«svulst» er et stygt ord

runde én

Du har alltid kreft.

Feber, smerter og blødninger. Hodeverk, svimmelhet og ymse ubehag. Hva det nå enn måtte være. «Kreft», svarer Google, sjelden i tvil. Hadde internett hatt lisens til å drive medisinsk virksomhet, hadde vi alle hatt minst én dødsdom hengende over oss til enhver tid. Denne uken fikk jeg nok en gang beskjed om at jeg sto i fare for å dø. Jeg la igjen et par symptomer i søkefeltet, trykket enter og ble skremt. Enda jeg vet at internett er mer tabloid og dramatisk enn hva noen norsk avis er. Enda jeg vet at det som regel aldri lønner seg å få midlertidige diagnoser via Google.

Det lønnet seg, denne gang.

Forhenværende småhypokondriske perioder og lærdommen av dette – at jeg aldri har vært så syk som jeg har fryktet eller internett så lite subtilt har foreslått – gjør at jeg i dag leser «(du kan ha kreft)», fremfor «DU HAR KREFT!!!». Klokere av ikke fullt så fatal skade. Det internett fortalte meg denne gang, gjorde likevel at jeg bestemte meg for å finne nærmeste og beste lege i New York.

La oss ta en snarvei her, forbi alt av venterom, stygge planter, selvdestruktive tanker og mismot (ikke helt hypokondri-fri, altså): Etter at den nærmeste og beste legen sa «det er definitivt noe galt her», sendte hun meg videre til den nærmeste og beste ultralydundersøkelsen, der jeg så ble henvist til den nærmeste og beste gynekologen. Sistnevnte fortalte meg at de fant en slags svulst ved livmoren min. «En fibroide», sa hun. «En fibroide..?», spurte jeg. Hun forklarte og jeg googlet. Jeg ble ikke klokere.

Tre dager senere, og jeg er fortsatt ikke i stand til å forklare noen hva denne svulsten er, hva den vil eller hvor den kommer fra. Google mener selvsagt at også dette kan ta knekken på meg. Men svulsten er ikke ondartet. Det er ikke kreft. Og den kan ikke plutselig bli kreft, sånn over natten. Alt er en berg-og-dal-bane, og jeg er frisk og syk på samme tid. Utmattet og uheldig. Aller mest takknemlig og lettet. Takknemlig for at jeg har forsikring, for at den delen av det amerikanske helsesystemet jeg har vært innom fungerer så upåklagelig bra – at samtlige leger og helsepersonell jeg er i dialog med er så imøtekommende, informative og profesjonelle. Jeg blir sett og lyttet til, og stort mer ber jeg sjelden om, når jeg er syk. Dessuten har jeg så fine folk rundt meg, enda de er på andre siden av kloden. Venner og familie. Som er tilgjengelige, behjelpelige og har denne uforklarlige beroligende effekten på meg. Og takk og lov for internett! Jeg tror jeg skal begynne å skrive internett med stor «i». Det har fortjent såpass, selv om det er litt for mye kreft der etter min smak.

Moralen? To ting: I likhet med rykter, barn og fulle mennesker, kan du heller ikke tro på alt internett (unnskyld: Internett) forteller deg. Men det kan være noe i det. Uten googlingen, hadde jeg nok ikke visst om svulsten enda. Heller tenkt at «nå må vel alt snart bli bra igjen», et par uker til, kanskje. Jeg vil nødig bruke de samme klisjéene som førti år gamle frognerfruer klistrer ved inngangsdøren og tolvåringer poster på Instagram, men det er ikke alltid helt krisedumt det der «stol på deg selv»- og «lytt til magefølelsen din»-opplegget. Når du føler at noe er feil, er det veldig greit å konsultere fagfolk. Og for all del: Vær forsikret, og sørg for at forsikringen din faktisk forsikrer deg, dersom noe skulle skje. Jeg tror mor hadde blitt en smule oppgitt dersom jeg hadde sendt henne en regning på 10 000 dollar i posten, sånn ut av det blå.

De skal operere den bort, denne svulsten, så snart som mulig, sier de. Litt skummelt, mest fint. Jeg vil gjerne være helt frisk igjen. Jeg liker energioverskuddet mitt, og vil ha det tilbake. Men først må jeg vente. Hjemme, alene. På at informasjon skal sendes i riktig retning, leses og forstås i alle ender. Og så skal det ordne seg. Det ordner seg.

Det var tross alt ikke kreft, denne gang heller.

wanderlust

Reise

Tjue-ni. Ni & tyve. 29. Det er antall land jeg har besøkt i løpet av mitt 25 år gamle liv. To av dem – USA og Indonesia – har jeg bodd i over lengre tid. Jeg har vært på interrail gjennom halve Europa, sett døde dyr flyte nedover Ganges-elven i India, løpt fra innpåslitne oljesjeiker i Egypt, spist Michelin-mat i København, vært så dehydrert at jeg har endt opp på sykehus på Bali, blitt tatt av høydeskrekk på Den kinesiske mur, badet i Den blå lagune på Island, blitt mer solbrent enn jeg oppriktig trodde var mulig i Las Vegas, fått blåmerker etter strandmassasje i Thailand, blitt kastet ut av et seksetasjers utested i Praha og vært nødt til å finne veien fra stranden til hotellet ved hjelp av fransk – og bare fransk – i Nice. For å nevne noe.

218017_10150567356025232_5785591_n

Bali. Foto: Thea Steen

Gigantiske slumområder. Verdens beste luksushoteller. Møkkete gater. Kritthvite strender. Sleipe drosjesjåfører. Glade gatebarn. Aper, elefanter, krokodiller og slanger. Tropisk regnskog. Asiatisk regntid. Bitende kulde. Uutholdelig varme. Kontraster.

Noe av det fineste ved min oppvekst, har vært at mor og far introduserte meg for verden. Jo da, det var tider der jeg ikke forstod hvorfor vi ikke bare kunne ha en hytte på fjellet, og stå på ski når det ikke var sommer, som «alle andre». Noen ganger var jeg lei meg fordi jeg gikk glipp av klassevenninners bursdagsselskap eller akkurat den ene uken med sommervær i Stavanger. Alt jeg sitter igjen med nå, derimot, er det jeg har fått med meg. Alt det jeg har opplevd, sett, luktet, smakt og tatt på. Jeg var syv år gammel første gang jeg så verden. Det skjedde i Thailand i 1998. Før landet ble stormet av turister, og før jeg i det hele tatt visste hva Asia var. Men det betyr på ingen måte at jeg ikke fikk utbytte av turen. Tvert imot. Jeg er overbevist om at jeg ikke hadde vært den personen jeg er i dag, hadde det ikke vært for en grytidlig introduksjon til andre kulturer. Jeg er takknemlig.

1185235_10153180282110232_1743182145_n

Varanasi, India. Foto: Thea Steen


Foruten opplevelsene, sitter jeg igjen med en kronisk uro. Wanderlust. Jeg husker ikke sist jeg følte meg hjemme et sted. Ikke engang i Stavanger. Eller Norge, for den saks skyld. Det er en fin ting, tenker jeg, dette med å ikke ha et ønske om å lime seg selv fast til én by, til ett land, for evig og alltid. Jeg har vært i 29 land, men det er så himla mange jeg ikke har vært i. Det er så mange sjøer jeg ikke har badet i, retter jeg ikke har smakt og mennesker jeg ikke har smilt til. Det kommer nok en dag der jeg blir et etablert og i større grad fastlimt menneske, jeg òg. Men før det skjer, vil jeg se Machu Picchu i Peru. Jeg vil synge karaoke i en skyskraper i Tokyo. Jeg vil klappe kenguruer i Australia, ta Den transsibirske jernbanen gjennom Russland, besøke alle de 50 amerikanske delstatene, oppleve karneval i Rio de Janeiro og dra på safari i Tanzania. Av og til tenker jeg at verden er for stor for meg.

Ett skritt av gangen. Jeg gikk inn i 2015 i Florida, og kunne med det krysse av nok en delstat. Og om tre uker, kan jeg krysse av nok et kontinent, etter å ha vært i Mexico. Men først og fremst skal jeg bo her i New York, ha det som min base, mitt hjem og min arbeidsplass. Min lekeplass. For nå. Kanskje finner jeg en dag et land, en by, en gate og et hus som jeg kjenner meg hjemme i. Men det haster ikke. Jeg skal tilfredsstille vandrelysten en god stund til før jeg lar dét skje.

1623192_10153840112730232_1888708055_n

969840_10153251425375232_1782176739_n