tanker

«svulst» er et stygt ord

runde én

Du har alltid kreft.

Feber, smerter og blødninger. Hodeverk, svimmelhet og ymse ubehag. Hva det nå enn måtte være. «Kreft», svarer Google, sjelden i tvil. Hadde internett hatt lisens til å drive medisinsk virksomhet, hadde vi alle hatt minst én dødsdom hengende over oss til enhver tid. Denne uken fikk jeg nok en gang beskjed om at jeg sto i fare for å dø. Jeg la igjen et par symptomer i søkefeltet, trykket enter og ble skremt. Enda jeg vet at internett er mer tabloid og dramatisk enn hva noen norsk avis er. Enda jeg vet at det som regel aldri lønner seg å få midlertidige diagnoser via Google.

Det lønnet seg, denne gang.

Forhenværende småhypokondriske perioder og lærdommen av dette – at jeg aldri har vært så syk som jeg har fryktet eller internett så lite subtilt har foreslått – gjør at jeg i dag leser «(du kan ha kreft)», fremfor «DU HAR KREFT!!!». Klokere av ikke fullt så fatal skade. Det internett fortalte meg denne gang, gjorde likevel at jeg bestemte meg for å finne nærmeste og beste lege i New York.

La oss ta en snarvei her, forbi alt av venterom, stygge planter, selvdestruktive tanker og mismot (ikke helt hypokondri-fri, altså): Etter at den nærmeste og beste legen sa «det er definitivt noe galt her», sendte hun meg videre til den nærmeste og beste ultralydundersøkelsen, der jeg så ble henvist til den nærmeste og beste gynekologen. Sistnevnte fortalte meg at de fant en slags svulst ved livmoren min. «En fibroide», sa hun. «En fibroide..?», spurte jeg. Hun forklarte og jeg googlet. Jeg ble ikke klokere.

Tre dager senere, og jeg er fortsatt ikke i stand til å forklare noen hva denne svulsten er, hva den vil eller hvor den kommer fra. Google mener selvsagt at også dette kan ta knekken på meg. Men svulsten er ikke ondartet. Det er ikke kreft. Og den kan ikke plutselig bli kreft, sånn over natten. Alt er en berg-og-dal-bane, og jeg er frisk og syk på samme tid. Utmattet og uheldig. Aller mest takknemlig og lettet. Takknemlig for at jeg har forsikring, for at den delen av det amerikanske helsesystemet jeg har vært innom fungerer så upåklagelig bra – at samtlige leger og helsepersonell jeg er i dialog med er så imøtekommende, informative og profesjonelle. Jeg blir sett og lyttet til, og stort mer ber jeg sjelden om, når jeg er syk. Dessuten har jeg så fine folk rundt meg, enda de er på andre siden av kloden. Venner og familie. Som er tilgjengelige, behjelpelige og har denne uforklarlige beroligende effekten på meg. Og takk og lov for internett! Jeg tror jeg skal begynne å skrive internett med stor «i». Det har fortjent såpass, selv om det er litt for mye kreft der etter min smak.

Moralen? To ting: I likhet med rykter, barn og fulle mennesker, kan du heller ikke tro på alt internett (unnskyld: Internett) forteller deg. Men det kan være noe i det. Uten googlingen, hadde jeg nok ikke visst om svulsten enda. Heller tenkt at «nå må vel alt snart bli bra igjen», et par uker til, kanskje. Jeg vil nødig bruke de samme klisjéene som førti år gamle frognerfruer klistrer ved inngangsdøren og tolvåringer poster på Instagram, men det er ikke alltid helt krisedumt det der «stol på deg selv»- og «lytt til magefølelsen din»-opplegget. Når du føler at noe er feil, er det veldig greit å konsultere fagfolk. Og for all del: Vær forsikret, og sørg for at forsikringen din faktisk forsikrer deg, dersom noe skulle skje. Jeg tror mor hadde blitt en smule oppgitt dersom jeg hadde sendt henne en regning på 10 000 dollar i posten, sånn ut av det blå.

De skal operere den bort, denne svulsten, så snart som mulig, sier de. Litt skummelt, mest fint. Jeg vil gjerne være helt frisk igjen. Jeg liker energioverskuddet mitt, og vil ha det tilbake. Men først må jeg vente. Hjemme, alene. På at informasjon skal sendes i riktig retning, leses og forstås i alle ender. Og så skal det ordne seg. Det ordner seg.

Det var tross alt ikke kreft, denne gang heller.

hjem. ikke hjemme.

tanker

Ti dager med sol, strender, sykling, bussturer, bøker og bading går fort. Presens blir alltid veldig fort preteritum når jeg er bortreist, borte fra hjemmet. Rart, egentlig. Og fint, også. Når du er hjemmefra skal du alltid hjem igjen. Men jeg er ikke hjemme, selv om jeg har kommet hjem.

Å komme hjem etter et opphold i annen by eller et annet land, betyr å lande. Tilbake til rutiner. Hverdagsliv. Klesvask, jobb, innkjøp av matvarer og betaling av regninger. Sånn fungerer det praktiske. Å komme hjem betyr også å være tilbake i den trygge kjernen. Komfortsonen. Der de menneskene du er glad i er. Der du er deg selv. Der du kjenner igjen livet ditt, det faktiske, upolerte livet ditt, som ikke nødvendigvis er en daglig Instagram-fest. Det stemmer ikke overens med det jeg tenkte da jeg låste meg inn i leilighet 505 mandag kveld. Leiligheten var kald og mørk, og jeg var ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme her.

I løpet av de ti dagene jeg var i Mexico, gjemte snøen vekk gatene rundt leilighetsbygningen jeg bor i. Den rakk å fryse seg fast til bakken. Store deler av den rakk også å smelte igjen. På balkongen min ligger det fortsatt rester etter været som var, mens jeg lå på en eller annen strand, drakk en eller annen smoothie og leste en eller annen bok. Jeg liker ikke snøen. Og jeg liker ikke minusgrader. Allerede den mandagen, kanskje én og en halv time etter at jeg hadde låst meg inn i leiligheten, søkte jeg etter nye reiser. Til varmere steder. Cuba, Bahamas, Hawaii. Hvorfor vil jeg ikke bare være her, i verdens beste by? I hjemmet mitt, som ikke egentlig er hjemme?

«Reisedepresjon», sier Kathrine via en hakkete Skype-linje mellom Buenos Aires og New York. Lyden av viften som gjør det varme rommet hennes litt kaldere tar bort litt av lyden av stemmen hennes. Jeg drikker C-vitaminer fra norgesglass og har surret et fleecepledd rundt meg. I likhet med meg, er heller ikke hun hundre prosent i stand til å kjenne på følelsen av å være hjemme. Eller kanskje hun kjenner seg hjemme på en annen måte enn det jeg gjør. Kanskje hun ikke har behov for å kjenne seg hjemme, på samme måte som meg. Men jeg tror at hun har rett. Jeg tror at alt blir bedre. Det er sånt man er nødt til å tro, uansett.

Snøen forsvinner nok snart. Hver eneste dag vinner solen over isklumpene, og sørger også for at minusgradene ikke er så bitende. Vinter ser mest av alt ut som en nedfryst høst, som om snøen og kulden setter alt på pause, før det plutselig forsvinner og høsten for alvor er borte. Det blir sikkert vår snart. Tiden går tross alt mye fortere når du ikke er hjemme.

Mitt største savn

meninger

Norge, jeg har begynt å kjenne et savn etter deg. Ikke et uoverkommelig stort savn, altså. Vanligvis er det ganske lite, så lite at jeg knapt merker det, enda jeg kjenner etter. For jeg har det himla fint i denne store, skumle, vakre byen. Fantastisk, egentlig. Og jeg tror ikke jeg går lei i nærmeste fremtid, heller.

Det er bare det at noen ting er så mye bedre hjemme. Som at det ikke er tidsforskjell innad i landet, for eksempel. Alle følger den samme klokken, solen står stort sett opp på samme tid over hele landet, og arbeidsdagene løper noenlunde parallelt Norge rundt. Jeg savner også å drikke vann rett fra springen uten at det smaker klor, uten at det inneholder bakterier som kroppen min ikke har blitt så godt kjent med enda. Jeg kjenner et slags savn etter vaskemidler uten blekemiddel – at jeg kan vaske leiligheten uten å ødelegge de klærne jeg har på meg. Og så skulle jeg ønske jeg hadde yogamatten min her, for jeg vil ikke trene yoga på en lånt matte, ikke etter at jeg leste en artikkel om at det er mattene som bærer med seg mest bakterier av alle gjenstandene på treningssenteret – til og med mer enn håndtaket på spinningsykkelen og dusjgulvet. Noen ganger savner jeg også leverpostei og makrell i tomat, men det tilhører sjeldenhetene. Det med makrell i tomat tror jeg bare er en luregreie, for det spiser jeg aldri uansett.

Alt det jeg har nevnt over, er det egentlig ikke så farlig med. Når mor kommer på besøk om et par uker, skal hun ta med både leverpostei og yogamatte. Jeg tror jeg skal be henne ta med grønnsåpe også. Uansett, det meste jeg har nevnt kan ordnes. Og resten er det ikke farlig med. Men det er én ting jeg ikke kan ordne. Én ting jeg savner med Norge, som jeg mer enn alt skulle ønske jeg kunne hente ned hit: Å få lov til å gå i fred og ro på gaten, uten å få slengbemerkninger av den trakasserende sorten. Omtrent hver eneste dag.

Som kvinne, og kanskje særlig ung og blond, får du slengbemerkninger. Nedlatende, trakasserende og ubehagelige slengbemerkninger. Fra menn.

I løpet av min første dag i New York, lærte jeg to ting. Én: 71 fahrenheit er det samme som 22 grader celsius (det lærte jeg den ubehagelige, svette måten, og endte opp med å drasse på både ullkåpe og ullskjerf gjennom hele Queens – bydelen jeg bodde i mens jeg ventet på å overta leiligheten i Brooklyn). To: Som kvinne, og kanskje særlig ung og blond, får du slengbemerkninger. Nedlatende, trakasserende og ubehagelige slengbemerkninger. Fra menn. Om hva de synes om deg, hvordan du ser ut og hva de aller helst vil gjøre med deg. Og selv om jeg tilsynelatende hører på musikk fra telefonen min, betyr det ikke at jeg ikke hører det de sier. Det betyr heller ikke at jeg ikke blir påvirket av det.

Den første gangen, denne umenneskelig varme oktoberdagen i Queens, overså jeg det så godt jeg kunne. Fire menn stod ved inngangsdøren til den lille delien. De glodde på meg, målte meg opp og ned. Den ene mannen sa at jeg kunne få sove hos ham når som helst. En annen gikk litt mer i detalj om hva han så for seg. En tredje spilte fornærmet da jeg gjorde mitt beste for å overse dem, mens jeg plukket med meg en vannflaske, betalte og gikk. De fulgte ikke etter meg, rørte meg aldri, men jeg kikket meg over skulderen minst seks ganger på vei tilbake til hotellet. Det var ubehagelig. Og det ble ikke med denne ene episoden. Jeg har blitt nærmest forfulgt i Harlem, fått litt for ubehagelige blikk nedover 6th Avenue, blitt plystret etter i SoHo og så lite diskret beglodd på subwayen fra Brooklyn til Manhattan at jeg tenkte det kanskje var en skjult kamera-greie. En gang var det til og med en fyr som gikk like bak meg i rundt fire minutter, og bare sa ting som «damn…» og «hell yeah», uten at jeg så mye som så på ham. Jeg skrudde opp volumet, og gikk litt fortere.

Jeg skulle bare ønske at dere klarte å lese andre menneskers reaksjoner, at dere var i stand til å se at det eneste dere oppnår, er frykt, ubehag, uvennlighet og provokasjon.

Det er ikke greit. Det er ikke i orden å behandle folk på denne måten. Dere skaper kvalme, utrygghet og sinne. Som ny her i byen, er jeg ikke i stand til å vurdere hva slags intensjoner dere faktisk har. Kanskje forsøker dere å være morsomme, kanskje er det deres måte å gi en kompliment på. Jeg har veldig vanskelig for å lese det som annet enn trakassering, og har mest lyst til å slå dere ned. Jeg tror ikke det kommer så mye godt ut av det, og dessverre tror jeg heller ikke at dere vil lytte, dersom jeg forsøker å sette dere på plass rent verbalt. Jeg skulle bare ønske at dere klarte å lese andre menneskers reaksjoner, at dere var i stand til å se at det eneste dere oppnår, er frykt, ubehag, uvennlighet og provokasjon.

Jeg har alltid beundret den amerikanske mentaliteten som tilsier at det er greit å sette seg ved siden av en annen person på bussen, selv om det er en ledig toseter like bak, at det er helt i orden å si hei til en fremmed på gaten, kanskje til og med be om telefonnummeret, dersom en skulle ha lyst til det. Men sosial interaksjon krever at alle involverte parter klarer å lese de reaksjonene som oppstår, og at disse reaksjonene respekteres. Takket være mangelen på dette, begynner jeg å tenke at det ikke er så dumt å sette seg på den ledige toseteren likevel, alene, med blikket ut vinduet og musikken på maks volum. En promille av den mannlige amerikanske befolkningen får meg til å tenke at den norske «la meg være i fred»-ånden kanskje ikke er så dum. Og dét synes jeg er lite annet enn synd.

jeg angrer ikke

tanker
Jeg angrer ikke på at jeg flyttet til Oslo. Det skjedde litt for spontant sammenliknet med mine preferanser, og jeg hadde egentlig aldri likt den byen. Dessuten hadde jeg bare vært der tre ganger, og det hadde vært så umenneskelig kaldt og stort hver gang. Men jeg var aldri i tvil om hva jeg skulle svare da Dagbladet ringte en septemberdag i 2011, og lurte på om jeg hadde mulighet til å prøve meg i kulturavdelingen et par måneder – med foretrukket oppstart omtrent tre dager frem i tid. Tre år og én måned senere flyttet jeg fra Oslo og Dagbladet med vemod. Klump i halsen siste arbeidsdag, full av tanker og følelser på flyet til Stavanger. Nå er det i fine, stygge, fredelige, kaotiske, kalde, ensomme, støyete, vakre Oslo jeg føler meg mest hjemme. Jeg har fått venner for livet i den byen. Blitt voksen der. Lært å bo sammen med mennesker jeg ikke kjenner, ta hensyn til mennesker jeg egentlig ikke bryr meg,om, blitt økonomisk ansvarlig, noenlunde uavhengig og kjøpt både min første og andre vinterjakke for penger jeg selv har tjent. Jeg har opplevd ting på godt og vondt – få av dem er hendelser jeg helst ville vært foruten. Mest sannsynlig har jeg hatt den beste mulige starten på arbeidslivet, og helt sikkert er det at jeg har hatt de flinkeste og fineste kollegaene jeg kunne fått. Jeg har til og med fått til å vaske klær uten å ødelegge noe, flere ganger. Nei, jeg har aldri angret på at jeg flyttet til Oslo.
Jeg angrer ikke på at jeg forlot Oslo. En tåre, kanskje tre, på flyet til Stavanger. Jeg innrømmer det. Men ikke fordi det føltes feil. Jeg har ofte kjent at en avgjørelse er helt riktig, men at det likevel er en så stor avgjørelse – som setter såpass mange følelser i sving – at jeg til forveksling kan både virke og føle meg trist. Sånn var det å flytte fra Oslo. Jeg dro fra et liv jeg hadde brukt tre år på å bygge opp, en hverdag som akkurat hadde begynt å for alvor falle på plass, og en tilværelse jeg oppriktig likte – for første gang på ganske lenge. Men jeg gjorde det med visshet om at det kunne bli enda bedre, trygg på valget jeg hadde tatt, overbevist om at timingen var fin og magefølelsen til å stole på. Jeg dro for å gjøre noe jeg hadde drømt om siden jeg var elleve år og listet meg ned i kjellerstuen for å se «Sex og singelliv»: Bo i New York. Jeg vet ikke om jeg kommer tilbake til Oslo, sånt noe er vanskelig å vite, men jeg vet at jeg er glad i den byen, og at jeg på ingen måte ser på livet mitt der som avsluttet.
Jeg angrer ikke på at jeg dumpet deg. «Deg» er det mange av: Du som utnyttet naiviteten min da jeg selv var for ung til å ville forstå det. Du som ville leve «et trygt og godt liv i Stavanger» sammen med meg fordi jeg «ikke hadde planer eller ambisjoner om å gjøre noe annet enn å være med deg». Du som bare var sammen med meg når du bedro en annen, og som alltid løy til meg om det livet som egentlig var ditt – det du faktisk levde. Du som var så voksen og velartikulert på MSN-chatten, men som i virkeligheten var like introvert som meg, og langt mindre oppegående enn du utga deg for å være. Du som på avstand så ut som en ridder i skinnende rustning, men som viste seg å være en dust surret inn i aluminiumsfolie. Du som en gang var min bestevenn, som jeg ga en sjanse fordi du maste deg til det, og som sviktet meg da jeg først lot deg. Du som kysset meg bak annekset i barnehagen, men nektet blankt for det da jeg fortalte det til de voksne, og anklaget meg for det samme i stedet. Du som kom med kjærlighetserklæringer fordekt som fylleprat, men aldri kunne stå for det når blodet ditt var rent. Du som aldri hadde troen på meg, aldri støttet valgene jeg tok og drømmene jeg hadde. Du som forgiftet noe som kunne blitt fint med løgn. Jeg angrer ikke på at alt dette er fortid nå. Men jeg angrer heller ikke på at det en gang var nåtid.
Jeg angrer ikke på at jeg tilga deg. Du som brøt tilliten min, og gjorde meg til en enda mer lukket person enn strengt tatt nødvendig. Brent barn er dårligere lekekamerat, og særlig sammen med den som en gang hadde en lighter i den ene hånden og tennvæske i den andre. Det gjorde vondt, og såret er fortsatt der, men det gror fordi jeg tilga deg. Det gror fordi du aldri ga opp jakten på tilgivelsen min, fordi du ba om en ny sjanse, beviste at du fortjente den, og fortsatt gjør det den dag i dag. Det er vondt å verke, slitsomt å være sur, og selv om vi ikke vil bli som før, er det forferdelig fint at ting kan forandre seg. Jeg har uansett aldri hatt særlig til overs for sjeler uten sår, men jeg er redd jeg kommer til å angre om jeg viser deg de nye jeg har fått. Vi trenger ikke være som før. Vi kan bare være sånn vi er nå, du og jeg.
Jeg angrer ikke på at jeg bestemte meg for å gjennomføre, da jeg aller helst ville snu. De fleste gangene jeg har tatt en avgjørelse som jeg visste ville få en stor effekt på mitt liv, eller menneskene rundt meg, har jeg vært full av jantelovstemmer som sa at jeg ikke var flink nok, at jeg ikke kom til å klare det. Med tiden har jeg blitt flinkere til å overse det. Jeg tror det er dét som er å bli voksen. Men jeg kjenner fortsatt noen ganger, når jeg skal gjøre noe jeg ikke tidligere har gjort eller bestemme meg for noe som vil få store konsekvenser, at jeg har mest lyst til å snu. La være. Heller bare være trygg og stå helt i ro. Og da tenker jeg på de mange gangene jeg har gjennomført, hvor fint det har vært – både mestringsfølelsen av å ta avgjørelsen som føles så riktig og resultatet av det. Jeg kom meg jo gjennom den første dagen på ny arbeidsplass, det var ingen der som sa at jeg ikke var flink nok, eller lo av meg. Jeg overlevde å flytte til en ny by, og både få nye venner og å holde på de jeg har. Og den første Tinder-daten jeg var på, som jeg ville droppe fordi jeg var overbevist om at enten ville bli klein eller livsfarlig, var kanskje ikke med min fremtidige eks-mann, men han prøvde hverken å drepe meg med hendene sine eller med samtaleemnene han valgte. Og det var jo en hyggelig erfaring å gjøre seg. Noen ganger har jeg klart å overtale meg selv til å hoppe i det, og lykkes i å stenge de negative tankene ute på egenhånd. Andre ganger har jeg trengt hjelp fra omstendighetene. Men det er jeg som har tatt de avgjørelsene om å prøve, det var jeg som til slutt endte opp med å fullføre. Og jeg kan ikke huske å noensinne ha angret på noe av det i ettertid.

femten trappetrinn

tanker

Jeg har akkurat gått opp og ned alle. Igjen. Opp med et mål for øyet. Ned med økende irritasjon over at jeg nok en gang har glemt ut hva jeg egentlig skulle opp for å gjøre. Alt jeg vet er at det er femten trinn i den trappen. Og at jeg har syv lister over ting som må gjøres. Dag for dag. I noenlunde prioritert rekkefølge. Stadig flere punkter hakes av, enda flere punkter legges til. Hodet spinner, jeg tenker nittiåtte tanker av gangen og er avhengig av disse listene for faktisk å få gjort noe – for å se at jeg faktisk får gjort noe.

Om seks dager er jeg godt på vei til New York. Det som er igjen av løse tråder, må knyttes sammen. De siste røttene skal røskes opp. Det skal skrives, organiseres, sjekkes, pakkes, vaskes, ryddes, ringes, møtes og – forhåpentligvis – på et eller annet tidspunkt nedstresses.

 I tre uker har jeg vært frilansjournalist, etter tre år i Oslo og Dagbladet. «Fri»-delen av ordet uteblir enn så lenge. En eller annen gang, uten helt å huske når, så jeg for meg følgende: Siste dag på jobb 30. september. Et par rolige dager i Oslo, før flyttelasset ble overført til Stavanger, og dagene skulle bli enda roligere. Naivt.

Frilanstilværelsen har vært alt annet enn rolig. Takk og lov for det. Hadde jeg hatt tid, hadde jeg helt sikkert kjent på nerver. Angret, vært i tvil eller gruet meg. Tenkt at det kanskje ikke er en så god idé likevel, dette med å flytte, helt alene, til en by der jeg ikke kjenner noen, der jeg ikke har en arbeidsplass som venter på meg. Nå lager jeg lister, løper mellom etasjer, glemmer ting og øker sjansene for hjerteinfarkt i stedet.

Og innimellom, som når jeg står i en evig lang bilkø eller går en luftetur i stavangerregnet, kjenner jeg at jeg gleder meg himla mye til å ankomme byen jeg liker aller best. Byen jeg skal leve i og jobbe fra, og mest sannsynlig bli enda mer glad i.