debatt

Publisert på Det Nye.

1. Lettjente voksenpoeng
Vis foreldrene dine, samboeren din, vennegjengen din og deg selv at du er i stand til å fungere økonomisk. Du vet at vesken du drømmer om, daglig googler og sikler på er dyr. Du vet at det på et eller annet vis får konsekvenser dersom du kjøper den (eller maser på noen andre helt til de kjøper den til deg), både hva økonomi og samvittighet gjelder. Enten du er femten eller fem-og-tjue: Voksenpoeng er så sykt mye bedre å leve med enn dårlig samvittighet.

2. Miljøvennlige kreativitetspoeng
Du har en gyllen mulighet til slå et slag for miljøet her, og samtidig få kreativitetspoeng: Hva med å kjøpe en veske fra en bruktbutikk, og sette ditt eget preg på den? Det er jo tross alt rimelig trendy, dette DIY-opplegget.

3. Avhengighet
Det er en viss fare for at luksuskjøpet gjør deg avhengig. Dyre vesker er litt som tatoveringer. Du kjøper én, og så vil du søren meg ha en ny, veldig snart, og gjerne en enda dyrere. Jo da, «Luksusfellen» søker fortsatt etter hjelpeløse gjeldsofre, men kom igjen – det er da ikke noe å hige etter.

4. Skinnet bedrar
Hvis du lener deg på argumentet om at du «alltids kan selge vesken for omtrent samme sum»: De svindyre veskene minker i verdi, de også. Kraftig. Skole- og hverdagsvesker har tross alt en tendens til å bli slitt med årene, og ikke tro at superdesignerne har funnet en slags magisk formel som gjør veskene de lager er herdet mot klissete tyggegummi, knust solpudder og kulepennblekk. Alt skinn kan bedra, og alt skinn kan fort ende opp flekkete og ripete.

5. Kjerring-sonen
Med denne ferske redselen for flekker og riper, ender du kjapt opp med stadig å være et eller annet sted mellom «stressa» og «sur» på humørskalaen. Etter å ha investert omtrent alle sparepengene dine i det som henger på armen din, er det forståelig at du ønsker å beskytte din nå kjæreste gjenstand. Men med dette ekstreme behovet for å være påpasselig, er det fort gjort å bikke over til kjerring-sonen. Plutselig begynner du å kjefte på små barn fordi de er litt for nær ~~deg~~ vesken din, og du begynner å begrense hvor du ferdes med praktgjenstanden din, og når.

6. Fra kjærlighet til hat
Du unngår også å befinne deg i en kronisk bekymret tilstand. Ikke bare for at vesken din skal bli ødelagt, eller for at noen skal stjele den, men også fordi du vet at du har en rekke mer kjedelige utgifter framover, og at bakkontoen din – post veskekjøp – ikke tillater deg å gjøre særlig mye spennende fremover. Til slutt sitter du der på rommet ditt, sliten og søvnløs, og stirrer på vesken som du er ganske sikker på at du nå kanskje hater. Voilà: Det du trodde skulle øke livsgleden og -kvaliteten din, har hatt en stikk motsatt innvirkning.

7. Prøv igjen
Det må dessverre nevnes: Det finnes andre måter å bli sosialt akseptert på enn via veskekjøp.

8. En nødvendighet
Ærlig talt, trenger du en veske til flerfoldige tusenlapper? Hvis du er i vurderingsfasen, er det iallfall et relevant spørsmål å stille seg selv.

9. Alternative løsninger
Greit. Du har nikket litt til de åtte ovennevnte argumentene, og av en eller annen grunn – du er ikke helt sikker på hvorfor – leser du fortsatt. For du har egentlig bestemt deg for at du skal ha et statussymbol av en veske. Hva med å inngå et kompromiss med deg selv, da? Det finnes jo et veskehav av varianter som ikke koster en arm og en sjel. Både Michael Kors og Marc by Marc Jacobs tilbyr «rimeligere» designervesker. Og ønsker du å skille deg litt mer ut, kan du jo sjekke norske Cala&Jade, eller merker som Kate Spade, Tori Burch, Zac Posen og Rebecca Minkoff (og gjerne under salgsfanen hos de store nettbutikkene).

10. Penger, penger, penger
Sist, men søren meg ikke minst: Vet du hva du kan få for 11 000 norske kroner? Du kan dra til New York, eller Paris, eller London, og betale både flybilletter og hotell, og fortsatt ha greit med kroner igjen til en ganske så flott og brukbar veske. Eller være Sats Elixia-medlem i ett og et halvt år. Eller slippe å spise nudler resten av året, og være den personen som alltid takker nei til å bli med ut på ting, fordi bankkontoen din ikke tillater det. Og bare for å spille litt på klumpen i magen: I stedet for å kjøpe en veske til 11 000 kroner, kan du være Plan-fadder i 40 – førti – måneder. Ifølge Iphone-kalkulatoren min, er det tre år og fire måneder, det. Veskekjøp handler tross alt, som det meste annet her i livet, om valg og prioriteringer.

«Jeg er overbevist om at tiden er inne for å si: NÅ, gidder vi ikke mer.» Komiker Dora Thorhallsdottir skriver dét, og ganske mye mer, i et innlegg på Facebook-gruppen «Ektekropp». Det er hennes bidrag til å sette en stopper for det evige kroppspresset. Dagbladet skriver en sak om det og folk, i stor grad damer, går av skaftet, deler saken med sine medsøstre på Twitter og Facebook, og skriver «hipp, hurra», «tommel opp», og «bra!». Entusiasmen over at Marna «Komikerfrue» Haugen har kastet klærne fire dager etter fødsel à la en annen kjent bloggfrue, er ikke mindre. Alt er roser og regnbuer. Helt til kommentarfeltet åpnes.

Skjellsordene hagler og sjalusianklagene sitter unektelig løst hos de anonyme nett-trollene. «Jeg er så ufattelig lei av denne diskusjonen. Kan ikke dere damer ta dette på kammerset?», spør «Bydyret», tilsynelatende over middels oppgitt. «Menn er i det store og hele ikke så begeistret for overvektige kvinner. Hvorfor prøve å innbille seg selv og andre at det ikke er sant? Det blir jo bare et selvbedrag», mener «Rundhagen». Og så diskuteres det videre hvorvidt de «plettfrie» kroppene fra reklameverden er retusjerte i det hele tatt. Noen deler konspirasjonsteorier om ikke det bare er fastfood-kjedene som står bak det hele, i et forsøk på å «modernisere fedme». Andre ser sitt snitt til å be jenter med «krembuk» og «deigræv» om å «komme seg opp av sofaen og trene». Greit, det. Men vi har et problem.

Faen ta dere, «Bydyret», «Rundhagen» og alle dere andre patetiske skikkelser som er altfor feige til å bruke det navnet dere faktisk er folkeregistrert med. Vi kan snakke om kvinner og vi kan snakke om kropp, men først må vi snakke om dere. Dere skal få mene mye om mangt. Det skulle bare mangle, i Norge, med ytringsfrihet og alt. Men kom for søren ikke med kritikk mot alt og alle – og hold dere langt unna kroppspressdebatten – med mindre dere bruker de faktiske navnene deres.

Jeg hisser meg ikke opp fordi jeg tror dere bidrar til dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser hos kvinner dere så sjarmerende kaller «feite» og «blubne». Jeg blir ikke provosert fordi jeg innbiller meg at noen tar dere særlig seriøst. Jeg er sur fordi cyberversjonen av dere i det hele tatt finnes, og oppriktig bekymret for hva slags mennesker dere er i det virkelige liv, dere som sitter bak pc-skjermen i dette landet og lirer av dere all denne dritten. Det gjør meg vondt at dere vil folk så vondt. Dere gulper på enhver som tildeles spalteplass – kjente mennesker som får oppmerksomhet for det folk flest vil oppsummere som noe bra, en bragd eller et pågangsmot, og mennesker som har et annerledes utseende, liv eller tankegang enn det dere er utstyrt med. Jeg tror ikke at det er noen jeg er mer redd for enn dere.

Det er nærmest umulig for meg å vite hvem dere er, alle dere som legger igjen digitale drittspor hvor enn dere går. Men jeg håper dere leser dette, og spør dere selv om det er verdt det. I motsetning til dere, skal jeg holde både antakelsene mine og kritikken basert på disse for meg selv, men jeg håper at dere har et godt svar på hvorfor dere bruker både tid og krefter på oppgulpet deres. Det er på tide at dere tørker opp oppkastrestene etter dere. Dere er selvfølgelig hjertelig velkomne til å mene hva dere vil om meg og mitt. Men hvis dere virkelig vil bli hørt – hvis dere faktisk har et ønske om å nå frem med et slags budskap – foreslår jeg at dere begynner med å signere med deres faktiske navn. Så kan vi diskutere kvinner og kropp.