Nå skal det gå godt, nå skal det gå fremover, tenker jeg. Sier jeg. Kreften skal være borte. Alle smertene cellegift og stråling har påført kroppen min skal forsvinne. Snart.
Jeg lyver til meg selv og sier at jeg kan bestemme alt dette. Sannheten orker jeg knapt hviske, så vidt skrive, det kjennes så repetitivt og belastende. Jeg er vel lei. Alle er vel lei.
Stillheten er alltid her, også i kaoset, og dagene smelter sammen. Kommer. Drukner. I hverandre og i alt som ikke skjer, aldri blir. Jeg våkner med ambisjoner, pågangsmot, vilje og lyst. Eller jeg våkner med tomhet. Det er det samme. Dagen er den samme. Stort sett.
Jeg skjønner at jeg må ta grep, og at jeg ikke kan bestemme at alt skal bli fint og normalt igjen, sånn det var, eller sånn jeg husker at det var. Men jeg er hverken maktesløs eller tiltaksløs: søker etter psykolog, rehabilitering og fysioterapi, alt som kan hjelpe, her skal det repareres.
Stort sett er jeg bestemt og strukturert, setter mål. Små mål. Jeg går turer – i disse dager er distansene stadig kortere – presser kroppen enda den bare blir mer stiv og støl og overfølsom for hver dag som går, enda hvert eneste skritt gjør vondt. Disse smertene oppleves like plutselige hver morgen.
Jeg skriver mye. Tankene mine. Målene mine. Det jeg håper, drømmer, opplever, tenker og tror. Kildene her er utømmelige. Hver eneste dag blir jeg eldre, for hver time som går forlenges livet, så langt har det aldri stoppet. Jeg har aldri stoppet, men nå er jeg lei. Utålmodig, uten hud. Snart allergisk mot både kreft og meg selv. Jeg liker meg best inni skallet mitt, frivillig flymodus, må ha pauser fra det som er blitt hverdagen, og det som er blitt livet mitt.
Det nærmer seg ett år siden jeg flyttet til New York, med all hensikt om å bo ett år, minst. Nå går snart kontrakten som binder meg til leiligheten i Williamsburg ut, jeg er frarøvet muligheten til å fornye, og en forestilling om et imaginært liv skal gravlegges. I stedet for å se solen gå ned over Manhattan fra balkongen min, skal legene på sykehuset i Stavanger scanne meg for å se om kroppen min er kvitt kreftcellene.
Det er mitt liv, sier vi alltid unisont, men ingen av oss er gitt full regi over egen skjebne.
Et halvt år er gått siden jeg dro fra New York, uten å pakke ned noe fra min nye tilværelse der, og med enda mer uvisshet om fremtiden enn på vei ned. Jeg tenker stadig på alt det jeg forlot der; ferske vennskap og potensielle eks-menn, fremtiden min, en begynnelse, den første våren. Det blir der, og jeg her. Nå, iallfall.
Så mye er annerledes, likevel det samme. Når alt kommer til alt, sier jeg det samme nå, som da jeg tok avgjørelsen om å bytte by, bytte jobb, bytte land. Jeg vil det samme nå, som jeg ville den dagen jeg fylte atten, eller seksten. Eller tjue-én og flyttet til Oslo, alene, til ny by og ny jobb. Det er alltid øverst på listen over alt det jeg må gjøre. Alt det jeg vil;
Å leve.
Thea Steen 
Thea!
Flott at du fortsetter å dele din historie. Det er alle disse dagene etter endt kreftbehandling du beskriver, som er så tøffe og vanskelige å komme gjennom. Jeg har vært rammet av alvorlig sykdom selv, og tenker at mennesker som får lov til å være friske et helt liv er utrolig heldige. Det er sikkert mange som kan bli finkere til å sette pris på nettopp det.
Håper du får positive tilbakemeldinger ved neste undersøkelse!
Hei, Monica.
Takk for kommentaren din. Jeg håper du har det så fint du bare kan nå, at dagene dine stort sett er gode. Vi er nok mange som kan bli flinkere til å sette større pris på det vi har, men noen ganger må vi kjenne det vonde og vanskelige på kroppen for å komme der – dessverre.
Jeg ønsker deg det beste.
-T
Du skriver så godt og ærlig! Jeg har på langt nær vært gjennom det samme som deg, men jeg sliter med sykdom selv. Kjenner stadig på den uutholdelige følelsen om å være fanget i min eget kropp. Hodet vil en ting, kroppen en annen. Du er tøff, sterk og modig. Og hver gang jeg har lest dine innlegg føler jeg meg sett, fortsått og rolig. Du skriver kort, men likevel føler jeg aldri at noe mangler. Fortsett å kjemp og fortsett å del. Du hjelper ikke bare deg selv, men også meg.
KLEM!
Tusen, TUSEN takk for så fin kommentar, Kaja, som jeg svarer på så altfor sent.
Vondt å høre at du kjenner deg igjen, for det ønsker jeg ingen å gjenkjenne. Jeg håper dagene dine er stort sett fine, og at du kjemper med meg. Jeg heier, og ønsker deg alt godt.
-T
Takk igjen for at du setter ord på kjente tanker. Jeg er snart ferdig med cellegiftbehandling nå, holdt på siden mai. Kjenner meg så sliten, tom og redd. Redd for kreft, drittlei av kreft.. Kjenner også på optimisme, samtidig som det også er skummelt.
Ønsker deg lykke til videre. Vi kan ikke annet enn å ta en dag av gangen.
Hei, Gry!
Takk for kommentaren din. Jeg håper du har det greit, tross alt. Nå er du kanskje ferdig med behandling, og jeg vil ønske deg alt det beste for dagene som kommer, med stor tro på at de blir mange og gode. Optimisme og håp er viktig, og tar deg langt.
Alt godt,
T.
Wow, mye av det du skriver kjenner jeg meg igjen i. Jeg fikk blodpropp i armen og lungene da jeg var 20, har nettopp fylt 21 nå. Mye av det du skriver er akkurat det samme jeg tenker. Jeg håper at du blir frisk og at du kan leve som normalt igjen, og som du vil ❤ bloggen din er veldig fin og ekte, syns det er veldig godt å lese det du skriver. Masse lykke til, dette klarer du. Du virker sterk 🙂
Du skriver så vakkert. Så tankefullt, reflektert og intelligent. Ordene dine formulerer tanker jeg selv har hatt og har. Jeg kan se at du er begavet med et talent for å skrive. Så utrolig deilig å lese tekster som er gjennomtenkt, og hvor tegnsettingen er korrekt, og det ikke eksisterer orddelingsfeil.
Jeg håper du får leve akkurat det livet du vil til slutt.
Lykke til