Så er det gått elleve dager siden den som vil bli stående igjen som én av mine aller største. Det er elleve dager siden jeg ble tildelt Kreftforeningens hederspris. Og nå; elleve dager for sent, eller bare elleve nødvendige dager senere – en følsom sjel må da få summe seg, la dette voldsomt gode som bryter med alt det vonde få synke inn – ja, på tide iallfall. Jeg vil si takk.

Det er større enn meg, dette, så mye større enn meg. Jeg kan tenke at det er for stort, for mye, det har vel hendt, klart det. Men det kan bare jeg kjenne på, sier de, «det må du selv kjenne på». Så kjenner jeg ekstra godt etter, og lander på at; jeg klarer det. Hver eneste gang. Og så er jeg ikke alene om å tenke at jeg klarer det, eller at jeg har klart det. Den mistanken blir stadig bekreftet. Senest, og i aller største grad, den siste onsdagen i april.

Hedersprisen, altså. Ord som blir brukt om den er; gjev, høythengende, sjelden fin, eksepsjonell. Nå er den også den aller største, kanskje også første, prisen jeg noensinne er blitt gitt. Så når altså alt dette som jeg deler noen, eller mange, ganske mange. Ansiktet mitt blottes, ordene mine er nakne, stemmen min blir hørt, hører du den?

Seks tusen fem hundre flere kvinner mellom tjuefem og tjueni, den gruppen vi med #sjekkdeg-kampanjen har jobbet aller mest mot, har tatt celleprøve. Seks tusen fem hundre! En økning på omtrent tyve prosent, rekordhøyt oppmøte. Herregud!

Det siste året har gått så himla fort. Noen ganger er alt jeg husker dårlige dager med føtter i Birkenstocks, eller føtter i såpevann. Men så blir jeg gitt en hederspris. Tulipaner, roser, syriner og peoner. Samt et nydelig kunstverk i blålige toner. Foran meg sitter så å si alle mine nærmeste venner, kolleger, familien min – mormor på åtti har flydd inn fra Stavanger ens ærend for dette.

Og så står jeg der, på scenen, tårer velter over våtkant, blander seg med huden min, forstyrrer alle ordene mine, og alt jeg tenker er; hva er dette?

Inni meg er jeg stum, det er stille, det er tomt. Eller; alt blinker, det suser, det er kaos. Altså; det vil siden komme tanker og ord som skal knytte sammen alle disse absurde dagene, forklare, jeg skal forstå stadig mer. Senere. Etter at jeg har fått tid til å lande, etter at jeg har fått strengt nødvendige timer til å forstå hvor fint alt dette faktisk er, at dette i det hele tatt skjer, og så; at dette er skapt av meg – hva har jeg gjort.

Alt dette er så fantastisk, himla stort!

Jeg er ikke alene. Og det skal ikke stå i en bisetning, bak semikolon, eller i det hele tatt bak andre ord i dette avsnittet. Jeg er ikke alene. Det jeg har av selvinnsikt og selvtillit, forteller meg at jeg har oppnådd mye, enormt mye. Det sier meg at jeg er sterk og selvdisiplinert, at jeg har fått til mye på egenhånd. Og kanskje viktigst; at jeg har fått til mye sammen med andre.

Prisen er gjerne min, men heder skal til så mange andre.

Som deg, Sofia, min gode samarbeidspartner og enda bedre venninne. Takk for at du gjorde dette sammen med meg, dro meg igang, pratet for meg når jeg ikke kunne, og for at du er nøyaktig det mennesket du er. Kreftforeningen og Det Nye har også hver sitt lille hav av gode, varme mennesker som i aller høyeste grad har satt sitt preg på kampanjen. Frivillige, flotte ambassadører som har vært med på å spre budskapet – som de fine, profilerte jentene som har bidratt ved å stille opp i kampanjevideoer, morsomme & rørende. Takk!

Det er så mange av dere som skal ha litt av hederen som medfølger denne nye prisen min. Her har dere litt av den, og jeg sier det igjen, dette enkle ordet, som kan romme så voldsomt mye:

Takk!

Sånn er det med deg; jeg savner deg ikke når du er borte, jeg savner deg ikke når du er nær. Klarer aldri å sette pris på deg, du er så vanskelig å omfavne, skulle ønske, ønske, ønske at jeg slapp deg, slapp unna. Bare litt lengre vekk, bare litt mer tid. Jeg skulle ønske du ikke fantes.

Sånn er det med deg, døden. Likevel hviler du ved siden av meg, stjeler mine åndedrag, du er aldri langt nok borte. Gå vekk, hvisker jeg deg. Gå vekk, roper jeg, med alt jeg har og alt jeg er! Du lytter vel ikke denne gang, heller.

Sånn er det med livet. Det er skjørt, og valgene vi får, er for få. Jeg har en kropp full av sykdom, og får ikke kontrollere den. Den verker, kroppen min, vrenger seg i smerte, og jeg har ikke kontroll over det. Den tappes for opplevelser, kroppen min, frarøves dager, frarøves år. Og jeg tenker at nå har jeg mistet all kontroll.

Sånn er det med kontroll. Fra den dagen livet ditt starter, blir du gitt stadig mer. Som ved enhver tilvenningssak; du får, serveres, tilbys, forsyner deg – tar, kanskje. Helt til det snur, korthuset raser, dørene lukkes og lyset slås av. Et tomrom står igjen. Det fylles fort med smerte.

Og så kan vi snakke om smerte, vi kan rive det i stykker, bryte det ned, kanskje er det ingen igjen til slutt – jeg vet iallfall ikke hva vi står igjen med her. Så la oss la være å snakke om smerte. Det er blitt så mye av det nå, likevel, hele dette året, og nå; disse dagene. Den uken som nettopp gikk, er det gått en uke alt? Minst. Vi kan ikke snakke mer om smerte.

Jeg har gjort en ganske grei jobb, synes jeg, med å blokkere ut beskjeden. Alle de ordene legene sa på rom 324 den fredagen, forrige fredag, det ble en annerledes helg. Et annerledes liv, igjen. Noen ganger tenker jeg på det som ble sagt den dagen, det er vel nødvendig, antar jeg. Men å nok en gang sitte på venteværelset, uten forhåndsbestilt time, uten kølapp, krever noen ganger at hørte ord blir uhørte igjen. Noen smertefulle setninger må legges bort og vekk. De gjør meg hverken godt eller nyttig, likevel, der jeg sitter på en sofa i feil farge og helt feil stoff – med vannautomaten, den slitte Se og Hør-bunken og han som hoster litt for voldsomt. Litt for lenge.

De har avbrutt cellegiftkuren. «Ikke ønsket resultat», sa de, da de nye CT-bildene var ferdig sammenliknet med de gamle. Noen av lymfeknutene har vokst i feil retning. Det er gjerne ikke mindre kreft nå, tross alt. Alt. Som i; Håravfall, kvalme, oppkast, minst ti kilo, frem og tilbake til Radium, smerter, piller, lunger som kollapser, koma, tanker, sorg, sinne – ja, alt av følelser, og så alle disse dagene. Nittién, for å være eksakt. Jeg teller.

Det er fire uker og to dager siden giften sist strømmet inn i årene mine. Rart hva du savner først når det er borte. Jeg venter på biopsi; neste uke skal de grave i meg igjen, ta med seg litt av de syke lymfeknutene. Og så skal de dyrkes, testes, kikkes på, vurderes og snakkes om, med alle og av alle. Alt som har skjedd de siste fire hundre dagene til tross, har jeg aldri håpet så hardt, så mye, så høyt, som nå;

Vær så snill. Finn en ny kur til meg.

Jeg er ikke ferdig med livet mitt, og for å få fortsette det – mer eller mindre som jeg har tenkt at det skal være – må jeg få sykdommen ut av kroppen min. Det er så enkelt. Så vanskelig. Og her sitter jeg, på venterommet, uten å kunne gjøre særlig mye. Nå. Annet enn å vente. Om dette ekstra harde, store, høye håpet virker, vet jeg ikke før om to uker, minst.

Sånn er det med livet. Men når jeg først er her, på dette forjævlige venterommet, kan jeg ikke la være å tenke; takk og lov for at jeg ikke sitter alene.

 

 

Det er ikke sånn at det var noe håp, heller. Det skjønte jeg for en stund siden, omtrent da jeg sluttet – nei, nektet – å se refleksjonen av mitt nakne hode i speilet. Nektet å erkjenne at det i det hele tatt var meg, denne bleke piken med blå lepper, og på hodet; blonde, avdøde fjoner ikke engang et nyfødt barn hadde ønsket seg.

Dessuten er det gått en del tid. Tre måneder, nær sagt, og det var vel strengt tatt på tide, mange vil mene det. De burde egentlig aldri hatt livets rett, disse fjonene. Men de var brått alt jeg hadde, da jeg våknet fra koma og flokene var brutalt børstet ut. Jeg lå i en elektrisk seng på intensiven, store deler av min ytre identitet lå i søppelbøtten ved siden av meg. Så var mesteparten av håret mitt borte. Og jeg maktet ikke tanken på at resten – det grusomt lille jeg var etterlatt med – skulle bli tatt fra meg, heller.

Det forsvant ikke med det første. De små hårcellene klamret seg fast der, på andre siden av hodebunnen, uke etter uke. Som om de ikke lenger lot seg knekke av cellegiften som til stadighet tikket inn i årene mine. Og enda det ikke var noe å spare på, gjorde jeg nettopp dét. Uten å noensinne vise det frem. Uten selv å ville se. Det ble der, og fungerte som falskt håp. Ja – jeg har hele tiden håpet at håret mitt på mystisk og usannsynlig vis ville vokse tilbake over natten, akkurat slik det på heller mindre mystisk vis forsvant fra meg, sånn omtrent over natten.

Helt frem til i går.

Jeg hadde akkurat fått dagens andre antibiotikadose og én pose blod på sykehuset, omsider begynte også all denne infeksjonsbehandlingen å gi avkastning, og med meg hjem på permisjon denne formiddagen, ble et snev av overskudd.

Hjemme, parykken av, meg mot speilet: «Nok!».

For tre hundre og sekstién dager siden, krøp giften sakte inn i årene mine for aller første gang. Den har frarøvet meg så himla mye siden, mer enn jeg noen gang vil være villig til å forestille meg. Mer enn jeg noen gang vil være villig til å innrømme. Holder det meg ikke våken om nettene, gir det meg mareritt. Denne giften som skal redde livet mitt, er så nådeløs og rigid, vi kjemper stadig mot hverandre, enda vi burde være lagkamerater.

I går var det på tide å ta ett poeng i denne kontinuerlige kampen jeg neppe leder. Barbermaskin mot hodebunn; la fjonene falle, og så sitter jeg der, igjen, med min nakne skalle.

I speilet, er jeg, nesten. For første gang i historien uten et eneste hårstrå, likevel så gjenkjennelig – det var altså sånn det måtte bli. En kald hånd mot den varme hodebunnen, jeg stryker over små pigger av hår, eller fløyelaktig, ubehandlet hud. Dette er meg, nå. Det er sånn det skal være. Det var sånn det måtte bli.

Det tok tid, jeg ga meg selv tid. For mye skjer for fort, uten mulighet til å være under kontroll. Denne sykdommen sluker tid og sted, spiser opp dager, spiser opp liv – jeg må holde igjen der jeg kan, til jeg selv kan gi slipp.

Så har jeg nok en gang gitt slipp. Nå gjenstår ventetiden. Snart skal jeg få være meg selv igjen. Snart skal speilet reflektere meg, og ingen andre. Bare vent og se; jeg vinner.

Tusen takk, beste Camilla, for at du stilte på flekken, med både utstyr, utførelse og utrolig godt humør – as always.  

 

Dette har hele tiden vært min plan;

Å ikke snakke fritt og åpent om egen sykdom, for så å bare forsvinne, med siste blogginnlegg innledet av ordene «vi beklager å meddele …». Å være et godt eksempel, representativt ifølge statistikken, de fleste overlever denne dritten, tross alt. Å fortsette livet mitt, være her. Å bli kreftfri, så frisk.

Det er fortsatt målet mitt, å bli helt kreftfri, frisk as can be. Selv etter alt det denne behandlingen gjør mot kroppen. Jeg er bare blitt så usikker nå. Full av udefinerbar uro, en fremmed frykt. Og så redd for, ja – redd for hva, egentlig? Å ikke få fullføre dette livet, kanskje. Slutt, før målstreken, før startstreken. Er jeg blitt redd for å dø?

Det svinger, og dette livet – disse dagene – er vanskelig å forholde seg til. Hver god damn dag er ulik den andre, og akkurat nå; mørke, mismot, motgang. Nytt år, atter en ny vår, og enda en påske. Palmetorsdag, påskeaften, det utgjør ingen forskjell. Der fjorårets påskedager står igjen som fine fragmenter av komfortabel latter, frisk fjelluft, aktive kropper og en forent familie, forberedt på hva enn som sto i kø bak høytiden, er disse dagene allerede glemt. De fikk vel heller aldri hende.

Jeg er så lei nå. Motløs og mismodig, ingen tårer er lydløse lenger. Som om jeg gir meg nå, ferdig. Jeg kan vel ikke være ferdig? Ni tusen syv hundre og åtte dager er vel ikke nok, alt jeg skal og alt jeg må, her trengs langt flere dager. Det synes også den reduserte versjonen av meg, det er vel dét jeg er blitt. Redusert.

Dagene drukner i likegyldighet. Jeg er i Stavanger, og kroppen min nekter meg påskefjellet, gir meg istedet ufrivillig sengepåske, uten hår på hodet, uten farge i ansiktet, helst isolert og jeg kjenner meg sykere enn noensinne. Eller er jeg sykere enn noensinne.

Alle sier; «Det går over».

Ubesvarte anrop, ubesvarte meldinger, ubesvarte dager. Jeg er én av dem nå, de syke og svake, de som ikke kommer seg noe sted i ferien, eller ellers, stakkarene, ligger hjemme alene, og alle sender tanker til og synes synd på sånne som meg, jeg synes søren meg synd på meg selv også.

Alle lover; «Det blir bedre».

Jeg lurer på; «Når?»

En liten sving, et brukbart hakk bedre. Kanskje verker denne kraftløse kroppen litt mindre denne dagen, kanskje blir viljen omsider hørt. Pakket inn i tepper og puter, god varme i bilen, mor bak rattet – så får jeg seks timer på påskefjellet, tross alt. Jeg klamrer meg til disse gode øyeblikkene. Utvidet familie, varm hytte. Middag med fine ord, høylytte ord, debatterende ord.

Påskemorgen, her er sorgen. Delvvis har jeg mestret kunsten å stenge den ute all denne tiden. For hver gang det ristes og rives i kroppen, i hodet, blir det vanskeligere. Og så skjer det; kroppen min er hul og murtung på én og samme tid, vil ikke røre på seg, vil ikke spise, vil ikke prate – alt er smerte. I stedet for oslofly blir det sykehusambulanse. Kraftig infeksjon, sier de hvitkledde. Jeg er full i feber, får med meg det minste. Foreløpig innlagt, utmattet og motløs på femte dagen. Det blir langt flere denne gang.

Om bare sykdom kunne ha vært som i barneskoledagene. Ingenting kjentes alvorlig, alt var tilsynelatende under kontroll, og det eneste skumle var det som muligens fantes i mørket, under sengen eller i skapet. Vinduet på sykehusrommet mitt er et innrammet bilde av et solfylt Stavanger denne torsdagen. Ingen faretruende skyer, noen hvite, noen grå. De mørkeste er seige, beveger seg sakte, så; borte, de òg.

Jeg er ikke redd for å dø. Come what may. Og jeg er på ingen måte ferdig enda.

 

Jeg har; kjøpt min aller første leilighet. Sett én av mine bestevenninner gifte seg. Skrevet titusenvis av ord. Blitt ett år eldre. Vært i Sør-Frankrike, nok en gang. Bodd i – og flyttet fra – New York. Gått på ski for første gang siden videregående. Kysset ytterligere tre, fire frosker, uten særlig hell. Gitt mormor minst fire etterlengtede gjensynsklemmer. Blant annet.

Og alt dette på ett år. Det helt klart jævligste av mine tjueseks.

Ellevte mars to tusen og femten, og ingenting har vært det samme siden. For nøyaktig ett år siden i dag, fikk jeg diagnosen. Kreft. Alene, på Manhattan. Brått, og totalt uventet. Retrospektivt; startskuddet for et grusomt år. Uutholdelig, defekt, fordervelig og skarve – disse kummerlige ordene finnes det for mange av. Eller simpelthen for få.

Jeg forsøker å ikke glorifisere oppbrukte dager, det vil være krevende, for dagene før diagnosen var fine. De ser iallfall veldig vakre ut fra denne siden av tiden, etter alle disse dype dalene, etter alle disse dårlige dagene. Så langt nede. Så langt borte. Har jeg uttrykt meg selv eksplisitt nok nå?

Du kunne sagt det til meg for tre hundre og sytti dager siden. At jeg hadde ett år med smerter, cellegift, spredning og stråling i vente. At jeg skulle gjennom ikke én, men to behandlingsrunder, og dermed være farlig nær ved å kjenne meg hjemme på både Haukeland, Radiumhospitalet og Stavanger Universitetssykehus. At lukten av kald kaffe, antibac og død snart skulle være lukten av hverdagen. At jeg skulle være syk i ett år sammenhengende, minst.

Jeg hadde ikke trodd deg.

De sa; livet ditt er satt på pause, du får det snart igjen, dette er forbigående og midlertidig. De sa ikke; at «snart», «forbigående» og «midlertidig» er relativt. Enn så lenge, er jeg kontrolløs. Over egen kropp og hverdag, egne psykiske og fysiske reaksjoner. Tidvis også over både hodet og hjertet – kontrollbehovet mitt ruster, det renner bort. Jeg krever å ha oversikt, og selv velge. Absolutt hver eneste gang jeg kan.

Her er skrivingen omtrent altavgjørende. For ei heller hadde jeg trodd deg, hadde du fortalt meg at flere titalls tusener skulle lese mine ord. At tusenvis ville gi uttrykk for hvordan disse bloggpostene affiserer, skaper ringvirkninger, gir mening der mening er mangelvare og så sårt nødvendig. At disse ordene kan redde liv, for i all ydmykhet; de har reddet liv. Stort, og helt avgjørende.

Jeg forstår viktigheten nå, ser bildet alle disse brikkene ønsker å vise. Altså har jeg valgt å tro at denne demonen av en sykdom likevel ikke er helt hensiktsløs. Takk for at du leser. Takk for at du bryr deg. Takk for at du forsøker å forstå meg.

Tom for krefter, tom for overskudd, men aldri tom for håp. Aldri helt. Det er for mange av dere rundt meg til at jeg klarer gi opp, for mye kjærlighet og omtanke, jeg kan vel ikke tømmes når dere til stadighet gir meg påfyll. Jeg halveres, riktig nok, minker stadig og reduseres hele tiden, denne sykdommen gjør det selv mot den mest bastante og robuste. Men jeg forsvinner ikke. Jeg skal ikke forsvinne.

Ett år, og jeg har lært så mye. Blitt kjent med kreften, denne forferdelige følgesvennen som nekter å forsvinne. Blitt kjent med så mange vakre mennesker, noen borte, men de aller fleste fortsatt her. Òg, ikke minst; blitt kjent med meg selv, denne versjonen. Prøver, iallfall – det er en tidkrevende oppgave å måtte gjenkjenne det ugjenkjennelige.

Men i alt dette nye, finnes også det fine. For styrke kjenner jeg igjen. Dette året har vært fylt av det. Så har den kanskje vært her, hele tiden, denne styrken. I meg, i kroppen min og hjertet, i alle disse årene. Ventet på å slippes fri, håpet at den bare fikk bli. Jeg er overbevist om at den finnes i deg òg, i det lageret du ikke kjenner til. Men jeg håper av hele meg at du aldri vil forsikres om det. At du aldri får et år som dette.

 

 

Dette er altså det som skal forklare mitt fravær og all denne stillheten. Dette er årsaken til at jeg på ingen måte strekker til eller klarer å være helt til stede lenger, hvorfor alt må settes på pause stadig oftere:

Det er slutt. Oppbrukt, tomt – ferdig. Min egen kropp gjør stort sett det den kan for å være min verste fiende, slik den svikter meg, slik den jobber mot meg, og stadig forsøker å stoppe livet mitt. Min egen kropp.

Ingen skjulte krefter, verken verktøy eller våpen å hente frem. Det hemmelige lageret finnes ikke. Jeg har lett, virkelig. Kreftene er ikke der, de har forsvunnet gradvis, eller brått vært borte en morgen. Følelsen av overskudd forsvinner alltid så mye raskere enn den kom. Og hvor er alle dagene mine blitt av? Jeg vil så gjerne ha dem.

Jeg reiser meg, og faller. Eller reiser meg, og setter meg ned igjen. Så mye oppleves krevende, for krevende. Femten trappetrinn kjennes umulig, strømpebuksen er blitt en utfordrende labyrint. Vannkranen er så langt unna. Den er seigere og treigere enn noensinne, kroppen min, er det i det hele tatt mulig? Som om melkesyre og all verdens andre umuligheter har festet seg til bein, til marg, til ledd og muskler. Inni meg kjemper stort sett alt mot meg.

Det er cellegiften som skal gi meg livet mitt tilbake. Det er cellegiften som tar livet mitt fra meg.

Sånn er det; lungene mine vil meg vondt og lar meg jobbe for surstoffet jeg så sårt trenger. Min venstre nyre ga opp i januar, og avlastes fortsatt ved hjelp av et pyelostomikateter – så synlig, ømt og grusomt irriterende. Etter at jeg var i ferd med å forsvinne, får jeg heldigvis begge cellegiftkurene og avastinkur som planlagt, men innlagt og under observasjon av leger og sykepleiere, og så sakte – grusomt sakte. Så kan jeg liste opp tabletter, tidkrevende unødvendigheter og vondter, men listen er for lang. Jeg orker ikke.

Hele tiden, gjennom hele dette året som snart er gått siden jeg først fikk diagnosen en Manhattan-vårdag, har jeg tenkt; dette skal gå fremover, oppover. Bare én vei.

Omstendighetene har en vond tendens til å svikte meg, uten at det stjeler all tro og alt håp. Noen få ganger har menneskene rundt meg sviktet meg, men fortsatt tenker jeg meg opp og frem – litt mer erfaren, kanskje, eller litt sterkere. Så svikter altså kroppen min meg, min egen kropp jobber imot meg. Toppen som var så synlig foran meg, der alt jeg kjenner og alt jeg er venter, dekkes brått til av tykk tåke og sort røyk.

Det finnes dager der jeg er overbevist om at jeg puster på overtid. Kanskje tildeles jeg denne lånte tiden som en slags premie, kan jeg tenke. Jeg kjemper jo, fortjener såpass og enda mer. Jeg vil ha så mye mer, herregud, jeg skal ha så mye mer.

Så er jeg halvveis. Åtte uker og tre cellegiftkurer er fortid. Åtte uker og tre cellegiftkurer er fremtid. Hva som følger, tør jeg så sjelden tenke på. Men jeg vet hva jeg er i stand til, jeg har lært – og lærer fortsatt daglig – at hodet og hjertet trumfer det meste. Også en lite samarbeidsvillig kropp. Nok, iallfall, til at jeg kan fortsette å håpe og tro. Overleve og leve. Det er på ingen måte over nå.

Drakampen fortsetter. Jeg har fortsatt overtaket, og jeg kan knapt tenke meg en bedre følelse enn den.

 

 

 

Pust inn, pust ut. Pust inn, pust ut. Pust inn, pust ut.

Stopp.

For én uke siden fikk lungene mine nok. De sluttet å ta inn oksygen. Nærmere døden har jeg aldri vært.

Lørdag morgen, tredevte januar, er forsvunnet. For meg, eksisterer ikke denne morgenen. Det samme gjelder resten av den lørdagen, og påfølgende to dager. For mor, var disse dagene fylt med redsel og frykt for at jeg ikke lengre skulle eksistere. For søster, var disse dagene fylt med fortvilelse og forvirrelse. To lunger sluttet å ta inn luft. Ingen vet fortsatt hvorfor. Jeg er en medisinsk gåte.

Bekymringsmeldinger ut. Bekymringsmeldinger inn. Første februar separeres jeg fra respiratoren. Det er vellykket. Hjertet slår. Jeg åpner øynene. Ser, hører og prater – om enn forvirret og relativt underholdende for de rundt meg. Og heldigvis; lungene mine tar imot luft fra surstoffapparatet, og klarer gjøre jobben sin.

Jeg er full av ledninger, kanyler overalt, stikk, plaster, sår og blåmerker. Alle ledningene fører til ulike maskiner og apparater, alle kanylene gir ulike væsker fri adgang til årene mine.

Det er opp & frem nå. Jeg går mine første skritt, trenger stadig mindre surstofftilførsel, spiser fast føde, blir litt bedre hver dag.

Og så møter jeg speilet.

Det er ikke meg. Den jeg ser i speilet, er en annen. Eller feil versjon av meg – en syk, sliten, sint og stygg versjon. Stygg. Flokene er børstet ut, og igjen er omtrent ingenting. Huden er blek, bare leppene er blekere. Og blikket; så tomt!

Først nå skjønner jeg alvoret.

Som om alt forfalt de dagene respiratoren tok. Som om alt bare fortsetter å forsvinne. Hvordan skal jeg klare sove, når jeg kanskje ikke våkner? Hvordan skal jeg kunne legge meg om kvelden, i ro, når ingen vet hvorfor alt sa stopp og nesten stoppet for alltid? Skal jeg også være redd for søvn nå? I tillegg til alt jeg har mistet, og alt det jeg allerede kjemper for og mot.

Nei takk! Jeg bygger jo opp igjen. Øver meg på å gå, igjen. Trener opp muskulaturen, igjen. Lærer lungene å dra nok surstoff inn og ut, igjen. Se! Jeg gjør alt dette, en gang til, og ytterligere tolv om jeg må.

Dette er ikke et negativt mattestykke, vel. Her er jeg med pluss og pluss, og ingen minus. Jeg er rikere nå, tross alt.

Pust inn, pust ut. Pust inn, pust ut. Pust inn, pust ut.

Fortsett.

Sjette januar: Jeg skal bli skalla. Helt sant, denne gang. Jeg visste det før jeg spurte, altså. Hadde allerede sagt det høyt, både til andre og til meg selv. Men først idet legen svarte bekreftende på mitt spørsmål om jeg kom til å miste håret denne gang, ble det ekte. Ingen utvei. Som om håret falt av, der. Så enkelt som;

«Kommer jeg til å miste håret?»

«Ja».

Så; alvorlige blikk, og et gjemmested forsvinner. De stryker meg på ryggen, tørker tause tårer vekk, smiler til meg – halve smil fra skeive hoder. Tre timer senere er jeg i sykehusets toppetasje, sittende i en stol foran et digert speil, utallige esker rundt meg. Hår. Parykker i de fleste tenkelige former og farger, men ingenting til meg. Alt jeg prøver, kjennes uekte og ukomfortabelt. Det er så overveldende alt dette, jeg har det ikke godt. En kreftsvulst i bekkenet og en diger klump i magen.

Satans cellegift.

Åttende januar: Det skjer så fort, jeg er fratatt all nødvendig tenketid, rekker ikke, alt må skje nå. Det er bare et par dager siden den endelige beskjeden om tilbakefall kom. Nå begynner behandlingen. Det er cellegift, to typer: Carboplatin og Taxol, samt Avastin, en supplerende kur som angriper kreftcellene på en annen måte.

Sterke smerter og massive mengder morfin har gjort meg omtåket flere dager i forveien, jeg rekker såvidt lese hva som skal inn i meg før giften kobles til og glir gjennom kanylen, inn i årene. Smertefritt, her og nå, men denne gang vet jeg hva jeg har i vente.

Jeg vet at regningen kommer.

Ellevte januar: Omsider blir jeg altså utskrevet fra Radiumhospitalet, etter det som kjennes som en evighet, men i virkeligheten er én uke. Ferdig med venefloner, eplejuice fra sykehusglass og utvaskede nattrøyer. Adieu!

Vi drar rett til en parykksalong på Frogner, mor, Tonje og jeg. Venter i kø, det er travelt, jeg er altså ikke alene om å miste håret. Den første parykken jeg prøver, er den jeg ender opp med å kjøpe. Jeg kan ikke engang huske om jeg prøvde på flere enn den. Den er ikke en replika av det som har vært mitt hår, men ikke så altfor langt unna en tro kopi, heller. Og ingen billig kopi: ti tusen! Likevel har jeg sjelden dratt kortet så lett med et femsifret beløp på skjermen.

For all del, ikke redusér dette til en forfengelighetsgreie.

Dette handler ikke (utelukkende) om det ytre, om å ta seg bra ut og score utseendepoeng hos alle andre. Det er mitt gjemmested som er borte; denne gang kan jeg ikke gjemme vekk følelser og kvalmebølger bak lange, lyse lokker og forlengede øyevipper. Jeg får ikke engang være meg, lengre.

Tjueførste januar: Jeg drar fingrene gjennom håret. Det meste blir igjen. Men så er det annerledes denne gang. Gjør det vondt? Litt ømt og ubehagelig, kanskje? Igjen; fingre møter hårstrå, som om jeg møter en slags motstand jeg ikke helt forstår. Flere hårstrå lar seg rive med, vekk fra hodebunnen. Det begynner altså nå. Tretten dager etter første kur.

Tjuesjette januar: Hår overalt. Det drysser, ligger der – på puten, skuldrene, vasken, sofaen, baderomsgulvet. Jeg ser i speilet, og er fortsett meg, også der. Kanskje er det på innsiden endringen er størst så langt, for her har jeg allerede mistet håret. Jeg sørger, er sinna og såret her.

Denne kvelden setter jeg meg på gulvet. I sofaen like bak meg er Tonje, med en saks. Femten centimeter dødsdømt, hår rett av. Det er alt jeg kan ofre, men kanskje blir det litt lettere nå.

Tjueåttende januar: Hodebunnen blir stadig mer synlig, den kratig reduserte hårmanken skjuler den ikke særlig godt nå. Det er dødt, allerede. Samler seg i klumper, legger store begrensninger for hvilke frisyrer jeg får ha. Eller ikke ha. Det er om å gjøre å dekke til hodebunnen, ikke se skalla ut. Helt enda.

Det er én uke siden jeg begynte å miste hår, eller; miste langt mer hår enn det et menneske gjennomsnittlig mister daglig. I morgen skal mer gift inn i meg, kur to av seks. Jeg regner ikke med at håret mitt overlever uken.

Greit nok.

Enda jeg mener det mest rettferdige ville vært at jeg fikk beholde håret også denne runden, er det lite jeg kan gjøre med det. Det kommer jo tilbake. Og ja, det er bare midlertidig. Men jeg vil savne det, det innrømmer jeg. Noen ganger er det i orden å være litt hårsår.

Hvite laken. Stadig mer blåmerkede armer. Håp, alvor, nåler og utslitte skjorter med snart usynlige sykehuslogoer på. Mismot forkledd som endeløse korridorer – ingen lyder, ingen lukter. Før det igjen er lyden av sykehussenger som motvillig dyttes rundt, gummisko mot gummigulv, vannmugger som nok en gang fylles opp, noen som gråter, noen som ler. Og det igjen lukter tørt brød og kald kaffe, antibakterielle midler, frykt og uparfymert hudpleiekrem.

Det er så gjenkjennelig, alt dette. Jeg har lært meg språket. Jeg vet hvordan jeg spiller denne karakteren nå. Kroppen kjenner kreft, og kroppen kjenner cellegift.

Og så kommer alt det nye;

Som at jeg er sliten alt ved startstreken. Som at alt av valgmuligheter er redusert. Som at cellegiften i større grad fremstår som en bitter, krevende og stri fiende, fremfor en livreddende og uselvisk samarbeidspartner. Og som at jeg er reddere nå. Livredd, faktisk.

Selv ikke denne gang fikk jeg forberede meg godt nok. Nå tvinges jeg til å stole på at cellegiften skal ta livet av samtlige kreftceller i kroppen min. Det er ingen operasjon denne gang, ingen strålebehandling; kroppen fikk all stråling den kunne tåle i vår. Bare giften står igjen, en kombinasjon av tre varianter. Én kur hver tredje uke. Seks planlagte kurer.

Den første i dag.

Denne gang vil cellegiften frarøve meg enda mer, runde to forsyner seg allerede grovt av psyke og fysikk. Økende smerter, nye symptomer på ukentlig basis – slik har de siste par månedene vært.

Nå vil den også fjerne en av mine mest brukte fluktruter; min ytre fasade. For hvor enn mye kreften har herjet inni meg, hvor enn nedstemt jeg har kjent meg, har jeg alltid hatt et valg, alltid hatt en mulighet til å flykte – gjemme meg, eller gjemme sykdommen, bak lange, blonde krøller, et velstelt ytre. Nok et alternativ går tapt.

Nå er det; en stadig magrere kropp, et hode som forsøker å forsone seg med at det om kort tid vil være hårløst. Det er for mange spørsmål, for mange tanker, for mange kamper og så altfor mange bitre urettferdigheter. Det kjennes umulig.

Takk og lov for at majoriteten av alt dette kjennes mulig, tross alt. Og jeg kan aldri få sagt det nok, kommer til å skrive det ved hver mulighet og si det høyt enda oftere; jeg har så altfor mange gode mennesker rundt meg. Mine nærmeste venner og familie, bekjente, fremmede. Klemmer og kommentarer. Hjerter, håp og hender som hilser, eller stryker mot kroppen min.

Et enkelt «takk» kjennes brått så lite, det kan vel umulig dekke det jeg kjenner av varme og godhet. Jeg er oppriktig rørt. Så vit at det hjelper, hvert eneste oppmuntrende ord og hver eneste positive tanke. Jeg tar det med meg, det er med på å bygge meg opp når jeg nå trenger det som mest. Så i all ydmykhet, og i mangel på ubegrenset spalteplass og grenseløst vokabular: TAKK.

Brikker, terninger og kolossale fallgruver. Start, mål og utallige utfordringer der imellom. Fem frem, tyve tilbake.

Dette er stigespillet.

Det er et halvt år siden jeg dro fra Haukeland. I løpet av det halvåret har jeg lært mer om sykdom, kropp, tid, smerte, kjærlighet, mørket og perspektiv enn noen gang før. Overraskelsesmomentet er altså alt dette som skjer etter stråling og cellegift. Ofte et lite trivelig troll i den esken.

Jeg har: kjøpt min første leilighet, flyttet tilbake til Oslo, vært på tre ukers rehabiliteringsopphold, hatt en veldig vellykket kampanje sammen med Det Nye og Kreftforeningen, feiret bursdager, babyer & bryllup, og lagt lystige planer for en stort sett troverdig fremtid. Blant annet.

Jeg har også: vært sykemeldt siden, inn og ut av sykehus og legevakt, fått en sterkt preget kropp og tidvis enda sterkere preget hode, valgt ut musikk til egen begravelse, opplevd hvor ødeleggende og grusom cellegift og strålebehandling er – hvordan det som skal fikse deg også ødelegger deg, og dermed endt opp med støttestrømper, fatigue, og et halvt hav av ulike symptomer & smerter. Blant annet.

Advarselen mot alt dette kjølvannsgrumset kom aldri. Det er jeg stort sett glad for.

De siste seks månedene har jeg klart å holde meg unna de verste stigene, de som saboterer alle vinnersjanser. Ingen gigantiske fall nedover. Helt knirkefritt har det ikke gått, heller, og jeg er på ingen måte nær målstreken. Men så lenge det er fremgang, sier jeg meg fornøyd med det. Det finnes tross alt ingen snarveier her, det har vist seg å være et krevende spill. Stadig nye hinder.

Denne uken falt jeg ned en stige. Den desidert lengste så langt; tilbakefall.

Nok et ord som ikke er ønskelig å høre relatert til denne sykdommen, nok et ord jeg fikk høre likevel. Kreften, som aldri helt forsvant, er tilbake. Den vokser, igjen. Setter klørne sine i meg, igjen.

Hvor langt fra målstreken er jeg nå? Kan jeg fortsatt vinne? Kan jeg fortsatt klare dette spillet?  Overlevelse er ikke gratis.

Jeg kjenner denne sykdommen så godt nå, en fiende jeg har levd tett på over lang tid. Så kjenner den vel også meg. Det er lenge siden jeg kjente den nærme seg meg igjen, i flere uker har kroppen min fortalt meg det.

Én uke er gått siden jeg ble innlagt på sykehuset, to dager er gått siden legene snakket om tilbakefall og cellegift, og teorier viste seg som konklusjoner. Takk og lov for opiatenes tendens til å bedøve også tankene. Det er annerledes nå, så altfor mye har hendt siden mars. Vi lærer, og jeg er mer erfaren, mer motivert, en ny slagplan skal legges.

Runde to; jeg er klar for å fortsette spillet.