Jeg tror det var vin involvert. Det var helt sikkert vin. Det hender at det er det, når Sofia og jeg møtes, og trolig gjelder det også denne ettermiddagen. Et halvt år siden. Den dagen vi bestemte oss for at vi for alvor skulle gjøre en forskjell.

Denne historien begynner med Sofia, et av de fineste menneskene jeg vet om. Et sånt menneske som gir, uten å ta. Låner vekk tankene og ørene og ordene og leiligheten sin, uten å forvente særlig i retur. Vi ble kjent da vi jobbet i hver vår underholdningsavdeling. Sofia i VG. Jeg i Dagbladet. Sammen i Sverige, begge alene, for å følge Tone Damli i svenske Melodifestivalen. Mars 2013.

Mars 2015. Sofia og jeg er gode venninner, og sporadisk kollegaer. Hun er digitalansvarlig i Det Nye, jeg er frilansjournalist i New York. Så blir jeg syk, veldig syk, bare uker etter at vi sist så hverandre, Sofia og jeg, i New York. Jeg forteller henne at jeg har fått kreft. Vi bruker flittig ord som «sykt», «sjokk» og «ubegripelig» i løpet av denne samtalen.

Sofia Storhaug. Et av de dyktigste, vakreste og varmeste menneskene jeg kjenner. Og dama som muliggjorde det hele. Foto: Privat

Like etter begynner Sofia å søke på nett. Hun finner nesten ingenting om livmorhalskreft. I løpet av det neste døgnet, tar hun kontakt med andre mennesker, finner tall, fakta, ringer og spør. Er dyktig og nysgjerrig, oppriktig interessert og engasjert. Og så, det aller største: Kreftforeningen er med. De vil lage en kampanje. I samarbeid med Sofia og Det Nye. Og meg.

Sofia og jeg møtes på Delicatessen et par dager senere. Tapas og trolig hvitvin. Tusen idéer. Såre ord, store ord, støttende ord. Vi er friske og syke, i fyr og flamme. Og vi sier det allerede da: At vi skal få til store ting. Sette dagsorden. Gjøre en forskjell. Tankene står i kø, alle vil ut, jeg noterer ned alt jeg bare klarer i min svarte Moleskine.

Et par bord lenger inn i lokalet sitter Jenny Skavlan. Hun må være med, sier vi, skåler og smiler. Vi noterer ned både Jenny og Tone. Allerede her: Idéer til treffende videosnutter, skreddersydde replikker til landets mest innflytelsesrike og flotte damer, ambisjoner har vi aldri manglet. Det er store drømmer, skissert på hvitt papir.

Mye skjer de neste fem-seks månedene. Sofia gjør en upåklagelig innsats fra kontoret i Nydalen, samtidig som hun er en viktig støttespiller for meg. Jeg tilbringer åtte uker på Haukeland, stråling og cellegift, stadig svakere. Når jeg er ferdig, er vår blitt til sommer. Sofia har hatt utallige møter med Kreftforeningen, og jeg har også fått hilse på flere av de varme, hardtarbeidende, fine menneskene der. Kampanjen er brått blitt veldig reell. Den er ikke lenger bare en drøm, et samtaleemne over tapasbordet.

På dette tidspunktet har kampanjen et navn, #Sjekkdeg. Et dyktig og dedikert arbeidsjern fra Kreftforeningen, den prisvinnende regissøren Igor Devold, er blitt en vesentlig del av teamet. Og så er søren meg Jenny med. Og Tone! Og Sophie Elise, Alexandra Joner, Cecilie Steinmann Neess, Gitte Witt, Ezinne Okparaebo, Siri Tollerød, Katarina Flatland, Billie Van, Sigrid Bonde Tusvik, Julie Strømsvåg og P3-Line. Sammen skal vi snu den negative trenden. Sammen skal vi oppfordre kvinner til å ta celleprøve. Sammen skal vi gjøre det vi kan, for at så få som mulig havner i min situasjon.

Det skulle bare mangle, sier Tone. Vi er på Gåsøya i Oslofjorden, der Tone utvider sommeren sammen med familien. Det er en av de varmeste dagene i august. Datteren Billie (1) strekker seg etter chipsen, over hagebordet, gliser. Tone var ikke i tvil om at hun ville bidra da forespørselen nådde henne. Hun forteller det. Blikket hennes forteller det. De fleste og heldigste av oss har gode grunner til å ønske oss livet, fortsettelsen. For Tone er det datteren og deres felles fremtid, og det formidler hun så varmt og oppriktig. Foran kamera. Bak kamera. Jeg er rørt og euforisk samtidig denne dagen. Det finnes så mange fine mennesker, det finnes så mange fine øyeblikk vi enda ikke har fått oppleve.

I dag er dagen. I dag lanseres den, kampanjen vi har jobbet så inderlig og intenst med, i så lang tid. På hver vår måte. Fantastiske Igor, superkvinnen Ingrid Ross, presseansvarlige Andreas Bjørnstad og resten av Kreftforeningen. Det Nye, Anne med den gode pennen, kameramenn, sminkører, fotografer og journalister. Alle de dyktige, reflekterte og nydelige kjendisdamene. Sofia, selvsagt. Og jeg.

Det har kostet. Ærlighet. Innsats. Noen tårer. Himla mye glede. Dette er målet. Dette er historien om vennskap, vin og det aller vanskeligste. Om sykdom, ambisjoner, hardt arbeid og det aller fineste. Dette er begynnelsen.