hjem. ikke hjemme.

tanker

Ti dager med sol, strender, sykling, bussturer, bøker og bading går fort. Presens blir alltid veldig fort preteritum når jeg er bortreist, borte fra hjemmet. Rart, egentlig. Og fint, også. Når du er hjemmefra skal du alltid hjem igjen. Men jeg er ikke hjemme, selv om jeg har kommet hjem.

Å komme hjem etter et opphold i annen by eller et annet land, betyr å lande. Tilbake til rutiner. Hverdagsliv. Klesvask, jobb, innkjøp av matvarer og betaling av regninger. Sånn fungerer det praktiske. Å komme hjem betyr også å være tilbake i den trygge kjernen. Komfortsonen. Der de menneskene du er glad i er. Der du er deg selv. Der du kjenner igjen livet ditt, det faktiske, upolerte livet ditt, som ikke nødvendigvis er en daglig Instagram-fest. Det stemmer ikke overens med det jeg tenkte da jeg låste meg inn i leilighet 505 mandag kveld. Leiligheten var kald og mørk, og jeg var ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme her.

I løpet av de ti dagene jeg var i Mexico, gjemte snøen vekk gatene rundt leilighetsbygningen jeg bor i. Den rakk å fryse seg fast til bakken. Store deler av den rakk også å smelte igjen. På balkongen min ligger det fortsatt rester etter været som var, mens jeg lå på en eller annen strand, drakk en eller annen smoothie og leste en eller annen bok. Jeg liker ikke snøen. Og jeg liker ikke minusgrader. Allerede den mandagen, kanskje én og en halv time etter at jeg hadde låst meg inn i leiligheten, søkte jeg etter nye reiser. Til varmere steder. Cuba, Bahamas, Hawaii. Hvorfor vil jeg ikke bare være her, i verdens beste by? I hjemmet mitt, som ikke egentlig er hjemme?

«Reisedepresjon», sier Kathrine via en hakkete Skype-linje mellom Buenos Aires og New York. Lyden av viften som gjør det varme rommet hennes litt kaldere tar bort litt av lyden av stemmen hennes. Jeg drikker C-vitaminer fra norgesglass og har surret et fleecepledd rundt meg. I likhet med meg, er heller ikke hun hundre prosent i stand til å kjenne på følelsen av å være hjemme. Eller kanskje hun kjenner seg hjemme på en annen måte enn det jeg gjør. Kanskje hun ikke har behov for å kjenne seg hjemme, på samme måte som meg. Men jeg tror at hun har rett. Jeg tror at alt blir bedre. Det er sånt man er nødt til å tro, uansett.

Snøen forsvinner nok snart. Hver eneste dag vinner solen over isklumpene, og sørger også for at minusgradene ikke er så bitende. Vinter ser mest av alt ut som en nedfryst høst, som om snøen og kulden setter alt på pause, før det plutselig forsvinner og høsten for alvor er borte. Det blir sikkert vår snart. Tiden går tross alt mye fortere når du ikke er hjemme.

jeg reiser alene

Reise

Publisert på Det Nye.

Ting jeg var sterkt allergisk mot for ett år og elleve måneder siden:

  • Å spise alene på et offentlig sted.
  • Å sove alene i en ukjent by.
  • Å vente alene, i mer enn en halv time, som for eksempel på en flyplass.
  • Å ikke ha noen, i umiddelbar nærhet, å mase på, snakke til, stille dumme spørsmål.
  • Å alltid være redd for å bli lurt av andre mennesker.
  • Å være utendørs, uten noen jeg kjenner rundt meg, etter at det har blitt mørkt.

Jeg var redd for hva folk, mennesker jeg aldri hadde sett før og som jeg trolig aldri ville se igjen, ville tenke om meg. Hvordan de ville se på meg, hva de ville si om meg. Og så følte jeg meg dum som tillot meg selv å bære på disse tankene. Så sterk var allergien, at jeg lot den hindre meg i å gjøre det jeg liker aller best. Å reise. Derfor bestemte jeg meg for at nettopp dét skulle være min Zyrtec, min nesespray og mine øyedråper.

Paris, februar, 2013. Jeg reiser alene. Jeg er redd og spent og så langt fra komfortsonen at det faktisk verker litt. Og så er jeg litt lykkelig, der jeg sitter på RER-en fra Charles de Gaulle på vei mot Europas fineste by. Jeg kjenner den, byen. Tror dette er min femte tur, kanskje syvende. Jeg vet hvor jeg skal bo, hvor jeg skal ferdes, hva byen har å tilby meg (himla mye) og hva jeg kan gjøre for den (egentlig latterlig lite). Jeg bor på et lite, fargerikt hotell i Le Marais i fem dager. Det har internett, og jeg har alt jeg trenger. Hver dag står jeg opp mellom syv og åtte. Jeg går. Tar verken metro, buss eller taxi en eneste gang i løpet av disse fem dagene. Jeg går nedover Rue Vieille du Temple, inn sidegater, setter meg ned på fortauskafeer og drikker vin. Billig Bordeaux. Jeg mister retningssansen når jeg leter etter Picasso-museet, finner veien igjen ved hjelp av noe begrensede franskkunnskaper. Jeg finner ikke museet, men ser Louvre for tredje gang og oppsøker samtidskunsten i Pompidou-senteret for andre gang, tar pariserhjulet på Place de la Concorde alene, faller pladask for en liten gate jeg finner via Rue de Rivoli og spiser Croque Madam mens det pøseregner på andre siden av vinduet. Hver dag er jeg ute. Hver kveld er jeg inne. Så fort det blir mørkt, finner jeg veien tilbake til hotellet. Jeg lærer at jeg kan være alene på dagtid, men jeg kan ikke være alene i mørket. Helt greit. Disse fem dagene er fantastiske.

Det var første gang jeg reiste helt alene. Med MacBook og iPhone som eneste selskap. Herregud, så fint det var. For det var jo fortsatt Paris, og den byen var ikke mindre pen da jeg oppsøkte den uten å ha med meg venner eller familie. Dessuten var jeg litt annerledes da jeg kom hjem. En bedre versjon av meg selv, kanskje. Enda litt mer selvstendig. Enda litt tøffere. Enda litt mer uredd.

New York, januar, 2015. Jeg reiser alene. Igjen. Jeg har startet et enkeltmannsforetak, og jobber som frilansjournalist. Alene. Jeg har flyttet til New York, helt alene. Nå sitter jeg på John F. Kennedy International Airports sjette gate i terminal åtte, og venter på American Airlines-flyet som skal ta meg til Cancún, Mexico. Alene, men sammen med en rekke andre ukjente, rare, bråkete, fine, irriterende, hyggelige mennesker. Jeg skal, på egenhånd, finne veien fra flyplassen til havnen i Cancún, for så å komme meg over vannet til en liten øy kalt Isla Mujeres. Der skal jeg være i ti dager. Alene. Hvis jeg ikke bestemmer meg for å dra innom Tulum, da. Jeg reiser jo alene, og kan gjøre akkurat som jeg vil. Det er igrunnen ganske fint.

Jeg er fortsatt ikke glad i å spise alene, på offentlige steder. Men det hender at jeg gjør det. Jeg tror jeg er ganske kurert mot å sove alene i en ukjent by. Iphone og MacBook hjelper meg å holde ut i ventetiden, på samme måte som de hjelper meg å finne ut av ting jeg lurer på, eller fortelle historiene mine. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg kjenner en økt tillit til andre mennesker – jeg tror ikke lenger at alle er ute etter å lure meg trill rundt. Kanskje er det bare vissheten om at jeg har reiseforsikring som lar meg tro det. Jeg tar mine foholdsregler, forsøker å ikke holde liv i «naiv, norsk blondine»-mytene, og er fortsatt ikke glad i å gå ut, alene, etter at dagslyset har forsvunnet. Men det hender at jeg gjør det. Og hver gang, kjenner jeg på en mestringsfølelsen. Jeg er 25 år og blir stolt av meg selv fordi jeg tør å reise alene. Jeg er stolt fordi jeg har kurert noen av mine mest plagsomme allergier. Helt, helt alene.