Små glimt av håp. Flak av glede. Litt latter, kanskje er jeg lykkelig. Akkurat her, akkurat nå. De spør meg hvordan jeg gjør det, men jeg mangler ord, for jeg tror ikke det er helt bevisst. Det er vel dette som er overlevelsesinstinktet, tenker jeg.
Jeg har latt meg fortelle at det ikke er kreften som gjør deg uvel, men behandlingen. Det skal jeg tidsnok finne ut om stemmer. Jeg begynner min behandling i morgen. En kombinasjon av stråling og cellegift, og jeg kan akkurat så lite om det som en frisk 25-åring burde kunne: Ingenting. I løpet av de neste syv ukene, skal jeg stråles fem dager i uken og få cellegift én dag. Syv uker på Haukeland. Verdens verste og lengste eksamen, og jeg føler meg ikke godt nok forberedt. Å stryke er likevel ikke en mulighet.
Inni meg? Kaos. Et sammensurium av stress, frykt, uro og angst. Jeg skulle ønske den fortsatt var med meg, denne inderlige roen, som tidligere nektet å forlate meg. Jeg kjenner etter hver dag. Om den er der. Jeg savner den så veldig.
Det hender stadig vekk at jeg får lyst til å knuse noe, eller på annet vis få ut litt av dette raseriet jeg hver bidige dag undertrykker så voldsomt. I dag, for eksempel. Litt småfjern på Paralgin forte etter å nylig ha fjernet en visdomstann, vurderte jeg – kanskje åtti prosent seriøst – å kjøre av veien. Treffe noe. Panser mot midtrabatt, dekk mot grøft. Så herlig det måtte være. Jeg bærer på mye, og skulle gjerne fått utløp for noe av det.
Nok en gang har jeg lært hvordan alt kan endre seg i løpet av usannsynlig kort tid. Jeg skulle ønske at det fantes en kvote for hvor mange ganger verden kunne dra teppet bort under føttene mine. Det fungerer bare ikke sånn, ikke for noen av oss. Jeg kan bare ikke tillate meg selv å være kronisk redd, å legge meg ned, enda jeg vet at ingenting kan forhindre lynet i å treffe meg. Igjen.
Alvorlig talt. Jeg kan ikke annet enn å holde fast ved det fine. Det gode. Rundt meg er en upåklagelig solid armé av varme mennesker som gjør det lettere for meg. Positive tanker. Oppmuntrende ord. Rundt halsen bærer jeg hjertet i roséfarget gull, enda jeg egentlig ikke trenger å minnes på det. Jeg vet så godt at jeg er omgitt av gode folk, og ser viktigheten i det, mer og mer for hver dag som går. Jeg er takknemlig.
Barna bare ler. Ingen bekymringer. Jeg ser dem gjennom vinduet, kjenner på sjalusien. Seksåringene svinger seg i huskene, og jeg blir sur fordi jeg nesten gråter. Jeg savner New York, jeg savner jobb, jeg savner hverdagslivet. Alt det som var, og alt det som skulle bli. Alt det som kanskje blir. Og viktigst av alt: det som skal bli.
Bare vent og se.
Thea Steen 
Så godt du beskriver og forklarer følelsene dine. Masse lykke til! Jeg heier på deg ❤
Hei. Jeg syntes veldig synd på meg selv da vekkerklokken ringte i dag tidlig. Jeg var trøtt og det var mandag. Stakkars meg. For å våkne skroller jeg ned på instagram og facebook og der popper blogginnlegget ditt opp. Jeg går inn for å lese og det tar ikke lang tid før jeg føler meg ganske dom. Jeg fikk ikke tid til å lese alt, da jeg hadde slumret 1 time i forveien. Jeg kom på jobb 5 minutter for sent, logget meg på pcen og klikket meg inn på bloggen din igjen. Nå har jeg lest alt og ville bare si tusen takk for tankevekkeren. LYKKE til med behandlingen og HOLD ut ❤ Du skriver helt fantastisk!
Alvorlig talt,nå e det snart nok av så vannvittig mange urettferdige skjebner å kreftdiagnoser til unge gutter og jenter som såvidt har begynt på livet. Men først må de kjempe ein knallharde kamp de ikkje i det heila tatt e forberedt på. Så får de lov te å begynne å leve,i beste fall,hvis de klare å vinna øve dritten. Heldigvis klare mange det i dag,heldigvis. Mista sjøl far min te kreften når eg va 7år,han va29. Håper det går bra for deg,Thea,lykke til:-)
Hei
Jeg har gått igjennom akkurat det du har begynt på nå. Jeg har kreft i halsen med spredning i nakken.
Stråling 6 ganger i uken og med en cellegift for å forsterke strålingen. Det er riktig at at det er behandlingen som gjør noe med deg, ikke kreften. Jeg er hjemme nå og venter på Pet scan for deretter vente enda etniske for å se om det har blitt borte, spredd seg eller om det er litt rester igjen.
Kreft er noe dritt og vil forandre deg. Du vil oppdage mange ting som blir ditt ytterste fokus. For meg ble det familie og barn. Jobben kom i langt bak. Jeg har jobbet hardt i mange år og føler nå at det er bortkastet. Er bare 46 år og håper jeg år mange år igjen.
Jeg skal ikke være negativ her, men du må forberede deg på det psykiske, det er det værste….
Ta imot All hjelp du for tilbud om, det er et godt råd. Det blir mange tøffe dager, men også mange bra dager med gode tanker.
Men dette skal både du og jeg greie… Er ikke noe alternativ. Vi skal vinne over denne dritten… Ok?
Du skriver så inderlig fint, til tross for den forferdelige situasjonen. Det vekker all slags tanker og følelser, og jeg ønsker deg all lykke til i verden!
Du ❤
Trist att du har fått kreft håper du vinner kampen, du bør ikke kjøre når du tar parlagin forte og om det er så galt att du føler du har lyst til og kjøre av veien bør du snakke med noen om det.
Selv om det du går i gjennom nå er tøft er det ikke greit og utsette andre for fare ved og kjøre påvirket for det blir man av parlagin forte disse tablettene inneholder morfin og senker din reaksjonsevne.
Håper du snart blir bedre og att du blir 100% frisk, lykke til med behandlingen.
Hei thea. Jeg har lest litt av innleggene dine for jeg ser vi har flere felles venner (via Facebook) . Er det livmorhalskreft du har fått påvist? Jeg har erfaring med behandling og denne type sykdom så hvis du er interessert kan du ta kontakt på mailen min. Krysser fingre å tær for deg. Mvh cathrine
Dette kommer du til å klare Thea! ❤
Kjenner deg ikke, men når jeg leser det her så ser jeg ei sterk jente som er velreflektert og har en vilje av stål. Stå på ❤️
❤
Reblogged this on AnneSudmann.
Kjempe fin blogg med mange sterke opplevelser! Føler meg så dum som spør om dette, men hvor er solbrillene fra? Har lett meg ihjel etter sånne.
Stå på videre, heier på deg!