svette, savn & syriner

Reise

Avstand skaper nærhet og lengsel. Illusjoner ødelegges, nye skapes. Du er bra for meg, for mye for meg, vakrere nå, jeg har savnet deg.

Jeg svetter mellom Gustav Vigelands mennesker. Puster på toppen av byen, forbi hoppbakker og t-banespor. Alltid litt angst for store mengder utilregnelige andre. Jeg våkner av trikken, legger meg til sirener. Så mye støv, så mye støy.

Lukten av syriner er kvalmende. Luften er trang, natten er for fuktig. Hele verden beveger seg fort fremover, jeg forsøker å holde igjen, det går ikke denne gang heller. Du plasserer meg så ofte på sidelinjen, og jeg tenker det samme hver gang. Jeg må forsvinne. Det er nok. Jeg må vekk.

Nødutgangen var der hele tiden, så tydelig skiltet i ettertid. Ett skritt vekk, og lungene fikk enda litt bedre tilgang på oksygen. Jeg la igjen midlertidige spor av karbondioksid verden rundt. Uten å tenke på deg. Før jeg begynte med det, først ukentlig, deretter hver eneste dag, og du sluttet å gi meg pusterom, sluttet å la meg glemme deg.

Jeg kommer til å forlate deg igjen. Du er best i doser, og jeg trenger alltid påfyll, men verden rundt oss er forlokkende og jeg er kronisk fristet. Jeg forlater deg, men kommer alltid igjen.

Oslo. Jeg tror jeg har svaret nå.

Jeg tror du er hjemme.

jeg reiser alene

Reise

Publisert på Det Nye.

Ting jeg var sterkt allergisk mot for ett år og elleve måneder siden:

  • Å spise alene på et offentlig sted.
  • Å sove alene i en ukjent by.
  • Å vente alene, i mer enn en halv time, som for eksempel på en flyplass.
  • Å ikke ha noen, i umiddelbar nærhet, å mase på, snakke til, stille dumme spørsmål.
  • Å alltid være redd for å bli lurt av andre mennesker.
  • Å være utendørs, uten noen jeg kjenner rundt meg, etter at det har blitt mørkt.

Jeg var redd for hva folk, mennesker jeg aldri hadde sett før og som jeg trolig aldri ville se igjen, ville tenke om meg. Hvordan de ville se på meg, hva de ville si om meg. Og så følte jeg meg dum som tillot meg selv å bære på disse tankene. Så sterk var allergien, at jeg lot den hindre meg i å gjøre det jeg liker aller best. Å reise. Derfor bestemte jeg meg for at nettopp dét skulle være min Zyrtec, min nesespray og mine øyedråper.

Paris, februar, 2013. Jeg reiser alene. Jeg er redd og spent og så langt fra komfortsonen at det faktisk verker litt. Og så er jeg litt lykkelig, der jeg sitter på RER-en fra Charles de Gaulle på vei mot Europas fineste by. Jeg kjenner den, byen. Tror dette er min femte tur, kanskje syvende. Jeg vet hvor jeg skal bo, hvor jeg skal ferdes, hva byen har å tilby meg (himla mye) og hva jeg kan gjøre for den (egentlig latterlig lite). Jeg bor på et lite, fargerikt hotell i Le Marais i fem dager. Det har internett, og jeg har alt jeg trenger. Hver dag står jeg opp mellom syv og åtte. Jeg går. Tar verken metro, buss eller taxi en eneste gang i løpet av disse fem dagene. Jeg går nedover Rue Vieille du Temple, inn sidegater, setter meg ned på fortauskafeer og drikker vin. Billig Bordeaux. Jeg mister retningssansen når jeg leter etter Picasso-museet, finner veien igjen ved hjelp av noe begrensede franskkunnskaper. Jeg finner ikke museet, men ser Louvre for tredje gang og oppsøker samtidskunsten i Pompidou-senteret for andre gang, tar pariserhjulet på Place de la Concorde alene, faller pladask for en liten gate jeg finner via Rue de Rivoli og spiser Croque Madam mens det pøseregner på andre siden av vinduet. Hver dag er jeg ute. Hver kveld er jeg inne. Så fort det blir mørkt, finner jeg veien tilbake til hotellet. Jeg lærer at jeg kan være alene på dagtid, men jeg kan ikke være alene i mørket. Helt greit. Disse fem dagene er fantastiske.

Det var første gang jeg reiste helt alene. Med MacBook og iPhone som eneste selskap. Herregud, så fint det var. For det var jo fortsatt Paris, og den byen var ikke mindre pen da jeg oppsøkte den uten å ha med meg venner eller familie. Dessuten var jeg litt annerledes da jeg kom hjem. En bedre versjon av meg selv, kanskje. Enda litt mer selvstendig. Enda litt tøffere. Enda litt mer uredd.

New York, januar, 2015. Jeg reiser alene. Igjen. Jeg har startet et enkeltmannsforetak, og jobber som frilansjournalist. Alene. Jeg har flyttet til New York, helt alene. Nå sitter jeg på John F. Kennedy International Airports sjette gate i terminal åtte, og venter på American Airlines-flyet som skal ta meg til Cancún, Mexico. Alene, men sammen med en rekke andre ukjente, rare, bråkete, fine, irriterende, hyggelige mennesker. Jeg skal, på egenhånd, finne veien fra flyplassen til havnen i Cancún, for så å komme meg over vannet til en liten øy kalt Isla Mujeres. Der skal jeg være i ti dager. Alene. Hvis jeg ikke bestemmer meg for å dra innom Tulum, da. Jeg reiser jo alene, og kan gjøre akkurat som jeg vil. Det er igrunnen ganske fint.

Jeg er fortsatt ikke glad i å spise alene, på offentlige steder. Men det hender at jeg gjør det. Jeg tror jeg er ganske kurert mot å sove alene i en ukjent by. Iphone og MacBook hjelper meg å holde ut i ventetiden, på samme måte som de hjelper meg å finne ut av ting jeg lurer på, eller fortelle historiene mine. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg kjenner en økt tillit til andre mennesker – jeg tror ikke lenger at alle er ute etter å lure meg trill rundt. Kanskje er det bare vissheten om at jeg har reiseforsikring som lar meg tro det. Jeg tar mine foholdsregler, forsøker å ikke holde liv i «naiv, norsk blondine»-mytene, og er fortsatt ikke glad i å gå ut, alene, etter at dagslyset har forsvunnet. Men det hender at jeg gjør det. Og hver gang, kjenner jeg på en mestringsfølelsen. Jeg er 25 år og blir stolt av meg selv fordi jeg tør å reise alene. Jeg er stolt fordi jeg har kurert noen av mine mest plagsomme allergier. Helt, helt alene.

wanderlust

Reise

Tjue-ni. Ni & tyve. 29. Det er antall land jeg har besøkt i løpet av mitt 25 år gamle liv. To av dem – USA og Indonesia – har jeg bodd i over lengre tid. Jeg har vært på interrail gjennom halve Europa, sett døde dyr flyte nedover Ganges-elven i India, løpt fra innpåslitne oljesjeiker i Egypt, spist Michelin-mat i København, vært så dehydrert at jeg har endt opp på sykehus på Bali, blitt tatt av høydeskrekk på Den kinesiske mur, badet i Den blå lagune på Island, blitt mer solbrent enn jeg oppriktig trodde var mulig i Las Vegas, fått blåmerker etter strandmassasje i Thailand, blitt kastet ut av et seksetasjers utested i Praha og vært nødt til å finne veien fra stranden til hotellet ved hjelp av fransk – og bare fransk – i Nice. For å nevne noe.

218017_10150567356025232_5785591_n

Bali. Foto: Thea Steen

Gigantiske slumområder. Verdens beste luksushoteller. Møkkete gater. Kritthvite strender. Sleipe drosjesjåfører. Glade gatebarn. Aper, elefanter, krokodiller og slanger. Tropisk regnskog. Asiatisk regntid. Bitende kulde. Uutholdelig varme. Kontraster.

Noe av det fineste ved min oppvekst, har vært at mor og far introduserte meg for verden. Jo da, det var tider der jeg ikke forstod hvorfor vi ikke bare kunne ha en hytte på fjellet, og stå på ski når det ikke var sommer, som «alle andre». Noen ganger var jeg lei meg fordi jeg gikk glipp av klassevenninners bursdagsselskap eller akkurat den ene uken med sommervær i Stavanger. Alt jeg sitter igjen med nå, derimot, er det jeg har fått med meg. Alt det jeg har opplevd, sett, luktet, smakt og tatt på. Jeg var syv år gammel første gang jeg så verden. Det skjedde i Thailand i 1998. Før landet ble stormet av turister, og før jeg i det hele tatt visste hva Asia var. Men det betyr på ingen måte at jeg ikke fikk utbytte av turen. Tvert imot. Jeg er overbevist om at jeg ikke hadde vært den personen jeg er i dag, hadde det ikke vært for en grytidlig introduksjon til andre kulturer. Jeg er takknemlig.

1185235_10153180282110232_1743182145_n

Varanasi, India. Foto: Thea Steen


Foruten opplevelsene, sitter jeg igjen med en kronisk uro. Wanderlust. Jeg husker ikke sist jeg følte meg hjemme et sted. Ikke engang i Stavanger. Eller Norge, for den saks skyld. Det er en fin ting, tenker jeg, dette med å ikke ha et ønske om å lime seg selv fast til én by, til ett land, for evig og alltid. Jeg har vært i 29 land, men det er så himla mange jeg ikke har vært i. Det er så mange sjøer jeg ikke har badet i, retter jeg ikke har smakt og mennesker jeg ikke har smilt til. Det kommer nok en dag der jeg blir et etablert og i større grad fastlimt menneske, jeg òg. Men før det skjer, vil jeg se Machu Picchu i Peru. Jeg vil synge karaoke i en skyskraper i Tokyo. Jeg vil klappe kenguruer i Australia, ta Den transsibirske jernbanen gjennom Russland, besøke alle de 50 amerikanske delstatene, oppleve karneval i Rio de Janeiro og dra på safari i Tanzania. Av og til tenker jeg at verden er for stor for meg.

Ett skritt av gangen. Jeg gikk inn i 2015 i Florida, og kunne med det krysse av nok en delstat. Og om tre uker, kan jeg krysse av nok et kontinent, etter å ha vært i Mexico. Men først og fremst skal jeg bo her i New York, ha det som min base, mitt hjem og min arbeidsplass. Min lekeplass. For nå. Kanskje finner jeg en dag et land, en by, en gate og et hus som jeg kjenner meg hjemme i. Men det haster ikke. Jeg skal tilfredsstille vandrelysten en god stund til før jeg lar dét skje.

1623192_10153840112730232_1888708055_n

969840_10153251425375232_1782176739_n