Retusjeringsfrue

meninger

Publisert på Dagbladet.no.

Fotballfrues blogg, 26. desember 2014: «(…) Jeg har hatt perioder hvor jeg har følt meg elendig etter slike kommentarer, jeg har hatt dårlige dager og bilder som jeg har følt har sett helt feil ut, og da har det dessverre kjentes helt ok å endre litt på størrelsen på en arm, bein eller andre ting.»

Der kom den. Ikke som lyn fra klar himmel, kanskje, men definitivt som en slags ærlighetsbombe av et blogginnlegg, midt mellom pinnekjøtt, juleøl og bestemors sirupsnipper. Den ærlige, åpenhjertige, tårefremkallende innrømmelsen. Caroline «Fotballfrue» Berg Eriksen, én av vårt lille lands aller mest leste og profilerte bloggere, manipulerer bilder av seg selv for at leserne hennes skal sitte igjen med et bilde av en blogger som er enda tynnere enn det hun faktisk er.

610 velvagte ord, plassert i en heller upåklagelig perfekt rekkefølge. Fotballfrue går rett på sak, skriver at hun i seks år har opplevd «et enormt press på hvordan du skal se ut», forteller om hvordan leserne pirker på utseendet hennes. «Føttene mine er for lange, håret for kort, fingrene for tynne, brynene er feil, puppene for store eller for små». Og avslutningsvis: Et «jeg er lei meg» og en bønn om tilgivelse. Undervurder ikke Fotballfruens formidlingsevne. Det er garantert flere lesere som sitter igjen med blanke øyne etter å ha scrollet seg gjennom innlegget, før de etterlater seg en digital klam klem i kommentarfeltet. «Respekt!». «Åpent og ærlig». «Modige deg».

Men vent litt, før du finner frem det applauderende emotikonet og lovord som bare finnes i vokabularet ditt på denne tiden av året. Hvorfor publiserte Fotballfrue dette blogginnlegget i går? Hvorfor akkurat nå? Det ærligste svaret ligger neppe i den «jeg ønsker ikke at Nelia skal vokse opp med forbilder som lar seg påvirke negativt av andre»-setningen. Les heller blogginnleggets aller første setning én gang til: «De siste dagene har det kommet noen kommentarer som dreier seg om bilderedigering, og jeg tenkte at jeg like gjerne kunne si noe om det selv, før det blåser seg opp og ut av dimensjoner».

For hadde fruen innrømmet noe som helst, om ikke journalister hadde forsøkt å konfrontere henne med det før blogginnlegget i det hele tatt ble opprettet? Hadde hun noensinne vært så «ærlig», «åpen» og «modig» om denne saken, dersom hun ikke ble presset opp i et hjørne? Jo da, hun har blitt voksen, «mer selvsikker enn noen gang», og nå hører det fortiden til, skriver hun, dette med å retusjere bloggbildene. Fint og troverdig nok. For all del.

Det er viktig at denne saken kommer frem i lyset. Viktig at jenter og gutter, i alle aldre, ser at også «de perfekte bloggerne» har dårlig selvtillit, er sårbare, jukser med utseendet og gjør feil. Jeg skulle bare ønske at hovedpersonen selv hadde tatt bilderedigeringsbladet fra munnen på hundre prosent eget initiativ – at innrømmelsen var et direkte resultat av at hun innså hvilken enorm påvirkningskraft hun har og hvor himla feil (og unødvendig) det i det hele tatt er at hun manipulerer sitt eget utseende. Ikke fordi hun visste at sannheten hadde havnet på en annen plattform enn hennes, dersom hun ikke trykket på publiseringsknappen først.

Fotballfrue skal ha litt ros for å være åpen og ærlig. Såpass raus må man være, jul og alt. Både blogginnlegget og bildemanipuleringen levner liten tross alt tvil om at hun har (hatt) sitt å stri med hva selvbilde gjelder. Men mest av alt må Fotballfrue hylles for å være en drivende dyktig blogger og forretningskvinne, som vet å smi før butikken brenner ned, og som vet å ta regi på egne skandaler. For Fotballfrue står ikke bare igjen som «den modige, sterke og ærlige» blogg-dronningen. Ved å nekte å kommentere saken i media, for så å løpe først over målstreken ved å publisere et innlegg på sin egen blogg, får hun ordlagt seg på sin egen små-kyniske måte, på sin egen plattform, og troner nok en gang øverst på blogglisten. Så er det bare å lene seg tilbake i den hvite sofaen og spise lavkarbopepperkaker, mens både støtteerklæringer og annonsekroner renner inn.

to tidssoner, krisekrone og pistrete plastjuletre

tanker

I dag er jeg litt usikker på hva som irriterer meg mest.

Kanskje er det døgnrytmen min. Den er omtrent like herpa som neglelakken på høyre pekefinger. Jeg forholder meg til to tidssoner døgnet rundt. Så å si hver dag de siste syv ukene har jeg holdt meg våken til den norske arbeidsdagen starter. For å lese mail. For å lese det som skrives på Twitter. For å lese nettaviser. For å se morgendagens norske avisforsider. Et par timers søvn. Nye overskrifter. Nye ord på sosiale medier. Nye mailer. Av prinsipp har jeg alltid vært sterkt imot ettermiddagslur-konseptet for alle over fire og under seksti. Nå har jeg begynt å tillate meg selv å duppe av et par timer, slik at jeg kan sove litt når alle dere i Norge sover, før jeg våkner igjen, og har kvelden sammen med amerikanerne. Resultatet er at jeg er forvirret og irritabel. Jeg er norsk og amerikansk, lever i USA og jobber i Norge. Alltid i to tidssoner. Dét er irriterende.

Kanskje er det juletreet i stuen som irriterer meg mest. Det er grusomt stygt og stakkarslig, og dukket opp fra intet. Av plast, attpåtil. Så utvilsomt at jeg er redd det tar fyr bare jeg ser på det. Det henger ikke pappengler og nisser med bitemerker på det, slik det alltid gjør på mormor sitt. Det lukter ikke ordentlig juletre, engang. Det verste er at jeg hadde skrevet «kjøp juletre» under «mandag»-mellomtittelen i ukesoversikten min. Jeg skulle kjøpe et ordentlig juletre, et sånn som lukter og drysser nåler og trenger vann for å overleve julen, samme dag som den pistrete plastgrenen dukket opp i stuen. Vanvittig irriterende.

Kanskje er den overdrevent svake kronen det verste av alt. Jeg driter i at London-helgen blir litt dyrere for dere der hjemme, eller at julegodteriet fra Sverige plutselig ikke er så himla mye billigere akkurat nå. Jeg jobber for kroner, og betaler i dollar. Når hver dollar koster nesten én krone mer enn det den gjorde for et par måneder siden, har husleien min plutselig økt med 1500 kroner. Per måned. Det er akkurat så irriterende at jeg bare lukker øynene, jeg. Så slipper jeg forholde meg til det. Jeg kan iallfall late som om jeg ikke må forholde meg til det. Helt til jeg klikker meg inn på en norsk nettavis, når det er natt i New York og morgen i Norge, leser saker som «Så mye betyr kronekollapsen for deg», og kjenner at irritasjonen er tilbake.

Kanskje er det bare det at jeg i det hele tatt tillater meg selv å være irritert som irriterer meg mest. Det fine er at det er få ting som er så lett å ordne opp i som ens egen dagsform. Jeg finner frem neglelakkfjerneren og tar bort den plutselig så ujevne hvite lakken. Ringer mor for å sutre litt, før hun minner meg på at det snart er jul, og at jeg tross alt får besøk om en uke – selv om det visstnok er så vanvittig dyrt for nordmenn å dra til USA om dagen, med pinglekronen og alt. Jeg tar på meg ulljakken, den sorte jeg aldri fryser i, og setter meg på balkongen. Min balkong. Med utsikt mot Manhattan. Med sollys og akkurat passe høyt støynivå. Det er ti grader, jeg hører på James Blake og glemmer at det står et glissent plasttre i stuen. Jeg glemmer at alt er blitt litt dyrere i denne byen over natten, glemmer at jeg er noe underernært på søvn og at jeg – midt i all irritasjonen – begynte å lure på om ikke mandlene mine brått kjentes hovne ut, rett før Florida og alt.

I dag bestemmer jeg meg for at jeg ikke skal la meg irritere så lett, at jeg ikke skal klage så mye på ting jeg likevel ikke kan styre i særlig stor grad. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, tviler på at jeg er kurert, men jeg klarte iallfall gå forbi plastjuletreet uten å ville kaste det ut av vinduet i femte etasje. Jeg tar de seierne jeg får.

 

Mitt største savn

meninger

Norge, jeg har begynt å kjenne et savn etter deg. Ikke et uoverkommelig stort savn, altså. Vanligvis er det ganske lite, så lite at jeg knapt merker det, enda jeg kjenner etter. For jeg har det himla fint i denne store, skumle, vakre byen. Fantastisk, egentlig. Og jeg tror ikke jeg går lei i nærmeste fremtid, heller.

Det er bare det at noen ting er så mye bedre hjemme. Som at det ikke er tidsforskjell innad i landet, for eksempel. Alle følger den samme klokken, solen står stort sett opp på samme tid over hele landet, og arbeidsdagene løper noenlunde parallelt Norge rundt. Jeg savner også å drikke vann rett fra springen uten at det smaker klor, uten at det inneholder bakterier som kroppen min ikke har blitt så godt kjent med enda. Jeg kjenner et slags savn etter vaskemidler uten blekemiddel – at jeg kan vaske leiligheten uten å ødelegge de klærne jeg har på meg. Og så skulle jeg ønske jeg hadde yogamatten min her, for jeg vil ikke trene yoga på en lånt matte, ikke etter at jeg leste en artikkel om at det er mattene som bærer med seg mest bakterier av alle gjenstandene på treningssenteret – til og med mer enn håndtaket på spinningsykkelen og dusjgulvet. Noen ganger savner jeg også leverpostei og makrell i tomat, men det tilhører sjeldenhetene. Det med makrell i tomat tror jeg bare er en luregreie, for det spiser jeg aldri uansett.

Alt det jeg har nevnt over, er det egentlig ikke så farlig med. Når mor kommer på besøk om et par uker, skal hun ta med både leverpostei og yogamatte. Jeg tror jeg skal be henne ta med grønnsåpe også. Uansett, det meste jeg har nevnt kan ordnes. Og resten er det ikke farlig med. Men det er én ting jeg ikke kan ordne. Én ting jeg savner med Norge, som jeg mer enn alt skulle ønske jeg kunne hente ned hit: Å få lov til å gå i fred og ro på gaten, uten å få slengbemerkninger av den trakasserende sorten. Omtrent hver eneste dag.

Som kvinne, og kanskje særlig ung og blond, får du slengbemerkninger. Nedlatende, trakasserende og ubehagelige slengbemerkninger. Fra menn.

I løpet av min første dag i New York, lærte jeg to ting. Én: 71 fahrenheit er det samme som 22 grader celsius (det lærte jeg den ubehagelige, svette måten, og endte opp med å drasse på både ullkåpe og ullskjerf gjennom hele Queens – bydelen jeg bodde i mens jeg ventet på å overta leiligheten i Brooklyn). To: Som kvinne, og kanskje særlig ung og blond, får du slengbemerkninger. Nedlatende, trakasserende og ubehagelige slengbemerkninger. Fra menn. Om hva de synes om deg, hvordan du ser ut og hva de aller helst vil gjøre med deg. Og selv om jeg tilsynelatende hører på musikk fra telefonen min, betyr det ikke at jeg ikke hører det de sier. Det betyr heller ikke at jeg ikke blir påvirket av det.

Den første gangen, denne umenneskelig varme oktoberdagen i Queens, overså jeg det så godt jeg kunne. Fire menn stod ved inngangsdøren til den lille delien. De glodde på meg, målte meg opp og ned. Den ene mannen sa at jeg kunne få sove hos ham når som helst. En annen gikk litt mer i detalj om hva han så for seg. En tredje spilte fornærmet da jeg gjorde mitt beste for å overse dem, mens jeg plukket med meg en vannflaske, betalte og gikk. De fulgte ikke etter meg, rørte meg aldri, men jeg kikket meg over skulderen minst seks ganger på vei tilbake til hotellet. Det var ubehagelig. Og det ble ikke med denne ene episoden. Jeg har blitt nærmest forfulgt i Harlem, fått litt for ubehagelige blikk nedover 6th Avenue, blitt plystret etter i SoHo og så lite diskret beglodd på subwayen fra Brooklyn til Manhattan at jeg tenkte det kanskje var en skjult kamera-greie. En gang var det til og med en fyr som gikk like bak meg i rundt fire minutter, og bare sa ting som «damn…» og «hell yeah», uten at jeg så mye som så på ham. Jeg skrudde opp volumet, og gikk litt fortere.

Jeg skulle bare ønske at dere klarte å lese andre menneskers reaksjoner, at dere var i stand til å se at det eneste dere oppnår, er frykt, ubehag, uvennlighet og provokasjon.

Det er ikke greit. Det er ikke i orden å behandle folk på denne måten. Dere skaper kvalme, utrygghet og sinne. Som ny her i byen, er jeg ikke i stand til å vurdere hva slags intensjoner dere faktisk har. Kanskje forsøker dere å være morsomme, kanskje er det deres måte å gi en kompliment på. Jeg har veldig vanskelig for å lese det som annet enn trakassering, og har mest lyst til å slå dere ned. Jeg tror ikke det kommer så mye godt ut av det, og dessverre tror jeg heller ikke at dere vil lytte, dersom jeg forsøker å sette dere på plass rent verbalt. Jeg skulle bare ønske at dere klarte å lese andre menneskers reaksjoner, at dere var i stand til å se at det eneste dere oppnår, er frykt, ubehag, uvennlighet og provokasjon.

Jeg har alltid beundret den amerikanske mentaliteten som tilsier at det er greit å sette seg ved siden av en annen person på bussen, selv om det er en ledig toseter like bak, at det er helt i orden å si hei til en fremmed på gaten, kanskje til og med be om telefonnummeret, dersom en skulle ha lyst til det. Men sosial interaksjon krever at alle involverte parter klarer å lese de reaksjonene som oppstår, og at disse reaksjonene respekteres. Takket være mangelen på dette, begynner jeg å tenke at det ikke er så dumt å sette seg på den ledige toseteren likevel, alene, med blikket ut vinduet og musikken på maks volum. En promille av den mannlige amerikanske befolkningen får meg til å tenke at den norske «la meg være i fred»-ånden kanskje ikke er så dum. Og dét synes jeg er lite annet enn synd.

jenta med spraypaint-boksene

DIY

Du vet hvordan det er.

Du skulle bare kjapt bytte farge på et par småting, la oss si én hylle og ett skostativ. Fra to ulike trefarger, for eksempel bøk og eik, til noe som trives langt bedre i samme rom. Og så, et sted mellom bøk og bronse, mistet du all kontroll. Som James Blunt da han var eBay-avhengig og endte opp med å selge søsteren sin, fordi det var alt han hadde igjen til slutt. Du bare sprayet og sprayet og sprayet, til alt hadde fått en ny farge, og kjemikaliene gikk til hodet på deg for fire gjenstander siden, og det verken var spraypaint eller møbler å spraye igjen. Nei? Ikke?

Så er jeg kanskje litt alene om å gå amok med spraypaint-boksen, da. Men i løpet av de nærmeste sju minuttene skal jeg overbevise deg om at du har gått glipp av noe. Alt dette skjedde meg for to døgn siden, og sannsynligvis er ikke hodet mitt kjemikaliefritt enda, men jeg tør påstå at spraypaint er på topp ti-listen over verdens beste oppfinnelser. Topp femti, minst.

Jeg har for uvane å ta med en rekke ubetydelige detaljer når jeg forteller en historie, såpass selvinnsikt har jeg at jeg er klar over dét, og starter like greit denne med å fortelle at jeg begynte den store spraypaint-dagen med å sykle for første gang på omtrent ti år. Sykkelen min er 80-tallsgrønn, med gir og korg og spinkle hjul, og ristet da jeg satte meg på setet og tråkket av gårde. Mest av alt ville jeg bare gå, men jeg skulle på The Home Depot (USAs usexy svar på Ikea) og visste at jeg kom til å angre dersom jeg satte sykkelen fra meg. Jeg ble stødigere bak rattet for hver Lana Del Rey-sang jeg hørte, og da jeg kom frem til butikken, hadde jeg nesten bare lyst til å sykle videre. Men bare nesten, for jeg skulle jo inn for å kjøpe spraypaint. Etter å ha gått meg litt vill, fått masse hjelp, og noe kjeft for nesten å ha kjørt ned ungen til en sint dame med den altfor store vognen min, kom jeg ut igjen 38 dollar fattigere, men akk, så mye rikere: Fire bokser spraypaint, én primer, marmormønstret kontaktpapir, arbeidshansker, malingstape og respiratormasker à la «Breaking Bad». Og så syklet jeg hjem igjen, stødigere enn noensinne, og rigget til spraypaint-atelieret på balkongen min.

Det har fortsatt ikke gått syv minutter, så her er fordelene med spraypaint: Det er himla billig, iallfall i USA. Kom plutselig på at jeg ikke vet hva vanlig maling koster, men det er iallfall ikke spraypaint som dreper månedsbudsjettet ditt. De har alle farger og varianter, akkurat som vanlig maling. Tror jeg. Men det er mye kulere å spraye malingen, enn å pensle den på. Og så tørker det himla fort! Jeg tror faktisk aldri at jeg har malt noe annet enn bilder selv, når jeg tenker meg om, men jeg har jo sett andre male ting, og vet at det tar usannsynlig lang tid før det tørker. Spraypainten tørket på én time, slik at jeg kunne flytte gjenstandene rundt. Fem timer senere, flyttet jeg dem inn i rommet mitt, og etter 24 timer, var de nyspraymalte tingene mine i full bruk igjen. Noe av det beste er at jeg, som bor i kollektiv og ikke gidder investere i dyre designergreier, kan få ting i noenlunde samme farger og utseende som det interiørbladene sier at er trendy, bare i en litt mer flekkete og ujevn sjarmerende homemade-stil. PS: Jeg har ikke blitt spraypaintambassadør og dette er ikke en annonse. Det er bare kjemikaliene som ikke vil forlate hodet mitt.

Jeg hadde ingen planer om at dette skulle bli en interiørblogg med DIY-innlegg, men faen heller. Her er en nyfrelst spraypainters bilder av all dritten som ble sprayet ihjel en lørdag formiddag, både før og etter balkongbonanzaet, i ekte bloggerånd:

image (3)

Glasskrukken er sprayet med hvit primer og semi-glossete hvitmaling på utsiden, kobberfarget spraypaint på innsiden.

image (4)

En gammel treskål er blitt en like gammel, men litt mindre rotete og litt mer moderne treskål, ved hjelp av hvit- og kobber-farget spraypaint. Og gjett om utemøblene skal dynkes i spraypaint til våren, da! (Svaret er altså «JA!»).

image

Dette bordet, som jeg kaller for et vasebord, har ikke blitt mindre ustødig. Men det har fått et oppgradert preg etter at jeg spraymalet det hvitt og dekket toppen med marmorfarget kontaktpapir. Og ja – rammen bak er også spraypaintet. Speilet slapp bare unna fordi jeg ikke fikk det av veggen.

10392546_10154846654740232_6870027574205024789_n

Et kornete mobilbilde av et rom som inneholdt kriminelt mange tresorter. Det var før jeg googlet «buy spraypaint brooklyn» og fant veien til The Home Depot, for å si’re sånn.

IMG_9963

Dette hylleprosjektet kostet meg kobberfarget maling, hvit maling, halve malingstapen og hele tålmodigheten min. Rammen er i samme kobberfarge som knaggene.

IMG_9970

IMG_9972

Sa til damen på Home Depot at jeg skulle ha bronse- og kobber-farge. Hun ga meg denne sorte, metalliske fargen og påsto at den var bronse, men jeg har aldri sett en medalje i denne fargen.

IMG_9975

bilde (1)

Bonus: Melkespann kjøpt for ti dollar på H&M Home ble til hengende blomstervase ved hjelp av Ikeas Fräck-speil, tau, nelliker og vann. Har så langt sluppet unna spraypainten.


jeg angrer ikke

tanker
Jeg angrer ikke på at jeg flyttet til Oslo. Det skjedde litt for spontant sammenliknet med mine preferanser, og jeg hadde egentlig aldri likt den byen. Dessuten hadde jeg bare vært der tre ganger, og det hadde vært så umenneskelig kaldt og stort hver gang. Men jeg var aldri i tvil om hva jeg skulle svare da Dagbladet ringte en septemberdag i 2011, og lurte på om jeg hadde mulighet til å prøve meg i kulturavdelingen et par måneder – med foretrukket oppstart omtrent tre dager frem i tid. Tre år og én måned senere flyttet jeg fra Oslo og Dagbladet med vemod. Klump i halsen siste arbeidsdag, full av tanker og følelser på flyet til Stavanger. Nå er det i fine, stygge, fredelige, kaotiske, kalde, ensomme, støyete, vakre Oslo jeg føler meg mest hjemme. Jeg har fått venner for livet i den byen. Blitt voksen der. Lært å bo sammen med mennesker jeg ikke kjenner, ta hensyn til mennesker jeg egentlig ikke bryr meg,om, blitt økonomisk ansvarlig, noenlunde uavhengig og kjøpt både min første og andre vinterjakke for penger jeg selv har tjent. Jeg har opplevd ting på godt og vondt – få av dem er hendelser jeg helst ville vært foruten. Mest sannsynlig har jeg hatt den beste mulige starten på arbeidslivet, og helt sikkert er det at jeg har hatt de flinkeste og fineste kollegaene jeg kunne fått. Jeg har til og med fått til å vaske klær uten å ødelegge noe, flere ganger. Nei, jeg har aldri angret på at jeg flyttet til Oslo.
Jeg angrer ikke på at jeg forlot Oslo. En tåre, kanskje tre, på flyet til Stavanger. Jeg innrømmer det. Men ikke fordi det føltes feil. Jeg har ofte kjent at en avgjørelse er helt riktig, men at det likevel er en så stor avgjørelse – som setter såpass mange følelser i sving – at jeg til forveksling kan både virke og føle meg trist. Sånn var det å flytte fra Oslo. Jeg dro fra et liv jeg hadde brukt tre år på å bygge opp, en hverdag som akkurat hadde begynt å for alvor falle på plass, og en tilværelse jeg oppriktig likte – for første gang på ganske lenge. Men jeg gjorde det med visshet om at det kunne bli enda bedre, trygg på valget jeg hadde tatt, overbevist om at timingen var fin og magefølelsen til å stole på. Jeg dro for å gjøre noe jeg hadde drømt om siden jeg var elleve år og listet meg ned i kjellerstuen for å se «Sex og singelliv»: Bo i New York. Jeg vet ikke om jeg kommer tilbake til Oslo, sånt noe er vanskelig å vite, men jeg vet at jeg er glad i den byen, og at jeg på ingen måte ser på livet mitt der som avsluttet.
Jeg angrer ikke på at jeg dumpet deg. «Deg» er det mange av: Du som utnyttet naiviteten min da jeg selv var for ung til å ville forstå det. Du som ville leve «et trygt og godt liv i Stavanger» sammen med meg fordi jeg «ikke hadde planer eller ambisjoner om å gjøre noe annet enn å være med deg». Du som bare var sammen med meg når du bedro en annen, og som alltid løy til meg om det livet som egentlig var ditt – det du faktisk levde. Du som var så voksen og velartikulert på MSN-chatten, men som i virkeligheten var like introvert som meg, og langt mindre oppegående enn du utga deg for å være. Du som på avstand så ut som en ridder i skinnende rustning, men som viste seg å være en dust surret inn i aluminiumsfolie. Du som en gang var min bestevenn, som jeg ga en sjanse fordi du maste deg til det, og som sviktet meg da jeg først lot deg. Du som kysset meg bak annekset i barnehagen, men nektet blankt for det da jeg fortalte det til de voksne, og anklaget meg for det samme i stedet. Du som kom med kjærlighetserklæringer fordekt som fylleprat, men aldri kunne stå for det når blodet ditt var rent. Du som aldri hadde troen på meg, aldri støttet valgene jeg tok og drømmene jeg hadde. Du som forgiftet noe som kunne blitt fint med løgn. Jeg angrer ikke på at alt dette er fortid nå. Men jeg angrer heller ikke på at det en gang var nåtid.
Jeg angrer ikke på at jeg tilga deg. Du som brøt tilliten min, og gjorde meg til en enda mer lukket person enn strengt tatt nødvendig. Brent barn er dårligere lekekamerat, og særlig sammen med den som en gang hadde en lighter i den ene hånden og tennvæske i den andre. Det gjorde vondt, og såret er fortsatt der, men det gror fordi jeg tilga deg. Det gror fordi du aldri ga opp jakten på tilgivelsen min, fordi du ba om en ny sjanse, beviste at du fortjente den, og fortsatt gjør det den dag i dag. Det er vondt å verke, slitsomt å være sur, og selv om vi ikke vil bli som før, er det forferdelig fint at ting kan forandre seg. Jeg har uansett aldri hatt særlig til overs for sjeler uten sår, men jeg er redd jeg kommer til å angre om jeg viser deg de nye jeg har fått. Vi trenger ikke være som før. Vi kan bare være sånn vi er nå, du og jeg.
Jeg angrer ikke på at jeg bestemte meg for å gjennomføre, da jeg aller helst ville snu. De fleste gangene jeg har tatt en avgjørelse som jeg visste ville få en stor effekt på mitt liv, eller menneskene rundt meg, har jeg vært full av jantelovstemmer som sa at jeg ikke var flink nok, at jeg ikke kom til å klare det. Med tiden har jeg blitt flinkere til å overse det. Jeg tror det er dét som er å bli voksen. Men jeg kjenner fortsatt noen ganger, når jeg skal gjøre noe jeg ikke tidligere har gjort eller bestemme meg for noe som vil få store konsekvenser, at jeg har mest lyst til å snu. La være. Heller bare være trygg og stå helt i ro. Og da tenker jeg på de mange gangene jeg har gjennomført, hvor fint det har vært – både mestringsfølelsen av å ta avgjørelsen som føles så riktig og resultatet av det. Jeg kom meg jo gjennom den første dagen på ny arbeidsplass, det var ingen der som sa at jeg ikke var flink nok, eller lo av meg. Jeg overlevde å flytte til en ny by, og både få nye venner og å holde på de jeg har. Og den første Tinder-daten jeg var på, som jeg ville droppe fordi jeg var overbevist om at enten ville bli klein eller livsfarlig, var kanskje ikke med min fremtidige eks-mann, men han prøvde hverken å drepe meg med hendene sine eller med samtaleemnene han valgte. Og det var jo en hyggelig erfaring å gjøre seg. Noen ganger har jeg klart å overtale meg selv til å hoppe i det, og lykkes i å stenge de negative tankene ute på egenhånd. Andre ganger har jeg trengt hjelp fra omstendighetene. Men det er jeg som har tatt de avgjørelsene om å prøve, det var jeg som til slutt endte opp med å fullføre. Og jeg kan ikke huske å noensinne ha angret på noe av det i ettertid.

stadig på leit

tanker

Det er ikke kaldt, men alle ser ut til å fryse. De går så fort, har ikke tid til å smile, og glemmer å se rundt seg. De ser ikke de asfalterte gatene som er fylt med gult løv. De merker kanskje ikke at det regner, for andre gang etter at jeg ankom Amerika, og at høstløvet blander seg med sølevannet slik at det mister litt av gulfargen sin hver gang en dråpe faller på det. Akkurat nå faller dråpene tett, blandingen blir bare gråere, og snart er alt det gule borte. En mann med unødvendig kort lue og altfor tunge boots dytter borti meg akkurat der Lorimer Street så vidt berører Metropolitan Avenue. Han mumler «sorry», men ser ikke på meg, da hadde han kanskje sett at jeg ser fortvilet og lei ut.

Regnet tar en pause, og løvet på bakken i McCarren Park er fortsatt like gult som det på trærne. Noen steder ser det ikke ut som om det har regnet i det hele tatt. Lyskasterne gjør vondt i øynene, men jeg blir stående for å se på de som spiller amerikansk fotball, men bare litt, for jeg vet jo ingenting om reglene, og det hele føles egentlig ganske meningsløst. Tre jenter løper forbi meg og puster tungt. En mann ser ydmykt på meg akkurat idet blandingshunden hans gjør fra seg i et offentlig bed, og jeg går videre slik at han skal slippe å plukke det opp foran meg, eller slippe å bryte loven foran meg ved å la være. Aller mest går jeg videre fordi lyskasterne har tvunget tårekjertlene mine til å produsere ekstra mye væske, og fordi jeg fortsatt leter etter det jeg ikke finner.

«You can’t always get what you want, but if you try sometimes well you might find, you get what you need», synger Mick Jagger inn i ørene mine via hodetelefonene og jeg blir irritert og skifter låt. Jeg er i ferd med å gi opp. Klokken er to minutter over åtte i New York og to minutter over to på natten i Norge. Hver gang jeg ser på klokken, legger jeg til seks timer, og lurer på hva alle i Norge gjør på. Jeg tenker at det er mye kaldere der, at noen sikkert er våkne fortsatt, og at jeg kanskje ikke er alene om savnet. Det er bare litt vanskeligere for meg å gjøre noe med det. Én uke og tre dager har gått siden jeg forlot Norge. Jeg trodde ikke at jeg kom til å savne noe som helst. Var overbevist om at alt ville bli bedre her, at jeg ville være for travel til å i det hele tatt tenke på Norge og alt det som finnes der. Iallfall mesteparten av tiden. Jeg har ikke hjemlengsel, men det er én ting jeg savner, og jeg håper alle som bor i Norge vet hvor heldige de er.

Jeg går inn i nok en dagligvarehandel og tror at det er dagens femte. Heller ikke denne har jeg vært i før. Jeg går frem og tilbake i den lille butikken, opp og ned langs hver eneste rad av reoler. Det finnes ikke den vare i kjøleskapsrekken som unnslipper blikket mitt. Heller ikke her har de det jeg savner og trenger. De to mennene iført svarte skjorter med navnelapp på kikker på meg, jeg har på meg en stor ulljakke og de tror sikkert at jeg kommer til å naske noe. Jeg føler meg forpliktet til å legge igjen penger også her, går bort til rengjøringsseksjonen og plukker med meg en flaske countertop spray som visstnok lukter Iowa Pine, hva enn det er. Rengjøringsmidler er sjelden dumt å kjøpe, tenker jeg, og gir fem dollar til mannen i kassen. Men det fyller ikke tomrommet jeg til stadighet kjenner på.

Selvfølgelig har jeg googlet det. Selvfølgelig har jeg trykket inn både den ene og den andre formuleringen, uten at det har hjulpet. Like selvfølgelig har jeg vært innom minst tre butikker der de selger drikkevarer daglig, hver eneste gang i håp om at jeg skal forlate butikken tilfredsstilt, men den gang ei. Diet Pepsi, Coke Zero, Diet Coke, Pepsi Wild Cherry, Cherry Coke, Vanilla Coke, Diet Coke Black Cherry Vanilla, men aldri Pepsi Max.

New York, jeg elsker deg, men hvor er det du gjemmer all Pepsi Max-en?

24 timer

tanker

Jeg har satt kjosfast for første gang, på Oslo lufthavn, i fire og en halv time. Flydd i en Dreamliner for første gang, plassert mellom to godt voksne menn – på den seteraden du aller minst vil bli plassert på – den som er rett ved nødutgangen, og dermed også toalettkøen. Derfor har jeg heller ikke sovet i det hele tatt, for første gang, på en syv timers flytur. Redd for å våkne med hodet på en ukjent skulder, til synet av mitt eget sikkel på en ukjent skjorte. Irritert på alle de som må på do hele tiden, som snubler borti beina mine mens de kombinerer køventing med halvakrobatiske øvelser. Men jeg kom meg til New York. For fjerde gang.

Jeg er alene i verdens beste by for første gang. Våknet på et hotell jeg knapt husket å ha sjekket inn på et par timer tidligere, i Queens for første gang. Droppet både frokosten og løftet jeg ga meg selv om at jeg skulle ta subwayen fra dag én, nå som jeg skal bo og leve her, og hoppet inn i en yellow cab. Til Brooklyn, for å signere kontrakten for mitt første hjem i New York City. Jeg har gått gjennom mitt nye nabolag i Williamsburg for første gang, og konkludert med at det ser lovende ut for kanskje nittende gang. Jeg har drukket grønn juice på en lokal deli. Dokumentert via Snapchat at denne dagen var varm, 21 grader varm, faktisk. Satt opp nye lister for mitt nye liv. Kjent litt på at Norge ligger fem timer foran meg og gjespet, vært opprømt og tilfreds. Alt stemmer.

image image (2) image (1) bilde

Jeg har tatt subway for første gang. Fra Brooklyn til 6th Avenue. Ingen bragd i seg selv, men jeg gir meg selv et klapp på skulderen fordi jeg omsider husket at jeg ikke er turist. Ikke denne gang, og det er første gang. Jeg har gått fra 14th Street til 59th Street. Fått gnagsår og hetetokter og kjent på halsen at det nærmer seg november likevel. Kjøpt en adapter som ikke virker. Glemt å kjøpe tannkrem. Igjen. Brukt vonde bein som unnskyldning for å ta taxi tilbake til Queens. Blitt sjekket opp av en godt under middels sjarmerende gjeng på en lokal deli – han ene sa til og med at jeg kunne få sove hos ham, når som helst. Men jeg trives best på hotellet. Alene. Og lørdag flytter jeg inn i leiligheten.

Jeg er avslappet, for første gang på veldig lenge. Kanskje skyldes det mangel på søvn, eller jetlag, eller at jeg har litt mer feber enn det jeg innbiller meg. Jeg velger å tro at det er fordi dette er riktig. Meg. I denne byen. Nå. På ubestemt tid, for første gang. I løpet av de 24 timene som har gått siden jeg forlot Oslo og Norge, på overtid, har jeg rukket å kjenne på frihetsfølelsen, lukten av det forsøplede og overbefolkede New York, sommerfuglene i magen, 680 milliliter Arizona Green Tea til 99 cent, mestringsfølelsen, smertene i beina etter å ha gått og gått og gått, følelsen av sol mot ansiktet og tilfredsstillelsen av å gjøre det jeg aller mest har lyst til. Og alt det der kombinert føles jævlig godt. Og veldig rett.