svette, savn & syriner

Reise

Avstand skaper nærhet og lengsel. Illusjoner ødelegges, nye skapes. Du er bra for meg, for mye for meg, vakrere nå, jeg har savnet deg.

Jeg svetter mellom Gustav Vigelands mennesker. Puster på toppen av byen, forbi hoppbakker og t-banespor. Alltid litt angst for store mengder utilregnelige andre. Jeg våkner av trikken, legger meg til sirener. Så mye støv, så mye støy.

Lukten av syriner er kvalmende. Luften er trang, natten er for fuktig. Hele verden beveger seg fort fremover, jeg forsøker å holde igjen, det går ikke denne gang heller. Du plasserer meg så ofte på sidelinjen, og jeg tenker det samme hver gang. Jeg må forsvinne. Det er nok. Jeg må vekk.

Nødutgangen var der hele tiden, så tydelig skiltet i ettertid. Ett skritt vekk, og lungene fikk enda litt bedre tilgang på oksygen. Jeg la igjen midlertidige spor av karbondioksid verden rundt. Uten å tenke på deg. Før jeg begynte med det, først ukentlig, deretter hver eneste dag, og du sluttet å gi meg pusterom, sluttet å la meg glemme deg.

Jeg kommer til å forlate deg igjen. Du er best i doser, og jeg trenger alltid påfyll, men verden rundt oss er forlokkende og jeg er kronisk fristet. Jeg forlater deg, men kommer alltid igjen.

Oslo. Jeg tror jeg har svaret nå.

Jeg tror du er hjemme.

retrospekt

runde én

Pause. Jeg er fri, det er over. For nå.

Det som har vært, skal fortsatt få være. Jeg stenger det ikke ute, men velger å huske det, bruke det, leve med det. To uker post Haukeland, og det er ikke rom for tomhet. Det er fortsatt absurd og annerledes, livet mitt, og kanskje er det sånn det skal være nå.

Alt endrer seg, hele tiden. Jeg er ute, jeg tar sats. Full fart, oppover og fremover. Helt til tempoet kjennes passende, og jeg igjen får styre selv. Jeg vet jeg nok en gang er gitt full kontroll over eget liv, egen hverdag. Jeg glemmer det vel bare av og til. Det er merkelig hvor fort mennesket tilpasser seg, hvor lite som skal til før «nytt» blir «normalt».

tt

I retrospekt er krefthistorien min en ganske annen enn den jeg levde med og i, jeg ser det nå. Mindre frihet, mindre luft. En av de første nettene denne uken, drømte jeg at jeg var tilbake på Haukeland, koblet til cellegift-apparatet, men denne gang iført tvangstrøye. Det er fint å være fri, enda friheten min nok er traumepreget. Midlertidig.

Det til tross: Er det lov å si at jeg ikke ville vært kreften foruten? Jeg tror jeg tar meg den friheten.

Jeg har forsøkt å være normal de siste to ukene, å leve slik jeg best kan, og tenker at jeg har lykkes med det. Jeg skal tilbake nå. Tiden min har vært rettferdig fordelt mellom Stavanger og Oslo. Hver dag går jeg tur, tempoet øker, og jeg blir stadig mindre andpusten. Noen netter våkner jeg av lyktestolpene like utenfor vinduet. Tikkelyden som akkompagnerer de grønne mennene er så himla høy, og så skremmende lik den lyden cellegift-apparatet lager, når gift og væske renner gjennom, veldig fort. De aller fleste nettene sover jeg upåklagelig godt.

Livet går videre. Og så stopper det litt, noen ganger. Dunker litt mot et eller annet, som ikke alltid har et definisjonsbehov, før det skyter fart igjen. Av gårde, igjen. Det er vakkert og vilt, vondt og voldsomt. Så brutalt, og så intenst.

Akkurat sånn livet skal være. Akkurat sånn livet mitt stort sett alltid har vært.

alt begynner nå

runde én

Bergen er bak meg. Resten er foran meg. Jeg er ferdig, jeg er fri. Jeg skal tilbake til hverdagen, til livet mitt. Likevel: Min åttende og siste uke som kreftpasient på Haukeland har vært treig, seig og til tider uutholdelig.

Jeg har selvinnsikt nok til å skjønne at jeg har vært likedan.

Ofte tenker jeg at det er veldig sant, det med at disse dagene som kommer og går jo er livet. Da denne uken startet, maktet jeg bare ikke forholde meg til dét. Dagene fikk svinne hen, falme vekk, uten egentlig å begynne. Uten å være livet. Nå skal jeg tross alt få det ordentlige livet mitt tilbake, det livet jeg liker og savner, som jeg nesten ikke lenger husker hvordan er. Jeg håper det fortsatt er der når jeg er klar.

Denne uken har tiden gått sakte. Som om fredag stadig ble utsatt eller forhindret i å begynne til normal tid. Vanligvis går ikke ukene så treigt, det er jeg sikker på. Men dette er unntakstilstand, og jeg er urolig og utslitt på samme tid. Likegyldig, nesten, men alt er vesentlig, og jeg henger med.

Jeg har vært kvalm. Sutrete. Negativ. Tenkt at det er nok nå. Lei av maten som serveres på sykehuset, lei av gåturene mellom de mange Haukeland-bygningene, lei av all sykdommen. Bergen mangler oksygen.

En liten gondolvogn tok oss til Ulrikens topp torsdag, tykk tåke stjal all utsikt og jeg tenkte at sommeren kanskje aldri ville starte. Det regner hele tiden i Bergen, også når det er opphold. Et korps stilte seg opp utenfor hovedinngangen til pasienthotellet, spilte tre lange låter. Aller helst ville jeg bare ta nok tabletter til å sove meg gjennom alt. Det var nok.

Til slutt kom den likevel, fredagen. Utsatt, på overtid, kanskje, men den kom. Jeg pakket baggen for siste gang. Dro fra pasienthotellet for siste gang. Fikk min aller siste behandling i Parkbygget. Kjørte fra Haukeland for aller siste gang, tilbake til livet mitt, for første gang på lenge. Alt skal få bli minner og erfaringer nå. Endelig.

BGO-SVG by car, for siste gang på lenge. Med søster & mor.

BGO-SVG by car, for siste gang på lenge. Med søster & mor.

Jeg er umåtelig takknemlig overfor Haukeland-teamet, bestående av leger, kreftsykepleiere og stråleterapeuter. Disse åtte ukene har på så mange måter vært utfordrende og tunge. De dyktige menneskene rundt meg har gjort alt litt lettere. Fra dag én har jeg kjent meg ivaretatt, i trygge og kompetente hender. Takk!

Eksamen er over, resultatet kommer først til høsten. Enn så lenge skal kropp, sjel og tanker få sommerferie. Jeg skal tilbake til hverdagen, en ny æra, en bedre periode. Enda kampen ikke er over, enda jeg ikke vil bli frisk på årevis, er jeg takknemlig. Kreften har ikke redusert meg, tvert imot. Jeg er så mye mer enn den. Jeg skal så mye mer, og alt begynner nå.

dødsfarlig, livsnødvendig

runde én

Giften flyter inn i årene, inn i nyrene, inn i kroppen min. Rom 471, kreftavdelingens post to. Femte tirsdag på rad. Livsnødvendig gift, som bryter meg ned, gjør meg sliten og svak, før den skal gjøre meg frisk. Ukens andre dag er blitt den kjedeligste, på mange måter også den vanskeligste.

To liter ukjent blod, 375 mg/m2 cellegift og femten liter væske fordelt på fem uker. Alltid tirsdager. Alltid en lang prosess, fem timer, minst, gjerne seks eller syv. Giften drypper fra den røde posen, den henger der, øverst i stativet, over meg. 500 milliliter i timen, inn gjennom nålen – som alltid etterlater seg et nytt, blått merke på den stadig blekere høyrehånden min – inn i årene mine, der mitt eget blod tidligere har fått boltre seg fritt, alene, uforstyrret. Nå er det blandet sammen med gift og noen andre sitt blod.

11292650_10155630291615232_1074475250_n

I februar i år visste jeg omtrent ingenting om hverken kreft eller cellegift. Det var et diffust begrep for meg, noe jeg ikke trengte forholde meg til, takk og lov. En siste utvei, kanskje, forbeholdt landets aller sykeste. En sterk gift som tar fra deg alt av hår, farger og livsgnist. Jeg vet nå at det på ingen måte er tilfellet. Iallfall ikke ethvert tilfelle. Ikke for meg.

Jeg kjenner ingenting. Nålen i armen er noe ubehagelig, iallfall den første timen. Den kalde væsken (først: én liter vann med kaliumklorid og én liter vann med magnesium) kjenner jeg bare innledningsvis. Når den først trenger seg gjennom de små årene mine. Et kaldt gufs, en rolig passasje. Armen min blir kald, før den blir varm igjen. Smertefritt, stort sett. Det vondeste er det som skjer innledningsvis hver tirsdag morgen. Nålen som skal inn i en av mine tynne årer. Noen ganger finner den lett veien. Andre ganger leker den med smerteterskelen min først.

Cisplatin, heter den. Giften jeg får nå, for at jeg siden skal få livet mitt tilbake. Jeg googler «cellegift» og leser at rundt femti ulike typer brukes her i landet. På mange måter er min gift grei mot meg. På andre måter er den mindre grei. Den har høy toksisitet, holder nyrene mine i jevnlig aktivitet, og har lært meg at jeg egentlig aldri har kjent meg kvalm. Før nå. Som regel kjenner jeg de første kvalmebølgene i løpet av onsdagen. Følelsen av at jeg vil være mest komfortabel ved toalettskålen er gjerne påfallende de kommende dagene. Det er ikke alltid den tar seg fri i helgen, heller.

IMG_7182

Det varierer selvsagt, fra cellegift-mottaker til cellegift-mottaker, og i mitt tilfelle, fra uke til uke, har jeg lært. Der jeg i uke én knapt klarte å få i meg næring de tre første dagene etter at giften var gitt, var uke to og tre relativt kvalmefrie, før den snek seg tilbake og tok et godt grep om kroppen min i uke fire – og er med meg også i den femte uken.

Learning by doing også her. Jeg lærer hva jeg klarer å spise, og skjønner at kroppen min ikke alltid vil holde på det. Kvalmen tar ikke alltid hensyn til omstendighetene, som da vi søndag kveld kjørte fra Stavanger til Bergen, og jeg kastet opp både om bord ferge nummer én, ferge nummer to, og i veigrøfta et sted mellom Haugesund og Stord. Jeg tenker at det er en liten pris å betale, så lenge giften gjør jobben sin. Dessuten har jeg et godt utvalg kvalmestillende tabletter i medisinskrinet mitt.

75 mg/m2 cellegift i uken er altså nok til å fjerne alt av matlyst for et par dager, enda det ikke er mer enn at den i hovedsak fungerer som et supplement til det som er min primære behandlingsmetode på Haukeland: Fem heftige doser stråling, hver uke, i syv uker. Minst. Denne kombinasjonen setter tydelig preg på kropp og sinn. Jeg er sliten. Jeg er trett. Aller helst hviler jeg en time eller to hver dag, det er ikke alltid jeg får sove like godt om nettene, enda jeg er utslitt.

Jeg har allerede mistet mye i min kreftkamp, men cellegiften jeg får lar meg beholde håret mitt. Jeg tenker at det er det minste den kan gjøre. Enda jeg ikke er frisk, enda kroppen min kjennes tyngre og hodet mindre samarbeidsvillig for hver uke som går, får jeg i det minste lov til å se noenlunde frisk ut.

Frustrerende, mener kanskje noen. Fint, synes jeg. Jeg føler meg sjelden mer syk enn det jeg gjør på rom 471, med giften hengende over meg, på vei inn i årene mine. Heldigvis er det bare tirsdag en gang i uken. Og så lenge cellegiften gjør jobben sin, har jeg få problemer med å stå i alt av bivirkninger.

livet er det fineste

runde én

Jeg tror jeg har kjent på det siden onsdag. Kanskje mandag, i én uke. Nerver jeg ikke klarer kontrollere, følelser jeg ikke kjenner igjen. Dødsangst. Redsel. I de roligste timene, som gjerne også er de aller mørkeste, kommer hodet og hjertet til en skremmende form for enighet. Her er jeg skummelt nær ved å forsone meg med at dette nok vil bli slutten. At jeg ikke vil få leve stort lenger.

Tårer. Og stadig flere. Ute av kontroll. Emosjell på nasjonaldagen, i bunad, med barnetog, flagg og heiarop foran meg. Den fineste dagen i året, også i år – kanskje særlig i år – samtidig som jeg tenkte at det kunne bli min siste syttende. Skjønt, sånt noe vet en aldri. Kreft eller ei. Det er bare latterlig absurd å måtte forholde seg til det på denne måten. Langt mer realistisk enn hypokondrisk eller pessimistisk.

IMG_7663

Oppreist. I bunad. Med søster og mormor. Verdens beste dag.

Mandag var dommedag, og jeg var forberedt på dødsbudskapet. Urimelig, kanskje, men fullt ut virkelig. For første gang siden Haukeland-oppstarten for en drøy måned siden, skulle legen min fortelle meg hvordan kroppen min så langt har klart seg i kampen mot de aggressive kreftcellene, og for alt jeg visste, fantes det fryktelig få grenser for hva jeg kunne få høre. Jeg har heller aldri fått utelukkende gode nyheter i løpet av denne sykdomsperioden, knapt en eneste, og legeprat er derfor blitt noe jeg assosierer med snuteslag og kontrabeskjeder. Som «det er funnet kreft i svulsten vi sa var godartet». Eller «kreften har spredt seg».

Stille i passasjersetet fra Stavanger til Bergen mandag morgen. Litt fordi nasjonaldagen fikk omtrent alt jeg hadde av krefter. Mest fordi jeg var så himla ustabil, og brukte overskuddet mitt på ikke å gråte. Det er så ufattelig vanskelig å kontrollere dråpene som ligger så latent. De hoper seg opp, vil ut, uten å ta hensyn. Jeg var livredd for beskjedene jeg ble stadig mer innstilt på at ville komme. Nye svulster eller ytterligere spredning, kanskje. Kreftceller så ute av kontroll, at behandling ikke lenger ville la seg gjøre. Jeg ga etter, og det er greit.

Så skjedde det, altså. Det jeg på ingen måte forventet, eller våget ta for gitt. Det jeg ikke engang tillot meg selv å fantasere om. Kroppen responderer fint, sa legen. Det begynner å se ut sånn det skal se ut inni meg, når kreften ikke får boltre seg fritt. Allerede før den beinharde behandlingsinnspurten. Det er den beste beskjeden jeg har fått i år, kanskje hele livet, alt tatt i betraktning.

Jeg spør etter de dårlige nyhetene. Det er ingen. Jeg leder, for første gang. Jeg gråter av glede, for første gang. Livet er det fineste jeg vet, døden er utsatt, og jeg skal få være her en stund til.

Nå er jeg på oppløpssiden, og nekter å snuble mer. Snart har jeg en dato for siste behandling. Snart er jeg ferdig. Snart er jeg fri. Samtidig vet jeg at jeg ikke vil bli frisk på veldig lenge, og ordet «tilbakefall» vil følge meg på daglig basis. Kreften forsvinner kanskje aldri. Uten at det får hindre meg i å leve. Det skal bli så fint å være meg igjen.

IMG_7723

 

mening i det meningsløse

runde én

Fjorten og sytti. Samtidig. Midlertidig. Jeg innser at jeg krever mye omsorg, mer enn jeg strengt tatt burde, og blir daglig gitt mer. Trappene er blitt så mange og tunge, kroppen er seig, den verker, jeg kjenner den ikke lenger igjen. Jeg er hudløs, nærmest, og i perioder ute av stand til å kontrollere egne reaksjoner. Forståelig, fascinerende og tidvis frustrerende.

Parallelt med tomme tanker – et mer eller mindre direkte resultat av at også hodet jobber påfallende treigere – finner jeg stadig mer mening i det meningsløse. Jeg slutter å tenke på hvorfor jeg er blitt syk, det er blitt lettere å ikke søke svar på de spørsmålene som nok aldri vil kunne besvares. Også spørsmålene svinner hen.

Meningen med dette? Med alt? Selvsagt finnes ingen fasit. Kanskje finnes det heller ingen mening, bare innbilte forestillinger og mental placeboeffekt. Likevel har disse fem første ukene på Haukeland fylt meg med pågangsmot, takknemlighet, ydmykhet og drivkraft. Takket være dere.

Det er viktig for meg å være åpen om mye av det som skjer rundt meg, og i hodet mitt. Selvsagt deler jeg ikke alt, grenser er viktig, men det er også åpenheten og kampen mot tabutema. Også hva sykdom gjelder, enda det er fare for å bedrive sosialpornografi på bloggplattform.

OTO: HALLGEIR VÅGENES, VG

FOTO: HALLGEIR VÅGENES / VG

Jeg har fortsatt til gode å finne et konkretisert svar på hvorfor jeg velger å publisere alle disse tankene, disse ordene, på internett. Det korte svaret er at det kjennes riktig. Trolig er det også en kombinasjon av mitt virke som journalist, gleden, nødvendigheten og terapien jeg finner i skrivingen, behovet for å bryte med glansbildegenerasjonen og stadig å utvide egen komfortsone, samt troen på at den åpenhetskampen og det opplysningsprosjektet dette jo er, er viktig, og vil lønne seg – for andre enn meg.

At det finnes en viktighet i det jeg gjør, har jeg i grunnen fått verifisert flere ganger. Det er også det som betyr mest for meg, i denne perioden. Jeg vil høre at dere forstår. Jeg vil høre at dere skjønner at kreft er verdens verste lotteri, der ingen er fritatt og ingen egentlig vinner, men alle deltar, mot egen vilje. Jeg trenger å høre at dere tar egen kropp og helse på alvor. At dere følger opp, passer på og gjør det dere kan for at kreften ikke skal finne dere. Det er for mange fine mennesker i verden til at kreften skal få kreve så stor boltreplass.

Hver eneste tilbakemelding jeg har fått i løpet av de to månedene jeg har levd vel vitende om kreften inni meg, har styrket meg. Hver eneste omtanke, hver eneste oppmuntrende hilsen, og hvert eneste ønske om at jeg skal vinne denne kampen jeg aldri meldte meg på, gjør meg sikrere. Hver eneste gang jeg hører at mine ord har ført til at en annen kvinne har sjekket seg for celleforandringer, vinner jeg litt. På vegne av dere. Mot kreften.

Jeg blir glad, fordi dere forstår. Og fordi det kanskje finnes en mening med alt dette.

jeg skriver alltid lister

runde én

Det er absurd å forholde seg til døden på denne måten, 25 år gammel.

28. oktober i fjor, på et fly til New York, med tre kolli i lasterommet og nesten hele livet foran meg. Uforgjengelig, nærmest, og livet skulle begynne for fjerde gang. Syv måneder senere, og enden er brått nærmere. Ikke en eneste dag får være i fred fra døden. Den er der, alltid, og jeg får ikke kontrollere det i den grad jeg ønsker. Kanskje vil den holde mer avstand fremover. Kanskje beveger den seg bare nærmere og nærmere, i sakte tempo, før den til slutt fester et grep som aldri løsner. Uten at jeg kan gjøre noe som helst med det.

Hver gang døden blander seg med tankene mine, forsøker jeg å dytte den vekk. Det er ikke alltid jeg klarer det. Noen ganger – som regel kvelder etter lange dager – får døden meg til å skrive lister over det jeg vil gjøre, se eller si før jeg forsvinner. Som å skrive brev til hver og en av alle de jeg bryr meg mest om, eller å kjøre båt så fort at saltvannet setter smak på leppene mine og gjør håret stivt og krøllete.

At jeg skriver disse listene, handler vel strengt tatt like mye om mitt uhelbredelige behov for å ha kontroll på alt til enhver tid som det handler om min sporadiske dødsangst, når jeg tenker meg om. Likevel tenker jeg at en 25-åring ikke bør kjenne et behov for å skrive slike lister i det hele tatt.

''Kroppen min er blitt påfallende mer sliten i løpet av de tre ukene jeg har tilbrakt på Haukeland. Stråling og cellegift setter ukentlig, kanskje også daglig, preg på både psyke og fysikk. Det er blitt litt tyngre å få kroppen igang. Det er blitt litt tyngre å kjempe for de gode tankene. Jeg gjør det likevel. Jeg mister kontroll, og til tider overblikket, men aldri viljen.

Jeg holder fortsatt løftet jeg ga drosjesjåføren i New York, for snart to måneder siden. Så godt jeg bare kan, iallfall. For det er ikke ofte jeg gråter, synes jeg, gitt situasjonen og alt, men stadig oftere er jeg nødt til å minne meg selv på samtalen jeg hadde med drosjesjåføren. Tårene ligger lett latent nå. Når kroppen er sliten, vil saltvannet ut, og jeg gråter stort sett ved de dårligste anledningene. På rom 471, for eksempel, der jeg får cellegift sammen med syv andre mennesker jeg ikke kjenner navnet på. Eller på flyplassen, når jeg reiser helt alene, tilbake til Bergen og Haukeland. Tårene vinner alltid til slutt.

Dette motbakkeløpet vil etter alt å dømme ta slutt en gang. Jeg skal bare løpe litt til, blodsmak og melkesyre, og så er jeg der. På toppen. Kanskje skal den neste listen jeg skriver handle om det jeg skal gjøre, se og si når alt dette er fortid og erfaringer.

alternativet

runde én

Alt nytt oppleves i utgangspunktet uoversiktlig, og en kreftdiagnose er på ingen måte et unntak. Terminologien er ukjent, begrepene gjerne skremmende. Behovet for informasjon er av en merkbar stor størrelse, redselen for alle potensielle beskjeder like så. Jeg er ofte svimmel.

Tilbake skolebenken og første dag i ny jobb, samtidig. Uten at studieplassen i det hele tatt er ønsket. Uten at jeg noen gang var i et jobbintervju. Det er mye jeg er frarøvet i denne midlertidige tilværelsen min – så lett å bare være, uten å bidra.

tt

vind i håret. sol i fjeset. fløien en mandag, med søster.

Nok sutring. Jeg har fortsatt valgmuligheter, og våkner hver eneste morgen, innstilt på å være sjåfør fremfor passasjer, i den grad det lar seg gjøre. Jeg nekter å sitte i ro, og hopper også på egenhånd. Behovet for å bidra, for selv å gjøre så mye som bare mulig, kjennes umenneskelig stort. Jeg kjenner daglig på en form for angst for ikke å gjøre det som kreves eller forventes av meg.

Behandlingen jeg får på Haukeland, med stråling og cellegift, er selvsagt. Her hopper, nikker og spretter jeg når legene ber meg om det. Men jeg har fortsatt et grunnleggende behov for ikke å være passiv. Helt fra barnsbein av har jeg konsekvent stilt det samme spørsmålet, med ett jeg befinner meg i en smått klaustrofobisk situasjon, med følelsen av at samtlige valgmuligheter brått forsvinner: Hva er alternativet?

I dette krefttilfellet har alternativene vist seg å være overraskende mange. Skremmende mange. Det er en tidvis kaotisk og overveldende jungel, dette. En endeløs skog. Jeg kjenner ikke stiene, men gjør mitt beste for å få oversikt. Brosjyrer, internettsider, fremmede på Facebook, fagfolk og omsorgsfulle venner. Alle vil hjelpe, og jeg vil så gjerne hjelpe meg selv. Gode råd og innsiktsfulle innspill. Seiersplanen er tydeligere enn noen gang før.

IMG_7197

glede? når mor kjører i fem timer, fra stavanger til bergen, uten at jeg har den minste aning om at hun kommer på besøk.

En markant del av den, er akupunkturbehandlingen jeg påbegynte i helgen. For første gang har jeg fått nåler stukket i kroppen, med mål om at det vil stimulere kroppens motstand og selvhelbredelse. Tre nåler, tyve minutter. Møtet med Are Thoresen, en privatpraktiserende akupunktør som holder til på Østlandet, var meningsfylt og riktig. Jeg stoler helt og holdent på hans metode, og er sikker på at behandlingen hans vil være bra for meg. Mer om dette siden, i et eget blogginnlegg. Noe annet ville vært urettferdig.

Seiersplanen min inneholder i tillegg en del justeringer hva kosthold og aktivitetsnivå gjelder. Det fysiske og psykiske henger tatt sammen, utvilsomt, og en frisk kropp er viktigere enn noen gang. Jeg kjenner at kroppen min er svakere. Den takker ikke like lett ja til utfordringer om å løpe langt eller løfte tungt. Men den skal bevege seg, hver dag, presses når den kan. Det har jeg bestemt.

Mytene om kreft og mat er mange. Forskere og fagfolk ser ikke ut til å komme til enighet med det første. Her finnes ingen fasit, men noen valg har jeg tatt. Jeg har vært snusfri i nitten dager. Holder meg unna sukker så godt jeg bare kan. Fra nå av er også alkohol fjernet fra mitt kosthold. Karbohydrater er kreftcellemat, mener noen så bestemt, og mitt inntak er begrenset. Vann er viktig, med eller uten kreft. Mellom to og fire liter, hver dag. Stort mer enn dette har jeg verken behov for eller kapasitet til å forholde meg til, med sporadisk kvalme og matinntaksutfordringer å ta hensyn til.

Alt dette til tross: Trolig er min viktigste jobb å lytte til kroppen min. Når den er kvalm, gjør jeg det jeg kan for å kurere det. Er jeg sulten, spiser jeg. Og når jeg er trett, sover jeg. Enkelt og greit. Steg to: Glede. En daglig dose av noe som gjør meg godt. Å le uten helt å forstå hvorfor, for eksempel. Eller å drikke smoothie i oslosolen i godt lag. Jeg velger også å daglig bruke mellom ti og tyve minutter på å gå gjennom dagen, skille det gode fra det dårlige, for så å beholde det gode.

Jeg blir stadig overrasket over hvor fint jeg har det, og i det siste har jeg tenkt at jeg på mange måter har det bedre enn noen gang.

frihet

runde én

Det er kanskje det flyktigste begrepet jeg kjenner til, men også det fineste. Frihet. Å være fri. Falle, eller sveve, egentlig. Uten motstand, uten hindre. Det er lite som er konstant i livet – altfor lite, tenker jeg iblant – og heller ikke friheten er en evigvarende tilstand.

Da jeg var åtte, var frihet omtrent alt jeg kjente til. Det til tross for at begrensningene var uendelige, og valgene som ble tatt for meg omtrent like mange. Det gjorde ingenting. Sykkelturer i et stadig grønnere nabolag, bær- og blomsterplukking på skoleveien, ti plussgrader og stilongsfrie dager veide opp for det.

Seksten år, og stadig friere. Stadig større behov for å hoppe, falle, aller helst lande behagelig. Vi gjemte ølflasker i busker, øvde oss på sigarettrøyking under garasjetak og bare vestlandsregnet forstyrret oss. Vi var ute hele natten, og spilte håndball dagen derpå, med beina fulle av små, blå vitner om det som skulle bli en tenårings noe vagere minner for livet. Vi var så frie. Vi skulle bare ha visst det, den gang, da alt likevel føltes så vanskelig, og vi brukte tiden vår på å gjøre opprør mot alle reglene som aldri var våre.

Jeg forstår det i dag. Jeg liker iallfall å tro at jeg skjønner. Tenker at alt handler om balansegang, og at jeg stadig er på leit. En evig bilateral jakt. For jeg velger tross alt å tro at vi ser etter hverandre, at friheten gjerne vil finne meg òg. Jeg tenker at jeg i det minste vet å sette pris på den nå, frihetsfølelsen, når den finner meg og jeg finner den. Som i helgen som var. Den første på lenge der jeg fikk være meg igjen.

Aller mest frisk, borte fra sykdommen som jeg helt bevisst glemte på Haukeland før jeg tok bussen til Bergen sentrum denne lørdagen. Post-cellegift-kvalmen, som så langt hadde nektet å forlate kroppen min, var på vei bort. Det var en av de sjeldnere dagene der byen badet i solens varmestråler: Grønn smoothie på en benk ved Lille Lungegårdsvannet. En dårlig skjult perle av en kafé på Engen, utendørs, med vin på bordet og så mye latter rundt det. Den fantastisk flotte leiligheten på fredelige Måseskjæret, frisk havlukt og vårsol i fjeset. Mer latter, mer vin. Og nydelige toner fra talentfulle Josefin Winther, som spilte fra sitt ferske album, «Flowers» – min melodiske avhengighet disse dager. Sånne ting gjør så unektelig godt.

image1FullSizeRenderimage2

Best av alt? Så mange fine mennesker på én og samme dag, så vanvittig godt lag. Og vin. Mye vin, hvor enn absurd det høres ut. For det er overhodet ikke gitt at min allerede så stråle- og cellegift-pregede, kreftsyke kropp vil ta imot alkohol like naivt og selvfølgelig som det den tidligere har gjort. Lørdag var det min beste medisin. For hvert glass, hver slurk, ble jeg litt mer meg. Den utgaven jeg kjenner best. Bekymringsløs og tilfreds, fri fra sorg og kreft. Det kjentes så ubeskrivelig godt å være i ubalansert balanse igjen. Kanskje er dette virkelighetsflukt, og ikke frihet. At jeg flykter, men ikke er fri. Kanskje har akkurat dét like lite å si som jeg tenker at det bør ha.

Frihetsbegrepet har utvilsomt endret seg radikalt i løpet av mine tjuefem år. Når jeg nå bruker klisjéer på daglig basis, fordi jeg faktisk kjemper mitt livs viktigste kamp, fordi jeg faktisk befinner meg i et nærmest kronisk motbakkeløp, er følelsen av å være fri verdt så mye mer enn jeg noen gang trodde var mulig. Jeg skal aldri slutte å jakte på den. Jeg vil aldri slutte å absorbere den i høyeste grad, når jeg først finner den. For jeg finner den, alltid, til slutt. Og jeg ser allerede frem til å være ett med den igjen – med eller uten vin.

døden & livet, hele tiden

runde én

Dagene forsvinner så raskt. De rekker så vidt å starte, før de er fortid, de også. Jeg har vært i Bergen i fem dager. Fem stråleøkter er strøket av skjemaet som henger ved sengen min. Både cellegift og en annen persons blod har strømmet gjennom årene mine denne uken. Én av de planlagte syv ukene er over. Seks igjen.

Motivert? Selvsagt. Kanskje mer motivert enn jeg noen gang har vært. Men også kvalm. Sliten. Trett. Hodet mitt og kroppen min samarbeider så himla dårlig. Jeg leter etter løsningen. Håper den er der. Jeg vil så mye, listene er lange. Alt hadde fungert så mye bedre om jeg bare fikk fortsette å være meg selv. Det skal gå uansett. Det handler om å være løsningsorientert, selvdisiplinert og strukturert, tror jeg. Det får jeg til.

Min første permisjon fra Haukeland, og jeg velger å bli i Bergen. Noe annet ville vært urettferdig fra min side. Jeg har alltid tenkt at byen er vakker, alltid hatt det fint her, og vil gjerne at det gode skal forbli. Det er tross alt ikke Bergen sin skyld at jeg er syk. På andre siden av det triste vinduet jeg har foran meg, er det sol og plussgrader. Det er der jeg helst vil være. Det er der jeg skal.

Skjermbilde 2015-04-17 kl. 15.47.32

Med meg til Bergen og Haukeland, har jeg mor. Takk og lov.

Her er den vonde virkeligheten fanget i samme rom som forhåpninger, drømmer og smårusten naivitet. Noen ganger verker det. Jeg forsøker daglig å balansere det. Det er døden og livet, hele tiden, og jeg må forholde meg til det. Alle tankene, alle menneskene, dette stedet. Pasienthotellet pynter seg ikke daglig med motivasjon og glede. Det er stort sett mismot, gråtoner og likegyldighet her.

Av og til tenker jeg at jeg er feilplassert. At dette er et gamlehjem, eller en fengselscelle malt i en kvalmefremkallende gulfarge. Et sted jeg egentlig ikke skal være. Et eksperiment jeg hadde trukket meg fra før det begynte, hadde jeg bare hatt et valg. Jeg får ikke lenger ta alle valgene mine selv.

Seks uker. En hel vår går. Ett skritt av gangen, alt skjer i perioder. Vi finner alle vår oppskrift, det som fungerer for oss, mens vi venter på livet og drømmer oss tilbake til fortiden. Jeg holder meg unna kvernen, slår meg vrang idet tungsinnet forsøker å dra meg den veien. En evig drakamp. Jeg vet jeg har overtaket.