Publisert på Dagbladet.no.

Fotballfrues blogg, 26. desember 2014: «(…) Jeg har hatt perioder hvor jeg har følt meg elendig etter slike kommentarer, jeg har hatt dårlige dager og bilder som jeg har følt har sett helt feil ut, og da har det dessverre kjentes helt ok å endre litt på størrelsen på en arm, bein eller andre ting.»

Der kom den. Ikke som lyn fra klar himmel, kanskje, men definitivt som en slags ærlighetsbombe av et blogginnlegg, midt mellom pinnekjøtt, juleøl og bestemors sirupsnipper. Den ærlige, åpenhjertige, tårefremkallende innrømmelsen. Caroline «Fotballfrue» Berg Eriksen, én av vårt lille lands aller mest leste og profilerte bloggere, manipulerer bilder av seg selv for at leserne hennes skal sitte igjen med et bilde av en blogger som er enda tynnere enn det hun faktisk er.

610 velvagte ord, plassert i en heller upåklagelig perfekt rekkefølge. Fotballfrue går rett på sak, skriver at hun i seks år har opplevd «et enormt press på hvordan du skal se ut», forteller om hvordan leserne pirker på utseendet hennes. «Føttene mine er for lange, håret for kort, fingrene for tynne, brynene er feil, puppene for store eller for små». Og avslutningsvis: Et «jeg er lei meg» og en bønn om tilgivelse. Undervurder ikke Fotballfruens formidlingsevne. Det er garantert flere lesere som sitter igjen med blanke øyne etter å ha scrollet seg gjennom innlegget, før de etterlater seg en digital klam klem i kommentarfeltet. «Respekt!». «Åpent og ærlig». «Modige deg».

Men vent litt, før du finner frem det applauderende emotikonet og lovord som bare finnes i vokabularet ditt på denne tiden av året. Hvorfor publiserte Fotballfrue dette blogginnlegget i går? Hvorfor akkurat nå? Det ærligste svaret ligger neppe i den «jeg ønsker ikke at Nelia skal vokse opp med forbilder som lar seg påvirke negativt av andre»-setningen. Les heller blogginnleggets aller første setning én gang til: «De siste dagene har det kommet noen kommentarer som dreier seg om bilderedigering, og jeg tenkte at jeg like gjerne kunne si noe om det selv, før det blåser seg opp og ut av dimensjoner».

For hadde fruen innrømmet noe som helst, om ikke journalister hadde forsøkt å konfrontere henne med det før blogginnlegget i det hele tatt ble opprettet? Hadde hun noensinne vært så «ærlig», «åpen» og «modig» om denne saken, dersom hun ikke ble presset opp i et hjørne? Jo da, hun har blitt voksen, «mer selvsikker enn noen gang», og nå hører det fortiden til, skriver hun, dette med å retusjere bloggbildene. Fint og troverdig nok. For all del.

Det er viktig at denne saken kommer frem i lyset. Viktig at jenter og gutter, i alle aldre, ser at også «de perfekte bloggerne» har dårlig selvtillit, er sårbare, jukser med utseendet og gjør feil. Jeg skulle bare ønske at hovedpersonen selv hadde tatt bilderedigeringsbladet fra munnen på hundre prosent eget initiativ – at innrømmelsen var et direkte resultat av at hun innså hvilken enorm påvirkningskraft hun har og hvor himla feil (og unødvendig) det i det hele tatt er at hun manipulerer sitt eget utseende. Ikke fordi hun visste at sannheten hadde havnet på en annen plattform enn hennes, dersom hun ikke trykket på publiseringsknappen først.

Fotballfrue skal ha litt ros for å være åpen og ærlig. Såpass raus må man være, jul og alt. Både blogginnlegget og bildemanipuleringen levner liten tross alt tvil om at hun har (hatt) sitt å stri med hva selvbilde gjelder. Men mest av alt må Fotballfrue hylles for å være en drivende dyktig blogger og forretningskvinne, som vet å smi før butikken brenner ned, og som vet å ta regi på egne skandaler. For Fotballfrue står ikke bare igjen som «den modige, sterke og ærlige» blogg-dronningen. Ved å nekte å kommentere saken i media, for så å løpe først over målstreken ved å publisere et innlegg på sin egen blogg, får hun ordlagt seg på sin egen små-kyniske måte, på sin egen plattform, og troner nok en gang øverst på blogglisten. Så er det bare å lene seg tilbake i den hvite sofaen og spise lavkarbopepperkaker, mens både støtteerklæringer og annonsekroner renner inn.