Skrevet av: Tonje Steen

Vi har en litt egen humor, Thea og jeg. Vi har alltid spøkt litt med døden og sykdommer. Har en av oss vondt i en finger eller en fot, ja, da er det kreft og livet er over. Skal vi ut og fly, ja, da må testamentet være klart i tilfelle vi styrter og dør.

Jeg husker dagen beskjeden kom. Jeg husker den innmari godt, nesten som om det var i går. Onsdag 11. mars. Jeg hadde vært på jobb, dro hjem for å spise middag og la meg nedpå sofaen litt. Der ble jeg liggende en stund. Tror jeg sovnet av en liten time. Var i hvert fall fortsatt litt i ørska da jeg så at Thea ringte meg. Jeg tok den ikke. Orket ikke å snakke i telefonen akkurat da. Hun sendte en sms like etter. «Ring meg så fort du kan. Det er litt viktig». Jeg ringte opp og sa at jeg hadde vært i dusjen, at det var derfor jeg ikke tok den. Det var løgn.

Hun var ikke helt seg selv i stemmen, men fortsatt rolig. Etter noen minutter med Thea på telefonen fra New York var det som om alt stoppet opp. Støyet fra mennesker, biler og trikk utenfor leiligheten i Bogstadveien ble borte. Jeg var omtåket. Jeg gråt. Jeg klarte ikke å styre meg selv. Jeg gråt og gråt. Jeg tror kanskje mamma forsøkte å ringe meg like etter, men jeg husker ikke om jeg pratet med henne. Jeg var i sjokk.

Kreft? På ordentlig? Vi har jo alltid tulla med de greiene der. Nå var spøk blitt til en realitet. Følelsene tok overhånd. Det ene sekundet tenkte jeg at Thea kom til å dø. Klart hun skulle dø, hun hadde jo fått kreft. Det andre sekundet tenkte jeg at det ikke kunne være sant. Det måtte være en feil. Det måtte være en spøk. Thea, min søster, kunne da ikke få kreft nå.


Jeg gråt meg i søvn den kvelden. Puta var klissvåt, øynene var røde og hovne. Dagen etter sto jeg opp og tok banen til jobb. Prøvde å glemme. Alt var så annerledes. Så stille og tomt. Jeg ville forsvinne, men jeg klarte hele tiden å hente meg inn. Stengte ute alle tanker og spørsmål som dukket opp i hodet. Jeg sa til meg selv at nå måtte jeg fokusere på jobb, hadde nettopp begynt i Dagbladet igjen, etter noen måneder i VG.

Jeg hadde tidligvakt og var først på jobb i min avdeling. Det var noen timer til neste mann kom på jobb. Jeg forsøkte å fokusere på videotall og vinklinger mens tårene stadig presset mer og mer på. Klokka 08:37, en time og trettisju minutter etter at arbeidsdagen starta, sendte jeg en e-post til sjefen min – som forøvrig satt fem meter unna meg. Jeg klarte ikke å gå bort.

«God morgen,

Ville bare informere om at jeg fikk en telefon fra Thea i går. Hun opererte sist uke bort en svulst som skulle være godartet, men fikk en ny beskjed i går etter at de hadde sett på den. Det viste seg at det var kreft. Nå venter hun på at de skal sjekke om det er spredning, evt. hva de skal gjøre osv.

Har derfor sovet ganske lite i natt og er nok litt uklar i hodet i dag, men det går nok greit.

Måtte bare ta det via mail (tar fort fort til tårene ellers).»

Ti minutter senere var jeg på banen på vei hjem. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg dro hjem fra jobb. Det gjorde vondt i kroppen å tenke på at jeg måtte legge over mitt ansvar på andre, men takk og lov for gode kolleger som delvis tok avgjørelsen for meg. Jeg tror de hadde rett.

Samme kveld dro jeg hjem til mamma i Stavanger. Jeg var veldig i tvil på om jeg skulle dra hjem, men endte opp med å ta siste fly til Stavanger. Den klemmen mamma møtte meg med på flyplassen gjorde utrolig godt. «Dette skal gå fint, det er jeg sikker på», sa hun til meg. Jeg gråt igjen. Selv om det var mye folk som kom med siste flyet fra Oslo den torsdagskvelden 12. mars, så føltes det som om det bare var oss to på Sola flyplass.

Thea kom hjem noen dager etter. Etter det gikk alt veldig fort. Noen uker senere var hun igang med behandling på Haukeland. Jeg hadde ordnet med jobben slik at mamma og jeg kunne bytte på å være i Bergen med Thea. Det var godt å være der, det føltes nødvendig og viktig. Jeg var oppe ei uke, så tok mamma neste uke. Slik fortsatte det, mer eller mindre.

Dagene var stort sett de samme på Haukeland. Hvite, triste korridorer. Smilende sykepleiere, lukten av sykehusmat og tabletter. I «friukene», da jeg var i Oslo og jobbet, følte jeg fort savn etter å være med Thea og mor. Det var vanskelig å konsentrere seg på jobb, men samtidig godt å flytte fokus til tider. Jeg sa i alle fall det til meg selv.

Det ble mye pendling i løpet av Haukeland-ukene. Stavanger – Oslo – Bergen. Det var de byene jeg pendlet mellom. Flere har sagt til meg at de synes det var flott at jeg brukte så mye tid sammen med Thea. At jeg ordnet fri fra jobb, reiste da jeg hadde helge- og turnusfri. Jeg tenker fortsatt at det var rart. Skulle jeg ikke vært der for Thea? Jeg var aldri i tvil. Enn hvor vondt og tøft det kunne være til tider, har jeg aldri tvilt et sekund på at det var det som var rett.

Tiden på Haukeland var annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. På kreftavdelingens post 2 var det jenter og gutter på Thea sin alder, bleike og uten hår. Kreftsyke, som Thea. Det knytta seg i magen da vi alle var på samme rom og det strømmet cellegift i årene på de unge menneskene. Det var menn og kvinner i alle aldre. Alle former og fasonger. Jeg tror noen hadde det vondt. For alt jeg vet kan flere av dem være døde i dag, men de fleste var ved godt mot da de satt på det sterile, kalde rommet med utsikt over Bergen by og lot cellegiften dryppe inn i årene.

Første cellegiftbehandling jeg var med på husker jeg at Thea måtte trøste meg. Jeg skulle være der for å trøste henne, men hun måtte trøste meg. Det var tøft. Det var mange inntrykk. For bare et halvt år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg skulle havne i den situasjonen.

Men ukene sammen med Thea på Haukeland var som en lek i forhold til ukene jeg var i Oslo for å jobbe. Hverdagen. Jeg vet det kan høres rart ut. Flere av mine venner tok kontakt, ville ha meg med på kafé, eller en lutetur, bare prate. De sendte fine meldinger hvor de skreiv at de tenkte på meg og var her om jeg ville komme meg litt ut eller bare prate. Jeg takket fint nei. Jeg orket ikke tanken. Det holdt å være blant folk og småprate på jobb. Om kveldene lå jeg som regel bare på sofaen eller i senga. Det var mange tanker og mye tårer. Jeg kunne gråte i flere timer. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg ville bare være for meg selv.

Hvor enn klisjéaktig det høres ut, så fant jeg, som sikkert flere andre i tunge tider, et fristed. For meg ble det ishockey. I perioden Thea var på Haukeland, var det NM-sluttspill og kampene kom på løpende bånd. Det var så deilig å være et sted fullt av mennesker der ingen visste hva man gikk gjennom. En kald ishall, varm kaffe og mye som skjer på isen ble en viktig avkobling i det som var blitt den nye hverdagen for en periode. Jeg husker spesielt en kamp i Hamar OL-Amfi. Jeg tok toget ut til Hamar alene etter jobb. Satt alene på betongen i en ellers full ishall. Jeg klarte å slappe av og koble ut i noen timer. Helt alene, bare meg – og flere tusen andre, som lot meg være alene.

Jeg er ikke en person som liker å prate om følelser. Da folk spurte hvordan det gikk med Thea, så svarte jeg, men det var tøft. Jeg likte ikke å prate om det. Til tider på jobb ville jeg bare låse meg inne på do, stirre i veggen og gråte i flere timer, men jeg holdt ut. Hvis noen spurte hvordan jeg hadde det, ble jeg ofte litt satt ut. Hvordan jeg hadde det? Jeg har det vel bra? Skal ikke jeg ha det bra? Det er ikke jeg som er syk.

Jeg ville ikke innse at jeg hadde det vondt, at det var en sår og vanskelig tid. Det kunne jeg ikke, dette handlet tross alt ikke om meg, det handlet om Thea. Min oppgave var å være der for Thea. For mamma, venner og familie. Jeg følte det ble et ansvar, en jobb. Det var litt godt. Godt på den måten at jeg kunne stenge ute mine egne tanker og følelser.

Etter at Thea var ferdig på Haukeland trodde jeg at den normale hverdagen ville komme tilbake. Helst samme dag som vi dro fra Bergen. Nå skulle alt være fint, og sykdommen skulle glemmes. Det var gode tider i vente. Jeg hadde nok ikke sett for meg at Thea skulle få bivirkninger og ha vondt i etterkant. Dette med kreft kan jeg fortsatt altfor lite om. Ting blir så annerledes når man er i hjemlige omgivelser, og ikke på et sykehus. På sykehus er man syk, mens hjemme er man frisk.

Jeg tror, og håper, at jeg har vært flink til å være der for Thea og ikke minst ta hensyn. Jeg kunne være trøtt og utslitt, men om Thea har bedt meg om noe, har jeg ikke latt det gå utover henne. Da smiler jeg og gjør det hun ber meg om. Å ta hensyn og aldri vise at man er sliten og utmattet ble en utfordring når vi var hjemme igjen. Jeg kunne glemme til tider at Thea fortsatt var syk. Det er noe jeg har slitt med, og sliter med den dag i dag. Jeg har følt meg veldig egoistisk til tider. En følelse av at jeg til tider sviktet henne, satte meg selv foran Thea.

Skulle Thea til Oslo for et møte, en visning eller besøke noen, og hun skulle bo hos meg, følte jeg en periode at det ble mer en belastning enn et hyggelig besøk av verdens beste søster. Det gjør vondt å tenke på det. Det gjør vondt å si det, og innrømme det. Men jeg er vel bare et menneske jeg også, og noen ganger klarer man ikke å styre følelsene og hva man tenker. Men man vil jo alltid det beste for dem man er glad i, og da gjør det ekstra vondt å tenke over at jeg til tider har satt meg selv først. Noen vil si at det er greit, at det er helt lov, men ikke jeg.

Uansett, det har vært flere tøffe måneder. Jeg har lært så mye om meg selv, om mamma og Thea, og de som er rundt meg. Jeg har lært å verdsette de små tingene som virkelig betyr noe i livet. Å kaste bort energi på verdiløse ting er jeg forhåpentligvis ferdig med for alltid. Livet er skjørt. Man vet aldri når det kan bli snudd på hodet.

Thea og jeg spøker fortsatt om dødsangst og sykdommer. Jeg har fortsatt et stort behov for å være en del alene. Og jeg har fortsatt behov for å gråte. Men jeg ser lysere på fremtiden enn noen gang. Jeg gleder meg til alt Thea og jeg skal oppleve sammen. Jeg gleder meg, og det vet jeg Thea også gjør.

– Tonje Steen (24), lillesøster

Sånn er det, stort sett. Livet. For de fleste, kanskje alle. Fremgang, før et par skritt bakover. Litt opp, litt ned. Små humper i ett liv, digre daler i et annet.

Noen av oss gir etter, klarer ikke mer. De fleste går videre, gjerne litt sterkere, litt klokere eller litt bedre rustet før neste møte med mørket, med håp om at det blir avlyst. Noe blir alltid avlyst.

I dag ville jeg helst skrive: «Jeg er kreftfri». Med mange utropstegn. Det skulle være tittelen over disse ordene, det skulle være dét jeg fortalte alle, det skulle være en realitet nå. Jeg håpet, og trodde. Det er til å bli sliten av. Så er det altså avlyst, eller utsatt, på ubestemt tid. Det er til å gi opp av.

De aggressive kreftcellene er fortsatt aktive og ekle, inni meg. Kroppen kjennes full av kreft, plutselig, enda det er mindre nå enn på veldig lenge. Den lurer meg og verker. Knirker, liksom, når jeg beveger den. Sier at den er syk. Eller sier at den er redd for å bli syk igjen. Vondt i muskler. Vondt i ledd. Vondt på huden. Vondt i håpet. 

Tankene er så mange og forslitte at det er utfordrende å sortere ut det gode, skuffelse og frustrasjon er avsporinger. Jeg kjenner meg ikke igjen, det er kanskje ikke meg helt enda. For alt det fine er i flertall, jeg ser det, gjennom fingrene og frykten: færre aktive kreftceller, ikke mer Haukeland, cellegift eller stråling. Ingen ytterligere spredning, ingen alarmer. Bare tiden.

Som regel er jeg modig, gleder meg til jeg skal erklæres kreftfri. Tenker at jeg skal få gode nyheter, nå, eller snart. «Ingen kreft i din kropp», hvisker sykehusstemmene i øret mitt. Før de forsvinner, drukner i de andre tankene. En gang kommer også de ordene for å bli. 

Det vil være sånn, med tankene og kroppen, sier de mer rutinerte. Kanskje lenge, kanskje alltid. Gjerne litt lettere for hver gang. Men jeg vil merke det, sier de, når en ny kontrolltime nærmer seg. Sykehuslukt, leger, scanning, nåler og blod. Hver tredje måned.  

Jeg er utålmodig og vil spole fremover. Rive av plasteret, fort, og la oss håpe såret har grodd finere neste gang. Først skal jeg bare bli litt sterkere, litt klokere og enda litt bedre rustet. 

Nå skal det gå godt, nå skal det gå fremover, tenker jeg. Sier jeg. Kreften skal være borte. Alle smertene cellegift og stråling har påført kroppen min skal forsvinne. Snart.

Jeg lyver til meg selv og sier at jeg kan bestemme alt dette. Sannheten orker jeg knapt hviske, så vidt skrive, det kjennes så repetitivt og belastende. Jeg er vel lei. Alle er vel lei.

Stillheten er alltid her, også i kaoset, og dagene smelter sammen. Kommer. Drukner. I hverandre og i alt som ikke skjer, aldri blir. Jeg våkner med ambisjoner, pågangsmot, vilje og lyst. Eller jeg våkner med tomhet. Det er det samme. Dagen er den samme. Stort sett.

Jeg skjønner at jeg må ta grep, og at jeg ikke kan bestemme at alt skal bli fint og normalt igjen, sånn det var, eller sånn jeg husker at det var. Men jeg er hverken maktesløs eller tiltaksløs: søker etter psykolog, rehabilitering og fysioterapi, alt som kan hjelpe, her skal det repareres.

Stort sett er jeg bestemt og strukturert, setter mål. Små mål. Jeg går turer – i disse dager er distansene stadig kortere – presser kroppen enda den bare blir mer stiv og støl og overfølsom for hver dag som går, enda hvert eneste skritt gjør vondt. Disse smertene oppleves like plutselige hver morgen.

Jeg skriver mye. Tankene mine. Målene mine. Det jeg håper, drømmer, opplever, tenker og tror. Kildene her er utømmelige. Hver eneste dag blir jeg eldre, for hver time som går forlenges livet, så langt har det aldri stoppet. Jeg har aldri stoppet, men nå er jeg lei. Utålmodig, uten hud. Snart allergisk mot både kreft og meg selv. Jeg liker meg best inni skallet mitt, frivillig flymodus, må ha pauser fra det som er blitt hverdagen, og det som er blitt livet mitt.

Det nærmer seg ett år siden jeg flyttet til New York, med all hensikt om å bo ett år, minst. Nå går snart kontrakten som binder meg til leiligheten i Williamsburg ut, jeg er frarøvet muligheten til å fornye, og en forestilling om et imaginært liv skal gravlegges. I stedet for å se solen gå ned over Manhattan fra balkongen min, skal legene på sykehuset i Stavanger scanne meg for å se om kroppen min er kvitt kreftcellene.

Det er mitt liv, sier vi alltid unisont, men ingen av oss er gitt full regi over egen skjebne.

Et halvt år er gått siden jeg dro fra New York, uten å pakke ned noe fra min nye tilværelse der, og med enda mer uvisshet om fremtiden enn på vei ned. Jeg tenker stadig på alt det jeg forlot der; ferske vennskap og potensielle eks-menn, fremtiden min, en begynnelse, den første våren. Det blir der, og jeg her. Nå, iallfall.

Så mye er annerledes, likevel det samme. Når alt kommer til alt, sier jeg det samme nå, som da jeg tok avgjørelsen om å bytte by, bytte jobb, bytte land. Jeg vil det samme nå, som jeg ville den dagen jeg fylte atten, eller seksten. Eller tjue-én og flyttet til Oslo, alene, til ny by og ny jobb. Det er alltid øverst på listen over alt det jeg må gjøre. Alt det jeg vil;

Å leve.

Det er juni, og døden er annullert for denne gang. Jeg er uovervinnelig, og livet; back on track. Må få med meg alt, på rett sted til rett tid. Venner, sommerfester, familie og lunsjer i Stavanger. Visninger, møter, intervjuer og vernissager i Oslo. Så mye har forsvunnet, jeg er nødt til å ta alt igjen, ta livet mitt tilbake. Frihet, fort! Midlene fremstår ubegrensede, tid likeså. Sykdom og mismot blir stadig mer perifert. Dagene der kreften tilhører fortiden blir stadig flere.

Det er juli, og jeg har nettopp grått i femtisyv minutter. Uavbrutt. Ukontrollert. Høylytt, hyperventilerende og så hardt at det gjør fysisk vondt. Nå er jeg tom for krefter. I dag er det seks uker siden jeg var ferdigbehandlet på Haukeland. For seks uker siden var jeg sikker på at alt skulle være ordnet nå. At jeg skulle få tilbake livet mitt, hodet mitt og kroppen min. Slik ble det ikke. Kreften prikker meg på skulderen, fester grep og nekter å gi slipp. Nok en gang. Om igjen. Kreftens kjølvann er grumsete, kaldt og ensomt.

Det er august, og det gjør vondt. Verker. I fingrene, i føttene, i magen, i beina og i hodet. Utpå meg. Inni meg. Smerter jeg hverken kan forklare eller forstå. Hver dag opplever jeg å overstimuleres. Hver dag blir det for mye. Hver eneste dag lengter jeg til det som var, og det som nok skal komme. Etter meg selv. Ingenting skjer fort nok. Ingenting forsvinner fort nok. Jeg forsøker å forklare, men tror ikke noen forstår. Tror ikke jeg forstår. Jeg presser hodet mitt og dytter kroppen min, tvinger meg selv opp og ut av mental fosterstilling. Solen venter. Eller livet venter. Det må vente en stund til, tenker jeg. Tålmodighet har aldri vært min dyd.

Tidlig tenkte jeg på behandlingen som det verste. Alt skulle bli fint så fort de åtte ukene med stråling og cellegift var over. Jeg hørte jo historiene; De om kreftpasientene som er utslitte, deprimerte eller fysisk reduserte livet ut. De om hvor lang tid det kan ta før hverdagen igjen eksisterer. Hvor tomt livet er etterpå, og at ingenting egentlig blir helt fint igjen, bare ettertid med en usannsynlig lang rekke konsekvenser. Skrekkhistorier, tenkte jeg, og så mitt eget speilbilde, en refleksjon som egentlig aldri var.

For da kroppen min og jeg besto behandlingstiden med bravur, kom fine dager på samlebånd, og jeg plukket ivrig opp det som skulle være livet mitt, det aller fineste. Ingenting skulle få utkonkurrere denne sommeren, jeg skulle sette rekord i å være raskt tilbake på jobb, og selvsagt skulle jeg ha det bedre og livet mitt være finere enn noensinne, med alle disse nye perspektivene og alt. Omstart og klar, ferdig, gå.

I stedet ligger jeg på sofaen i stuen hjemme hos mor, under dynen, med et fuktig dusjhåndkle slengt på gulvet sammen med bøker jeg ikke orker lese og brev jeg ikke orker åpne. Lamellene stenger sommersolen ute, mobiltelefonen er i flymodus og jeg forstår ikke hvordan alt dette saltvannet har plass inni meg. Jeg puster ikke. Jeg lever ikke.

Komfortsonen krymper. På utsiden smiler alle, spør om det går fint, går ut ifra at det går fint; jeg er jo så positiv og modig og glad i alt som er livet, sier de. Jeg vil skrike. Eller gråte. Eller gå. Aller mest gå, ikke være der i det hele tatt, ansikt til ansikt med denne salige blandingen av egne og andres forventninger. Og forhåpninger.

Tålmodighet og frustrasjon, og altfor lite annet. På utkikk etter meg selv og all tiden som forsvinner, tålmodigheten settes daglig på prøve og jeg er frustrert over for få livstegn. Igjen må jeg akseptere. Igjen må jeg gi slipp på for mye. Igjen lærer jeg at viljen nok er det viktigste jeg eier.

Jeg øver meg; gir slipp idet jeg runder det ene hjørnet og fester grepet rundt det neste. Jeg vil klare det. Jeg skal klare dette òg. Jeg trenger bare flere dager.

 

Vi hadde nok aldri sagt hei til hverandre. Kanskje hadde vi heller aldri visst om hverandre. Bare fått de samme, ulike dagene. Hver for oss. Levd disse livene våre, uten å vite om hverandres eksistens. Vi er så forskjellige mennesker. Så lite felles. Så ulike.

Bortsett fra at vi alle ble syke.

Alma har levd i tjueén måneder – fjorten av dem med kreft. Den lille kroppen har vært så sterk. Sterk nok til å tåle strålebehandling, cellegift og tung medisinering. Nå er Alma sliten. Kreften tar for mye plass. Sprer seg for fort. Det som begynte med én svulst på hjernen, er nå blitt til et titalls svulster, fordelt på en liten barnekropp. De saboterer håpet. Ødelegger for livet. Tiden går for fort, og plutselig er den over.

Edit: Alma Furø Frantzen sovnet inn 3. august 2015.

Victor er femtiåtte, advokat og familiefar. Plutselig satt vi i samme rom, Victor og jeg. Rom 471, i enden av korridoren på Haukelands kreftavdeling, post to. En nål i hver vår arm. Gift inn i kroppene våre.

Kanskje hadde vi en gang havnet ved siden av hverandre på en eller annen restaurant i Stavanger. Passert hverandre i Kirkegata, eller endt opp i samme bilkø. Men vi hadde neppe utvekslet noen ord. Vi hadde ikke motivert hverandre, heiet på hverandre, gjort hverandre enda litt sterkere. Som nå.

Henriette hadde akkurat flyttet fra Bergen til Oslo, begynt på studier og funnet seg til rette. Tjueén år, og voksenlivet begynte. Så ble hun syk. Fem store kreftsvulster og flere cyster i en pur ung kropp. Livet ble brått noe det aldri skulle vært.

I speilet er en annen jente. Hun har ikke lenger langt, lyst hår. Fargene i ansiktet er ikke de samme. Enorme mengder cellegift har brutt ned den nette kroppen, gang på gang. Likevel er øynene så klare. Så blå. Så fulle av liv, av lyst. Det er ubegripelig hva et menneske – en kropp – får til. Målet til Henriette er å starte 2016 uten Haukeland. Ferdigbehandlet. Etter ett år som kreftpasient. Lenge leve håpet.

Geir sa så mye av det samme som jeg sa. Tenkte tilsynelatende samme tanker. Optimistisk, sterk og så full av pågangsmot. Alltid på tilbudssiden. Smilefjes og utropstegn.

Vi var enige om at det beste var å være positiv, enda kreft er noe forbanna dritt. Bevare troen og håpet, til tross for sporadisk tungsinn. Han var femtifem og hadde lungekreft med spredning. «Stå på, så vinner vi til slutt», sa Geir. Denne sommeren ble hans aller siste.

Amanda ble fortalt at hun skulle dø da hun var nitten. Fra tilsynelatende ufarlige magesmerter, til uhelbredelig kreft – en dødsdom og et dysfunksjonelt timeglass. I dag er hun tjueén, skriver lister over det som gjør henne lykkelig, og skal ha flere kaker med bursdagslys i årene som kommer.

Mette er sekstitre. Et arbeidsjern – en journalist som var pålogget tjuefire-sju. Helt til hun fikk kreftbeskjeden. Plutselig var egen helse det aller viktigste. Nå er strålebehandlingen ferdig. Mette nyter livet. Hver dag.

Linda var tjueseks da hun ble gitt samme diagnose som den jeg fikk i vår. Hun holdt ut. Hodet hang med, og kroppen klarte det. I dag er hun trettifire, tvillingmor og kreftfri – et forbilde og en motivator.

Alle disse menneskene, disse skjebnene. Det er altfor mange av oss, og vi blir stadig flere. Vi er fra by og fra bygd. Akademikere og halvstuderte røvere. Barnehagebarn og besteforeldre. Ulike. Form, farge, tro og innstilling. Meninger, erfaringer. Fortidsminner og fremtidsplaner. Montert på vidt forskjellig vis.

Likevel er vi så like. 

Når alt kommer til alt, kan ingen av oss skjermes. Den finnes ikke, den som er unndratt all sykdom og elendighet. Men vi kjemper, alt vi orker – enda litt mer enn det vi trodde vi var i stand til. Og så heier vi på hverandre. Klamrer oss til egne liv ved å hjelpe andre feste sitt grep, bare bittelitt, og kanskje holder det.

Vi håper, sammen, så lenge det er mulig, og enda litt lengre.