Aldri før har vi hatt så lite felles som nå. Hadde vi møtt hverandre først i dag, hadde det gjerne ikke ført til særlig mer enn høflige håndtrykk og skjeve smil. Nettopp derfor ser jeg viktigheten – nå mer enn noensinne – av å ha disse ni varme, vakre og vene jentene godt integrert i livet mitt.

Vi er ikke en sånn jentegjeng som fullfører hverandres setninger, låner hverandres klær eller stjeler hverandres drømmer. Men en gang var vi ti dråper olje fra samme dam: Alle født i 1989, og utstyrt med stavangersk skarre-r og svarabhaktivokal. Rammene rundt oss var nærmest identiske.

Fellesnevnerne finnes fortsatt, for all del. Det er bare så mange flere særegenheter, evner og erfaringer fordelt oss imellom nå. I nøkkelordform er vi karakterer i en halvdårlig high school-film:

Akademikeren med mastergrad, trebarnsmoren med rekkehus og ring på fingeren, og backpackeren med nesering og kronisk reisefeber. En lærer, en PT og en skribent. Mødre, karrierekvinner og studenter. Uten at det ene utelukker det andre. Vi beriker hverandre, drømmer på vegne av hverandre, så fulle av ambisjoner, pågangsmot og verdier, i hver vår bane. I Stavanger, Oslo og Bergen. Belgia, Buenos Aires, New York og Sydney.

Jeg skjønner. Jeg er heldig, og så mye er jeg takknemlig for. Alle disse personlighetene, så ulike min egen. Alle disse egenskapene, som jeg aldri vil besitte, men som tidvis drysser over meg, når jeg trenger det aller mest. Takk og lov for alle ulikhetene.

Selvsagt har vi kranglet, vært dypt uenige og irriterte på hverandre. Unge vennskap erklært døde. Siden; gjenopplivet, alltid, og mer levende enn noensinne. Vi er voksne nå, etter alle uanmeldte prøver disse båndene har vært nødt til å bestå. Stadig større. Stadig sterkere.

Det hender jeg tenker på hvor fint alt var før alle bekymringene, før livene våre tok oss. Alle dagene som ødela noe og forsterket noe annet, alle skrubbsårene som ble påført oss. Å vokse opp kan være en vemodig lek.

Stort sett tenker jeg hvor fint det er nå, hvor heldig jeg er, som har så mange gode mennesker, der, alltid. Når jeg krever det. Når jeg ønsker det. Når jeg tar det litt for gitt, kanskje. Og når jeg lurer meg selv til å tro at jeg ikke har bruk for det. Alltid.

Vi gir, vi tar – synergistisk og balansert. Inspirerer, gleder, støtter. Gråter litt, ler mest. Deler av meg i alle disse andre, små biter av de andre i meg, hele tiden. Uten dette hadde jeg ikke vært meg. Uten disse kan jeg ikke være. Dette er vennskap. Så sterkt at det tilsynelatende kan overleve alt.

I all ydmykhet, og så oppriktig som mulig: Takk!

Fra venstre: Camilla, Margrethe, Kathrine, Karoline, Kathrine, Marte, Johanne, Vilde og Karoline.