alvorlig talt

runde én

Små glimt av håp. Flak av glede. Litt latter, kanskje er jeg lykkelig. Akkurat her, akkurat nå. De spør meg hvordan jeg gjør det, men jeg mangler ord, for jeg tror ikke det er helt bevisst. Det er vel dette som er overlevelsesinstinktet, tenker jeg.

Jeg har latt meg fortelle at det ikke er kreften som gjør deg uvel, men behandlingen. Det skal jeg tidsnok finne ut om stemmer. Jeg begynner min behandling i morgen. En kombinasjon av stråling og cellegift, og jeg kan akkurat så lite om det som en frisk 25-åring burde kunne: Ingenting. I løpet av de neste syv ukene, skal jeg stråles fem dager i uken og få cellegift én dag. Syv uker på Haukeland. Verdens verste og lengste eksamen, og jeg føler meg ikke godt nok forberedt. Å stryke er likevel ikke en mulighet.

Inni meg? Kaos. Et sammensurium av stress, frykt, uro og angst. Jeg skulle ønske den fortsatt var med meg, denne inderlige roen, som tidligere nektet å forlate meg. Jeg kjenner etter hver dag. Om den er der. Jeg savner den så veldig.

Det hender stadig vekk at jeg får lyst til å knuse noe, eller på annet vis få ut litt av dette raseriet jeg hver bidige dag undertrykker så voldsomt. I dag, for eksempel. Litt småfjern på Paralgin forte etter å nylig ha fjernet en visdomstann, vurderte jeg – kanskje åtti prosent seriøst – å kjøre av veien. Treffe noe. Panser mot midtrabatt, dekk mot grøft. Så herlig det måtte være. Jeg bærer på mye, og skulle gjerne fått utløp for noe av det.

IMG_7035

Nok en gang har jeg lært hvordan alt kan endre seg i løpet av usannsynlig kort tid. Jeg skulle ønske at det fantes en kvote for hvor mange ganger verden kunne dra teppet bort under føttene mine. Det fungerer bare ikke sånn, ikke for noen av oss. Jeg kan bare ikke tillate meg selv å være kronisk redd, å legge meg ned, enda jeg vet at ingenting kan forhindre lynet i å treffe meg. Igjen.

Alvorlig talt. Jeg kan ikke annet enn å holde fast ved det fine. Det gode. Rundt meg er en upåklagelig solid armé av varme mennesker som gjør det lettere for meg. Positive tanker. Oppmuntrende ord. Rundt halsen bærer jeg hjertet i roséfarget gull, enda jeg egentlig ikke trenger å minnes på det. Jeg vet så godt at jeg er omgitt av gode folk, og ser viktigheten i det, mer og mer for hver dag som går. Jeg er takknemlig.

Barna bare ler. Ingen bekymringer. Jeg ser dem gjennom vinduet, kjenner på sjalusien. Seksåringene svinger seg i huskene, og jeg blir sur fordi jeg nesten gråter. Jeg savner New York, jeg savner jobb, jeg savner hverdagslivet. Alt det som var, og alt det som skulle bli. Alt det som kanskje blir. Og viktigst av alt: det som skal bli.

Bare vent og se.

vinden blåser feil vei

runde én

Det er bare seks uker siden alt var normalt.

Det er bare seks uker siden jeg var normal.

Alt har forandret seg. Jeg kunne ikke forhindre det. Maktesløs og svak. Eller modig og sterk.

Alle klisjéene samtidig, og jeg hater det. De er der, hele tiden. Monsterbølge, motvind og motgang. Hver dag. Det er ikke min skyld at vinden blåser feil vei og ødelegger alt som var, og alt det som skulle bli. Livet mitt.

Jeg tenker at det er litt som å være sytten igjen. Eller kanskje fjorten. For ung for alt, og andre tar avgjørelsene for deg. Jeg savner å bestemme over mitt eget liv, men sykdommen nekter meg. De andre vet best. De andre tar avgjørelsene som en gang var mine å ta. Som jeg strengt tatt aldri burde definere som mine å ta.

For seks uker siden visste jeg ikke at andre skulle bestemme over livet mitt.

For seks uker siden var alt normalt. Jeg var normal. Det går for fort.

Jeg er så lei meg for at det var dette som kom.

tretten kvelder

runde én

Rommet er så hvitt og sterilt, at det svir litt i øynene. Jeg glir ut av det jeg nå vet er en MR-maskin. Så sakte at jeg lider. Fem menn ikledd kritthvite frakker står på andre siden. De kikker på meg, mens jeg nærmer meg dem i vannrett posisjon. Blikkene gjør vondt. Jeg setter meg på en hvit stol. De setter seg rundt meg. Jeg rekker å svelge, tungt, før de begynner å prate. «Vi beklager, men du har kreft i hver eneste del av kroppen din. Hver eneste del».

Jeg våkner brått og er kvalm. Drikker vann, surrer et pledd rundt meg. Jeg har akkurat hatt mitt kanskje mest levende mareritt noensinne. Så ekte opplevde jeg det, at jeg blir sittende å kikke rundt meg. Bare for å være helt sikker på at jeg er på soverommet mitt. At det var et mareritt. De neste minuttene bruker jeg på å skille drøm fra virkelighet, få overblikk. Jeg sitter fortsatt igjen med kreften. Og redselen.

Tretten kvelder på rad har jeg slukket lyset på soverommet, lagt fra meg mobilen og stilt meg selv det samme spørsmålet. De tretten dagene som har gått siden jeg første gang fikk høre at jeg har kreft, har jeg tvunget til å bli så normale de bare kan. Jeg har reist fra hjemmet mitt i New York og hjem til Stavanger. Fra Stavanger og hjem til Oslo. Vært sammen med familien, gode venner og kollegaer, og drukket hvitvin omtrent hver dag i vanvittig godt lag. Løpt fra den ene gode havnen til den neste. Jeg har omgitt meg med de menneskene jeg liker aller best. Få tårer, lite alenetid. Mye latter og enda flere klemmer. Daglig skriver jeg ned det jeg tenker, ser og opplever. Og hver eneste kveld har jeg altså stilt meg selv ett spørsmål, like før jeg lukker øynene og venter på neste dag. «Er jeg egentlig klar over hva som foregår?»

IMG_6797

Fine dager i Oslo før jeg nå skal Haukeland-debutere. Her med søster Tonje.

 

Alt blir jævlig reelt når innboksene mine fylles opp med rosa hjerter og virtuelle klemmer fra fremmede. Jeg gråter. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er rørt. Jeg har valgt å dele noe av det jeg skriver ned. Kanskje et ubevisst valg. Det føles naturlig for meg å sette ord på ting, og viktig for meg å dele disse ordene, både med mennesker jeg er glad i og med mennesker jeg aldri har møtt. Responsen er overveldende, og for første gang bruker jeg «overveldende» i ordets rette forstand. Jeg blir grepet, preget, glad og rørt. Takknemlig. Gråter for første gang på tretten dager, og fortsetter å smile. Ikke alle de anonyme menneskene på internett er onde.

Frykten er et vagt skall, som av og til beveger seg inn i meg. Jeg forsøker å alltid være på vakt, å alltid vifte den vekk, men noen ganger glipper jeg. Det er greit. Det er lov å være litt redd. Innerst inne i meg, er roen. Den står stødig, nekter å la seg rokke, og jeg lar den gladelig bli. Den forteller meg, hver eneste dag, at det skal gå fint. Og det er vanvittig godt å si det til andre, at det skal gå fint med meg, når jeg føler det så inderlig selv. Jeg håper denne roen blir i meg når jeg denne uken får min Haukeland-debut, der flere fancy maskiner venter og jeg, sammen med legene, skal legge slagplanen.

Tretten kvelder. Ett spørsmål. Alltid det samme svaret. Jeg føler meg frisk, velger å dytte vekk det vonde og tillater meg selv ubegrenset tilgang på helg så lenge det lar seg gjøre. Samtidig er jeg så bevisst på at min tilsynelatende friske kropp er syk. Jeg vet at det kan komme dager der jeg ikke makter. Og at søndag fort blir til mandag. Når det skjer, skal jeg være klar. For jeg er klar over hva som foregår, inni meg og rundt meg, i den grad det er mulig. Men jeg nekter å gå frivillig inn i mandagsmodus. Ukens femte dag er alltid fredag.

noen ganger er det kreft

runde én

«Hvorfor fortalte du det til moren din?» Taxisjåføren snur seg vekk fra de ferske vårsolstrålene, vekk fra den saktegående Manhattan-trafikken og mot meg. Han er fra den pakistanske delen av Punjab-regionen, har bodd i New York i 26 år, og er far til tre. Jeg har bodd i byen i et halvt år, og det har gått omtrent én time siden legen min fortalte meg at det var kreft i svulsten de opererte ut uken i forveien. Du vet, den som i utgangspunktet var «en godartet og helt ufarlig svulst».

Taxisjåføren rister på hodet. Sier at jeg er for ung for kreft, og for gammel til å gråte til mor. Jeg bedyrer at jeg bare gråt litt, og vi blir enige om at jeg, fra nå av, skal møte hva enn det er som kommer med det modigste smilet jeg har. Så langt har det gått overraskende fint. Tårenivået var lavt da jeg snakket med resten av familien, venner og kolleger. Jeg gråt ikke da legen, to dager senere, ringte for å si at, jo da, det var definitivt kreft i den svulsten. Heller ikke da jeg dro alene fra New York til Norge, mot en langt mer usikker fremtid enn jeg noen gang har tenkt at jeg har hatt, fikk tårene trille fritt. Eller da jeg for første gang, etter alle lynnedslagene, fikk kjenne hvor utrolig godt en klem fra de menneskene jeg bryr meg aller mest om gjør.

Jeg gråt ikke, men det betyr ikke at jeg ikke er livredd.

Redd for det som kommer, redd for det jeg ikke vet. Redd for å få svar, redd for ikke å få vite nok og redd for ikke å få stilt alle spørsmålene jeg har skrevet ned i den linjerte journalen jeg kjøpte på bokhandlerforretningen jeg liker så godt, den i Brooklyn, der gulvet knirker hvor enn jeg går og eieren spiller Simeon ten Holt. Aller mest er jeg redd for det som kanskje aldri kommer. Jeg har så mange spørsmål. Noen av dem kan bare tiden besvare, men jeg vet ikke om den vil det.

«Du har kreft», og et filter dekker øynene mine. Alt blir dusere. Gråere. Som om omgivelsene allerede er i ferd med å forsvinne fra meg. Ett skritt tilbake. Legen sier hun er sjokkert. Jeg trodde at en post-op-sjekk var nærmeste synonymt med friskmelding fra høyeste instans, og tenker at beskjeden kom litt overraskende på meg òg. Det er rart hvor fort verden brått virker veldig stor igjen. Vi sitter på legekontoret på Upper East Side. For første gang renner tårene uten at jeg gråter, og jeg skjønner hvor dette opplegget med å klype seg selv i armen kommer fra. Denne uken kom våren til New York, og det nyvaskede vinduet i fjerde etasje tar ikke brodden av de skarpe, varme solstrålene. Jeg har på meg den lyse dongeribuksen med hullete knepartier for første gang i år. Bare t-skjorte under kåpen. En knapp uke i forveien, den dagen jeg opererte svulsten ut, var byen dekket i fuktig korrekturlakk. Feilen var fortsatt der da våren kom, og vinteren tok korrekturlakken med seg.

Skjermbilde 2015-03-12 kl. 16.39.22

Bildet lånt (og armbåndene kan kjøpes) av Kristine Bornø Haukebøe.

Det har gått tre uker siden de amerikanske legene fant en svulst i kroppen min, tretten dager siden de gjorde sitt beste for å fjerne den, én uke siden den uventede kontrabeskjeden dekket hele New York i tidenes kjedeligste Instagram-filter og én dag siden den norske overlegen fortalte meg at amerikanernes kreftteori nå er brutal virkelighet. Da jeg våknet etter operasjonen, én svulst fattigere og én narkoseopplevelse rikere, var svulsten borte. Ingen løy til meg. De visste ikke at det ikke var en ufarlig masse. De visste ikke at den fire centimeter lange svulsten var laget av kreftceller.

Klart jeg skal være positiv. Klart jeg skal være sterk og modig og tøff. Jeg gjør fortsatt mitt beste for å holde løftet jeg ga taxisjåføren, hver dag, samtidig som jeg på ingen måte har gitt meg selv tåreforbud. Jeg legger ikke lokk på noe, reagerer akkurat slik kroppen min vil at jeg skal reagere, men den ser ut til å ha et sterkt ønske om å spare på saltvannet den produserer. Kanskje er det vanskelig å reagere, når du enda ikke helt vet hva du står overfor. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ufrivillig har delt livet mitt med den, denne forhatte fienden jeg aldri visste jeg hadde terget på meg. Heller ei hvor mye av den som fortsatt er der, inni kroppen min. Inni meg. Og jeg nekter å kaste bort tårer som kan være til nytte når jeg har fått flere svar.

Tre tusen tanker kjemper om plass de aldri kan få. Kanskje våkner jeg snart. Kanskje ringer legen meg og sier at det var en feil. At de forvekslet min svulst med en annen sin, at det ikke er noe galt med meg. Jeg sier til meg selv at dette ikke er virkeligheten, ikke min virkelighet, men jeg hører ikke helt etter. Det slørete filteret dekker fortsatt øynene mine. Alle lyder er fortsatt svakere. Noen ganger har Google rett. Noen ganger er det kreft.

Jeg setter store deler av livet mitt på vent, lar mismot og tungsinn slippe sitt slepphendte tak, og går inn i kampmodus. Sammen med fagfolk, familie og venner, skal jeg legge en seiersplan. Jeg skal være meg, nå og alltid, og nekter å la meg redusere. Jeg er så mye mer enn dette. Jeg skal så mye mer enn dette.

«svulst» er et stygt ord

runde én

Du har alltid kreft.

Feber, smerter og blødninger. Hodeverk, svimmelhet og ymse ubehag. Hva det nå enn måtte være. «Kreft», svarer Google, sjelden i tvil. Hadde internett hatt lisens til å drive medisinsk virksomhet, hadde vi alle hatt minst én dødsdom hengende over oss til enhver tid. Denne uken fikk jeg nok en gang beskjed om at jeg sto i fare for å dø. Jeg la igjen et par symptomer i søkefeltet, trykket enter og ble skremt. Enda jeg vet at internett er mer tabloid og dramatisk enn hva noen norsk avis er. Enda jeg vet at det som regel aldri lønner seg å få midlertidige diagnoser via Google.

Det lønnet seg, denne gang.

Forhenværende småhypokondriske perioder og lærdommen av dette – at jeg aldri har vært så syk som jeg har fryktet eller internett så lite subtilt har foreslått – gjør at jeg i dag leser «(du kan ha kreft)», fremfor «DU HAR KREFT!!!». Klokere av ikke fullt så fatal skade. Det internett fortalte meg denne gang, gjorde likevel at jeg bestemte meg for å finne nærmeste og beste lege i New York.

La oss ta en snarvei her, forbi alt av venterom, stygge planter, selvdestruktive tanker og mismot (ikke helt hypokondri-fri, altså): Etter at den nærmeste og beste legen sa «det er definitivt noe galt her», sendte hun meg videre til den nærmeste og beste ultralydundersøkelsen, der jeg så ble henvist til den nærmeste og beste gynekologen. Sistnevnte fortalte meg at de fant en slags svulst ved livmoren min. «En fibroide», sa hun. «En fibroide..?», spurte jeg. Hun forklarte og jeg googlet. Jeg ble ikke klokere.

Tre dager senere, og jeg er fortsatt ikke i stand til å forklare noen hva denne svulsten er, hva den vil eller hvor den kommer fra. Google mener selvsagt at også dette kan ta knekken på meg. Men svulsten er ikke ondartet. Det er ikke kreft. Og den kan ikke plutselig bli kreft, sånn over natten. Alt er en berg-og-dal-bane, og jeg er frisk og syk på samme tid. Utmattet og uheldig. Aller mest takknemlig og lettet. Takknemlig for at jeg har forsikring, for at den delen av det amerikanske helsesystemet jeg har vært innom fungerer så upåklagelig bra – at samtlige leger og helsepersonell jeg er i dialog med er så imøtekommende, informative og profesjonelle. Jeg blir sett og lyttet til, og stort mer ber jeg sjelden om, når jeg er syk. Dessuten har jeg så fine folk rundt meg, enda de er på andre siden av kloden. Venner og familie. Som er tilgjengelige, behjelpelige og har denne uforklarlige beroligende effekten på meg. Og takk og lov for internett! Jeg tror jeg skal begynne å skrive internett med stor «i». Det har fortjent såpass, selv om det er litt for mye kreft der etter min smak.

Moralen? To ting: I likhet med rykter, barn og fulle mennesker, kan du heller ikke tro på alt internett (unnskyld: Internett) forteller deg. Men det kan være noe i det. Uten googlingen, hadde jeg nok ikke visst om svulsten enda. Heller tenkt at «nå må vel alt snart bli bra igjen», et par uker til, kanskje. Jeg vil nødig bruke de samme klisjéene som førti år gamle frognerfruer klistrer ved inngangsdøren og tolvåringer poster på Instagram, men det er ikke alltid helt krisedumt det der «stol på deg selv»- og «lytt til magefølelsen din»-opplegget. Når du føler at noe er feil, er det veldig greit å konsultere fagfolk. Og for all del: Vær forsikret, og sørg for at forsikringen din faktisk forsikrer deg, dersom noe skulle skje. Jeg tror mor hadde blitt en smule oppgitt dersom jeg hadde sendt henne en regning på 10 000 dollar i posten, sånn ut av det blå.

De skal operere den bort, denne svulsten, så snart som mulig, sier de. Litt skummelt, mest fint. Jeg vil gjerne være helt frisk igjen. Jeg liker energioverskuddet mitt, og vil ha det tilbake. Men først må jeg vente. Hjemme, alene. På at informasjon skal sendes i riktig retning, leses og forstås i alle ender. Og så skal det ordne seg. Det ordner seg.

Det var tross alt ikke kreft, denne gang heller.

en NYFW-jomfrus notater

tanker

Mine moteukeerfaringer begrenser seg til Oslo. Her er det jeg noterte meg da jeg debuterte som Fashion Week-tilskuer i New York, under Tommy Hilfigers visning.

Publisert på Det Nye.

THEA_STEEN

Foto: Privat / Tommy Hilfiger – satt sammen av Det Nye

10.39: Egentlig ankom jeg fire minutter over ti. Fint å være ute i god tid, første gang, og sånt. «Du kan sikkert gå inn, men jeg tror ikke det er så mange der», sier en av vaktene på utsiden. Greit. Jeg går på en kafé et par kvartaler unna, drikker te i håp om at den skal gjøre meg hakket mer immun mot New York-kulden (det er umenneskelig kaldt for tiden, og jeg tror jeg har opplevd brain freeze for første gang i mitt liv – en slags eksteriør variant) og drar tilbake 35 minutter senere. Det er fortsatt like kaldt, men langt mer kaos på utsiden. Fotografer, vakter, biler, folk med mobiltelefoner, folk som ser for kule ut til å fryse og folk som ikke har innbydelser. Jeg smetter inn, jeg.

10.43: Ingen ser dumt på meg der jeg beveger meg inn i hallen, og jeg forsøker alt jeg kan å ikke se dumt på noen. For noen av disse menneskene ser – beklager det simple ordvalget – dumme ut. Innendørsbruk av solbriller i mer enn tre minutter og balansegang i hæler så høye at de gir meg dårlige assosiasjoner til barneskolens stylteløp i stavangersøle på syttende mai legitimerer vel ordvalget. Gulvet er dekket i grønt liksom-gress. Alle har fått utdelt små utklippstavler med en såkalt «playbook» påklipset (her står masse info om alle plaggene som skal vises og litt info om Hilfiger, blant annet). Det er digre plakater og storskjermer med blinkende amerikansk fotball-terminologi. Jeg gjør en kjapp touchdown på rad fem, plass tre. Det er mye å se på, og jeg forsøker å se på alt.

10.57: Karrueche Tran (eksen til Chris Brown) smiler og poserer hvor enn hun går over matten. Noen norske motedamer setter seg rundt meg, Nicole Richies lillesøster to-tre meter foran meg, og et par andre halvkjente ansikter – moteprofiler, kjendisbarn og bloggere – snakker med presse, kjente og ukjente. En ung gutt iført en tynn kamuflasjejakke står midt på banen og knipser ivrig rundt seg med mobilen sin. «Cool kids can’t die», står det på ryggen. Jeg er sikker på at han hadde dødd av kuldesjokk etter atten minutter på utsiden iført den jakken, selv om det er rimelig kjølig her inne også: Alle klemmer hverandre, ett kyss på hvert kinn, men ingen smiler. Det er tisking, hvisking, kameraklikking og mingling, men alle ser så strenge og alvorlige ut, noen ser til og med sure ut. Showet har altså startet. Motevisningen ser ut til å drøye.

11.12: En asiatisk dame ikledd en fargerik strikkegenser med «rock n’ roll» brodert inn på baksiden og dårlig stripet hår setter seg foran meg. Fire rader nedenfor – på første rad. Blitzregnet hagler. Jeg aner ikke hvem hun er, og lurer på hvordan jeg skal klare å google meg frem til det etterpå.  Gressmatten er fortsatt full av minglende publikummere, alle ser ut til å være veldig viktige og kjente, men jeg tror ikke at noen av dem har en egen Wikipedia-side. Jeg tar meg selv i å ufrivillig stirre på ei dame som går en soloparade over gressmatten i et ubehagelig gjennomført og kvalmende temavennlig antrekk: Knallrød tights, knallrødt skjerf, knallrød lue, knallrød genser med «12» på ryggen, og en lang, knallrød kåpe lite tilfeldig henslengt over venstre skulder. Solbrillene tar hun først av seg idet hun finner plassen sin på femte rad, vis à vis meg. Hun forsøkte, iallfall.

IMG_1733

MOTEKAOS: Jeg har fortsatt ikke funnet ut hvem frøkna på første rad er, men i ettertid vet jeg at kjendisbarn som Sofia Richie og Julia Restoin Roitfeld satt der. Kult. Foto: Privat

11.24: Jeg ser Bill Cunningham! Og Rita Ora! Sistnevnte samler et hav av fotografer rundt seg idet hun kommer inn sammen med kjæreste og designersønn Ricky Hilfiger. Hilfiger Junior ser ikke ut som en Hilfiger junior.

11.28: Yes. Nedtelling fra 00:29 på skjermen. Yes! Destiny’s Child på høyttaleranlegget. Yes, det begynner! Hilfiger-modeller kommer ut av en dør det står «Locker Room» i hvite college-bokstaver over. Hele rommet lyser opp – fra de omtrent tusen-og-tjue-to mobilene, som alle forsøker å forevige et eller annet. Snapchat, Instagram, kollasjer, farger. Jeg tar noen bilder, jeg også.

11.30: Alt jeg klarer å se på er beina til én av jentene. Hun har på seg en strømpebukse og brune, kraftige wedges, og det ser vondt ut når hun går. Skoene ser gode ut, altså, det ser ikke ut til at det Tyra Banks alltid minner modellspirene i «Top Model» om – det der med at som regel får du ikke din skostørrelse, og det må du bare finne deg i – stemmer, ikke i dette tilfellet. Men modellen ser ut til å ha det vondt. Beina hennes ser ukomfortable ut, der de drar henne over gressmatten. Hun fremstår så skjør, og er så umenneskelig tynn, som om hun kan falle om når som helst. Jeg håper hun liker jobben sin.

11.31: Stakkars fotografer. Mens modellene har en hel amerikansk fotballbane som sin lekeplass, deler fotografene – som jo også er på jobb – rundt fire ganger fire kvadratmeter ved utgangsdøren. De står nesten oppå hverandre og det ser himla ubehagelig ut. Jeg er glad jeg ikke er her for å fotografere.

IMG_1752

HILFIGER, HILFIGER, HILFIGER: Det der er Gigi Hadid, altså. Foto: Privat

11.36: Modellene er tilbake og går på rekke og rad, frem og tilbake over den falske gressmatten. Mange av plaggene er ganske kule. Ikke sånn «kan kanskje brukes til inspirasjon, men aldri til å ha på seg, fordi de er altfor crazy»-kule, som jeg hadde sett for meg at det skulle bli, de ikke-eksisterende antall gangene jeg har visualisert meg selv på en diger motevisning i New York. Mer sånn: «Dette kan jeg faktisk gå i til hverdags»-kule. Modellene viser tomler opp, slår knyttenever opp i den tomme luften og jubler halvkleint, før de forsvinner inn i garderobene. Jeg skjønner virkelig ikke den jubel-biten av showet.

11.39: Idet modellene er borte, dukker Tommy opp. Han hopper inn på gressmatten, gir en klem til ei og en fotballhjelm han bar under armen til en annen, vinker litt mot publikum, og hopper ut igjen. Jeg får nesten ikke med meg at han forsvinner engang, før alle i rommet stormer ut, som om det går en brannalarm alle utenom meg kan høre. Fortsetter det i et annet rom? «That was awesome», mumler to jenter monotont bak meg, og fortsetter å prate like uentusiastisk om hva de har av planer for resten av dagen – mens de hurtig beveger seg inn i publikumskvernen. Ferdig, altså?

11.43: Alle går. Massen glir gjennom utgangsdøren. De eneste fotografene som er igjen, er de som tar bilder av de fargerike vennene sine med mobiltelefoner foran Hilfiger-logoer og fotballrekvisitter. Jeg tar meg en runde på gressmatten og fotograferer folk jeg aldri har sett før, og får heller sure miner i retur. Det er virkelig ferdig.

11.49: På med skjerf, votter og solbriller, og ut mot den skarpe solen og den enda skarpere kulden. Et titalls fotografer står på utsiden, brøler og skriker. Et par av dem tar bilder av meg. Godt at heller ikke de har stålkontroll på hvem som er hvem av alle disse motemenneskene. Jeg trenger meg gjennom mengden uten å snu meg. Jeg er ganske sikker på at det ikke lenger er så kaldt ute.   

ti grunner til å droppe luksusveskekjøpet

meninger

Publisert på Det Nye.

1. Lettjente voksenpoeng
Vis foreldrene dine, samboeren din, vennegjengen din og deg selv at du er i stand til å fungere økonomisk. Du vet at vesken du drømmer om, daglig googler og sikler på er dyr. Du vet at det på et eller annet vis får konsekvenser dersom du kjøper den (eller maser på noen andre helt til de kjøper den til deg), både hva økonomi og samvittighet gjelder. Enten du er femten eller fem-og-tjue: Voksenpoeng er så sykt mye bedre å leve med enn dårlig samvittighet.

2. Miljøvennlige kreativitetspoeng
Du har en gyllen mulighet til slå et slag for miljøet her, og samtidig få kreativitetspoeng: Hva med å kjøpe en veske fra en bruktbutikk, og sette ditt eget preg på den? Det er jo tross alt rimelig trendy, dette DIY-opplegget.

3. Avhengighet
Det er en viss fare for at luksuskjøpet gjør deg avhengig. Dyre vesker er litt som tatoveringer. Du kjøper én, og så vil du søren meg ha en ny, veldig snart, og gjerne en enda dyrere. Jo da, «Luksusfellen» søker fortsatt etter hjelpeløse gjeldsofre, men kom igjen – det er da ikke noe å hige etter.

4. Skinnet bedrar
Hvis du lener deg på argumentet om at du «alltids kan selge vesken for omtrent samme sum»: De svindyre veskene minker i verdi, de også. Kraftig. Skole- og hverdagsvesker har tross alt en tendens til å bli slitt med årene, og ikke tro at superdesignerne har funnet en slags magisk formel som gjør veskene de lager er herdet mot klissete tyggegummi, knust solpudder og kulepennblekk. Alt skinn kan bedra, og alt skinn kan fort ende opp flekkete og ripete.

5. Kjerring-sonen
Med denne ferske redselen for flekker og riper, ender du kjapt opp med stadig å være et eller annet sted mellom «stressa» og «sur» på humørskalaen. Etter å ha investert omtrent alle sparepengene dine i det som henger på armen din, er det forståelig at du ønsker å beskytte din nå kjæreste gjenstand. Men med dette ekstreme behovet for å være påpasselig, er det fort gjort å bikke over til kjerring-sonen. Plutselig begynner du å kjefte på små barn fordi de er litt for nær deg vesken din, og du begynner å begrense hvor du ferdes med praktgjenstanden din, og når.

6. Fra kjærlighet til hat
Du unngår også å befinne deg i en kronisk bekymret tilstand. Ikke bare for at vesken din skal bli ødelagt, eller for at noen skal stjele den, men også fordi du vet at du har en rekke mer kjedelige utgifter framover, og at bakkontoen din – post veskekjøp – ikke tillater deg å gjøre særlig mye spennende fremover. Til slutt sitter du der på rommet ditt, sliten og søvnløs, og stirrer på vesken som du er ganske sikker på at du nå kanskje hater. Voilà: Det du trodde skulle øke livsgleden og -kvaliteten din, har hatt en stikk motsatt innvirkning.

7. Prøv igjen
Det må dessverre nevnes: Det finnes andre måter å bli sosialt akseptert på enn via veskekjøp.

8. En nødvendighet
Ærlig talt, trenger du en veske til flerfoldige tusenlapper? Hvis du er i vurderingsfasen, er det iallfall et relevant spørsmål å stille seg selv.

9. Alternative løsninger
Greit. Du har nikket litt til de åtte ovennevnte argumentene, og av en eller annen grunn – du er ikke helt sikker på hvorfor – leser du fortsatt. For du har egentlig bestemt deg for at du skal ha et statussymbol av en veske. Hva med å inngå et kompromiss med deg selv, da? Det finnes jo et veskehav av varianter som ikke koster en arm og en sjel. Både Michael Kors og Marc by Marc Jacobs tilbyr «rimeligere» designervesker. Og ønsker du å skille deg litt mer ut, kan du jo sjekke norske Cala&Jade, eller merker som Kate Spade, Tori Burch, Zac Posen og Rebecca Minkoff (og gjerne under salgsfanen hos de store nettbutikkene).

10. Penger, penger, penger
Sist, men søren meg ikke minst: Vet du hva du kan få for 11 000 norske kroner? Du kan dra til New York, eller Paris, eller London, og betale både flybilletter og hotell, og fortsatt ha greit med kroner igjen til en ganske så flott og brukbar veske. Eller være Sats Elixia-medlem i ett og et halvt år. Eller slippe å spise nudler resten av året, og være den personen som alltid takker nei til å bli med ut på ting, fordi bankkontoen din ikke tillater det. Og bare for å spille litt på klumpen i magen: I stedet for å kjøpe en veske til 11 000 kroner, kan du være Plan-fadder i 40 – førti – måneder. Ifølge Iphone-kalkulatoren min, er det tre år og fire måneder, det. Veskekjøp handler tross alt, som det meste annet her i livet, om valg og prioriteringer.

hjem. ikke hjemme.

tanker

Ti dager med sol, strender, sykling, bussturer, bøker og bading går fort. Presens blir alltid veldig fort preteritum når jeg er bortreist, borte fra hjemmet. Rart, egentlig. Og fint, også. Når du er hjemmefra skal du alltid hjem igjen. Men jeg er ikke hjemme, selv om jeg har kommet hjem.

Å komme hjem etter et opphold i annen by eller et annet land, betyr å lande. Tilbake til rutiner. Hverdagsliv. Klesvask, jobb, innkjøp av matvarer og betaling av regninger. Sånn fungerer det praktiske. Å komme hjem betyr også å være tilbake i den trygge kjernen. Komfortsonen. Der de menneskene du er glad i er. Der du er deg selv. Der du kjenner igjen livet ditt, det faktiske, upolerte livet ditt, som ikke nødvendigvis er en daglig Instagram-fest. Det stemmer ikke overens med det jeg tenkte da jeg låste meg inn i leilighet 505 mandag kveld. Leiligheten var kald og mørk, og jeg var ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme her.

I løpet av de ti dagene jeg var i Mexico, gjemte snøen vekk gatene rundt leilighetsbygningen jeg bor i. Den rakk å fryse seg fast til bakken. Store deler av den rakk også å smelte igjen. På balkongen min ligger det fortsatt rester etter været som var, mens jeg lå på en eller annen strand, drakk en eller annen smoothie og leste en eller annen bok. Jeg liker ikke snøen. Og jeg liker ikke minusgrader. Allerede den mandagen, kanskje én og en halv time etter at jeg hadde låst meg inn i leiligheten, søkte jeg etter nye reiser. Til varmere steder. Cuba, Bahamas, Hawaii. Hvorfor vil jeg ikke bare være her, i verdens beste by? I hjemmet mitt, som ikke egentlig er hjemme?

«Reisedepresjon», sier Kathrine via en hakkete Skype-linje mellom Buenos Aires og New York. Lyden av viften som gjør det varme rommet hennes litt kaldere tar bort litt av lyden av stemmen hennes. Jeg drikker C-vitaminer fra norgesglass og har surret et fleecepledd rundt meg. I likhet med meg, er heller ikke hun hundre prosent i stand til å kjenne på følelsen av å være hjemme. Eller kanskje hun kjenner seg hjemme på en annen måte enn det jeg gjør. Kanskje hun ikke har behov for å kjenne seg hjemme, på samme måte som meg. Men jeg tror at hun har rett. Jeg tror at alt blir bedre. Det er sånt man er nødt til å tro, uansett.

Snøen forsvinner nok snart. Hver eneste dag vinner solen over isklumpene, og sørger også for at minusgradene ikke er så bitende. Vinter ser mest av alt ut som en nedfryst høst, som om snøen og kulden setter alt på pause, før det plutselig forsvinner og høsten for alvor er borte. Det blir sikkert vår snart. Tiden går tross alt mye fortere når du ikke er hjemme.

jeg reiser alene

Reise

Publisert på Det Nye.

Ting jeg var sterkt allergisk mot for ett år og elleve måneder siden:

  • Å spise alene på et offentlig sted.
  • Å sove alene i en ukjent by.
  • Å vente alene, i mer enn en halv time, som for eksempel på en flyplass.
  • Å ikke ha noen, i umiddelbar nærhet, å mase på, snakke til, stille dumme spørsmål.
  • Å alltid være redd for å bli lurt av andre mennesker.
  • Å være utendørs, uten noen jeg kjenner rundt meg, etter at det har blitt mørkt.

Jeg var redd for hva folk, mennesker jeg aldri hadde sett før og som jeg trolig aldri ville se igjen, ville tenke om meg. Hvordan de ville se på meg, hva de ville si om meg. Og så følte jeg meg dum som tillot meg selv å bære på disse tankene. Så sterk var allergien, at jeg lot den hindre meg i å gjøre det jeg liker aller best. Å reise. Derfor bestemte jeg meg for at nettopp dét skulle være min Zyrtec, min nesespray og mine øyedråper.

Paris, februar, 2013. Jeg reiser alene. Jeg er redd og spent og så langt fra komfortsonen at det faktisk verker litt. Og så er jeg litt lykkelig, der jeg sitter på RER-en fra Charles de Gaulle på vei mot Europas fineste by. Jeg kjenner den, byen. Tror dette er min femte tur, kanskje syvende. Jeg vet hvor jeg skal bo, hvor jeg skal ferdes, hva byen har å tilby meg (himla mye) og hva jeg kan gjøre for den (egentlig latterlig lite). Jeg bor på et lite, fargerikt hotell i Le Marais i fem dager. Det har internett, og jeg har alt jeg trenger. Hver dag står jeg opp mellom syv og åtte. Jeg går. Tar verken metro, buss eller taxi en eneste gang i løpet av disse fem dagene. Jeg går nedover Rue Vieille du Temple, inn sidegater, setter meg ned på fortauskafeer og drikker vin. Billig Bordeaux. Jeg mister retningssansen når jeg leter etter Picasso-museet, finner veien igjen ved hjelp av noe begrensede franskkunnskaper. Jeg finner ikke museet, men ser Louvre for tredje gang og oppsøker samtidskunsten i Pompidou-senteret for andre gang, tar pariserhjulet på Place de la Concorde alene, faller pladask for en liten gate jeg finner via Rue de Rivoli og spiser Croque Madam mens det pøseregner på andre siden av vinduet. Hver dag er jeg ute. Hver kveld er jeg inne. Så fort det blir mørkt, finner jeg veien tilbake til hotellet. Jeg lærer at jeg kan være alene på dagtid, men jeg kan ikke være alene i mørket. Helt greit. Disse fem dagene er fantastiske.

Det var første gang jeg reiste helt alene. Med MacBook og iPhone som eneste selskap. Herregud, så fint det var. For det var jo fortsatt Paris, og den byen var ikke mindre pen da jeg oppsøkte den uten å ha med meg venner eller familie. Dessuten var jeg litt annerledes da jeg kom hjem. En bedre versjon av meg selv, kanskje. Enda litt mer selvstendig. Enda litt tøffere. Enda litt mer uredd.

New York, januar, 2015. Jeg reiser alene. Igjen. Jeg har startet et enkeltmannsforetak, og jobber som frilansjournalist. Alene. Jeg har flyttet til New York, helt alene. Nå sitter jeg på John F. Kennedy International Airports sjette gate i terminal åtte, og venter på American Airlines-flyet som skal ta meg til Cancún, Mexico. Alene, men sammen med en rekke andre ukjente, rare, bråkete, fine, irriterende, hyggelige mennesker. Jeg skal, på egenhånd, finne veien fra flyplassen til havnen i Cancún, for så å komme meg over vannet til en liten øy kalt Isla Mujeres. Der skal jeg være i ti dager. Alene. Hvis jeg ikke bestemmer meg for å dra innom Tulum, da. Jeg reiser jo alene, og kan gjøre akkurat som jeg vil. Det er igrunnen ganske fint.

Jeg er fortsatt ikke glad i å spise alene, på offentlige steder. Men det hender at jeg gjør det. Jeg tror jeg er ganske kurert mot å sove alene i en ukjent by. Iphone og MacBook hjelper meg å holde ut i ventetiden, på samme måte som de hjelper meg å finne ut av ting jeg lurer på, eller fortelle historiene mine. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg kjenner en økt tillit til andre mennesker – jeg tror ikke lenger at alle er ute etter å lure meg trill rundt. Kanskje er det bare vissheten om at jeg har reiseforsikring som lar meg tro det. Jeg tar mine foholdsregler, forsøker å ikke holde liv i «naiv, norsk blondine»-mytene, og er fortsatt ikke glad i å gå ut, alene, etter at dagslyset har forsvunnet. Men det hender at jeg gjør det. Og hver gang, kjenner jeg på en mestringsfølelsen. Jeg er 25 år og blir stolt av meg selv fordi jeg tør å reise alene. Jeg er stolt fordi jeg har kurert noen av mine mest plagsomme allergier. Helt, helt alene.

wanderlust

Reise

Tjue-ni. Ni & tyve. 29. Det er antall land jeg har besøkt i løpet av mitt 25 år gamle liv. To av dem – USA og Indonesia – har jeg bodd i over lengre tid. Jeg har vært på interrail gjennom halve Europa, sett døde dyr flyte nedover Ganges-elven i India, løpt fra innpåslitne oljesjeiker i Egypt, spist Michelin-mat i København, vært så dehydrert at jeg har endt opp på sykehus på Bali, blitt tatt av høydeskrekk på Den kinesiske mur, badet i Den blå lagune på Island, blitt mer solbrent enn jeg oppriktig trodde var mulig i Las Vegas, fått blåmerker etter strandmassasje i Thailand, blitt kastet ut av et seksetasjers utested i Praha og vært nødt til å finne veien fra stranden til hotellet ved hjelp av fransk – og bare fransk – i Nice. For å nevne noe.

218017_10150567356025232_5785591_n

Bali. Foto: Thea Steen

Gigantiske slumområder. Verdens beste luksushoteller. Møkkete gater. Kritthvite strender. Sleipe drosjesjåfører. Glade gatebarn. Aper, elefanter, krokodiller og slanger. Tropisk regnskog. Asiatisk regntid. Bitende kulde. Uutholdelig varme. Kontraster.

Noe av det fineste ved min oppvekst, har vært at mor og far introduserte meg for verden. Jo da, det var tider der jeg ikke forstod hvorfor vi ikke bare kunne ha en hytte på fjellet, og stå på ski når det ikke var sommer, som «alle andre». Noen ganger var jeg lei meg fordi jeg gikk glipp av klassevenninners bursdagsselskap eller akkurat den ene uken med sommervær i Stavanger. Alt jeg sitter igjen med nå, derimot, er det jeg har fått med meg. Alt det jeg har opplevd, sett, luktet, smakt og tatt på. Jeg var syv år gammel første gang jeg så verden. Det skjedde i Thailand i 1998. Før landet ble stormet av turister, og før jeg i det hele tatt visste hva Asia var. Men det betyr på ingen måte at jeg ikke fikk utbytte av turen. Tvert imot. Jeg er overbevist om at jeg ikke hadde vært den personen jeg er i dag, hadde det ikke vært for en grytidlig introduksjon til andre kulturer. Jeg er takknemlig.

1185235_10153180282110232_1743182145_n

Varanasi, India. Foto: Thea Steen


Foruten opplevelsene, sitter jeg igjen med en kronisk uro. Wanderlust. Jeg husker ikke sist jeg følte meg hjemme et sted. Ikke engang i Stavanger. Eller Norge, for den saks skyld. Det er en fin ting, tenker jeg, dette med å ikke ha et ønske om å lime seg selv fast til én by, til ett land, for evig og alltid. Jeg har vært i 29 land, men det er så himla mange jeg ikke har vært i. Det er så mange sjøer jeg ikke har badet i, retter jeg ikke har smakt og mennesker jeg ikke har smilt til. Det kommer nok en dag der jeg blir et etablert og i større grad fastlimt menneske, jeg òg. Men før det skjer, vil jeg se Machu Picchu i Peru. Jeg vil synge karaoke i en skyskraper i Tokyo. Jeg vil klappe kenguruer i Australia, ta Den transsibirske jernbanen gjennom Russland, besøke alle de 50 amerikanske delstatene, oppleve karneval i Rio de Janeiro og dra på safari i Tanzania. Av og til tenker jeg at verden er for stor for meg.

Ett skritt av gangen. Jeg gikk inn i 2015 i Florida, og kunne med det krysse av nok en delstat. Og om tre uker, kan jeg krysse av nok et kontinent, etter å ha vært i Mexico. Men først og fremst skal jeg bo her i New York, ha det som min base, mitt hjem og min arbeidsplass. Min lekeplass. For nå. Kanskje finner jeg en dag et land, en by, en gate og et hus som jeg kjenner meg hjemme i. Men det haster ikke. Jeg skal tilfredsstille vandrelysten en god stund til før jeg lar dét skje.

1623192_10153840112730232_1888708055_n

969840_10153251425375232_1782176739_n