Skrevet av: Tonje Steen

Vi har en litt egen humor, Thea og jeg. Vi har alltid spøkt litt med døden og sykdommer. Har en av oss vondt i en finger eller en fot, ja, da er det kreft og livet er over. Skal vi ut og fly, ja, da må testamentet være klart i tilfelle vi styrter og dør.

Jeg husker dagen beskjeden kom. Jeg husker den innmari godt, nesten som om det var i går. Onsdag 11. mars. Jeg hadde vært på jobb, dro hjem for å spise middag og la meg nedpå sofaen litt. Der ble jeg liggende en stund. Tror jeg sovnet av en liten time. Var i hvert fall fortsatt litt i ørska da jeg så at Thea ringte meg. Jeg tok den ikke. Orket ikke å snakke i telefonen akkurat da. Hun sendte en sms like etter. «Ring meg så fort du kan. Det er litt viktig». Jeg ringte opp og sa at jeg hadde vært i dusjen, at det var derfor jeg ikke tok den. Det var løgn.

Hun var ikke helt seg selv i stemmen, men fortsatt rolig. Etter noen minutter med Thea på telefonen fra New York var det som om alt stoppet opp. Støyet fra mennesker, biler og trikk utenfor leiligheten i Bogstadveien ble borte. Jeg var omtåket. Jeg gråt. Jeg klarte ikke å styre meg selv. Jeg gråt og gråt. Jeg tror kanskje mamma forsøkte å ringe meg like etter, men jeg husker ikke om jeg pratet med henne. Jeg var i sjokk.

Kreft? På ordentlig? Vi har jo alltid tulla med de greiene der. Nå var spøk blitt til en realitet. Følelsene tok overhånd. Det ene sekundet tenkte jeg at Thea kom til å dø. Klart hun skulle dø, hun hadde jo fått kreft. Det andre sekundet tenkte jeg at det ikke kunne være sant. Det måtte være en feil. Det måtte være en spøk. Thea, min søster, kunne da ikke få kreft nå.


Jeg gråt meg i søvn den kvelden. Puta var klissvåt, øynene var røde og hovne. Dagen etter sto jeg opp og tok banen til jobb. Prøvde å glemme. Alt var så annerledes. Så stille og tomt. Jeg ville forsvinne, men jeg klarte hele tiden å hente meg inn. Stengte ute alle tanker og spørsmål som dukket opp i hodet. Jeg sa til meg selv at nå måtte jeg fokusere på jobb, hadde nettopp begynt i Dagbladet igjen, etter noen måneder i VG.

Jeg hadde tidligvakt og var først på jobb i min avdeling. Det var noen timer til neste mann kom på jobb. Jeg forsøkte å fokusere på videotall og vinklinger mens tårene stadig presset mer og mer på. Klokka 08:37, en time og trettisju minutter etter at arbeidsdagen starta, sendte jeg en e-post til sjefen min – som forøvrig satt fem meter unna meg. Jeg klarte ikke å gå bort.

«God morgen,

Ville bare informere om at jeg fikk en telefon fra Thea i går. Hun opererte sist uke bort en svulst som skulle være godartet, men fikk en ny beskjed i går etter at de hadde sett på den. Det viste seg at det var kreft. Nå venter hun på at de skal sjekke om det er spredning, evt. hva de skal gjøre osv.

Har derfor sovet ganske lite i natt og er nok litt uklar i hodet i dag, men det går nok greit.

Måtte bare ta det via mail (tar fort fort til tårene ellers).»

Ti minutter senere var jeg på banen på vei hjem. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg dro hjem fra jobb. Det gjorde vondt i kroppen å tenke på at jeg måtte legge over mitt ansvar på andre, men takk og lov for gode kolleger som delvis tok avgjørelsen for meg. Jeg tror de hadde rett.

Samme kveld dro jeg hjem til mamma i Stavanger. Jeg var veldig i tvil på om jeg skulle dra hjem, men endte opp med å ta siste fly til Stavanger. Den klemmen mamma møtte meg med på flyplassen gjorde utrolig godt. «Dette skal gå fint, det er jeg sikker på», sa hun til meg. Jeg gråt igjen. Selv om det var mye folk som kom med siste flyet fra Oslo den torsdagskvelden 12. mars, så føltes det som om det bare var oss to på Sola flyplass.

Thea kom hjem noen dager etter. Etter det gikk alt veldig fort. Noen uker senere var hun igang med behandling på Haukeland. Jeg hadde ordnet med jobben slik at mamma og jeg kunne bytte på å være i Bergen med Thea. Det var godt å være der, det føltes nødvendig og viktig. Jeg var oppe ei uke, så tok mamma neste uke. Slik fortsatte det, mer eller mindre.

Dagene var stort sett de samme på Haukeland. Hvite, triste korridorer. Smilende sykepleiere, lukten av sykehusmat og tabletter. I «friukene», da jeg var i Oslo og jobbet, følte jeg fort savn etter å være med Thea og mor. Det var vanskelig å konsentrere seg på jobb, men samtidig godt å flytte fokus til tider. Jeg sa i alle fall det til meg selv.

Det ble mye pendling i løpet av Haukeland-ukene. Stavanger – Oslo – Bergen. Det var de byene jeg pendlet mellom. Flere har sagt til meg at de synes det var flott at jeg brukte så mye tid sammen med Thea. At jeg ordnet fri fra jobb, reiste da jeg hadde helge- og turnusfri. Jeg tenker fortsatt at det var rart. Skulle jeg ikke vært der for Thea? Jeg var aldri i tvil. Enn hvor vondt og tøft det kunne være til tider, har jeg aldri tvilt et sekund på at det var det som var rett.

Tiden på Haukeland var annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. På kreftavdelingens post 2 var det jenter og gutter på Thea sin alder, bleike og uten hår. Kreftsyke, som Thea. Det knytta seg i magen da vi alle var på samme rom og det strømmet cellegift i årene på de unge menneskene. Det var menn og kvinner i alle aldre. Alle former og fasonger. Jeg tror noen hadde det vondt. For alt jeg vet kan flere av dem være døde i dag, men de fleste var ved godt mot da de satt på det sterile, kalde rommet med utsikt over Bergen by og lot cellegiften dryppe inn i årene.

Første cellegiftbehandling jeg var med på husker jeg at Thea måtte trøste meg. Jeg skulle være der for å trøste henne, men hun måtte trøste meg. Det var tøft. Det var mange inntrykk. For bare et halvt år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg skulle havne i den situasjonen.

Men ukene sammen med Thea på Haukeland var som en lek i forhold til ukene jeg var i Oslo for å jobbe. Hverdagen. Jeg vet det kan høres rart ut. Flere av mine venner tok kontakt, ville ha meg med på kafé, eller en lutetur, bare prate. De sendte fine meldinger hvor de skreiv at de tenkte på meg og var her om jeg ville komme meg litt ut eller bare prate. Jeg takket fint nei. Jeg orket ikke tanken. Det holdt å være blant folk og småprate på jobb. Om kveldene lå jeg som regel bare på sofaen eller i senga. Det var mange tanker og mye tårer. Jeg kunne gråte i flere timer. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg ville bare være for meg selv.

Hvor enn klisjéaktig det høres ut, så fant jeg, som sikkert flere andre i tunge tider, et fristed. For meg ble det ishockey. I perioden Thea var på Haukeland, var det NM-sluttspill og kampene kom på løpende bånd. Det var så deilig å være et sted fullt av mennesker der ingen visste hva man gikk gjennom. En kald ishall, varm kaffe og mye som skjer på isen ble en viktig avkobling i det som var blitt den nye hverdagen for en periode. Jeg husker spesielt en kamp i Hamar OL-Amfi. Jeg tok toget ut til Hamar alene etter jobb. Satt alene på betongen i en ellers full ishall. Jeg klarte å slappe av og koble ut i noen timer. Helt alene, bare meg – og flere tusen andre, som lot meg være alene.

Jeg er ikke en person som liker å prate om følelser. Da folk spurte hvordan det gikk med Thea, så svarte jeg, men det var tøft. Jeg likte ikke å prate om det. Til tider på jobb ville jeg bare låse meg inne på do, stirre i veggen og gråte i flere timer, men jeg holdt ut. Hvis noen spurte hvordan jeg hadde det, ble jeg ofte litt satt ut. Hvordan jeg hadde det? Jeg har det vel bra? Skal ikke jeg ha det bra? Det er ikke jeg som er syk.

Jeg ville ikke innse at jeg hadde det vondt, at det var en sår og vanskelig tid. Det kunne jeg ikke, dette handlet tross alt ikke om meg, det handlet om Thea. Min oppgave var å være der for Thea. For mamma, venner og familie. Jeg følte det ble et ansvar, en jobb. Det var litt godt. Godt på den måten at jeg kunne stenge ute mine egne tanker og følelser.

Etter at Thea var ferdig på Haukeland trodde jeg at den normale hverdagen ville komme tilbake. Helst samme dag som vi dro fra Bergen. Nå skulle alt være fint, og sykdommen skulle glemmes. Det var gode tider i vente. Jeg hadde nok ikke sett for meg at Thea skulle få bivirkninger og ha vondt i etterkant. Dette med kreft kan jeg fortsatt altfor lite om. Ting blir så annerledes når man er i hjemlige omgivelser, og ikke på et sykehus. På sykehus er man syk, mens hjemme er man frisk.

Jeg tror, og håper, at jeg har vært flink til å være der for Thea og ikke minst ta hensyn. Jeg kunne være trøtt og utslitt, men om Thea har bedt meg om noe, har jeg ikke latt det gå utover henne. Da smiler jeg og gjør det hun ber meg om. Å ta hensyn og aldri vise at man er sliten og utmattet ble en utfordring når vi var hjemme igjen. Jeg kunne glemme til tider at Thea fortsatt var syk. Det er noe jeg har slitt med, og sliter med den dag i dag. Jeg har følt meg veldig egoistisk til tider. En følelse av at jeg til tider sviktet henne, satte meg selv foran Thea.

Skulle Thea til Oslo for et møte, en visning eller besøke noen, og hun skulle bo hos meg, følte jeg en periode at det ble mer en belastning enn et hyggelig besøk av verdens beste søster. Det gjør vondt å tenke på det. Det gjør vondt å si det, og innrømme det. Men jeg er vel bare et menneske jeg også, og noen ganger klarer man ikke å styre følelsene og hva man tenker. Men man vil jo alltid det beste for dem man er glad i, og da gjør det ekstra vondt å tenke over at jeg til tider har satt meg selv først. Noen vil si at det er greit, at det er helt lov, men ikke jeg.

Uansett, det har vært flere tøffe måneder. Jeg har lært så mye om meg selv, om mamma og Thea, og de som er rundt meg. Jeg har lært å verdsette de små tingene som virkelig betyr noe i livet. Å kaste bort energi på verdiløse ting er jeg forhåpentligvis ferdig med for alltid. Livet er skjørt. Man vet aldri når det kan bli snudd på hodet.

Thea og jeg spøker fortsatt om dødsangst og sykdommer. Jeg har fortsatt et stort behov for å være en del alene. Og jeg har fortsatt behov for å gråte. Men jeg ser lysere på fremtiden enn noen gang. Jeg gleder meg til alt Thea og jeg skal oppleve sammen. Jeg gleder meg, og det vet jeg Thea også gjør.

– Tonje Steen (24), lillesøster

Sånn er det, stort sett. Livet. For de fleste, kanskje alle. Fremgang, før et par skritt bakover. Litt opp, litt ned. Små humper i ett liv, digre daler i et annet.

Noen av oss gir etter, klarer ikke mer. De fleste går videre, gjerne litt sterkere, litt klokere eller litt bedre rustet før neste møte med mørket, med håp om at det blir avlyst. Noe blir alltid avlyst.

I dag ville jeg helst skrive: «Jeg er kreftfri». Med mange utropstegn. Det skulle være tittelen over disse ordene, det skulle være dét jeg fortalte alle, det skulle være en realitet nå. Jeg håpet, og trodde. Det er til å bli sliten av. Så er det altså avlyst, eller utsatt, på ubestemt tid. Det er til å gi opp av.

De aggressive kreftcellene er fortsatt aktive og ekle, inni meg. Kroppen kjennes full av kreft, plutselig, enda det er mindre nå enn på veldig lenge. Den lurer meg og verker. Knirker, liksom, når jeg beveger den. Sier at den er syk. Eller sier at den er redd for å bli syk igjen. Vondt i muskler. Vondt i ledd. Vondt på huden. Vondt i håpet. 

Tankene er så mange og forslitte at det er utfordrende å sortere ut det gode, skuffelse og frustrasjon er avsporinger. Jeg kjenner meg ikke igjen, det er kanskje ikke meg helt enda. For alt det fine er i flertall, jeg ser det, gjennom fingrene og frykten: færre aktive kreftceller, ikke mer Haukeland, cellegift eller stråling. Ingen ytterligere spredning, ingen alarmer. Bare tiden.

Som regel er jeg modig, gleder meg til jeg skal erklæres kreftfri. Tenker at jeg skal få gode nyheter, nå, eller snart. «Ingen kreft i din kropp», hvisker sykehusstemmene i øret mitt. Før de forsvinner, drukner i de andre tankene. En gang kommer også de ordene for å bli. 

Det vil være sånn, med tankene og kroppen, sier de mer rutinerte. Kanskje lenge, kanskje alltid. Gjerne litt lettere for hver gang. Men jeg vil merke det, sier de, når en ny kontrolltime nærmer seg. Sykehuslukt, leger, scanning, nåler og blod. Hver tredje måned.  

Jeg er utålmodig og vil spole fremover. Rive av plasteret, fort, og la oss håpe såret har grodd finere neste gang. Først skal jeg bare bli litt sterkere, litt klokere og enda litt bedre rustet. 

Nå skal det gå godt, nå skal det gå fremover, tenker jeg. Sier jeg. Kreften skal være borte. Alle smertene cellegift og stråling har påført kroppen min skal forsvinne. Snart.

Jeg lyver til meg selv og sier at jeg kan bestemme alt dette. Sannheten orker jeg knapt hviske, så vidt skrive, det kjennes så repetitivt og belastende. Jeg er vel lei. Alle er vel lei.

Stillheten er alltid her, også i kaoset, og dagene smelter sammen. Kommer. Drukner. I hverandre og i alt som ikke skjer, aldri blir. Jeg våkner med ambisjoner, pågangsmot, vilje og lyst. Eller jeg våkner med tomhet. Det er det samme. Dagen er den samme. Stort sett.

Jeg skjønner at jeg må ta grep, og at jeg ikke kan bestemme at alt skal bli fint og normalt igjen, sånn det var, eller sånn jeg husker at det var. Men jeg er hverken maktesløs eller tiltaksløs: søker etter psykolog, rehabilitering og fysioterapi, alt som kan hjelpe, her skal det repareres.

Stort sett er jeg bestemt og strukturert, setter mål. Små mål. Jeg går turer – i disse dager er distansene stadig kortere – presser kroppen enda den bare blir mer stiv og støl og overfølsom for hver dag som går, enda hvert eneste skritt gjør vondt. Disse smertene oppleves like plutselige hver morgen.

Jeg skriver mye. Tankene mine. Målene mine. Det jeg håper, drømmer, opplever, tenker og tror. Kildene her er utømmelige. Hver eneste dag blir jeg eldre, for hver time som går forlenges livet, så langt har det aldri stoppet. Jeg har aldri stoppet, men nå er jeg lei. Utålmodig, uten hud. Snart allergisk mot både kreft og meg selv. Jeg liker meg best inni skallet mitt, frivillig flymodus, må ha pauser fra det som er blitt hverdagen, og det som er blitt livet mitt.

Det nærmer seg ett år siden jeg flyttet til New York, med all hensikt om å bo ett år, minst. Nå går snart kontrakten som binder meg til leiligheten i Williamsburg ut, jeg er frarøvet muligheten til å fornye, og en forestilling om et imaginært liv skal gravlegges. I stedet for å se solen gå ned over Manhattan fra balkongen min, skal legene på sykehuset i Stavanger scanne meg for å se om kroppen min er kvitt kreftcellene.

Det er mitt liv, sier vi alltid unisont, men ingen av oss er gitt full regi over egen skjebne.

Et halvt år er gått siden jeg dro fra New York, uten å pakke ned noe fra min nye tilværelse der, og med enda mer uvisshet om fremtiden enn på vei ned. Jeg tenker stadig på alt det jeg forlot der; ferske vennskap og potensielle eks-menn, fremtiden min, en begynnelse, den første våren. Det blir der, og jeg her. Nå, iallfall.

Så mye er annerledes, likevel det samme. Når alt kommer til alt, sier jeg det samme nå, som da jeg tok avgjørelsen om å bytte by, bytte jobb, bytte land. Jeg vil det samme nå, som jeg ville den dagen jeg fylte atten, eller seksten. Eller tjue-én og flyttet til Oslo, alene, til ny by og ny jobb. Det er alltid øverst på listen over alt det jeg må gjøre. Alt det jeg vil;

Å leve.

Det er juni, og døden er annullert for denne gang. Jeg er uovervinnelig, og livet; back on track. Må få med meg alt, på rett sted til rett tid. Venner, sommerfester, familie og lunsjer i Stavanger. Visninger, møter, intervjuer og vernissager i Oslo. Så mye har forsvunnet, jeg er nødt til å ta alt igjen, ta livet mitt tilbake. Frihet, fort! Midlene fremstår ubegrensede, tid likeså. Sykdom og mismot blir stadig mer perifert. Dagene der kreften tilhører fortiden blir stadig flere.

Det er juli, og jeg har nettopp grått i femtisyv minutter. Uavbrutt. Ukontrollert. Høylytt, hyperventilerende og så hardt at det gjør fysisk vondt. Nå er jeg tom for krefter. I dag er det seks uker siden jeg var ferdigbehandlet på Haukeland. For seks uker siden var jeg sikker på at alt skulle være ordnet nå. At jeg skulle få tilbake livet mitt, hodet mitt og kroppen min. Slik ble det ikke. Kreften prikker meg på skulderen, fester grep og nekter å gi slipp. Nok en gang. Om igjen. Kreftens kjølvann er grumsete, kaldt og ensomt.

Det er august, og det gjør vondt. Verker. I fingrene, i føttene, i magen, i beina og i hodet. Utpå meg. Inni meg. Smerter jeg hverken kan forklare eller forstå. Hver dag opplever jeg å overstimuleres. Hver dag blir det for mye. Hver eneste dag lengter jeg til det som var, og det som nok skal komme. Etter meg selv. Ingenting skjer fort nok. Ingenting forsvinner fort nok. Jeg forsøker å forklare, men tror ikke noen forstår. Tror ikke jeg forstår. Jeg presser hodet mitt og dytter kroppen min, tvinger meg selv opp og ut av mental fosterstilling. Solen venter. Eller livet venter. Det må vente en stund til, tenker jeg. Tålmodighet har aldri vært min dyd.

Tidlig tenkte jeg på behandlingen som det verste. Alt skulle bli fint så fort de åtte ukene med stråling og cellegift var over. Jeg hørte jo historiene; De om kreftpasientene som er utslitte, deprimerte eller fysisk reduserte livet ut. De om hvor lang tid det kan ta før hverdagen igjen eksisterer. Hvor tomt livet er etterpå, og at ingenting egentlig blir helt fint igjen, bare ettertid med en usannsynlig lang rekke konsekvenser. Skrekkhistorier, tenkte jeg, og så mitt eget speilbilde, en refleksjon som egentlig aldri var.

For da kroppen min og jeg besto behandlingstiden med bravur, kom fine dager på samlebånd, og jeg plukket ivrig opp det som skulle være livet mitt, det aller fineste. Ingenting skulle få utkonkurrere denne sommeren, jeg skulle sette rekord i å være raskt tilbake på jobb, og selvsagt skulle jeg ha det bedre og livet mitt være finere enn noensinne, med alle disse nye perspektivene og alt. Omstart og klar, ferdig, gå.

I stedet ligger jeg på sofaen i stuen hjemme hos mor, under dynen, med et fuktig dusjhåndkle slengt på gulvet sammen med bøker jeg ikke orker lese og brev jeg ikke orker åpne. Lamellene stenger sommersolen ute, mobiltelefonen er i flymodus og jeg forstår ikke hvordan alt dette saltvannet har plass inni meg. Jeg puster ikke. Jeg lever ikke.

Komfortsonen krymper. På utsiden smiler alle, spør om det går fint, går ut ifra at det går fint; jeg er jo så positiv og modig og glad i alt som er livet, sier de. Jeg vil skrike. Eller gråte. Eller gå. Aller mest gå, ikke være der i det hele tatt, ansikt til ansikt med denne salige blandingen av egne og andres forventninger. Og forhåpninger.

Tålmodighet og frustrasjon, og altfor lite annet. På utkikk etter meg selv og all tiden som forsvinner, tålmodigheten settes daglig på prøve og jeg er frustrert over for få livstegn. Igjen må jeg akseptere. Igjen må jeg gi slipp på for mye. Igjen lærer jeg at viljen nok er det viktigste jeg eier.

Jeg øver meg; gir slipp idet jeg runder det ene hjørnet og fester grepet rundt det neste. Jeg vil klare det. Jeg skal klare dette òg. Jeg trenger bare flere dager.

 

Vi hadde nok aldri sagt hei til hverandre. Kanskje hadde vi heller aldri visst om hverandre. Bare fått de samme, ulike dagene. Hver for oss. Levd disse livene våre, uten å vite om hverandres eksistens. Vi er så forskjellige mennesker. Så lite felles. Så ulike.

Bortsett fra at vi alle ble syke.

Alma har levd i tjueén måneder – fjorten av dem med kreft. Den lille kroppen har vært så sterk. Sterk nok til å tåle strålebehandling, cellegift og tung medisinering. Nå er Alma sliten. Kreften tar for mye plass. Sprer seg for fort. Det som begynte med én svulst på hjernen, er nå blitt til et titalls svulster, fordelt på en liten barnekropp. De saboterer håpet. Ødelegger for livet. Tiden går for fort, og plutselig er den over.

Edit: Alma Furø Frantzen sovnet inn 3. august 2015.

Victor er femtiåtte, advokat og familiefar. Plutselig satt vi i samme rom, Victor og jeg. Rom 471, i enden av korridoren på Haukelands kreftavdeling, post to. En nål i hver vår arm. Gift inn i kroppene våre.

Kanskje hadde vi en gang havnet ved siden av hverandre på en eller annen restaurant i Stavanger. Passert hverandre i Kirkegata, eller endt opp i samme bilkø. Men vi hadde neppe utvekslet noen ord. Vi hadde ikke motivert hverandre, heiet på hverandre, gjort hverandre enda litt sterkere. Som nå.

Henriette hadde akkurat flyttet fra Bergen til Oslo, begynt på studier og funnet seg til rette. Tjueén år, og voksenlivet begynte. Så ble hun syk. Fem store kreftsvulster og flere cyster i en pur ung kropp. Livet ble brått noe det aldri skulle vært.

I speilet er en annen jente. Hun har ikke lenger langt, lyst hår. Fargene i ansiktet er ikke de samme. Enorme mengder cellegift har brutt ned den nette kroppen, gang på gang. Likevel er øynene så klare. Så blå. Så fulle av liv, av lyst. Det er ubegripelig hva et menneske – en kropp – får til. Målet til Henriette er å starte 2016 uten Haukeland. Ferdigbehandlet. Etter ett år som kreftpasient. Lenge leve håpet.

Geir sa så mye av det samme som jeg sa. Tenkte tilsynelatende samme tanker. Optimistisk, sterk og så full av pågangsmot. Alltid på tilbudssiden. Smilefjes og utropstegn.

Vi var enige om at det beste var å være positiv, enda kreft er noe forbanna dritt. Bevare troen og håpet, til tross for sporadisk tungsinn. Han var femtifem og hadde lungekreft med spredning. «Stå på, så vinner vi til slutt», sa Geir. Denne sommeren ble hans aller siste.

Amanda ble fortalt at hun skulle dø da hun var nitten. Fra tilsynelatende ufarlige magesmerter, til uhelbredelig kreft – en dødsdom og et dysfunksjonelt timeglass. I dag er hun tjueén, skriver lister over det som gjør henne lykkelig, og skal ha flere kaker med bursdagslys i årene som kommer.

Mette er sekstitre. Et arbeidsjern – en journalist som var pålogget tjuefire-sju. Helt til hun fikk kreftbeskjeden. Plutselig var egen helse det aller viktigste. Nå er strålebehandlingen ferdig. Mette nyter livet. Hver dag.

Linda var tjueseks da hun ble gitt samme diagnose som den jeg fikk i vår. Hun holdt ut. Hodet hang med, og kroppen klarte det. I dag er hun trettifire, tvillingmor og kreftfri – et forbilde og en motivator.

Alle disse menneskene, disse skjebnene. Det er altfor mange av oss, og vi blir stadig flere. Vi er fra by og fra bygd. Akademikere og halvstuderte røvere. Barnehagebarn og besteforeldre. Ulike. Form, farge, tro og innstilling. Meninger, erfaringer. Fortidsminner og fremtidsplaner. Montert på vidt forskjellig vis.

Likevel er vi så like. 

Når alt kommer til alt, kan ingen av oss skjermes. Den finnes ikke, den som er unndratt all sykdom og elendighet. Men vi kjemper, alt vi orker – enda litt mer enn det vi trodde vi var i stand til. Og så heier vi på hverandre. Klamrer oss til egne liv ved å hjelpe andre feste sitt grep, bare bittelitt, og kanskje holder det.

Vi håper, sammen, så lenge det er mulig, og enda litt lengre.

Pause. Jeg er fri, det er over. For nå.

Det som har vært, skal fortsatt få være. Jeg stenger det ikke ute, men velger å huske det, bruke det, leve med det. To uker post Haukeland, og det er ikke rom for tomhet. Det er fortsatt absurd og annerledes, livet mitt, og kanskje er det sånn det skal være nå.

Alt endrer seg, hele tiden. Jeg er ute, jeg tar sats. Full fart, oppover og fremover. Helt til tempoet kjennes passende, og jeg igjen får styre selv. Jeg vet jeg nok en gang er gitt full kontroll over eget liv, egen hverdag. Jeg glemmer det vel bare av og til. Det er merkelig hvor fort mennesket tilpasser seg, hvor lite som skal til før «nytt» blir «normalt».

I retrospekt er krefthistorien min en ganske annen enn den jeg levde med og i, jeg ser det nå. Mindre frihet, mindre luft. En av de første nettene denne uken, drømte jeg at jeg var tilbake på Haukeland, koblet til cellegift-apparatet, men denne gang iført tvangstrøye. Det er fint å være fri, enda friheten min nok er traumepreget. Midlertidig.

Det til tross: Er det lov å si at jeg ikke ville vært kreften foruten? Jeg tror jeg tar meg den friheten.

Jeg har forsøkt å være normal de siste to ukene, å leve slik jeg best kan, og tenker at jeg har lykkes med det. Jeg skal tilbake nå. Tiden min har vært rettferdig fordelt mellom Stavanger og Oslo. Hver dag går jeg tur, tempoet øker, og jeg blir stadig mindre andpusten. Noen netter våkner jeg av lyktestolpene like utenfor vinduet. Tikkelyden som akkompagnerer de grønne mennene er så himla høy, og så skremmende lik den lyden cellegift-apparatet lager, når gift og væske renner gjennom, veldig fort. De aller fleste nettene sover jeg upåklagelig godt.

Livet går videre. Og så stopper det litt, noen ganger. Dunker litt mot et eller annet, som ikke alltid har et definisjonsbehov, før det skyter fart igjen. Av gårde, igjen. Det er vakkert og vilt, vondt og voldsomt. Så brutalt, og så intenst.

Akkurat sånn livet skal være. Akkurat sånn livet mitt stort sett alltid har vært.

Bergen er bak meg. Resten er foran meg. Jeg er ferdig, jeg er fri. Jeg skal tilbake til hverdagen, til livet mitt. Likevel: Min åttende og siste uke som kreftpasient på Haukeland har vært treig, seig og til tider uutholdelig.

Jeg har selvinnsikt nok til å skjønne at jeg har vært likedan.

Ofte tenker jeg at det er veldig sant, det med at disse dagene som kommer og går jo er livet. Da denne uken startet, maktet jeg bare ikke forholde meg til dét. Dagene fikk svinne hen, falme vekk, uten egentlig å begynne. Uten å være livet. Nå skal jeg tross alt få det ordentlige livet mitt tilbake, det livet jeg liker og savner, som jeg nesten ikke lenger husker hvordan er. Jeg håper det fortsatt er der når jeg er klar.

Denne uken har tiden gått sakte. Som om fredag stadig ble utsatt eller forhindret i å begynne til normal tid. Vanligvis går ikke ukene så treigt, det er jeg sikker på. Men dette er unntakstilstand, og jeg er urolig og utslitt på samme tid. Likegyldig, nesten, men alt er vesentlig, og jeg henger med.

Jeg har vært kvalm. Sutrete. Negativ. Tenkt at det er nok nå. Lei av maten som serveres på sykehuset, lei av gåturene mellom de mange Haukeland-bygningene, lei av all sykdommen. Bergen mangler oksygen.

En liten gondolvogn tok oss til Ulrikens topp torsdag, tykk tåke stjal all utsikt og jeg tenkte at sommeren kanskje aldri ville starte. Det regner hele tiden i Bergen, også når det er opphold. Et korps stilte seg opp utenfor hovedinngangen til pasienthotellet, spilte tre lange låter. Aller helst ville jeg bare ta nok tabletter til å sove meg gjennom alt. Det var nok.

Til slutt kom den likevel, fredagen. Utsatt, på overtid, kanskje, men den kom. Jeg pakket baggen for siste gang. Dro fra pasienthotellet for siste gang. Fikk min aller siste behandling i Parkbygget. Kjørte fra Haukeland for aller siste gang, tilbake til livet mitt, for første gang på lenge. Alt skal få bli minner og erfaringer nå. Endelig.

Jeg er umåtelig takknemlig overfor Haukeland-teamet, bestående av leger, kreftsykepleiere og stråleterapeuter. Disse åtte ukene har på så mange måter vært utfordrende og tunge. De dyktige menneskene rundt meg har gjort alt litt lettere. Fra dag én har jeg kjent meg ivaretatt, i trygge og kompetente hender. Takk!

Eksamen er over, resultatet kommer først til høsten. Enn så lenge skal kropp, sjel og tanker få sommerferie. Jeg skal tilbake til hverdagen, en ny æra, en bedre periode. Enda kampen ikke er over, enda jeg ikke vil bli frisk på årevis, er jeg takknemlig. Kreften har ikke redusert meg, tvert imot. Jeg er så mye mer enn den. Jeg skal så mye mer, og alt begynner nå.

Giften flyter inn i årene, inn i nyrene, inn i kroppen min. Rom 471, kreftavdelingens post to. Femte tirsdag på rad. Livsnødvendig gift, som bryter meg ned, gjør meg sliten og svak, før den skal gjøre meg frisk. Ukens andre dag er blitt den kjedeligste, på mange måter også den vanskeligste.

To liter ukjent blod, 375 mg/m2 cellegift og femten liter væske fordelt på fem uker. Alltid tirsdager. Alltid en lang prosess, fem timer, minst, gjerne seks eller syv. Giften drypper fra den røde posen, den henger der, øverst i stativet, over meg. 500 milliliter i timen, inn gjennom nålen – som alltid etterlater seg et nytt, blått merke på den stadig blekere høyrehånden min – inn i årene mine, der mitt eget blod tidligere har fått boltre seg fritt, alene, uforstyrret. Nå er det blandet sammen med gift og noen andre sitt blod.

I februar i år visste jeg omtrent ingenting om hverken kreft eller cellegift. Det var et diffust begrep for meg, noe jeg ikke trengte forholde meg til, takk og lov. En siste utvei, kanskje, forbeholdt landets aller sykeste. En sterk gift som tar fra deg alt av hår, farger og livsgnist. Jeg vet nå at det på ingen måte er tilfellet. Iallfall ikke ethvert tilfelle. Ikke for meg.

Jeg kjenner ingenting. Nålen i armen er noe ubehagelig, iallfall den første timen. Den kalde væsken (først: én liter vann med kaliumklorid og én liter vann med magnesium) kjenner jeg bare innledningsvis. Når den først trenger seg gjennom de små årene mine. Et kaldt gufs, en rolig passasje. Armen min blir kald, før den blir varm igjen. Smertefritt, stort sett. Det vondeste er det som skjer innledningsvis hver tirsdag morgen. Nålen som skal inn i en av mine tynne årer. Noen ganger finner den lett veien. Andre ganger leker den med smerteterskelen min først.

Cisplatin, heter den. Giften jeg får nå, for at jeg siden skal få livet mitt tilbake. Jeg googler «cellegift» og leser at rundt femti ulike typer brukes her i landet. På mange måter er min gift grei mot meg. På andre måter er den mindre grei. Den har høy toksisitet, holder nyrene mine i jevnlig aktivitet, og har lært meg at jeg egentlig aldri har kjent meg kvalm. Før nå. Som regel kjenner jeg de første kvalmebølgene i løpet av onsdagen. Følelsen av at jeg vil være mest komfortabel ved toalettskålen er gjerne påfallende de kommende dagene. Det er ikke alltid den tar seg fri i helgen, heller.

Det varierer selvsagt, fra cellegift-mottaker til cellegift-mottaker, og i mitt tilfelle, fra uke til uke, har jeg lært. Der jeg i uke én knapt klarte å få i meg næring de tre første dagene etter at giften var gitt, var uke to og tre relativt kvalmefrie, før den snek seg tilbake og tok et godt grep om kroppen min i uke fire – og er med meg også i den femte uken.

Learning by doing også her. Jeg lærer hva jeg klarer å spise, og skjønner at kroppen min ikke alltid vil holde på det. Kvalmen tar ikke alltid hensyn til omstendighetene, som da vi søndag kveld kjørte fra Stavanger til Bergen, og jeg kastet opp både om bord ferge nummer én, ferge nummer to, og i veigrøfta et sted mellom Haugesund og Stord. Jeg tenker at det er en liten pris å betale, så lenge giften gjør jobben sin. Dessuten har jeg et godt utvalg kvalmestillende tabletter i medisinskrinet mitt.

75 mg/m2 cellegift i uken er altså nok til å fjerne alt av matlyst for et par dager, enda det ikke er mer enn at den i hovedsak fungerer som et supplement til det som er min primære behandlingsmetode på Haukeland: Fem heftige doser stråling, hver uke, i syv uker. Minst. Denne kombinasjonen setter tydelig preg på kropp og sinn. Jeg er sliten. Jeg er trett. Aller helst hviler jeg en time eller to hver dag, det er ikke alltid jeg får sove like godt om nettene, enda jeg er utslitt.

Jeg har allerede mistet mye i min kreftkamp, men cellegiften jeg får lar meg beholde håret mitt. Jeg tenker at det er det minste den kan gjøre. Enda jeg ikke er frisk, enda kroppen min kjennes tyngre og hodet mindre samarbeidsvillig for hver uke som går, får jeg i det minste lov til å se noenlunde frisk ut.

Frustrerende, mener kanskje noen. Fint, synes jeg. Jeg føler meg sjelden mer syk enn det jeg gjør på rom 471, med giften hengende over meg, på vei inn i årene mine. Heldigvis er det bare tirsdag en gang i uken. Og så lenge cellegiften gjør jobben sin, har jeg få problemer med å stå i alt av bivirkninger.

Jeg tror jeg har kjent på det siden onsdag. Kanskje mandag, i én uke. Nerver jeg ikke klarer kontrollere, følelser jeg ikke kjenner igjen. Dødsangst. Redsel. I de roligste timene, som gjerne også er de aller mørkeste, kommer hodet og hjertet til en skremmende form for enighet. Her er jeg skummelt nær ved å forsone meg med at dette nok vil bli slutten. At jeg ikke vil få leve stort lenger.

Tårer. Og stadig flere. Ute av kontroll. Emosjell på nasjonaldagen, i bunad, med barnetog, flagg og heiarop foran meg. Den fineste dagen i året, også i år – kanskje særlig i år – samtidig som jeg tenkte at det kunne bli min siste syttende. Skjønt, sånt noe vet en aldri. Kreft eller ei. Det er bare latterlig absurd å måtte forholde seg til det på denne måten. Langt mer realistisk enn hypokondrisk eller pessimistisk.

Mandag var dommedag, og jeg var forberedt på dødsbudskapet. Urimelig, kanskje, men fullt ut virkelig. For første gang siden Haukeland-oppstarten for en drøy måned siden, skulle legen min fortelle meg hvordan kroppen min så langt har klart seg i kampen mot de aggressive kreftcellene, og for alt jeg visste, fantes det fryktelig få grenser for hva jeg kunne få høre. Jeg har heller aldri fått utelukkende gode nyheter i løpet av denne sykdomsperioden, knapt en eneste, og legeprat er derfor blitt noe jeg assosierer med snuteslag og kontrabeskjeder. Som «det er funnet kreft i svulsten vi sa var godartet». Eller «kreften har spredt seg».

Stille i passasjersetet fra Stavanger til Bergen mandag morgen. Litt fordi nasjonaldagen fikk omtrent alt jeg hadde av krefter. Mest fordi jeg var så himla ustabil, og brukte overskuddet mitt på ikke å gråte. Det er så ufattelig vanskelig å kontrollere dråpene som ligger så latent. De hoper seg opp, vil ut, uten å ta hensyn. Jeg var livredd for beskjedene jeg ble stadig mer innstilt på at ville komme. Nye svulster eller ytterligere spredning, kanskje. Kreftceller så ute av kontroll, at behandling ikke lenger ville la seg gjøre. Jeg ga etter, og det er greit.

Så skjedde det, altså. Det jeg på ingen måte forventet, eller våget ta for gitt. Det jeg ikke engang tillot meg selv å fantasere om. Kroppen responderer fint, sa legen. Det begynner å se ut sånn det skal se ut inni meg, når kreften ikke får boltre seg fritt. Allerede før den beinharde behandlingsinnspurten. Det er den beste beskjeden jeg har fått i år, kanskje hele livet, alt tatt i betraktning.

Jeg spør etter de dårlige nyhetene. Det er ingen. Jeg leder, for første gang. Jeg gråter av glede, for første gang. Livet er det fineste jeg vet, døden er utsatt, og jeg skal få være her en stund til.

Nå er jeg på oppløpssiden, og nekter å snuble mer. Snart har jeg en dato for siste behandling. Snart er jeg ferdig. Snart er jeg fri. Samtidig vet jeg at jeg ikke vil bli frisk på veldig lenge, og ordet «tilbakefall» vil følge meg på daglig basis. Kreften forsvinner kanskje aldri. Uten at det får hindre meg i å leve. Det skal bli så fint å være meg igjen.

 

Fjorten og sytti. Samtidig. Midlertidig. Jeg innser at jeg krever mye omsorg, mer enn jeg strengt tatt burde, og blir daglig gitt mer. Trappene er blitt så mange og tunge, kroppen er seig, den verker, jeg kjenner den ikke lenger igjen. Jeg er hudløs, nærmest, og i perioder ute av stand til å kontrollere egne reaksjoner. Forståelig, fascinerende og tidvis frustrerende.

Parallelt med tomme tanker – et mer eller mindre direkte resultat av at også hodet jobber påfallende treigere – finner jeg stadig mer mening i det meningsløse. Jeg slutter å tenke på hvorfor jeg er blitt syk, det er blitt lettere å ikke søke svar på de spørsmålene som nok aldri vil kunne besvares. Også spørsmålene svinner hen.

Meningen med dette? Med alt? Selvsagt finnes ingen fasit. Kanskje finnes det heller ingen mening, bare innbilte forestillinger og mental placeboeffekt. Likevel har disse fem første ukene på Haukeland fylt meg med pågangsmot, takknemlighet, ydmykhet og drivkraft. Takket være dere.

Det er viktig for meg å være åpen om mye av det som skjer rundt meg, og i hodet mitt. Selvsagt deler jeg ikke alt, grenser er viktig, men det er også åpenheten og kampen mot tabutema. Også hva sykdom gjelder, enda det er fare for å bedrive sosialpornografi på bloggplattform.

Jeg har fortsatt til gode å finne et konkretisert svar på hvorfor jeg velger å publisere alle disse tankene, disse ordene, på internett. Det korte svaret er at det kjennes riktig. Trolig er det også en kombinasjon av mitt virke som journalist, gleden, nødvendigheten og terapien jeg finner i skrivingen, behovet for å bryte med glansbildegenerasjonen og stadig å utvide egen komfortsone, samt troen på at den åpenhetskampen og det opplysningsprosjektet dette jo er, er viktig, og vil lønne seg – for andre enn meg.

At det finnes en viktighet i det jeg gjør, har jeg i grunnen fått verifisert flere ganger. Det er også det som betyr mest for meg, i denne perioden. Jeg vil høre at dere forstår. Jeg vil høre at dere skjønner at kreft er verdens verste lotteri, der ingen er fritatt og ingen egentlig vinner, men alle deltar, mot egen vilje. Jeg trenger å høre at dere tar egen kropp og helse på alvor. At dere følger opp, passer på og gjør det dere kan for at kreften ikke skal finne dere. Det er for mange fine mennesker i verden til at kreften skal få kreve så stor boltreplass.

Hver eneste tilbakemelding jeg har fått i løpet av de to månedene jeg har levd vel vitende om kreften inni meg, har styrket meg. Hver eneste omtanke, hver eneste oppmuntrende hilsen, og hvert eneste ønske om at jeg skal vinne denne kampen jeg aldri meldte meg på, gjør meg sikrere. Hver eneste gang jeg hører at mine ord har ført til at en annen kvinne har sjekket seg for celleforandringer, vinner jeg litt. På vegne av dere. Mot kreften.

Jeg blir glad, fordi dere forstår. Og fordi det kanskje finnes en mening med alt dette.