dag på jobb 30. september. Et par rolige dager i Oslo, før flyttelasset ble overført til Stavanger, og dagene skulle bli enda roligere. Naivt.

Frilanstilværelsen har vært alt annet enn rolig. Takk og lov for det. Hadde jeg hatt tid, hadde jeg helt sikkert kjent på nerver. Angret, vært i tvil eller gruet meg. Tenkt at det kanskje ikke er en så god idé likevel, dette med å flytte, helt alene, til en by der jeg ikke kjenner noen, der jeg ikke har en arbeidsplass som venter på meg. Nå lager jeg lister, løper mellom etasjer, glemmer ting og øker sjansene for hjerteinfarkt i stedet.

Og innimellom, som når jeg står i en evig lang bilkø eller går en luftetur i stavangerregnet, kjenner jeg at jeg gleder meg himla mye til å ankomme byen jeg liker aller best. Byen jeg skal leve i og jobbe fra, og mest sannsynlig bli enda mer glad i.