Mine moteukeerfaringer begrenser seg til Oslo. Her er det jeg noterte meg da jeg debuterte som Fashion Week-tilskuer i New York, under Tommy Hilfigers visning.

Publisert på Det Nye.

Foto: Privat / Tommy Hilfiger – satt sammen av Det Nye

10.39: Egentlig ankom jeg fire minutter over ti. Fint å være ute i god tid, første gang, og sånt. «Du kan sikkert gå inn, men jeg tror ikke det er så mange der», sier en av vaktene på utsiden. Greit. Jeg går på en kafé et par kvartaler unna, drikker te i håp om at den skal gjøre meg hakket mer immun mot New York-kulden (det er umenneskelig kaldt for tiden, og jeg tror jeg har opplevd brain freeze for første gang i mitt liv – en slags eksteriør variant) og drar tilbake 35 minutter senere. Det er fortsatt like kaldt, men langt mer kaos på utsiden. Fotografer, vakter, biler, folk med mobiltelefoner, folk som ser for kule ut til å fryse og folk som ikke har innbydelser. Jeg smetter inn, jeg.

10.43: Ingen ser dumt på meg der jeg beveger meg inn i hallen, og jeg forsøker alt jeg kan å ikke se dumt på noen. For noen av disse menneskene ser – beklager det simple ordvalget – dumme ut. Innendørsbruk av solbriller i mer enn tre minutter og balansegang i hæler så høye at de gir meg dårlige assosiasjoner til barneskolens stylteløp i stavangersøle på syttende mai legitimerer vel ordvalget. Gulvet er dekket i grønt liksom-gress. Alle har fått utdelt små utklippstavler med en såkalt «playbook» påklipset (her står masse info om alle plaggene som skal vises og litt info om Hilfiger, blant annet). Det er digre plakater og storskjermer med blinkende amerikansk fotball-terminologi. Jeg gjør en kjapp touchdown på rad fem, plass tre. Det er mye å se på, og jeg forsøker å se på alt.

10.57: Karrueche Tran (eksen til Chris Brown) smiler og poserer hvor enn hun går over matten. Noen norske motedamer setter seg rundt meg, Nicole Richies lillesøster to-tre meter foran meg, og et par andre halvkjente ansikter – moteprofiler, kjendisbarn og bloggere – snakker med presse, kjente og ukjente. En ung gutt iført en tynn kamuflasjejakke står midt på banen og knipser ivrig rundt seg med mobilen sin. «Cool kids can’t die», står det på ryggen. Jeg er sikker på at han hadde dødd av kuldesjokk etter atten minutter på utsiden iført den jakken, selv om det er rimelig kjølig her inne også: Alle klemmer hverandre, ett kyss på hvert kinn, men ingen smiler. Det er tisking, hvisking, kameraklikking og mingling, men alle ser så strenge og alvorlige ut, noen ser til og med sure ut. Showet har altså startet. Motevisningen ser ut til å drøye.

11.12: En asiatisk dame ikledd en fargerik strikkegenser med «rock n’ roll» brodert inn på baksiden og dårlig stripet hår setter seg foran meg. Fire rader nedenfor – på første rad. Blitzregnet hagler. Jeg aner ikke hvem hun er, og lurer på hvordan jeg skal klare å google meg frem til det etterpå.  Gressmatten er fortsatt full av minglende publikummere, alle ser ut til å være veldig viktige og kjente, men jeg tror ikke at noen av dem har en egen Wikipedia-side. Jeg tar meg selv i å ufrivillig stirre på ei dame som går en soloparade over gressmatten i et ubehagelig gjennomført og kvalmende temavennlig antrekk: Knallrød tights, knallrødt skjerf, knallrød lue, knallrød genser med «12» på ryggen, og en lang, knallrød kåpe lite tilfeldig henslengt over venstre skulder. Solbrillene tar hun først av seg idet hun finner plassen sin på femte rad, vis à vis meg. Hun forsøkte, iallfall.

MOTEKAOS: Jeg har fortsatt ikke funnet ut hvem frøkna på første rad er, men i ettertid vet jeg at kjendisbarn som Sofia Richie og Julia Restoin Roitfeld satt der. Kult. Foto: Privat

11.24: Jeg ser Bill Cunningham! Og Rita Ora! Sistnevnte samler et hav av fotografer rundt seg idet hun kommer inn sammen med kjæreste og designersønn Ricky Hilfiger. Hilfiger Junior ser ikke ut som en Hilfiger junior.

11.28: Yes. Nedtelling fra 00:29 på skjermen. Yes! Destiny’s Child på høyttaleranlegget. Yes, det begynner! Hilfiger-modeller kommer ut av en dør det står «Locker Room» i hvite college-bokstaver over. Hele rommet lyser opp – fra de omtrent tusen-og-tjue-to mobilene, som alle forsøker å forevige et eller annet. Snapchat, Instagram, kollasjer, farger. Jeg tar noen bilder, jeg også.

11.30: Alt jeg klarer å se på er beina til én av jentene. Hun har på seg en strømpebukse og brune, kraftige wedges, og det ser vondt ut når hun går. Skoene ser gode ut, altså, det ser ikke ut til at det Tyra Banks alltid minner modellspirene i «Top Model» om – det der med at som regel får du ikke din skostørrelse, og det må du bare finne deg i – stemmer, ikke i dette tilfellet. Men modellen ser ut til å ha det vondt. Beina hennes ser ukomfortable ut, der de drar henne over gressmatten. Hun fremstår så skjør, og er så umenneskelig tynn, som om hun kan falle om når som helst. Jeg håper hun liker jobben sin.

11.31: Stakkars fotografer. Mens modellene har en hel amerikansk fotballbane som sin lekeplass, deler fotografene – som jo også er på jobb – rundt fire ganger fire kvadratmeter ved utgangsdøren. De står nesten oppå hverandre og det ser himla ubehagelig ut. Jeg er glad jeg ikke er her for å fotografere.

HILFIGER, HILFIGER, HILFIGER: Det der er Gigi Hadid, altså. Foto: Privat

11.36: Modellene er tilbake og går på rekke og rad, frem og tilbake over den falske gressmatten. Mange av plaggene er ganske kule. Ikke sånn «kan kanskje brukes til inspirasjon, men aldri til å ha på seg, fordi de er altfor crazy»-kule, som jeg hadde sett for meg at det skulle bli, de ikke-eksisterende antall gangene jeg har visualisert meg selv på en diger motevisning i New York. Mer sånn: «Dette kan jeg faktisk gå i til hverdags»-kule. Modellene viser tomler opp, slår knyttenever opp i den tomme luften og jubler halvkleint, før de forsvinner inn i garderobene. Jeg skjønner virkelig ikke den jubel-biten av showet.

11.39: Idet modellene er borte, dukker Tommy opp. Han hopper inn på gressmatten, gir en klem til ei og en fotballhjelm han bar under armen til en annen, vinker litt mot publikum, og hopper ut igjen. Jeg får nesten ikke med meg at han forsvinner engang, før alle i rommet stormer ut, som om det går en brannalarm alle utenom meg kan høre. Fortsetter det i et annet rom? «That was awesome», mumler to jenter monotont bak meg, og fortsetter å prate like uentusiastisk om hva de har av planer for resten av dagen – mens de hurtig beveger seg inn i publikumskvernen. Ferdig, altså?

11.43: Alle går. Massen glir gjennom utgangsdøren. De eneste fotografene som er igjen, er de som tar bilder av de fargerike vennene sine med mobiltelefoner foran Hilfiger-logoer og fotballrekvisitter. Jeg tar meg en runde på gressmatten og fotograferer folk jeg aldri har sett før, og får heller sure miner i retur. Det er virkelig ferdig.

11.49: På med skjerf, votter og solbriller, og ut mot den skarpe solen og den enda skarpere kulden. Et titalls fotografer står på utsiden, brøler og skriker. Et par av dem tar bilder av meg. Godt at heller ikke de har stålkontroll på hvem som er hvem av alle disse motemenneskene. Jeg trenger meg gjennom mengden uten å snu meg. Jeg er ganske sikker på at det ikke lenger er så kaldt ute.