meninger

ti grunner til å droppe luksusveskekjøpet

meninger

Publisert på Det Nye.

1. Lettjente voksenpoeng
Vis foreldrene dine, samboeren din, vennegjengen din og deg selv at du er i stand til å fungere økonomisk. Du vet at vesken du drømmer om, daglig googler og sikler på er dyr. Du vet at det på et eller annet vis får konsekvenser dersom du kjøper den (eller maser på noen andre helt til de kjøper den til deg), både hva økonomi og samvittighet gjelder. Enten du er femten eller fem-og-tjue: Voksenpoeng er så sykt mye bedre å leve med enn dårlig samvittighet.

2. Miljøvennlige kreativitetspoeng
Du har en gyllen mulighet til slå et slag for miljøet her, og samtidig få kreativitetspoeng: Hva med å kjøpe en veske fra en bruktbutikk, og sette ditt eget preg på den? Det er jo tross alt rimelig trendy, dette DIY-opplegget.

3. Avhengighet
Det er en viss fare for at luksuskjøpet gjør deg avhengig. Dyre vesker er litt som tatoveringer. Du kjøper én, og så vil du søren meg ha en ny, veldig snart, og gjerne en enda dyrere. Jo da, «Luksusfellen» søker fortsatt etter hjelpeløse gjeldsofre, men kom igjen – det er da ikke noe å hige etter.

4. Skinnet bedrar
Hvis du lener deg på argumentet om at du «alltids kan selge vesken for omtrent samme sum»: De svindyre veskene minker i verdi, de også. Kraftig. Skole- og hverdagsvesker har tross alt en tendens til å bli slitt med årene, og ikke tro at superdesignerne har funnet en slags magisk formel som gjør veskene de lager er herdet mot klissete tyggegummi, knust solpudder og kulepennblekk. Alt skinn kan bedra, og alt skinn kan fort ende opp flekkete og ripete.

5. Kjerring-sonen
Med denne ferske redselen for flekker og riper, ender du kjapt opp med stadig å være et eller annet sted mellom «stressa» og «sur» på humørskalaen. Etter å ha investert omtrent alle sparepengene dine i det som henger på armen din, er det forståelig at du ønsker å beskytte din nå kjæreste gjenstand. Men med dette ekstreme behovet for å være påpasselig, er det fort gjort å bikke over til kjerring-sonen. Plutselig begynner du å kjefte på små barn fordi de er litt for nær deg vesken din, og du begynner å begrense hvor du ferdes med praktgjenstanden din, og når.

6. Fra kjærlighet til hat
Du unngår også å befinne deg i en kronisk bekymret tilstand. Ikke bare for at vesken din skal bli ødelagt, eller for at noen skal stjele den, men også fordi du vet at du har en rekke mer kjedelige utgifter framover, og at bakkontoen din – post veskekjøp – ikke tillater deg å gjøre særlig mye spennende fremover. Til slutt sitter du der på rommet ditt, sliten og søvnløs, og stirrer på vesken som du er ganske sikker på at du nå kanskje hater. Voilà: Det du trodde skulle øke livsgleden og -kvaliteten din, har hatt en stikk motsatt innvirkning.

7. Prøv igjen
Det må dessverre nevnes: Det finnes andre måter å bli sosialt akseptert på enn via veskekjøp.

8. En nødvendighet
Ærlig talt, trenger du en veske til flerfoldige tusenlapper? Hvis du er i vurderingsfasen, er det iallfall et relevant spørsmål å stille seg selv.

9. Alternative løsninger
Greit. Du har nikket litt til de åtte ovennevnte argumentene, og av en eller annen grunn – du er ikke helt sikker på hvorfor – leser du fortsatt. For du har egentlig bestemt deg for at du skal ha et statussymbol av en veske. Hva med å inngå et kompromiss med deg selv, da? Det finnes jo et veskehav av varianter som ikke koster en arm og en sjel. Både Michael Kors og Marc by Marc Jacobs tilbyr «rimeligere» designervesker. Og ønsker du å skille deg litt mer ut, kan du jo sjekke norske Cala&Jade, eller merker som Kate Spade, Tori Burch, Zac Posen og Rebecca Minkoff (og gjerne under salgsfanen hos de store nettbutikkene).

10. Penger, penger, penger
Sist, men søren meg ikke minst: Vet du hva du kan få for 11 000 norske kroner? Du kan dra til New York, eller Paris, eller London, og betale både flybilletter og hotell, og fortsatt ha greit med kroner igjen til en ganske så flott og brukbar veske. Eller være Sats Elixia-medlem i ett og et halvt år. Eller slippe å spise nudler resten av året, og være den personen som alltid takker nei til å bli med ut på ting, fordi bankkontoen din ikke tillater det. Og bare for å spille litt på klumpen i magen: I stedet for å kjøpe en veske til 11 000 kroner, kan du være Plan-fadder i 40 – førti – måneder. Ifølge Iphone-kalkulatoren min, er det tre år og fire måneder, det. Veskekjøp handler tross alt, som det meste annet her i livet, om valg og prioriteringer.

Retusjeringsfrue

meninger

Publisert på Dagbladet.no.

Fotballfrues blogg, 26. desember 2014: «(…) Jeg har hatt perioder hvor jeg har følt meg elendig etter slike kommentarer, jeg har hatt dårlige dager og bilder som jeg har følt har sett helt feil ut, og da har det dessverre kjentes helt ok å endre litt på størrelsen på en arm, bein eller andre ting.»

Der kom den. Ikke som lyn fra klar himmel, kanskje, men definitivt som en slags ærlighetsbombe av et blogginnlegg, midt mellom pinnekjøtt, juleøl og bestemors sirupsnipper. Den ærlige, åpenhjertige, tårefremkallende innrømmelsen. Caroline «Fotballfrue» Berg Eriksen, én av vårt lille lands aller mest leste og profilerte bloggere, manipulerer bilder av seg selv for at leserne hennes skal sitte igjen med et bilde av en blogger som er enda tynnere enn det hun faktisk er.

610 velvagte ord, plassert i en heller upåklagelig perfekt rekkefølge. Fotballfrue går rett på sak, skriver at hun i seks år har opplevd «et enormt press på hvordan du skal se ut», forteller om hvordan leserne pirker på utseendet hennes. «Føttene mine er for lange, håret for kort, fingrene for tynne, brynene er feil, puppene for store eller for små». Og avslutningsvis: Et «jeg er lei meg» og en bønn om tilgivelse. Undervurder ikke Fotballfruens formidlingsevne. Det er garantert flere lesere som sitter igjen med blanke øyne etter å ha scrollet seg gjennom innlegget, før de etterlater seg en digital klam klem i kommentarfeltet. «Respekt!». «Åpent og ærlig». «Modige deg».

Men vent litt, før du finner frem det applauderende emotikonet og lovord som bare finnes i vokabularet ditt på denne tiden av året. Hvorfor publiserte Fotballfrue dette blogginnlegget i går? Hvorfor akkurat nå? Det ærligste svaret ligger neppe i den «jeg ønsker ikke at Nelia skal vokse opp med forbilder som lar seg påvirke negativt av andre»-setningen. Les heller blogginnleggets aller første setning én gang til: «De siste dagene har det kommet noen kommentarer som dreier seg om bilderedigering, og jeg tenkte at jeg like gjerne kunne si noe om det selv, før det blåser seg opp og ut av dimensjoner».

For hadde fruen innrømmet noe som helst, om ikke journalister hadde forsøkt å konfrontere henne med det før blogginnlegget i det hele tatt ble opprettet? Hadde hun noensinne vært så «ærlig», «åpen» og «modig» om denne saken, dersom hun ikke ble presset opp i et hjørne? Jo da, hun har blitt voksen, «mer selvsikker enn noen gang», og nå hører det fortiden til, skriver hun, dette med å retusjere bloggbildene. Fint og troverdig nok. For all del.

Det er viktig at denne saken kommer frem i lyset. Viktig at jenter og gutter, i alle aldre, ser at også «de perfekte bloggerne» har dårlig selvtillit, er sårbare, jukser med utseendet og gjør feil. Jeg skulle bare ønske at hovedpersonen selv hadde tatt bilderedigeringsbladet fra munnen på hundre prosent eget initiativ – at innrømmelsen var et direkte resultat av at hun innså hvilken enorm påvirkningskraft hun har og hvor himla feil (og unødvendig) det i det hele tatt er at hun manipulerer sitt eget utseende. Ikke fordi hun visste at sannheten hadde havnet på en annen plattform enn hennes, dersom hun ikke trykket på publiseringsknappen først.

Fotballfrue skal ha litt ros for å være åpen og ærlig. Såpass raus må man være, jul og alt. Både blogginnlegget og bildemanipuleringen levner liten tross alt tvil om at hun har (hatt) sitt å stri med hva selvbilde gjelder. Men mest av alt må Fotballfrue hylles for å være en drivende dyktig blogger og forretningskvinne, som vet å smi før butikken brenner ned, og som vet å ta regi på egne skandaler. For Fotballfrue står ikke bare igjen som «den modige, sterke og ærlige» blogg-dronningen. Ved å nekte å kommentere saken i media, for så å løpe først over målstreken ved å publisere et innlegg på sin egen blogg, får hun ordlagt seg på sin egen små-kyniske måte, på sin egen plattform, og troner nok en gang øverst på blogglisten. Så er det bare å lene seg tilbake i den hvite sofaen og spise lavkarbopepperkaker, mens både støtteerklæringer og annonsekroner renner inn.

Mitt største savn

meninger

Norge, jeg har begynt å kjenne et savn etter deg. Ikke et uoverkommelig stort savn, altså. Vanligvis er det ganske lite, så lite at jeg knapt merker det, enda jeg kjenner etter. For jeg har det himla fint i denne store, skumle, vakre byen. Fantastisk, egentlig. Og jeg tror ikke jeg går lei i nærmeste fremtid, heller.

Det er bare det at noen ting er så mye bedre hjemme. Som at det ikke er tidsforskjell innad i landet, for eksempel. Alle følger den samme klokken, solen står stort sett opp på samme tid over hele landet, og arbeidsdagene løper noenlunde parallelt Norge rundt. Jeg savner også å drikke vann rett fra springen uten at det smaker klor, uten at det inneholder bakterier som kroppen min ikke har blitt så godt kjent med enda. Jeg kjenner et slags savn etter vaskemidler uten blekemiddel – at jeg kan vaske leiligheten uten å ødelegge de klærne jeg har på meg. Og så skulle jeg ønske jeg hadde yogamatten min her, for jeg vil ikke trene yoga på en lånt matte, ikke etter at jeg leste en artikkel om at det er mattene som bærer med seg mest bakterier av alle gjenstandene på treningssenteret – til og med mer enn håndtaket på spinningsykkelen og dusjgulvet. Noen ganger savner jeg også leverpostei og makrell i tomat, men det tilhører sjeldenhetene. Det med makrell i tomat tror jeg bare er en luregreie, for det spiser jeg aldri uansett.

Alt det jeg har nevnt over, er det egentlig ikke så farlig med. Når mor kommer på besøk om et par uker, skal hun ta med både leverpostei og yogamatte. Jeg tror jeg skal be henne ta med grønnsåpe også. Uansett, det meste jeg har nevnt kan ordnes. Og resten er det ikke farlig med. Men det er én ting jeg ikke kan ordne. Én ting jeg savner med Norge, som jeg mer enn alt skulle ønske jeg kunne hente ned hit: Å få lov til å gå i fred og ro på gaten, uten å få slengbemerkninger av den trakasserende sorten. Omtrent hver eneste dag.

Som kvinne, og kanskje særlig ung og blond, får du slengbemerkninger. Nedlatende, trakasserende og ubehagelige slengbemerkninger. Fra menn.

I løpet av min første dag i New York, lærte jeg to ting. Én: 71 fahrenheit er det samme som 22 grader celsius (det lærte jeg den ubehagelige, svette måten, og endte opp med å drasse på både ullkåpe og ullskjerf gjennom hele Queens – bydelen jeg bodde i mens jeg ventet på å overta leiligheten i Brooklyn). To: Som kvinne, og kanskje særlig ung og blond, får du slengbemerkninger. Nedlatende, trakasserende og ubehagelige slengbemerkninger. Fra menn. Om hva de synes om deg, hvordan du ser ut og hva de aller helst vil gjøre med deg. Og selv om jeg tilsynelatende hører på musikk fra telefonen min, betyr det ikke at jeg ikke hører det de sier. Det betyr heller ikke at jeg ikke blir påvirket av det.

Den første gangen, denne umenneskelig varme oktoberdagen i Queens, overså jeg det så godt jeg kunne. Fire menn stod ved inngangsdøren til den lille delien. De glodde på meg, målte meg opp og ned. Den ene mannen sa at jeg kunne få sove hos ham når som helst. En annen gikk litt mer i detalj om hva han så for seg. En tredje spilte fornærmet da jeg gjorde mitt beste for å overse dem, mens jeg plukket med meg en vannflaske, betalte og gikk. De fulgte ikke etter meg, rørte meg aldri, men jeg kikket meg over skulderen minst seks ganger på vei tilbake til hotellet. Det var ubehagelig. Og det ble ikke med denne ene episoden. Jeg har blitt nærmest forfulgt i Harlem, fått litt for ubehagelige blikk nedover 6th Avenue, blitt plystret etter i SoHo og så lite diskret beglodd på subwayen fra Brooklyn til Manhattan at jeg tenkte det kanskje var en skjult kamera-greie. En gang var det til og med en fyr som gikk like bak meg i rundt fire minutter, og bare sa ting som «damn…» og «hell yeah», uten at jeg så mye som så på ham. Jeg skrudde opp volumet, og gikk litt fortere.

Jeg skulle bare ønske at dere klarte å lese andre menneskers reaksjoner, at dere var i stand til å se at det eneste dere oppnår, er frykt, ubehag, uvennlighet og provokasjon.

Det er ikke greit. Det er ikke i orden å behandle folk på denne måten. Dere skaper kvalme, utrygghet og sinne. Som ny her i byen, er jeg ikke i stand til å vurdere hva slags intensjoner dere faktisk har. Kanskje forsøker dere å være morsomme, kanskje er det deres måte å gi en kompliment på. Jeg har veldig vanskelig for å lese det som annet enn trakassering, og har mest lyst til å slå dere ned. Jeg tror ikke det kommer så mye godt ut av det, og dessverre tror jeg heller ikke at dere vil lytte, dersom jeg forsøker å sette dere på plass rent verbalt. Jeg skulle bare ønske at dere klarte å lese andre menneskers reaksjoner, at dere var i stand til å se at det eneste dere oppnår, er frykt, ubehag, uvennlighet og provokasjon.

Jeg har alltid beundret den amerikanske mentaliteten som tilsier at det er greit å sette seg ved siden av en annen person på bussen, selv om det er en ledig toseter like bak, at det er helt i orden å si hei til en fremmed på gaten, kanskje til og med be om telefonnummeret, dersom en skulle ha lyst til det. Men sosial interaksjon krever at alle involverte parter klarer å lese de reaksjonene som oppstår, og at disse reaksjonene respekteres. Takket være mangelen på dette, begynner jeg å tenke at det ikke er så dumt å sette seg på den ledige toseteren likevel, alene, med blikket ut vinduet og musikken på maks volum. En promille av den mannlige amerikanske befolkningen får meg til å tenke at den norske «la meg være i fred»-ånden kanskje ikke er så dum. Og dét synes jeg er lite annet enn synd.

kvinner, kropp, kritikk og kommentarfelt

meninger

«Jeg er overbevist om at tiden er inne for å si: NÅ, gidder vi ikke mer.» Komiker Dora Thorhallsdottir skriver dét, og ganske mye mer, i et innlegg på Facebook-gruppen «Ektekropp». Det er hennes bidrag til å sette en stopper for det evige kroppspresset. Dagbladet skriver en sak om det og folk, i stor grad damer, går av skaftet, deler saken med sine medsøstre på Twitter og Facebook, og skriver «hipp, hurra», «tommel opp», og «bra!». Entusiasmen over at Marna «Komikerfrue» Haugen har kastet klærne fire dager etter fødsel à la en annen kjent bloggfrue, er ikke mindre. Alt er roser og regnbuer. Helt til kommentarfeltet åpnes.

Skjellsordene hagler og sjalusianklagene sitter unektelig løst hos de anonyme nett-trollene. «Jeg er så ufattelig lei av denne diskusjonen. Kan ikke dere damer ta dette på kammerset?», spør «Bydyret», tilsynelatende over middels oppgitt. «Menn er i det store og hele ikke så begeistret for overvektige kvinner. Hvorfor prøve å innbille seg selv og andre at det ikke er sant? Det blir jo bare et selvbedrag», mener «Rundhagen». Og så diskuteres det videre hvorvidt de «plettfrie» kroppene fra reklameverden er retusjerte i det hele tatt. Noen deler konspirasjonsteorier om ikke det bare er fastfood-kjedene som står bak det hele, i et forsøk på å «modernisere fedme». Andre ser sitt snitt til å be jenter med «krembuk» og «deigræv» om å «komme seg opp av sofaen og trene». Greit, det. Men vi har et problem.

Faen ta dere, «Bydyret», «Rundhagen» og alle dere andre patetiske skikkelser som er altfor feige til å bruke det navnet dere faktisk er folkeregistrert med. Vi kan snakke om kvinner og vi kan snakke om kropp, men først må vi snakke om dere. Dere skal få mene mye om mangt. Det skulle bare mangle, i Norge, med ytringsfrihet og alt. Men kom for søren ikke med kritikk mot alt og alle – og hold dere langt unna kroppspressdebatten – med mindre dere bruker de faktiske navnene deres.

Jeg hisser meg ikke opp fordi jeg tror dere bidrar til dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser hos kvinner dere så sjarmerende kaller «feite» og «blubne». Jeg blir ikke provosert fordi jeg innbiller meg at noen tar dere særlig seriøst. Jeg er sur fordi cyberversjonen av dere i det hele tatt finnes, og oppriktig bekymret for hva slags mennesker dere er i det virkelige liv, dere som sitter bak pc-skjermen i dette landet og lirer av dere all denne dritten. Det gjør meg vondt at dere vil folk så vondt. Dere gulper på enhver som tildeles spalteplass – kjente mennesker som får oppmerksomhet for det folk flest vil oppsummere som noe bra, en bragd eller et pågangsmot, og mennesker som har et annerledes utseende, liv eller tankegang enn det dere er utstyrt med. Jeg tror ikke at det er noen jeg er mer redd for enn dere.

Det er nærmest umulig for meg å vite hvem dere er, alle dere som legger igjen digitale drittspor hvor enn dere går. Men jeg håper dere leser dette, og spør dere selv om det er verdt det. I motsetning til dere, skal jeg holde både antakelsene mine og kritikken basert på disse for meg selv, men jeg håper at dere har et godt svar på hvorfor dere bruker både tid og krefter på oppgulpet deres. Det er på tide at dere tørker opp oppkastrestene etter dere. Dere er selvfølgelig hjertelig velkomne til å mene hva dere vil om meg og mitt. Men hvis dere virkelig vil bli hørt – hvis dere faktisk har et ønske om å nå frem med et slags budskap – foreslår jeg at dere begynner med å signere med deres faktiske navn. Så kan vi diskutere kvinner og kropp.