I dag er jeg litt usikker på hva som irriterer meg mest.

Kanskje er det døgnrytmen min. Den er omtrent like herpa som neglelakken på høyre pekefinger. Jeg forholder meg til to tidssoner døgnet rundt. Så å si hver dag de siste syv ukene har jeg holdt meg våken til den norske arbeidsdagen starter. For å lese mail. For å lese det som skrives på Twitter. For å lese nettaviser. For å se morgendagens norske avisforsider. Et par timers søvn. Nye overskrifter. Nye ord på sosiale medier. Nye mailer. Av prinsipp har jeg alltid vært sterkt imot ettermiddagslur-konseptet for alle over fire og under seksti. Nå har jeg begynt å tillate meg selv å duppe av et par timer, slik at jeg kan sove litt når alle dere i Norge sover, før jeg våkner igjen, og har kvelden sammen med amerikanerne. Resultatet er at jeg er forvirret og irritabel. Jeg er norsk og amerikansk, lever i USA og jobber i Norge. Alltid i to tidssoner. Dét er irriterende.

Kanskje er det juletreet i stuen som irriterer meg mest. Det er grusomt stygt og stakkarslig, og dukket opp fra intet. Av plast, attpåtil. Så utvilsomt at jeg er redd det tar fyr bare jeg ser på det. Det henger ikke pappengler og nisser med bitemerker på det, slik det alltid gjør på mormor sitt. Det lukter ikke ordentlig juletre, engang. Det verste er at jeg hadde skrevet «kjøp juletre» under «mandag»-mellomtittelen i ukesoversikten min. Jeg skulle kjøpe et ordentlig juletre, et sånn som lukter og drysser nåler og trenger vann for å overleve julen, samme dag som den pistrete plastgrenen dukket opp i stuen. Vanvittig irriterende.

Kanskje er den overdrevent svake kronen det verste av alt. Jeg driter i at London-helgen blir litt dyrere for dere der hjemme, eller at julegodteriet fra Sverige plutselig ikke er så himla mye billigere akkurat nå. Jeg jobber for kroner, og betaler i dollar. Når hver dollar koster nesten én krone mer enn det den gjorde for et par måneder siden, har husleien min plutselig økt med 1500 kroner. Per måned. Det er akkurat så irriterende at jeg bare lukker øynene, jeg. Så slipper jeg forholde meg til det. Jeg kan iallfall late som om jeg ikke må forholde meg til det. Helt til jeg klikker meg inn på en norsk nettavis, når det er natt i New York og morgen i Norge, leser saker som «Så mye betyr kronekollapsen for deg», og kjenner at irritasjonen er tilbake.

Kanskje er det bare det at jeg i det hele tatt tillater meg selv å være irritert som irriterer meg mest. Det fine er at det er få ting som er så lett å ordne opp i som ens egen dagsform. Jeg finner frem neglelakkfjerneren og tar bort den plutselig så ujevne hvite lakken. Ringer mor for å sutre litt, før hun minner meg på at det snart er jul, og at jeg tross alt får besøk om en uke – selv om det visstnok er så vanvittig dyrt for nordmenn å dra til USA om dagen, med pinglekronen og alt. Jeg tar på meg ulljakken, den sorte jeg aldri fryser i, og setter meg på balkongen. Min balkong. Med utsikt mot Manhattan. Med sollys og akkurat passe høyt støynivå. Det er ti grader, jeg hører på James Blake og glemmer at det står et glissent plasttre i stuen. Jeg glemmer at alt er blitt litt dyrere i denne byen over natten, glemmer at jeg er noe underernært på søvn og at jeg – midt i all irritasjonen – begynte å lure på om ikke mandlene mine brått kjentes hovne ut, rett før Florida og alt.

I dag bestemmer jeg meg for at jeg ikke skal la meg irritere så lett, at jeg ikke skal klage så mye på ting jeg likevel ikke kan styre i særlig stor grad. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, tviler på at jeg er kurert, men jeg klarte iallfall gå forbi plastjuletreet uten å ville kaste det ut av vinduet i femte etasje. Jeg tar de seierne jeg får.