hjem. ikke hjemme.

tanker

Ti dager med sol, strender, sykling, bussturer, bøker og bading går fort. Presens blir alltid veldig fort preteritum når jeg er bortreist, borte fra hjemmet. Rart, egentlig. Og fint, også. Når du er hjemmefra skal du alltid hjem igjen. Men jeg er ikke hjemme, selv om jeg har kommet hjem.

Å komme hjem etter et opphold i annen by eller et annet land, betyr å lande. Tilbake til rutiner. Hverdagsliv. Klesvask, jobb, innkjøp av matvarer og betaling av regninger. Sånn fungerer det praktiske. Å komme hjem betyr også å være tilbake i den trygge kjernen. Komfortsonen. Der de menneskene du er glad i er. Der du er deg selv. Der du kjenner igjen livet ditt, det faktiske, upolerte livet ditt, som ikke nødvendigvis er en daglig Instagram-fest. Det stemmer ikke overens med det jeg tenkte da jeg låste meg inn i leilighet 505 mandag kveld. Leiligheten var kald og mørk, og jeg var ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme her.

I løpet av de ti dagene jeg var i Mexico, gjemte snøen vekk gatene rundt leilighetsbygningen jeg bor i. Den rakk å fryse seg fast til bakken. Store deler av den rakk også å smelte igjen. På balkongen min ligger det fortsatt rester etter været som var, mens jeg lå på en eller annen strand, drakk en eller annen smoothie og leste en eller annen bok. Jeg liker ikke snøen. Og jeg liker ikke minusgrader. Allerede den mandagen, kanskje én og en halv time etter at jeg hadde låst meg inn i leiligheten, søkte jeg etter nye reiser. Til varmere steder. Cuba, Bahamas, Hawaii. Hvorfor vil jeg ikke bare være her, i verdens beste by? I hjemmet mitt, som ikke egentlig er hjemme?

«Reisedepresjon», sier Kathrine via en hakkete Skype-linje mellom Buenos Aires og New York. Lyden av viften som gjør det varme rommet hennes litt kaldere tar bort litt av lyden av stemmen hennes. Jeg drikker C-vitaminer fra norgesglass og har surret et fleecepledd rundt meg. I likhet med meg, er heller ikke hun hundre prosent i stand til å kjenne på følelsen av å være hjemme. Eller kanskje hun kjenner seg hjemme på en annen måte enn det jeg gjør. Kanskje hun ikke har behov for å kjenne seg hjemme, på samme måte som meg. Men jeg tror at hun har rett. Jeg tror at alt blir bedre. Det er sånt man er nødt til å tro, uansett.

Snøen forsvinner nok snart. Hver eneste dag vinner solen over isklumpene, og sørger også for at minusgradene ikke er så bitende. Vinter ser mest av alt ut som en nedfryst høst, som om snøen og kulden setter alt på pause, før det plutselig forsvinner og høsten for alvor er borte. Det blir sikkert vår snart. Tiden går tross alt mye fortere når du ikke er hjemme.

jenta med spraypaint-boksene

DIY

Du vet hvordan det er.

Du skulle bare kjapt bytte farge på et par småting, la oss si én hylle og ett skostativ. Fra to ulike trefarger, for eksempel bøk og eik, til noe som trives langt bedre i samme rom. Og så, et sted mellom bøk og bronse, mistet du all kontroll. Som James Blunt da han var eBay-avhengig og endte opp med å selge søsteren sin, fordi det var alt han hadde igjen til slutt. Du bare sprayet og sprayet og sprayet, til alt hadde fått en ny farge, og kjemikaliene gikk til hodet på deg for fire gjenstander siden, og det verken var spraypaint eller møbler å spraye igjen. Nei? Ikke?

Så er jeg kanskje litt alene om å gå amok med spraypaint-boksen, da. Men i løpet av de nærmeste sju minuttene skal jeg overbevise deg om at du har gått glipp av noe. Alt dette skjedde meg for to døgn siden, og sannsynligvis er ikke hodet mitt kjemikaliefritt enda, men jeg tør påstå at spraypaint er på topp ti-listen over verdens beste oppfinnelser. Topp femti, minst.

Jeg har for uvane å ta med en rekke ubetydelige detaljer når jeg forteller en historie, såpass selvinnsikt har jeg at jeg er klar over dét, og starter like greit denne med å fortelle at jeg begynte den store spraypaint-dagen med å sykle for første gang på omtrent ti år. Sykkelen min er 80-tallsgrønn, med gir og korg og spinkle hjul, og ristet da jeg satte meg på setet og tråkket av gårde. Mest av alt ville jeg bare gå, men jeg skulle på The Home Depot (USAs usexy svar på Ikea) og visste at jeg kom til å angre dersom jeg satte sykkelen fra meg. Jeg ble stødigere bak rattet for hver Lana Del Rey-sang jeg hørte, og da jeg kom frem til butikken, hadde jeg nesten bare lyst til å sykle videre. Men bare nesten, for jeg skulle jo inn for å kjøpe spraypaint. Etter å ha gått meg litt vill, fått masse hjelp, og noe kjeft for nesten å ha kjørt ned ungen til en sint dame med den altfor store vognen min, kom jeg ut igjen 38 dollar fattigere, men akk, så mye rikere: Fire bokser spraypaint, én primer, marmormønstret kontaktpapir, arbeidshansker, malingstape og respiratormasker à la «Breaking Bad». Og så syklet jeg hjem igjen, stødigere enn noensinne, og rigget til spraypaint-atelieret på balkongen min.

Det har fortsatt ikke gått syv minutter, så her er fordelene med spraypaint: Det er himla billig, iallfall i USA. Kom plutselig på at jeg ikke vet hva vanlig maling koster, men det er iallfall ikke spraypaint som dreper månedsbudsjettet ditt. De har alle farger og varianter, akkurat som vanlig maling. Tror jeg. Men det er mye kulere å spraye malingen, enn å pensle den på. Og så tørker det himla fort! Jeg tror faktisk aldri at jeg har malt noe annet enn bilder selv, når jeg tenker meg om, men jeg har jo sett andre male ting, og vet at det tar usannsynlig lang tid før det tørker. Spraypainten tørket på én time, slik at jeg kunne flytte gjenstandene rundt. Fem timer senere, flyttet jeg dem inn i rommet mitt, og etter 24 timer, var de nyspraymalte tingene mine i full bruk igjen. Noe av det beste er at jeg, som bor i kollektiv og ikke gidder investere i dyre designergreier, kan få ting i noenlunde samme farger og utseende som det interiørbladene sier at er trendy, bare i en litt mer flekkete og ujevn sjarmerende homemade-stil. PS: Jeg har ikke blitt spraypaintambassadør og dette er ikke en annonse. Det er bare kjemikaliene som ikke vil forlate hodet mitt.

Jeg hadde ingen planer om at dette skulle bli en interiørblogg med DIY-innlegg, men faen heller. Her er en nyfrelst spraypainters bilder av all dritten som ble sprayet ihjel en lørdag formiddag, både før og etter balkongbonanzaet, i ekte bloggerånd:

image (3)

Glasskrukken er sprayet med hvit primer og semi-glossete hvitmaling på utsiden, kobberfarget spraypaint på innsiden.

image (4)

En gammel treskål er blitt en like gammel, men litt mindre rotete og litt mer moderne treskål, ved hjelp av hvit- og kobber-farget spraypaint. Og gjett om utemøblene skal dynkes i spraypaint til våren, da! (Svaret er altså «JA!»).

image

Dette bordet, som jeg kaller for et vasebord, har ikke blitt mindre ustødig. Men det har fått et oppgradert preg etter at jeg spraymalet det hvitt og dekket toppen med marmorfarget kontaktpapir. Og ja – rammen bak er også spraypaintet. Speilet slapp bare unna fordi jeg ikke fikk det av veggen.

10392546_10154846654740232_6870027574205024789_n

Et kornete mobilbilde av et rom som inneholdt kriminelt mange tresorter. Det var før jeg googlet «buy spraypaint brooklyn» og fant veien til The Home Depot, for å si’re sånn.

IMG_9963

Dette hylleprosjektet kostet meg kobberfarget maling, hvit maling, halve malingstapen og hele tålmodigheten min. Rammen er i samme kobberfarge som knaggene.

IMG_9970

IMG_9972

Sa til damen på Home Depot at jeg skulle ha bronse- og kobber-farge. Hun ga meg denne sorte, metalliske fargen og påsto at den var bronse, men jeg har aldri sett en medalje i denne fargen.

IMG_9975

bilde (1)

Bonus: Melkespann kjøpt for ti dollar på H&M Home ble til hengende blomstervase ved hjelp av Ikeas Fräck-speil, tau, nelliker og vann. Har så langt sluppet unna spraypainten.