«svulst» er et stygt ord

Du har alltid kreft.

Feber, smerter og blødninger. Hodeverk, svimmelhet og ymse ubehag. Hva det nå enn måtte være. «Kreft», svarer Google, sjelden i tvil. Hadde internett hatt lisens til å drive medisinsk virksomhet, hadde vi alle hatt minst én dødsdom hengende over oss til enhver tid. Denne uken fikk jeg nok en gang beskjed om at jeg sto i fare for å dø. Jeg la igjen et par symptomer i søkefeltet, trykket enter og ble skremt. Enda jeg vet at internett er mer tabloid og dramatisk enn hva noen norsk avis er. Enda jeg vet at det som regel aldri lønner seg å få midlertidige diagnoser via Google.

Det lønnet seg, denne gang.

Forhenværende småhypokondriske perioder og lærdommen av dette – at jeg aldri har vært så syk som jeg har fryktet eller internett så lite subtilt har foreslått – gjør at jeg i dag leser «(du kan ha kreft)», fremfor «DU HAR KREFT!!!». Klokere av ikke fullt så fatal skade. Det internett fortalte meg denne gang, gjorde likevel at jeg bestemte meg for å finne nærmeste og beste lege i New York.

La oss ta en snarvei her, forbi alt av venterom, stygge planter, selvdestruktive tanker og mismot (ikke helt hypokondri-fri, altså): Etter at den nærmeste og beste legen sa «det er definitivt noe galt her», sendte hun meg videre til den nærmeste og beste ultralydundersøkelsen, der jeg så ble henvist til den nærmeste og beste gynekologen. Sistnevnte fortalte meg at de fant en slags svulst ved livmoren min. «En fibroide», sa hun. «En fibroide..?», spurte jeg. Hun forklarte og jeg googlet. Jeg ble ikke klokere.

Tre dager senere, og jeg er fortsatt ikke i stand til å forklare noen hva denne svulsten er, hva den vil eller hvor den kommer fra. Google mener selvsagt at også dette kan ta knekken på meg. Men svulsten er ikke ondartet. Det er ikke kreft. Og den kan ikke plutselig bli kreft, sånn over natten. Alt er en berg-og-dal-bane, og jeg er frisk og syk på samme tid. Utmattet og uheldig. Aller mest takknemlig og lettet. Takknemlig for at jeg har forsikring, for at den delen av det amerikanske helsesystemet jeg har vært innom fungerer så upåklagelig bra – at samtlige leger og helsepersonell jeg er i dialog med er så imøtekommende, informative og profesjonelle. Jeg blir sett og lyttet til, og stort mer ber jeg sjelden om, når jeg er syk. Dessuten har jeg så fine folk rundt meg, enda de er på andre siden av kloden. Venner og familie. Som er tilgjengelige, behjelpelige og har denne uforklarlige beroligende effekten på meg. Og takk og lov for internett! Jeg tror jeg skal begynne å skrive internett med stor «i». Det har fortjent såpass, selv om det er litt for mye kreft der etter min smak.

Moralen? To ting: I likhet med rykter, barn og ~~fulle~~ mennesker, kan du heller ikke tro på alt internett (unnskyld: Internett) forteller deg. Men det kan være noe i det. Uten googlingen, hadde jeg nok ikke visst om svulsten enda. Heller tenkt at «nå må vel alt snart bli bra igjen», et par uker til, kanskje. Jeg vil nødig bruke de samme klisjéene som førti år gamle frognerfruer klistrer ved inngangsdøren og tolvåringer poster på Instagram, men det er ikke alltid helt krisedumt det der «stol på deg selv»- og «lytt til magefølelsen din»-opplegget. Når du føler at noe er feil, er det veldig greit å konsultere fagfolk. Og for all del: Vær forsikret, og sørg for at forsikringen din faktisk forsikrer deg, dersom noe skulle skje. Jeg tror mor hadde blitt en smule oppgitt dersom jeg hadde sendt henne en regning på 10 000 dollar i posten, sånn ut av det blå.

De skal operere den bort, denne svulsten, så snart som mulig, sier de. Litt skummelt, mest fint. Jeg vil gjerne være helt frisk igjen. Jeg liker energioverskuddet mitt, og vil ha det tilbake. Men først må jeg vente. Hjemme, alene. På at informasjon skal sendes i riktig retning, leses og forstås i alle ender. Og så skal det ordne seg. Det ordner seg.

Det var tross alt ikke kreft, denne gang heller.

en NYFW-jomfrus notater

tanker

Mine moteukeerfaringer begrenser seg til Oslo. Her er det jeg noterte meg da jeg debuterte som Fashion Week-tilskuer i New York, under Tommy Hilfigers visning.

Publisert på Det Nye.

Foto: Privat / Tommy Hilfiger – satt sammen av Det Nye

10.39: Egentlig ankom jeg fire minutter over ti. Fint å være ute i god tid, første gang, og sånt. «Du kan sikkert gå inn, men jeg tror ikke det er så mange der», sier en av vaktene på utsiden. Greit. Jeg går på en kafé et par kvartaler unna, drikker te i håp om at den skal gjøre meg hakket mer immun mot New York-kulden (det er umenneskelig kaldt for tiden, og jeg tror jeg har opplevd brain freeze for første gang i mitt liv – en slags eksteriør variant) og drar tilbake 35 minutter senere. Det er fortsatt like kaldt, men langt mer kaos på utsiden. Fotografer, vakter, biler, folk med mobiltelefoner, folk som ser for kule ut til å fryse og folk som ikke har innbydelser. Jeg smetter inn, jeg.

10.43: Ingen ser dumt på meg der jeg beveger meg inn i hallen, og jeg forsøker alt jeg kan å ikke se dumt på noen. For noen av disse menneskene ser – beklager det simple ordvalget – dumme ut. Innendørsbruk av solbriller i mer enn tre minutter og balansegang i hæler så høye at de gir meg dårlige assosiasjoner til barneskolens stylteløp i stavangersøle på syttende mai legitimerer vel ordvalget. Gulvet er dekket i grønt liksom-gress. Alle har fått utdelt små utklippstavler med en såkalt «playbook» påklipset (her står masse info om alle plaggene som skal vises og litt info om Hilfiger, blant annet). Det er digre plakater og storskjermer med blinkende amerikansk fotball-terminologi. Jeg gjør en kjapp touchdown på rad fem, plass tre. Det er mye å se på, og jeg forsøker å se på alt.

10.57: Karrueche Tran (eksen til Chris Brown) smiler og poserer hvor enn hun går over matten. Noen norske motedamer setter seg rundt meg, Nicole Richies lillesøster to-tre meter foran meg, og et par andre halvkjente ansikter – moteprofiler, kjendisbarn og bloggere – snakker med presse, kjente og ukjente. En ung gutt iført en tynn kamuflasjejakke står midt på banen og knipser ivrig rundt seg med mobilen sin. «Cool kids can’t die», står det på ryggen. Jeg er sikker på at han hadde dødd av kuldesjokk etter atten minutter på utsiden iført den jakken, selv om det er rimelig kjølig her inne også: Alle klemmer hverandre, ett kyss på hvert kinn, men ingen smiler. Det er tisking, hvisking, kameraklikking og mingling, men alle ser så strenge og alvorlige ut, noen ser til og med sure ut. Showet har altså startet. Motevisningen ser ut til å drøye.

11.12: En asiatisk dame ikledd en fargerik strikkegenser med «rock n’ roll» brodert inn på baksiden og dårlig stripet hår setter seg foran meg. Fire rader nedenfor – på første rad. Blitzregnet hagler. Jeg aner ikke hvem hun er, og lurer på hvordan jeg skal klare å google meg frem til det etterpå. Gressmatten er fortsatt full av minglende publikummere, alle ser ut til å være veldig viktige og kjente, men jeg tror ikke at noen av dem har en egen Wikipedia-side. Jeg tar meg selv i å ufrivillig stirre på ei dame som går en soloparade over gressmatten i et ubehagelig gjennomført og kvalmende temavennlig antrekk: Knallrød tights, knallrødt skjerf, knallrød lue, knallrød genser med «12» på ryggen, og en lang, knallrød kåpe lite tilfeldig henslengt over venstre skulder. Solbrillene tar hun først av seg idet hun finner plassen sin på femte rad, vis à vis meg. Hun forsøkte, iallfall.

MOTEKAOS: Jeg har fortsatt ikke funnet ut hvem frøkna på første rad er, men i ettertid vet jeg at kjendisbarn som Sofia Richie og Julia Restoin Roitfeld satt der. Kult. Foto: Privat

11.24: Jeg ser Bill Cunningham! Og Rita Ora! Sistnevnte samler et hav av fotografer rundt seg idet hun kommer inn sammen med kjæreste og designersønn Ricky Hilfiger. Hilfiger Junior ser ikke ut som en Hilfiger junior.

11.28: Yes. Nedtelling fra 00:29 på skjermen. Yes! Destiny’s Child på høyttaleranlegget. Yes, det begynner! Hilfiger-modeller kommer ut av en dør det står «Locker Room» i hvite college-bokstaver over. Hele rommet lyser opp – fra de omtrent tusen-og-tjue-to mobilene, som alle forsøker å forevige et eller annet. Snapchat, Instagram, kollasjer, farger. Jeg tar noen bilder, jeg også.

11.30: Alt jeg klarer å se på er beina til én av jentene. Hun har på seg en strømpebukse og brune, kraftige wedges, og det ser vondt ut når hun går. Skoene ser gode ut, altså, det ser ikke ut til at det Tyra Banks alltid minner modellspirene i «Top Model» om – det der med at som regel får du ikke din skostørrelse, og det må du bare finne deg i – stemmer, ikke i dette tilfellet. Men modellen ser ut til å ha det vondt. Beina hennes ser ukomfortable ut, der de drar henne over gressmatten. Hun fremstår så skjør, og er så umenneskelig tynn, som om hun kan falle om når som helst. Jeg håper hun liker jobben sin.

11.31: Stakkars fotografer. Mens modellene har en hel amerikansk fotballbane som sin lekeplass, deler fotografene – som jo også er på jobb – rundt fire ganger fire kvadratmeter ved utgangsdøren. De står nesten oppå hverandre og det ser himla ubehagelig ut. Jeg er glad jeg ikke er her for å fotografere.

HILFIGER, HILFIGER, HILFIGER: Det der er Gigi Hadid, altså. Foto: Privat

11.36: Modellene er tilbake og går på rekke og rad, frem og tilbake over den falske gressmatten. Mange av plaggene er ganske kule. Ikke sånn «kan kanskje brukes til inspirasjon, men aldri til å ha på seg, fordi de er altfor crazy»-kule, som jeg hadde sett for meg at det skulle bli, de ikke-eksisterende antall gangene jeg har visualisert meg selv på en diger motevisning i New York. Mer sånn: «Dette kan jeg faktisk gå i til hverdags»-kule. Modellene viser tomler opp, slår knyttenever opp i den tomme luften og jubler halvkleint, før de forsvinner inn i garderobene. Jeg skjønner virkelig ikke den jubel-biten av showet.

11.39: Idet modellene er borte, dukker Tommy opp. Han hopper inn på gressmatten, gir en klem til ei og en fotballhjelm han bar under armen til en annen, vinker litt mot publikum, og hopper ut igjen. Jeg får nesten ikke med meg at han forsvinner engang, før alle i rommet stormer ut, som om det går en brannalarm alle utenom meg kan høre. Fortsetter det i et annet rom? «That was awesome», mumler to jenter monotont bak meg, og fortsetter å prate like uentusiastisk om hva de har av planer for resten av dagen – mens de hurtig beveger seg inn i publikumskvernen. Ferdig, altså?

11.43: Alle går. Massen glir gjennom utgangsdøren. De eneste fotografene som er igjen, er de som tar bilder av de fargerike vennene sine med mobiltelefoner foran Hilfiger-logoer og fotballrekvisitter. Jeg tar meg en runde på gressmatten og fotograferer folk jeg aldri har sett før, og får heller sure miner i retur. Det er virkelig ferdig.

11.49: På med skjerf, votter og solbriller, og ut mot den skarpe solen og den enda skarpere kulden. Et titalls fotografer står på utsiden, brøler og skriker. Et par av dem tar bilder av meg. Godt at heller ikke de har stålkontroll på hvem som er hvem av alle disse motemenneskene. Jeg trenger meg gjennom mengden uten å snu meg. Jeg er ganske sikker på at det ikke lenger er så kaldt ute.

hjem. ikke hjemme.

tanker

Ti dager med sol, strender, sykling, bussturer, bøker og bading går fort. Presens blir alltid veldig fort preteritum når jeg er bortreist, borte fra hjemmet. Rart, egentlig. Og fint, også. Når du er hjemmefra skal du alltid hjem igjen. Men jeg er ikke hjemme, selv om jeg har kommet hjem.

Å komme hjem etter et opphold i annen by eller et annet land, betyr å lande. Tilbake til rutiner. Hverdagsliv. Klesvask, jobb, innkjøp av matvarer og betaling av regninger. Sånn fungerer det praktiske. Å komme hjem betyr også å være tilbake i den trygge kjernen. Komfortsonen. Der de menneskene du er glad i er. Der du er deg selv. Der du kjenner igjen livet ditt, det faktiske, upolerte livet ditt, som ikke nødvendigvis er en daglig Instagram-fest. Det stemmer ikke overens med det jeg tenkte da jeg låste meg inn i leilighet 505 mandag kveld. Leiligheten var kald og mørk, og jeg var ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme her.

I løpet av de ti dagene jeg var i Mexico, gjemte snøen vekk gatene rundt leilighetsbygningen jeg bor i. Den rakk å fryse seg fast til bakken. Store deler av den rakk også å smelte igjen. På balkongen min ligger det fortsatt rester etter været som var, mens jeg lå på en eller annen strand, drakk en eller annen smoothie og leste en eller annen bok. Jeg liker ikke snøen. Og jeg liker ikke minusgrader. Allerede den mandagen, kanskje én og en halv time etter at jeg hadde låst meg inn i leiligheten, søkte jeg etter nye reiser. Til varmere steder. Cuba, Bahamas, Hawaii. Hvorfor vil jeg ikke bare være her, i verdens beste by? I hjemmet mitt, som ikke egentlig er hjemme?

«Reisedepresjon», sier Kathrine via en hakkete Skype-linje mellom Buenos Aires og New York. Lyden av viften som gjør det varme rommet hennes litt kaldere tar bort litt av lyden av stemmen hennes. Jeg drikker C-vitaminer fra norgesglass og har surret et fleecepledd rundt meg. I likhet med meg, er heller ikke hun hundre prosent i stand til å kjenne på følelsen av å være hjemme. Eller kanskje hun kjenner seg hjemme på en annen måte enn det jeg gjør. Kanskje hun ikke har behov for å kjenne seg hjemme, på samme måte som meg. Men jeg tror at hun har rett. Jeg tror at alt blir bedre. Det er sånt man er nødt til å tro, uansett.

Snøen forsvinner nok snart. Hver eneste dag vinner solen over isklumpene, og sørger også for at minusgradene ikke er så bitende. Vinter ser mest av alt ut som en nedfryst høst, som om snøen og kulden setter alt på pause, før det plutselig forsvinner og høsten for alvor er borte. Det blir sikkert vår snart. Tiden går tross alt mye fortere når du ikke er hjemme.

jeg reiser alene

Reise

Publisert på Det Nye.

Ting jeg var sterkt allergisk mot for ett år og elleve måneder siden:

Å spise alene på et offentlig sted.
Å sove alene i en ukjent by.
Å vente alene, i mer enn en halv time, som for eksempel på en flyplass.
Å ikke ha noen, i umiddelbar nærhet, å mase på, snakke til, stille dumme spørsmål.
Å alltid være redd for å bli lurt av andre mennesker.
Å være utendørs, uten noen jeg kjenner rundt meg, etter at det har blitt mørkt.

Jeg var redd for hva folk, mennesker jeg aldri hadde sett før og som jeg trolig aldri ville se igjen, ville tenke om meg. Hvordan de ville se på meg, hva de ville si om meg. Og så følte jeg meg dum som tillot meg selv å bære på disse tankene. Så sterk var allergien, at jeg lot den hindre meg i å gjøre det jeg liker aller best. Å reise. Derfor bestemte jeg meg for at nettopp dét skulle være min Zyrtec, min nesespray og mine øyedråper.

Paris, februar, 2013. Jeg reiser alene. Jeg er redd og spent og så langt fra komfortsonen at det faktisk verker litt. Og så er jeg litt lykkelig, der jeg sitter på RER-en fra Charles de Gaulle på vei mot Europas fineste by. Jeg kjenner den, byen. Tror dette er min femte tur, kanskje syvende. Jeg vet hvor jeg skal bo, hvor jeg skal ferdes, hva byen har å tilby meg (himla mye) og hva jeg kan gjøre for den (egentlig latterlig lite). Jeg bor på et lite, fargerikt hotell i Le Marais i fem dager. Det har internett, og jeg har alt jeg trenger. Hver dag står jeg opp mellom syv og åtte. Jeg går. Tar verken metro, buss eller taxi en eneste gang i løpet av disse fem dagene. Jeg går nedover Rue Vieille du Temple, inn sidegater, setter meg ned på fortauskafeer og drikker vin. Billig Bordeaux. Jeg mister retningssansen når jeg leter etter Picasso-museet, finner veien igjen ved hjelp av noe begrensede franskkunnskaper. Jeg finner ikke museet, men ser Louvre for tredje gang og oppsøker samtidskunsten i Pompidou-senteret for andre gang, tar pariserhjulet på Place de la Concorde alene, faller pladask for en liten gate jeg finner via Rue de Rivoli og spiser Croque Madam mens det pøseregner på andre siden av vinduet. Hver dag er jeg ute. Hver kveld er jeg inne. Så fort det blir mørkt, finner jeg veien tilbake til hotellet. Jeg lærer at jeg kan være alene på dagtid, men jeg kan ikke være alene i mørket. Helt greit. Disse fem dagene er fantastiske.

Det var første gang jeg reiste helt alene. Med MacBook og iPhone som eneste selskap. Herregud, så fint det var. For det var jo fortsatt Paris, og den byen var ikke mindre pen da jeg oppsøkte den uten å ha med meg venner eller familie. Dessuten var jeg litt annerledes da jeg kom hjem. En bedre versjon av meg selv, kanskje. Enda litt mer selvstendig. Enda litt tøffere. Enda litt mer uredd.

New York, januar, 2015. Jeg reiser alene. Igjen. Jeg har startet et enkeltmannsforetak, og jobber som frilansjournalist. Alene. Jeg har flyttet til New York, helt alene. Nå sitter jeg på John F. Kennedy International Airports sjette gate i terminal åtte, og venter på American Airlines-flyet som skal ta meg til Cancún, Mexico. Alene, men sammen med en rekke andre ukjente, rare, bråkete, fine, irriterende, hyggelige mennesker. Jeg skal, på egenhånd, finne veien fra flyplassen til havnen i Cancún, for så å komme meg over vannet til en liten øy kalt Isla Mujeres. Der skal jeg være i ti dager. Alene. Hvis jeg ikke bestemmer meg for å dra innom Tulum, da. Jeg reiser jo alene, og kan gjøre akkurat som jeg vil. Det er igrunnen ganske fint.

Jeg er fortsatt ikke glad i å spise alene, på offentlige steder. Men det hender at jeg gjør det. Jeg tror jeg er ganske kurert mot å sove alene i en ukjent by. Iphone og MacBook hjelper meg å holde ut i ventetiden, på samme måte som de hjelper meg å finne ut av ting jeg lurer på, eller fortelle historiene mine. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg kjenner en økt tillit til andre mennesker – jeg tror ikke lenger at alle er ute etter å lure meg trill rundt. Kanskje er det bare vissheten om at jeg har reiseforsikring som lar meg tro det. Jeg tar mine foholdsregler, forsøker å ikke holde liv i «naiv, norsk blondine»-mytene, og er fortsatt ikke glad i å gå ut, alene, etter at dagslyset har forsvunnet. Men det hender at jeg gjør det. Og hver gang, kjenner jeg på en mestringsfølelsen. Jeg er 25 år og blir stolt av meg selv fordi jeg tør å reise alene. Jeg er stolt fordi jeg har kurert noen av mine mest plagsomme allergier. Helt, helt alene.

wanderlust

Reise

Tjue-ni. Ni & tyve. 29. Det er antall land jeg har besøkt i løpet av mitt 25 år gamle liv. To av dem – USA og Indonesia – har jeg bodd i over lengre tid. Jeg har vært på interrail gjennom halve Europa, sett døde dyr flyte nedover Ganges-elven i India, løpt fra innpåslitne oljesjeiker i Egypt, spist Michelin-mat i København, vært så dehydrert at jeg har endt opp på sykehus på Bali, blitt tatt av høydeskrekk på Den kinesiske mur, badet i Den blå lagune på Island, blitt mer solbrent enn jeg oppriktig trodde var mulig i Las Vegas, fått blåmerker etter strandmassasje i Thailand, blitt kastet ut av et seksetasjers utested i Praha og vært nødt til å finne veien fra stranden til hotellet ved hjelp av fransk – og bare fransk – i Nice. For å nevne noe.

Bali. Foto: Thea Steen

Gigantiske slumområder. Verdens beste luksushoteller. Møkkete gater. Kritthvite strender. Sleipe drosjesjåfører. Glade gatebarn. Aper, elefanter, krokodiller og slanger. Tropisk regnskog. Asiatisk regntid. Bitende kulde. Uutholdelig varme. Kontraster.

Noe av det fineste ved min oppvekst, har vært at mor og far introduserte meg for verden. Jo da, det var tider der jeg ikke forstod hvorfor vi ikke bare kunne ha en hytte på fjellet, og stå på ski når det ikke var sommer, som «alle andre». Noen ganger var jeg lei meg fordi jeg gikk glipp av klassevenninners bursdagsselskap eller akkurat den ene uken med sommervær i Stavanger. Alt jeg sitter igjen med nå, derimot, er det jeg har fått med meg. Alt det jeg har opplevd, sett, luktet, smakt og tatt på. Jeg var syv år gammel første gang jeg så verden. Det skjedde i Thailand i 1998. Før landet ble stormet av turister, og før jeg i det hele tatt visste hva Asia var. Men det betyr på ingen måte at jeg ikke fikk utbytte av turen. Tvert imot. Jeg er overbevist om at jeg ikke hadde vært den personen jeg er i dag, hadde det ikke vært for en grytidlig introduksjon til andre kulturer. Jeg er takknemlig.

Varanasi, India. Foto: Thea Steen

Foruten opplevelsene, sitter jeg igjen med en kronisk uro. Wanderlust. Jeg husker ikke sist jeg følte meg hjemme et sted. Ikke engang i Stavanger. Eller Norge, for den saks skyld. Det er en fin ting, tenker jeg, dette med å ikke ha et ønske om å lime seg selv fast til én by, til ett land, for evig og alltid. Jeg har vært i 29 land, men det er så himla mange jeg ikke har vært i. Det er så mange sjøer jeg ikke har badet i, retter jeg ikke har smakt og mennesker jeg ikke har smilt til. Det kommer nok en dag der jeg blir et etablert og i større grad fastlimt menneske, jeg òg. Men før det skjer, vil jeg se Machu Picchu i Peru. Jeg vil synge karaoke i en skyskraper i Tokyo. Jeg vil klappe kenguruer i Australia, ta Den transsibirske jernbanen gjennom Russland, besøke alle de 50 amerikanske delstatene, oppleve karneval i Rio de Janeiro og dra på safari i Tanzania. Av og til tenker jeg at verden er for stor for meg.

Ett skritt av gangen. Jeg gikk inn i 2015 i Florida, og kunne med det krysse av nok en delstat. Og om tre uker, kan jeg krysse av nok et kontinent, etter å ha vært i Mexico. Men først og fremst skal jeg bo her i New York, ha det som min base, mitt hjem og min arbeidsplass. Min lekeplass. For nå. Kanskje finner jeg en dag et land, en by, en gate og et hus som jeg kjenner meg hjemme i. Men det haster ikke. Jeg skal tilfredsstille vandrelysten en god stund til før jeg lar dét skje.

to tidssoner, krisekrone og pistrete plastjuletre

tanker

I dag er jeg litt usikker på hva som irriterer meg mest.

Kanskje er det døgnrytmen min. Den er omtrent like herpa som neglelakken på høyre pekefinger. Jeg forholder meg til to tidssoner døgnet rundt. Så å si hver dag de siste syv ukene har jeg holdt meg våken til den norske arbeidsdagen starter. For å lese mail. For å lese det som skrives på Twitter. For å lese nettaviser. For å se morgendagens norske avisforsider. Et par timers søvn. Nye overskrifter. Nye ord på sosiale medier. Nye mailer. Av prinsipp har jeg alltid vært sterkt imot ettermiddagslur-konseptet for alle over fire og under seksti. Nå har jeg begynt å tillate meg selv å duppe av et par timer, slik at jeg kan sove litt når alle dere i Norge sover, før jeg våkner igjen, og har kvelden sammen med amerikanerne. Resultatet er at jeg er forvirret og irritabel. Jeg er norsk og amerikansk, lever i USA og jobber i Norge. Alltid i to tidssoner. Dét er irriterende.

Kanskje er det juletreet i stuen som irriterer meg mest. Det er grusomt stygt og stakkarslig, og dukket opp fra intet. Av plast, attpåtil. Så utvilsomt at jeg er redd det tar fyr bare jeg ser på det. Det henger ikke pappengler og nisser med bitemerker på det, slik det alltid gjør på mormor sitt. Det lukter ikke ordentlig juletre, engang. Det verste er at jeg hadde skrevet «kjøp juletre» under «mandag»-mellomtittelen i ukesoversikten min. Jeg skulle kjøpe et ordentlig juletre, et sånn som lukter og drysser nåler og trenger vann for å overleve julen, samme dag som den pistrete plastgrenen dukket opp i stuen. Vanvittig irriterende.

Kanskje er den overdrevent svake kronen det verste av alt. Jeg driter i at London-helgen blir litt dyrere for dere der hjemme, eller at julegodteriet fra Sverige plutselig ikke er så himla mye billigere akkurat nå. Jeg jobber for kroner, og betaler i dollar. Når hver dollar koster nesten én krone mer enn det den gjorde for et par måneder siden, har husleien min plutselig økt med 1500 kroner. Per måned. Det er akkurat så irriterende at jeg bare lukker øynene, jeg. Så slipper jeg forholde meg til det. Jeg kan iallfall late som om jeg ikke må forholde meg til det. Helt til jeg klikker meg inn på en norsk nettavis, når det er natt i New York og morgen i Norge, leser saker som «Så mye betyr kronekollapsen for deg», og kjenner at irritasjonen er tilbake.

Kanskje er det bare det at jeg i det hele tatt tillater meg selv å være irritert som irriterer meg mest. Det fine er at det er få ting som er så lett å ordne opp i som ens egen dagsform. Jeg finner frem neglelakkfjerneren og tar bort den plutselig så ujevne hvite lakken. Ringer mor for å sutre litt, før hun minner meg på at det snart er jul, og at jeg tross alt får besøk om en uke – selv om det visstnok er så vanvittig dyrt for nordmenn å dra til USA om dagen, med pinglekronen og alt. Jeg tar på meg ulljakken, den sorte jeg aldri fryser i, og setter meg på balkongen. Min balkong. Med utsikt mot Manhattan. Med sollys og akkurat passe høyt støynivå. Det er ti grader, jeg hører på James Blake og glemmer at det står et glissent plasttre i stuen. Jeg glemmer at alt er blitt litt dyrere i denne byen over natten, glemmer at jeg er noe underernært på søvn og at jeg – midt i all irritasjonen – begynte å lure på om ikke mandlene mine brått kjentes hovne ut, rett før Florida og alt.

I dag bestemmer jeg meg for at jeg ikke skal la meg irritere så lett, at jeg ikke skal klage så mye på ting jeg likevel ikke kan styre i særlig stor grad. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, tviler på at jeg er kurert, men jeg klarte iallfall gå forbi plastjuletreet uten å ville kaste det ut av vinduet i femte etasje. Jeg tar de seierne jeg får.

Mitt største savn

meninger

Norge, jeg har begynt å kjenne et savn etter deg. Ikke et uoverkommelig stort savn, altså. Vanligvis er det ganske lite, så lite at jeg knapt merker det, enda jeg kjenner etter. For jeg har det himla fint i denne store, skumle, vakre byen. Fantastisk, egentlig. Og jeg tror ikke jeg går lei i nærmeste fremtid, heller.

Det er bare det at noen ting er så mye bedre hjemme. Som at det ikke er tidsforskjell innad i landet, for eksempel. Alle følger den samme klokken, solen står stort sett opp på samme tid over hele landet, og arbeidsdagene løper noenlunde parallelt Norge rundt. Jeg savner også å drikke vann rett fra springen uten at det smaker klor, uten at det inneholder bakterier som kroppen min ikke har blitt så godt kjent med enda. Jeg kjenner et slags savn etter vaskemidler uten blekemiddel – at jeg kan vaske leiligheten uten å ødelegge de klærne jeg har på meg. Og så skulle jeg ønske jeg hadde yogamatten min her, for jeg vil ikke trene yoga på en lånt matte, ikke etter at jeg leste en artikkel om at det er mattene som bærer med seg mest bakterier av alle gjenstandene på treningssenteret – til og med mer enn håndtaket på spinningsykkelen og dusjgulvet. Noen ganger savner jeg også leverpostei og makrell i tomat, men det tilhører sjeldenhetene. Det med makrell i tomat tror jeg bare er en luregreie, for det spiser jeg aldri uansett.

Alt det jeg har nevnt over, er det egentlig ikke så farlig med. Når mor kommer på besøk om et par uker, skal hun ta med både leverpostei og yogamatte. Jeg tror jeg skal be henne ta med grønnsåpe også. Uansett, det meste jeg har nevnt kan ordnes. Og resten er det ikke farlig med. Men det er én ting jeg ikke kan ordne. Én ting jeg savner med Norge, som jeg mer enn alt skulle ønske jeg kunne hente ned hit: Å få lov til å gå i fred og ro på gaten, uten å få slengbemerkninger av den trakasserende sorten. Omtrent hver eneste dag.

Som kvinne, og kanskje særlig ung og blond, får du slengbemerkninger. Nedlatende, trakasserende og ubehagelige slengbemerkninger. Fra menn.

I løpet av min første dag i New York, lærte jeg to ting. Én: 71 fahrenheit er det samme som 22 grader celsius (det lærte jeg den ubehagelige, svette måten, og endte opp med å drasse på både ullkåpe og ullskjerf gjennom hele Queens – bydelen jeg bodde i mens jeg ventet på å overta leiligheten i Brooklyn). To: Som kvinne, og kanskje særlig ung og blond, får du slengbemerkninger. Nedlatende, trakasserende og ubehagelige slengbemerkninger. Fra menn. Om hva de synes om deg, hvordan du ser ut og hva de aller helst vil gjøre med deg. Og selv om jeg tilsynelatende hører på musikk fra telefonen min, betyr det ikke at jeg ikke hører det de sier. Det betyr heller ikke at jeg ikke blir påvirket av det.

Den første gangen, denne umenneskelig varme oktoberdagen i Queens, overså jeg det så godt jeg kunne. Fire menn stod ved inngangsdøren til den lille delien. De glodde på meg, målte meg opp og ned. Den ene mannen sa at jeg kunne få sove hos ham når som helst. En annen gikk litt mer i detalj om hva han så for seg. En tredje spilte fornærmet da jeg gjorde mitt beste for å overse dem, mens jeg plukket med meg en vannflaske, betalte og gikk. De fulgte ikke etter meg, rørte meg aldri, men jeg kikket meg over skulderen minst seks ganger på vei tilbake til hotellet. Det var ubehagelig. Og det ble ikke med denne ene episoden. Jeg har blitt nærmest forfulgt i Harlem, fått litt for ubehagelige blikk nedover 6th Avenue, blitt plystret etter i SoHo og så lite diskret beglodd på subwayen fra Brooklyn til Manhattan at jeg tenkte det kanskje var en skjult kamera-greie. En gang var det til og med en fyr som gikk like bak meg i rundt fire minutter, og bare sa ting som «damn…» og «hell yeah», uten at jeg så mye som så på ham. Jeg skrudde opp volumet, og gikk litt fortere.

Jeg skulle bare ønske at dere klarte å lese andre menneskers reaksjoner, at dere var i stand til å se at det eneste dere oppnår, er frykt, ubehag, uvennlighet og provokasjon.

Det er ikke greit. Det er ikke i orden å behandle folk på denne måten. Dere skaper kvalme, utrygghet og sinne. Som ny her i byen, er jeg ikke i stand til å vurdere hva slags intensjoner dere faktisk har. Kanskje forsøker dere å være morsomme, kanskje er det deres måte å gi en kompliment på. Jeg har veldig vanskelig for å lese det som annet enn trakassering, og har mest lyst til å slå dere ned. Jeg tror ikke det kommer så mye godt ut av det, og dessverre tror jeg heller ikke at dere vil lytte, dersom jeg forsøker å sette dere på plass rent verbalt. Jeg skulle bare ønske at dere klarte å lese andre menneskers reaksjoner, at dere var i stand til å se at det eneste dere oppnår, er frykt, ubehag, uvennlighet og provokasjon.

Jeg har alltid beundret den amerikanske mentaliteten som tilsier at det er greit å sette seg ved siden av en annen person på bussen, selv om det er en ledig toseter like bak, at det er helt i orden å si hei til en fremmed på gaten, kanskje til og med be om telefonnummeret, dersom en skulle ha lyst til det. Men sosial interaksjon krever at alle involverte parter klarer å lese de reaksjonene som oppstår, og at disse reaksjonene respekteres. Takket være mangelen på dette, begynner jeg å tenke at det ikke er så dumt å sette seg på den ledige toseteren likevel, alene, med blikket ut vinduet og musikken på maks volum. En promille av den mannlige amerikanske befolkningen får meg til å tenke at den norske «la meg være i fred»-ånden kanskje ikke er så dum. Og dét synes jeg er lite annet enn synd.

NOHO // SOHO

Fotografi

«LOVE»

«WHERE DOES CHINA TOWN END?»

«FRIENDLY»

«CHASING DREAMS»

«ROMA»

«BROADWAY BLUES»

«HOLY TRINITY»

«VILDE»

«KENMARE STREET»

«TOOLS»

«BROADWAY»

jeg angrer ikke

tanker

Jeg angrer ikke på at jeg flyttet til Oslo. Det skjedde litt for spontant sammenliknet med mine preferanser, og jeg hadde egentlig aldri likt den byen. Dessuten hadde jeg bare vært der tre ganger, og det hadde vært så umenneskelig kaldt og stort hver gang. Men jeg var aldri i tvil om hva jeg skulle svare da Dagbladet ringte en septemberdag i 2011, og lurte på om jeg hadde mulighet til å prøve meg i kulturavdelingen et par måneder – med foretrukket oppstart omtrent tre dager frem i tid. Tre år og én måned senere flyttet jeg fra Oslo og Dagbladet med vemod. Klump i halsen siste arbeidsdag, full av tanker og følelser på flyet til Stavanger. Nå er det i fine, stygge, fredelige, kaotiske, kalde, ensomme, støyete, vakre Oslo jeg føler meg mest hjemme. Jeg har fått venner for livet i den byen. Blitt voksen der. Lært å bo sammen med mennesker jeg ikke kjenner, ta hensyn til mennesker jeg egentlig ikke bryr meg,om, blitt økonomisk ansvarlig, noenlunde uavhengig og kjøpt både min første og andre vinterjakke for penger jeg selv har tjent. Jeg har opplevd ting på godt og vondt – få av dem er hendelser jeg helst ville vært foruten. Mest sannsynlig har jeg hatt den beste mulige starten på arbeidslivet, og helt sikkert er det at jeg har hatt de flinkeste og fineste kollegaene jeg kunne fått. Jeg har til og med fått til å vaske klær uten å ødelegge noe, flere ganger. Nei, jeg har aldri angret på at jeg flyttet til Oslo.

Jeg angrer ikke på at jeg forlot Oslo. En tåre, kanskje tre, på flyet til Stavanger. Jeg innrømmer det. Men ikke fordi det føltes feil. Jeg har ofte kjent at en avgjørelse er helt riktig, men at det likevel er en så stor avgjørelse – som setter såpass mange følelser i sving – at jeg til forveksling kan både virke og føle meg trist. Sånn var det å flytte fra Oslo. Jeg dro fra et liv jeg hadde brukt tre år på å bygge opp, en hverdag som akkurat hadde begynt å for alvor falle på plass, og en tilværelse jeg oppriktig likte – for første gang på ganske lenge. Men jeg gjorde det med visshet om at det kunne bli enda bedre, trygg på valget jeg hadde tatt, overbevist om at timingen var fin og magefølelsen til å stole på. Jeg dro for å gjøre noe jeg hadde drømt om siden jeg var elleve år og listet meg ned i kjellerstuen for å se «Sex og singelliv»: Bo i New York. Jeg vet ikke om jeg kommer tilbake til Oslo, sånt noe er vanskelig å vite, men jeg vet at jeg er glad i den byen, og at jeg på ingen måte ser på livet mitt der som avsluttet.

Jeg angrer ikke på at jeg dumpet deg. «Deg» er det mange av: Du som utnyttet naiviteten min da jeg selv var for ung til å ville forstå det. Du som ville leve «et trygt og godt liv i Stavanger» sammen med meg fordi jeg «ikke hadde planer eller ambisjoner om å gjøre noe annet enn å være med deg». Du som bare var sammen med meg når du bedro en annen, og som alltid løy til meg om det livet som egentlig var ditt – det du faktisk levde. Du som var så voksen og velartikulert på MSN-chatten, men som i virkeligheten var like introvert som meg, og langt mindre oppegående enn du utga deg for å være. Du som på avstand så ut som en ridder i skinnende rustning, men som viste seg å være en dust surret inn i aluminiumsfolie. Du som en gang var min bestevenn, som jeg ga en sjanse fordi du maste deg til det, og som sviktet meg da jeg først lot deg. Du som kysset meg bak annekset i barnehagen, men nektet blankt for det da jeg fortalte det til de voksne, og anklaget meg for det samme i stedet. Du som kom med kjærlighetserklæringer fordekt som fylleprat, men aldri kunne stå for det når blodet ditt var rent. Du som aldri hadde troen på meg, aldri støttet valgene jeg tok og drømmene jeg hadde. Du som forgiftet noe som kunne blitt fint med løgn. Jeg angrer ikke på at alt dette er fortid nå. Men jeg angrer heller ikke på at det en gang var nåtid.

Jeg angrer ikke på at jeg tilga deg. Du som brøt tilliten min, og gjorde meg til en enda mer lukket person enn strengt tatt nødvendig. Brent barn er dårligere lekekamerat, og særlig sammen med den som en gang hadde en lighter i den ene hånden og tennvæske i den andre. Det gjorde vondt, og såret er fortsatt der, men det gror fordi jeg tilga deg. Det gror fordi du aldri ga opp jakten på tilgivelsen min, fordi du ba om en ny sjanse, beviste at du fortjente den, og fortsatt gjør det den dag i dag. Det er vondt å verke, slitsomt å være sur, og selv om vi ikke vil bli som før, er det forferdelig fint at ting kan forandre seg. Jeg har uansett aldri hatt særlig til overs for sjeler uten sår, men jeg er redd jeg kommer til å angre om jeg viser deg de nye jeg har fått. Vi trenger ikke være som før. Vi kan bare være sånn vi er nå, du og jeg.

Jeg angrer ikke på at jeg bestemte meg for å gjennomføre, da jeg aller helst ville snu. De fleste gangene jeg har tatt en avgjørelse som jeg visste ville få en stor effekt på mitt liv, eller menneskene rundt meg, har jeg vært full av jantelovstemmer som sa at jeg ikke var flink nok, at jeg ikke kom til å klare det. Med tiden har jeg blitt flinkere til å overse det. Jeg tror det er dét som er å bli voksen. Men jeg kjenner fortsatt noen ganger, når jeg skal gjøre noe jeg ikke tidligere har gjort eller bestemme meg for noe som vil få store konsekvenser, at jeg har mest lyst til å snu. La være. Heller bare være trygg og stå helt i ro. Og da tenker jeg på de mange gangene jeg har gjennomført, hvor fint det har vært – både mestringsfølelsen av å ta avgjørelsen som føles så riktig og resultatet av det. Jeg kom meg jo gjennom den første dagen på ny arbeidsplass, det var ingen der som sa at jeg ikke var flink nok, eller lo av meg. Jeg overlevde å flytte til en ny by, og både få nye venner og å holde på de jeg har. Og den første Tinder-daten jeg var på, som jeg ville droppe fordi jeg var overbevist om at enten ville bli klein eller livsfarlig, var kanskje ikke med min fremtidige eks-mann, men han prøvde hverken å drepe meg med hendene sine eller med samtaleemnene han valgte. Og det var jo en hyggelig erfaring å gjøre seg. Noen ganger har jeg klart å overtale meg selv til å hoppe i det, og lykkes i å stenge de negative tankene ute på egenhånd. Andre ganger har jeg trengt hjelp fra omstendighetene. Men det er jeg som har tatt de avgjørelsene om å prøve, det var jeg som til slutt endte opp med å fullføre. Og jeg kan ikke huske å noensinne ha angret på noe av det i ettertid.