Fjorten og sytti. Samtidig. Midlertidig. Jeg innser at jeg krever mye omsorg, mer enn jeg strengt tatt burde, og blir daglig gitt mer. Trappene er blitt så mange og tunge, kroppen er seig, den verker, jeg kjenner den ikke lenger igjen. Jeg er hudløs, nærmest, og i perioder ute av stand til å kontrollere egne reaksjoner. Forståelig, fascinerende og tidvis frustrerende.
Parallelt med tomme tanker – et mer eller mindre direkte resultat av at også hodet jobber påfallende treigere – finner jeg stadig mer mening i det meningsløse. Jeg slutter å tenke på hvorfor jeg er blitt syk, det er blitt lettere å ikke søke svar på de spørsmålene som nok aldri vil kunne besvares. Også spørsmålene svinner hen.
Meningen med dette? Med alt? Selvsagt finnes ingen fasit. Kanskje finnes det heller ingen mening, bare innbilte forestillinger og mental placeboeffekt. Likevel har disse fem første ukene på Haukeland fylt meg med pågangsmot, takknemlighet, ydmykhet og drivkraft. Takket være dere.
Det er viktig for meg å være åpen om mye av det som skjer rundt meg, og i hodet mitt. Selvsagt deler jeg ikke alt, grenser er viktig, men det er også åpenheten og kampen mot tabutema. Også hva sykdom gjelder, enda det er fare for å bedrive sosialpornografi på bloggplattform.
FOTO: HALLGEIR VÅGENES / VG
Jeg har fortsatt til gode å finne et konkretisert svar på hvorfor jeg velger å publisere alle disse tankene, disse ordene, på internett. Det korte svaret er at det kjennes riktig. Trolig er det også en kombinasjon av mitt virke som journalist, gleden, nødvendigheten og terapien jeg finner i skrivingen, behovet for å bryte med glansbildegenerasjonen og stadig å utvide egen komfortsone, samt troen på at den åpenhetskampen og det opplysningsprosjektet dette jo er, er viktig, og vil lønne seg – for andre enn meg.
At det finnes en viktighet i det jeg gjør, har jeg i grunnen fått verifisert flere ganger. Det er også det som betyr mest for meg, i denne perioden. Jeg vil høre at dere forstår. Jeg vil høre at dere skjønner at kreft er verdens verste lotteri, der ingen er fritatt og ingen egentlig vinner, men alle deltar, mot egen vilje. Jeg trenger å høre at dere tar egen kropp og helse på alvor. At dere følger opp, passer på og gjør det dere kan for at kreften ikke skal finne dere. Det er for mange fine mennesker i verden til at kreften skal få kreve så stor boltreplass.
Hver eneste tilbakemelding jeg har fått i løpet av de to månedene jeg har levd vel vitende om kreften inni meg, har styrket meg. Hver eneste omtanke, hver eneste oppmuntrende hilsen, og hvert eneste ønske om at jeg skal vinne denne kampen jeg aldri meldte meg på, gjør meg sikrere. Hver eneste gang jeg hører at mine ord har ført til at en annen kvinne har sjekket seg for celleforandringer, vinner jeg litt. På vegne av dere. Mot kreften.
Jeg blir glad, fordi dere forstår. Og fordi det kanskje finnes en mening med alt dette.
Thea Steen 
Hei. Så fint at du skriver, og jeg tenker at enhver som er rammet av denne sykdommen, må selv finne ut hva som er best. Når noen vil dele dette med omverden, så syns jeg det er kjempefint. Alle kjenner noen som har hatt kreft eller har kreft eller som står midt opp i det selv. Jeg har ei søster som fikk brystkreft i august i fjor, og det sjokket det er for alle, både henne og oss rundt, om denne forferdelige sykdommen og selve ordet kreft. Det er vanskelig for den som står midt opp i det og føler sykdommen på kroppen og ikke minst behandlinga for sykdommen og for oss som står litt hjelpesløse ved siden av og vil gjøre alt vi kan for at den syke skal ha det bra, og noen ganger virker det mot sin hensikt, for det blir nesten en ekstra belastning for den som er syk. Jeg syns det er fint at du deler dine tanker om hvordan det er å være den som står midt i sykdommen. Jeg tenker at åpenhet er så viktig for å få fjernet tabuer og alminneliggjøre å prate om det som også er vanskelig og vondt. Søstra mi har fem strålinger igjen nå, etter en tøff høst, vinter og vår, men som jeg sier til ho, nå er du på oppløpssida og vi krysser fingrene for at nå er du frisk. Jeg ønsker deg masse lykke til. Reidun
Hei, Reidun!
Takk for fin kommentar. Jeg er helt enig – vi må selv kjenne hva som er riktig for oss, og handle ut ifra det. Her finnes ingen fasit!
Jeg ønsker deg og søsteren din alt godt, både nå i behandlingsinnspurten og videre fremover. Det skal gå godt!
-T
Kreft. Bare ordet får meg til å grøsse. Ingen vil ha det, men uansett hvor sunt og bra man lever, så kan man få et dårlig lodd. Heldigvis lever vi i en tid hvor kreft kan kureres, hvor man kan bli frisk, og man kan fortsette livet. bare med en erfaring mer. Kanskje ikke den erfaringen man vil ha. Jeg må inrømme at jeg er redd for at jeg har fått et dårlig lodd. Bestemor, bestefar og tante på farsiden har alle måtte kjempet mot denne sykdommen. Og ja, jeg er redd for at jeg kanskje har fått de genene. Kreftgenene. Men jeg er også like redd for at noen jeg er glad i, skal bli syk. Man skal ikke tenke slik. Man skal ikke gå rundt å være redd for noe man ikke kan kontrollere, men det er så mye lettere å si enn å gjenomføre. Vi lever da heldigvis i en verden hvor kreft ikke lenger trenger å være et synonym på døden.
Kjære Thea, kjemp mot denne styggenheten og fortsett å leve livet. Jeg har troen på at du skal bli frisk og at du en dag skal få leve livet akkurat slik du ønsker. Frisk. Ung. Lykkelig. Og jeg tror at du skal få det du ønsker deg. Jeg skal snart (forhåpentligvis) til New York snart, og da skal jeg tenke ekstra på deg. Og håpe på at du skal kunne flytte tilbake dit, om du fortsatt ønsker det.
Jeg kjenner deg ikke. Og alt jeg vet om deg er det du har valgt å dele her, men jeg vet du er en sterk person. Jeg vet at du er en flink skribent. Og jeg har troen på at du kommer deg gjennom dette, og at det er bare en bumb on the road.
Hei, Guro!
Tusen takk for veldig fine ord. Det setter jeg sånn pris på – virkelig!
Kreft er kanskje det verste som finnes, og jeg tenker ofte at det verste er hvor uforutsigbart alt er. Hvor fort den setter ting på hodet for så mange mennesker. På samme måte som den kan slå til der det er minst ventet, der livsstilen er så sunn som mulig og det omtrent ikke finnes spor av sykdommen på familietreet, er det heller ikke gitt at at du vil bli syk, enda du er «gitt et dårlig lodd».
Kanskje er det viktigste å bare leve, når du lever. Syk eller frisk. Særlig når du er frisk. Jeg håper skuldrene jevnt over er nede, der de skal være, og mest av alt håper jeg at du aldri får en kreftdiagnose. Det unner jeg ingen!
Ha et flott opphold i NYC (det høres himla fint ut), og alt godt fremover!
-T
Jeg strekker armene ut og gir deg den største klemmen i verden ❤
Gode Randi, tusen takk!
Kjære Thea, jeg kjenner meg så godt igjen i dine tanker.
For tre år siden fikk jeg den ufattelige beskjeden om at jeg hadde kreft i livmorhalsen. Hvorfor meg? Jeg var 39 år, nyskilt og med ansvar for to jenter. Jeg hadde ikke tid til å få kreft. Jeg hadde ikke overskudd til å håndtere alle tanker og føleleser som følger med en slik diagnose. Jeg fortjente det ikke! Jeg grublet mye over dette i begynnelsen – hvorfor meg? Men jeg klarte etterhvert å slå meg til ro med at kreft rammer helt vilkårlig. Det tas ikke hensyn til om man er i en vanskelig periode i livet.
I dag er jeg kreftfri og uendelig takknemlig for all hjelp og omsorg jeg fikk på St. Olavs i Trondheim.
Sender varme tanker til deg i denne tøffe tiden. Håper du snart er ferdigbehandlet og kan begynne og tenke fremover.
Hei Marianne,
Det er dette kreften gjør: Den smyger seg på oss når vi minst venter det, og når det minst passer oss. Kanskje er det også derfor så mange av oss søker svar på «hvorfor meg»-spørsmålet. Et spørsmål det neppe finnes svar på. For sånn er bare kreften. Ond. Stygg. Uforutsigbar. Og ingen av oss fortjener det.
Jeg er glad for å høre at du i dag er kreftfri. Måtte det være sånn livet ut! Snart er jeg der, jeg òg.
Alt godt,
T.
Hei Thea,
Tenker på deg..
Fantastisk at du deler det du opplever og hvordan det påvirker deg, både de vonde og de gode, konstruktive tankene. Med din innstilling og styrke hjelper du ikke bare deg selv, men mange andre. Takk for det – og sørg for å ta knockout på jævelskapen!
Heier på deg!
Stor klem fra Marit
Hei Marit,
Så kjekt å høre fra deg! Tusen takk for så fin tilbakemelding. Det betyr mye! Håper alt er fint på din kant, med dere alle.
Alt godt fra meg.
Kjære Thea 🙂 Jeg leser dine ord hele veien, og prøver å forstå hva du gjennomgår. Prøver men vet at jeg klarer ikke å forstå helt. Så er det slik at det du opplever er sikkert litt forskjellig fra det noen andre i lignende situasjon opplever. Alt etter hvilken type person de er, om de har familie og venner, hvor gamle er de, hvor i landet de lever, og i hvilken fase i livet er de.
Men jeg virkelig prøver å forstå.
Jeg er glad at jeg kan skrive til deg. Sender deg en stor klem og smil. Håper at midt opp i denne behandlingen, får du i deg også noen mineraler og gode saker som legen anbefaler, slik at du styrker kroppen din. Og jeg ønsker deg å bli frisk snarest mulig slik at etter alle de behandlingene skal du tilbake på jobb og skrive hele haug med artikler. Hilsen Marzena
Hei Marzena, og tusen takk!
Jeg setter pris på at du leser, og på fin kommentar fra deg. Som du sier: Det er så individuelt, alt dette. Hvordan en reagerer, både fysisk og psykisk, hva slags behandling en får, rammene en har rundt seg… Håpet om å bli frisk, og styrken til å stå i det som uansett er tøft for kropp og sjel, ser jeg likevel er felles for mange av oss, og godt er det!
Takk igjen for oppløftende ord.
Alt godt,
T.
Kjære Thea 💖
Du er altfor ung til å få kreft, kreft er som en stor vorte som setter seg fast og aldri gir taket. For mange er heldige og den gir opp, men styrken til å overvinne den må komme fra deg. Ingen ser den kun du og de som du velger å dele med. Synes det er utrolig modig av deg å dele slik som du gjør og du er flink til å formidle din historie. Jeg har selv en søster med kronisk leukemi, hun er min nabo, min bestevenn og min kjære nydelige søster. Hver dag er en kamp, mange glemmer at bivirkningene som en har av både tabeletter og cellegift er til tider så tappende og vonde at mine bekymringer blir små iforhold. Det er tøft ikke bare fysisk, men så mye psykisk også. Du er som din mor Thea, sterk og besluttsom, dette kjemper du igjennom. Tanker sender jeg deg. 😘
Takk for så fine og viktige ord, Mette!
Ønsker deg og din søster det aller beste. Som du sier, kommer det mye styrke fra innsiden, men også fra menneskene en omgir seg med. Søsken, foreldre, og øvrige venner og familie. Og i mitt tilfelle, samler jeg også mye styrke fra så mange flotte mennesker jeg aldri har møtt, men som daglig sender meg oppløftende ord.
Så takk, igjen!
Alt godt,
T.
Kjære Thea. Jeg følger deg fordi noe i ditt første innlegg traff meg skikkelig. Stå på, jeg heier på deg.
Hjertelig takk, Kari! Det setter jeg pris på!
Alt godt,
T.
Hei
Jeg fikk diagnosen brystkreft rundt samme tid som du fikk din kreftdiagnose. Kjenner igjen mange av tankene du har delt. Jeg er takknemlig for at du velger å dele det du ønsker å dele. Tenker det er viktig, for selv om vi alle møter på kreft som pårørende eller pasient føler jeg fortsatt at vi syns det er vanskelig å snakke om det. Det er nok fordi vi forbinder kreft med døden. Og da blir det vanskelig. Men vi vet jo at vi kan bli friske av kreft. Samtidig er det viktig at vi som har fått diagnosen kan snakke om frykten, føle på den før vi igjen fokuserer på at vi skal bli friske. Klarte ikke å ordlegge meg så godt som jeg ønsket, er vel en av grunnene til at jeg er glad for bloggen din, du setter ord på det jeg ikke alltid klarer:-) Takk! Lykke til! Klem
Hei, Gry!
Selvsagt ikke hyggelig å høre at også du er blitt gitt en kreftdiagnose. Jeg håper du er ved godt mot, og klar for kamp! Dette skal du klare!
Og takk for hyggelig kommentar, det er så fint å høre at du kan finne noe godt ved det jeg skriver. Jeg skal gjøre mitt aller beste for at dette blir en positiv historie. En mer representativ historie enn de om døden, de fleste av oss blir jo tross alt friske.
Jeg ønsker deg det aller beste i tiden fremover!
-T
Hei! Kom over dette innlegget noe tilfeldig. Vil bare si takk for at du deler tankene dine! Jeg relaterer meg til deg som ung kvinne selv, selv om jeg foreløpig har vært heldig og sluppet å tenke over dette i noen grad. Du kommer med gode oppfordringer som jeg virkelig tar til meg.
Takk igjen, og lykke til videre!
Så hyggelig at du legger igjen en kommentar, Astrid! Jeg er veldig glad for at du er frisk, og håper av hele mitt hjerte at det er tilfellet fremover. Er også glad for å lese at du tar til deg oppfordringene – det kan fort bidra til at du holder deg på den friske siden.
Ønsker deg alt godt.
– T.
Stå på! Du er sterk!
Mamman min skal vere 5 veke på Haukeland no, med kreft i livmora. Begynte behandling forje mandag. Samme so deg, stråling og cellegift ein gang for veka.
Lykke til videre! Eg har trua 👍😊
Takk for gode ord, Johanne! Jeg ønsker deg og din mor alt det beste. Vit at Haukeland har det dyktigste og hyggeligste teamet du kan tenke deg. Jeg har bare godt å si om gjengen her, og din mor er i trygge hender.
Jeg heier!
-T.
Hej Thea! Jag har läst om dig och ditt öde och känner att jag vill skriva till dig. Jag vill framföra min önskan att du ska tillfriskna så snart som möjligt och att du får all den vård och omsorg som du behöver. Jag önskar dig allt gott!
Hei Patrik, og tusen takk for så fin kommentar. Det setter jeg virkelig pris på. Dette skal gå så godt det bare kan!
Alt det beste,
T.
Kjære Thea!
Det du skriver, treffer meg rett i hjertet. Du får meg til å tenke over livet , og hjelper meg å sette ting i perspektiv.
Jeg ønsker deg alt godt, og lykke til med behandlingen din. Dette går bra, du har mye å utrette når du blir frisk igjen. En jente som deg med så mange gode egenskaper, blir jeg motivert og beundret av.
Stå på!
Tusen, tusen takk, Ragne, for en veldig fin kommentar!
Vit at ordene dine er motiverende for meg.
Ønsker deg alt godt,
T.
Hej Thea,
Jag kom in till din blogg från ett klipp på TV4 Sverige . Vilka fina inlägg du skrivit. 💞 Jag fick samma diagnos som du ungefär samtidigt som du och är en 43- årig småbarnsmamma. Min var 5 cm och för stor för att operera. Jag går in i min tredje behandlingsvecka idag. Strålning fem dagar och cellgift en dag. Har precis skickat iväg barnen till skola och förskola , och väntar på min taxi som ska hämta mig till dagens behandling. Jag har bestämt mig för att bara go with the flow och för en gångs skull släppa kontrollen och lita på sjukvården. Jag hämtar kraft av nära och kära och blir glad av att läsa din blogg . Jag kommer fortsätta läsa din blogg och stötta dig! Tillsammans, fast på varsitt håll kickar vi bort cancern 👊🏻👊🏻👊🏻💪🏻💪🏻👊🏻👊🏻👊🏻
/Pernilla
Kjære Pernilla,
Takk for fin kommentar, for støtte og for at du leser det jeg skriver.
Vi er altså i samme båt, og det er aldri hyggelig å høre. Når det er sagt, høres det ut som du har en god innstilling. Hent alt du kan av krefter, og bruk kreftene som du selv ønsker i denne kamptiden. Dette klarer vi sammen!
Jeg ønsker deg det aller beste, særlig i den tiden du har foran deg, men også i tiden etterpå.
-T.
du e helt rå! heia på dæ
Det setter jeg veldig stor pris på! Hjertelig takk!
-T.
Hei Thea! Jeg har ganske nylig begynt å følge bloggen din, og det ble plutselig veldig viktig for meg å fortelle deg hvor utrolig mye jeg setter pris på alt du deler av følelser og tanker. Moren min tapte kampen mot kreftmonsteret for noen år siden, og det har gjort livet mitt veldig vanskelig, mye vanskeligere enn jeg noen gang klarte å forestille meg når hun var syk. Jeg var altfor ung til å tenke på, og stille alle spørsmålene jeg sitter igjen med nå, og som jeg så gjerne skulle fått svar på. Hva følte hun egentlig? Var hun redd for å dø? Var hun skuffet over det livet hun fikk med meg, var det annerledes eller «mindre» enn hun drømte om når hun var ung? Disse spørsmålene surrer rundt i hodet mitt hver eneste dag, og de gnager på innsiden av brystet mitt. På et punkt i tiden ønsket jeg til og med at jeg selv skulle få kreft, så jeg kunne føle alt hun følte. Misforstå meg rett; jeg har selvfølgelig ikke lyst til å få en så forferdelig, dødelig sykdom. Jeg vil bare bli bedre kjent med mammaen min, og jeg har gått tom for andre muligheter. I hvert fall frem til nå. Det å lese om dine tanker og følelser gjør det enklere for meg å forstå henne og hva hun gikk gjennom, og selv om jeg er så utrolig lei meg for alt du må gjennomgå er jeg også takknemlig for at du er så åpen om det, mer enn jeg kan forklare med ord. Jeg kan ikke si annet enn tusen takk! ❤