Vi hadde nok aldri sagt hei til hverandre. Kanskje hadde vi heller aldri visst om hverandre. Bare fått de samme, ulike dagene. Hver for oss. Levd disse livene våre, uten å vite om hverandres eksistens. Vi er så forskjellige mennesker. Så lite felles. Så ulike.

Bortsett fra at vi alle ble syke.

Alma har levd i tjueén måneder – fjorten av dem med kreft. Den lille kroppen har vært så sterk. Sterk nok til å tåle strålebehandling, cellegift og tung medisinering. Nå er Alma sliten. Kreften tar for mye plass. Sprer seg for fort. Det som begynte med én svulst på hjernen, er nå blitt til et titalls svulster, fordelt på en liten barnekropp. De saboterer håpet. Ødelegger for livet. Tiden går for fort, og plutselig er den over.

Edit: Alma Furø Frantzen sovnet inn 3. august 2015.

Victor er femtiåtte, advokat og familiefar. Plutselig satt vi i samme rom, Victor og jeg. Rom 471, i enden av korridoren på Haukelands kreftavdeling, post to. En nål i hver vår arm. Gift inn i kroppene våre.

Kanskje hadde vi en gang havnet ved siden av hverandre på en eller annen restaurant i Stavanger. Passert hverandre i Kirkegata, eller endt opp i samme bilkø. Men vi hadde neppe utvekslet noen ord. Vi hadde ikke motivert hverandre, heiet på hverandre, gjort hverandre enda litt sterkere. Som nå.

Henriette hadde akkurat flyttet fra Bergen til Oslo, begynt på studier og funnet seg til rette. Tjueén år, og voksenlivet begynte. Så ble hun syk. Fem store kreftsvulster og flere cyster i en pur ung kropp. Livet ble brått noe det aldri skulle vært.

I speilet er en annen jente. Hun har ikke lenger langt, lyst hår. Fargene i ansiktet er ikke de samme. Enorme mengder cellegift har brutt ned den nette kroppen, gang på gang. Likevel er øynene så klare. Så blå. Så fulle av liv, av lyst. Det er ubegripelig hva et menneske – en kropp – får til. Målet til Henriette er å starte 2016 uten Haukeland. Ferdigbehandlet. Etter ett år som kreftpasient. Lenge leve håpet.

Geir sa så mye av det samme som jeg sa. Tenkte tilsynelatende samme tanker. Optimistisk, sterk og så full av pågangsmot. Alltid på tilbudssiden. Smilefjes og utropstegn.

Vi var enige om at det beste var å være positiv, enda kreft er noe forbanna dritt. Bevare troen og håpet, til tross for sporadisk tungsinn. Han var femtifem og hadde lungekreft med spredning. «Stå på, så vinner vi til slutt», sa Geir. Denne sommeren ble hans aller siste.

Amanda ble fortalt at hun skulle dø da hun var nitten. Fra tilsynelatende ufarlige magesmerter, til uhelbredelig kreft – en dødsdom og et dysfunksjonelt timeglass. I dag er hun tjueén, skriver lister over det som gjør henne lykkelig, og skal ha flere kaker med bursdagslys i årene som kommer.

Mette er sekstitre. Et arbeidsjern – en journalist som var pålogget tjuefire-sju. Helt til hun fikk kreftbeskjeden. Plutselig var egen helse det aller viktigste. Nå er strålebehandlingen ferdig. Mette nyter livet. Hver dag.

Linda var tjueseks da hun ble gitt samme diagnose som den jeg fikk i vår. Hun holdt ut. Hodet hang med, og kroppen klarte det. I dag er hun trettifire, tvillingmor og kreftfri – et forbilde og en motivator.

Alle disse menneskene, disse skjebnene. Det er altfor mange av oss, og vi blir stadig flere. Vi er fra by og fra bygd. Akademikere og halvstuderte røvere. Barnehagebarn og besteforeldre. Ulike. Form, farge, tro og innstilling. Meninger, erfaringer. Fortidsminner og fremtidsplaner. Montert på vidt forskjellig vis.

Likevel er vi så like. 

Når alt kommer til alt, kan ingen av oss skjermes. Den finnes ikke, den som er unndratt all sykdom og elendighet. Men vi kjemper, alt vi orker – enda litt mer enn det vi trodde vi var i stand til. Og så heier vi på hverandre. Klamrer oss til egne liv ved å hjelpe andre feste sitt grep, bare bittelitt, og kanskje holder det.

Vi håper, sammen, så lenge det er mulig, og enda litt lengre.