jeg skriver alltid lister

runde én

Det er absurd å forholde seg til døden på denne måten, 25 år gammel.

28. oktober i fjor, på et fly til New York, med tre kolli i lasterommet og nesten hele livet foran meg. Uforgjengelig, nærmest, og livet skulle begynne for fjerde gang. Syv måneder senere, og enden er brått nærmere. Ikke en eneste dag får være i fred fra døden. Den er der, alltid, og jeg får ikke kontrollere det i den grad jeg ønsker. Kanskje vil den holde mer avstand fremover. Kanskje beveger den seg bare nærmere og nærmere, i sakte tempo, før den til slutt fester et grep som aldri løsner. Uten at jeg kan gjøre noe som helst med det.

Hver gang døden blander seg med tankene mine, forsøker jeg å dytte den vekk. Det er ikke alltid jeg klarer det. Noen ganger – som regel kvelder etter lange dager – får døden meg til å skrive lister over det jeg vil gjøre, se eller si før jeg forsvinner. Som å skrive brev til hver og en av alle de jeg bryr meg mest om, eller å kjøre båt så fort at saltvannet setter smak på leppene mine og gjør håret stivt og krøllete.

At jeg skriver disse listene, handler vel strengt tatt like mye om mitt uhelbredelige behov for å ha kontroll på alt til enhver tid som det handler om min sporadiske dødsangst, når jeg tenker meg om. Likevel tenker jeg at en 25-åring ikke bør kjenne et behov for å skrive slike lister i det hele tatt.

''Kroppen min er blitt påfallende mer sliten i løpet av de tre ukene jeg har tilbrakt på Haukeland. Stråling og cellegift setter ukentlig, kanskje også daglig, preg på både psyke og fysikk. Det er blitt litt tyngre å få kroppen igang. Det er blitt litt tyngre å kjempe for de gode tankene. Jeg gjør det likevel. Jeg mister kontroll, og til tider overblikket, men aldri viljen.

Jeg holder fortsatt løftet jeg ga drosjesjåføren i New York, for snart to måneder siden. Så godt jeg bare kan, iallfall. For det er ikke ofte jeg gråter, synes jeg, gitt situasjonen og alt, men stadig oftere er jeg nødt til å minne meg selv på samtalen jeg hadde med drosjesjåføren. Tårene ligger lett latent nå. Når kroppen er sliten, vil saltvannet ut, og jeg gråter stort sett ved de dårligste anledningene. På rom 471, for eksempel, der jeg får cellegift sammen med syv andre mennesker jeg ikke kjenner navnet på. Eller på flyplassen, når jeg reiser helt alene, tilbake til Bergen og Haukeland. Tårene vinner alltid til slutt.

Dette motbakkeløpet vil etter alt å dømme ta slutt en gang. Jeg skal bare løpe litt til, blodsmak og melkesyre, og så er jeg der. På toppen. Kanskje skal den neste listen jeg skriver handle om det jeg skal gjøre, se og si når alt dette er fortid og erfaringer.

alternativet

runde én

Alt nytt oppleves i utgangspunktet uoversiktlig, og en kreftdiagnose er på ingen måte et unntak. Terminologien er ukjent, begrepene gjerne skremmende. Behovet for informasjon er av en merkbar stor størrelse, redselen for alle potensielle beskjeder like så. Jeg er ofte svimmel.

Tilbake skolebenken og første dag i ny jobb, samtidig. Uten at studieplassen i det hele tatt er ønsket. Uten at jeg noen gang var i et jobbintervju. Det er mye jeg er frarøvet i denne midlertidige tilværelsen min – så lett å bare være, uten å bidra.

tt

vind i håret. sol i fjeset. fløien en mandag, med søster.

Nok sutring. Jeg har fortsatt valgmuligheter, og våkner hver eneste morgen, innstilt på å være sjåfør fremfor passasjer, i den grad det lar seg gjøre. Jeg nekter å sitte i ro, og hopper også på egenhånd. Behovet for å bidra, for selv å gjøre så mye som bare mulig, kjennes umenneskelig stort. Jeg kjenner daglig på en form for angst for ikke å gjøre det som kreves eller forventes av meg.

Behandlingen jeg får på Haukeland, med stråling og cellegift, er selvsagt. Her hopper, nikker og spretter jeg når legene ber meg om det. Men jeg har fortsatt et grunnleggende behov for ikke å være passiv. Helt fra barnsbein av har jeg konsekvent stilt det samme spørsmålet, med ett jeg befinner meg i en smått klaustrofobisk situasjon, med følelsen av at samtlige valgmuligheter brått forsvinner: Hva er alternativet?

I dette krefttilfellet har alternativene vist seg å være overraskende mange. Skremmende mange. Det er en tidvis kaotisk og overveldende jungel, dette. En endeløs skog. Jeg kjenner ikke stiene, men gjør mitt beste for å få oversikt. Brosjyrer, internettsider, fremmede på Facebook, fagfolk og omsorgsfulle venner. Alle vil hjelpe, og jeg vil så gjerne hjelpe meg selv. Gode råd og innsiktsfulle innspill. Seiersplanen er tydeligere enn noen gang før.

IMG_7197

glede? når mor kjører i fem timer, fra stavanger til bergen, uten at jeg har den minste aning om at hun kommer på besøk.

En markant del av den, er akupunkturbehandlingen jeg påbegynte i helgen. For første gang har jeg fått nåler stukket i kroppen, med mål om at det vil stimulere kroppens motstand og selvhelbredelse. Tre nåler, tyve minutter. Møtet med Are Thoresen, en privatpraktiserende akupunktør som holder til på Østlandet, var meningsfylt og riktig. Jeg stoler helt og holdent på hans metode, og er sikker på at behandlingen hans vil være bra for meg. Mer om dette siden, i et eget blogginnlegg. Noe annet ville vært urettferdig.

Seiersplanen min inneholder i tillegg en del justeringer hva kosthold og aktivitetsnivå gjelder. Det fysiske og psykiske henger tatt sammen, utvilsomt, og en frisk kropp er viktigere enn noen gang. Jeg kjenner at kroppen min er svakere. Den takker ikke like lett ja til utfordringer om å løpe langt eller løfte tungt. Men den skal bevege seg, hver dag, presses når den kan. Det har jeg bestemt.

Mytene om kreft og mat er mange. Forskere og fagfolk ser ikke ut til å komme til enighet med det første. Her finnes ingen fasit, men noen valg har jeg tatt. Jeg har vært snusfri i nitten dager. Holder meg unna sukker så godt jeg bare kan. Fra nå av er også alkohol fjernet fra mitt kosthold. Karbohydrater er kreftcellemat, mener noen så bestemt, og mitt inntak er begrenset. Vann er viktig, med eller uten kreft. Mellom to og fire liter, hver dag. Stort mer enn dette har jeg verken behov for eller kapasitet til å forholde meg til, med sporadisk kvalme og matinntaksutfordringer å ta hensyn til.

Alt dette til tross: Trolig er min viktigste jobb å lytte til kroppen min. Når den er kvalm, gjør jeg det jeg kan for å kurere det. Er jeg sulten, spiser jeg. Og når jeg er trett, sover jeg. Enkelt og greit. Steg to: Glede. En daglig dose av noe som gjør meg godt. Å le uten helt å forstå hvorfor, for eksempel. Eller å drikke smoothie i oslosolen i godt lag. Jeg velger også å daglig bruke mellom ti og tyve minutter på å gå gjennom dagen, skille det gode fra det dårlige, for så å beholde det gode.

Jeg blir stadig overrasket over hvor fint jeg har det, og i det siste har jeg tenkt at jeg på mange måter har det bedre enn noen gang.

frihet

runde én

Det er kanskje det flyktigste begrepet jeg kjenner til, men også det fineste. Frihet. Å være fri. Falle, eller sveve, egentlig. Uten motstand, uten hindre. Det er lite som er konstant i livet – altfor lite, tenker jeg iblant – og heller ikke friheten er en evigvarende tilstand.

Da jeg var åtte, var frihet omtrent alt jeg kjente til. Det til tross for at begrensningene var uendelige, og valgene som ble tatt for meg omtrent like mange. Det gjorde ingenting. Sykkelturer i et stadig grønnere nabolag, bær- og blomsterplukking på skoleveien, ti plussgrader og stilongsfrie dager veide opp for det.

Seksten år, og stadig friere. Stadig større behov for å hoppe, falle, aller helst lande behagelig. Vi gjemte ølflasker i busker, øvde oss på sigarettrøyking under garasjetak og bare vestlandsregnet forstyrret oss. Vi var ute hele natten, og spilte håndball dagen derpå, med beina fulle av små, blå vitner om det som skulle bli en tenårings noe vagere minner for livet. Vi var så frie. Vi skulle bare ha visst det, den gang, da alt likevel føltes så vanskelig, og vi brukte tiden vår på å gjøre opprør mot alle reglene som aldri var våre.

Jeg forstår det i dag. Jeg liker iallfall å tro at jeg skjønner. Tenker at alt handler om balansegang, og at jeg stadig er på leit. En evig bilateral jakt. For jeg velger tross alt å tro at vi ser etter hverandre, at friheten gjerne vil finne meg òg. Jeg tenker at jeg i det minste vet å sette pris på den nå, frihetsfølelsen, når den finner meg og jeg finner den. Som i helgen som var. Den første på lenge der jeg fikk være meg igjen.

Aller mest frisk, borte fra sykdommen som jeg helt bevisst glemte på Haukeland før jeg tok bussen til Bergen sentrum denne lørdagen. Post-cellegift-kvalmen, som så langt hadde nektet å forlate kroppen min, var på vei bort. Det var en av de sjeldnere dagene der byen badet i solens varmestråler: Grønn smoothie på en benk ved Lille Lungegårdsvannet. En dårlig skjult perle av en kafé på Engen, utendørs, med vin på bordet og så mye latter rundt det. Den fantastisk flotte leiligheten på fredelige Måseskjæret, frisk havlukt og vårsol i fjeset. Mer latter, mer vin. Og nydelige toner fra talentfulle Josefin Winther, som spilte fra sitt ferske album, «Flowers» – min melodiske avhengighet disse dager. Sånne ting gjør så unektelig godt.

image1FullSizeRenderimage2

Best av alt? Så mange fine mennesker på én og samme dag, så vanvittig godt lag. Og vin. Mye vin, hvor enn absurd det høres ut. For det er overhodet ikke gitt at min allerede så stråle- og cellegift-pregede, kreftsyke kropp vil ta imot alkohol like naivt og selvfølgelig som det den tidligere har gjort. Lørdag var det min beste medisin. For hvert glass, hver slurk, ble jeg litt mer meg. Den utgaven jeg kjenner best. Bekymringsløs og tilfreds, fri fra sorg og kreft. Det kjentes så ubeskrivelig godt å være i ubalansert balanse igjen. Kanskje er dette virkelighetsflukt, og ikke frihet. At jeg flykter, men ikke er fri. Kanskje har akkurat dét like lite å si som jeg tenker at det bør ha.

Frihetsbegrepet har utvilsomt endret seg radikalt i løpet av mine tjuefem år. Når jeg nå bruker klisjéer på daglig basis, fordi jeg faktisk kjemper mitt livs viktigste kamp, fordi jeg faktisk befinner meg i et nærmest kronisk motbakkeløp, er følelsen av å være fri verdt så mye mer enn jeg noen gang trodde var mulig. Jeg skal aldri slutte å jakte på den. Jeg vil aldri slutte å absorbere den i høyeste grad, når jeg først finner den. For jeg finner den, alltid, til slutt. Og jeg ser allerede frem til å være ett med den igjen – med eller uten vin.

døden & livet, hele tiden

runde én

Dagene forsvinner så raskt. De rekker så vidt å starte, før de er fortid, de også. Jeg har vært i Bergen i fem dager. Fem stråleøkter er strøket av skjemaet som henger ved sengen min. Både cellegift og en annen persons blod har strømmet gjennom årene mine denne uken. Én av de planlagte syv ukene er over. Seks igjen.

Motivert? Selvsagt. Kanskje mer motivert enn jeg noen gang har vært. Men også kvalm. Sliten. Trett. Hodet mitt og kroppen min samarbeider så himla dårlig. Jeg leter etter løsningen. Håper den er der. Jeg vil så mye, listene er lange. Alt hadde fungert så mye bedre om jeg bare fikk fortsette å være meg selv. Det skal gå uansett. Det handler om å være løsningsorientert, selvdisiplinert og strukturert, tror jeg. Det får jeg til.

Min første permisjon fra Haukeland, og jeg velger å bli i Bergen. Noe annet ville vært urettferdig fra min side. Jeg har alltid tenkt at byen er vakker, alltid hatt det fint her, og vil gjerne at det gode skal forbli. Det er tross alt ikke Bergen sin skyld at jeg er syk. På andre siden av det triste vinduet jeg har foran meg, er det sol og plussgrader. Det er der jeg helst vil være. Det er der jeg skal.

Skjermbilde 2015-04-17 kl. 15.47.32

Med meg til Bergen og Haukeland, har jeg mor. Takk og lov.

Her er den vonde virkeligheten fanget i samme rom som forhåpninger, drømmer og smårusten naivitet. Noen ganger verker det. Jeg forsøker daglig å balansere det. Det er døden og livet, hele tiden, og jeg må forholde meg til det. Alle tankene, alle menneskene, dette stedet. Pasienthotellet pynter seg ikke daglig med motivasjon og glede. Det er stort sett mismot, gråtoner og likegyldighet her.

Av og til tenker jeg at jeg er feilplassert. At dette er et gamlehjem, eller en fengselscelle malt i en kvalmefremkallende gulfarge. Et sted jeg egentlig ikke skal være. Et eksperiment jeg hadde trukket meg fra før det begynte, hadde jeg bare hatt et valg. Jeg får ikke lenger ta alle valgene mine selv.

Seks uker. En hel vår går. Ett skritt av gangen, alt skjer i perioder. Vi finner alle vår oppskrift, det som fungerer for oss, mens vi venter på livet og drømmer oss tilbake til fortiden. Jeg holder meg unna kvernen, slår meg vrang idet tungsinnet forsøker å dra meg den veien. En evig drakamp. Jeg vet jeg har overtaket.

alvorlig talt

runde én

Små glimt av håp. Flak av glede. Litt latter, kanskje er jeg lykkelig. Akkurat her, akkurat nå. De spør meg hvordan jeg gjør det, men jeg mangler ord, for jeg tror ikke det er helt bevisst. Det er vel dette som er overlevelsesinstinktet, tenker jeg.

Jeg har latt meg fortelle at det ikke er kreften som gjør deg uvel, men behandlingen. Det skal jeg tidsnok finne ut om stemmer. Jeg begynner min behandling i morgen. En kombinasjon av stråling og cellegift, og jeg kan akkurat så lite om det som en frisk 25-åring burde kunne: Ingenting. I løpet av de neste syv ukene, skal jeg stråles fem dager i uken og få cellegift én dag. Syv uker på Haukeland. Verdens verste og lengste eksamen, og jeg føler meg ikke godt nok forberedt. Å stryke er likevel ikke en mulighet.

Inni meg? Kaos. Et sammensurium av stress, frykt, uro og angst. Jeg skulle ønske den fortsatt var med meg, denne inderlige roen, som tidligere nektet å forlate meg. Jeg kjenner etter hver dag. Om den er der. Jeg savner den så veldig.

Det hender stadig vekk at jeg får lyst til å knuse noe, eller på annet vis få ut litt av dette raseriet jeg hver bidige dag undertrykker så voldsomt. I dag, for eksempel. Litt småfjern på Paralgin forte etter å nylig ha fjernet en visdomstann, vurderte jeg – kanskje åtti prosent seriøst – å kjøre av veien. Treffe noe. Panser mot midtrabatt, dekk mot grøft. Så herlig det måtte være. Jeg bærer på mye, og skulle gjerne fått utløp for noe av det.

IMG_7035

Nok en gang har jeg lært hvordan alt kan endre seg i løpet av usannsynlig kort tid. Jeg skulle ønske at det fantes en kvote for hvor mange ganger verden kunne dra teppet bort under føttene mine. Det fungerer bare ikke sånn, ikke for noen av oss. Jeg kan bare ikke tillate meg selv å være kronisk redd, å legge meg ned, enda jeg vet at ingenting kan forhindre lynet i å treffe meg. Igjen.

Alvorlig talt. Jeg kan ikke annet enn å holde fast ved det fine. Det gode. Rundt meg er en upåklagelig solid armé av varme mennesker som gjør det lettere for meg. Positive tanker. Oppmuntrende ord. Rundt halsen bærer jeg hjertet i roséfarget gull, enda jeg egentlig ikke trenger å minnes på det. Jeg vet så godt at jeg er omgitt av gode folk, og ser viktigheten i det, mer og mer for hver dag som går. Jeg er takknemlig.

Barna bare ler. Ingen bekymringer. Jeg ser dem gjennom vinduet, kjenner på sjalusien. Seksåringene svinger seg i huskene, og jeg blir sur fordi jeg nesten gråter. Jeg savner New York, jeg savner jobb, jeg savner hverdagslivet. Alt det som var, og alt det som skulle bli. Alt det som kanskje blir. Og viktigst av alt: det som skal bli.

Bare vent og se.

vinden blåser feil vei

runde én

Det er bare seks uker siden alt var normalt.

Det er bare seks uker siden jeg var normal.

Alt har forandret seg. Jeg kunne ikke forhindre det. Maktesløs og svak. Eller modig og sterk.

Alle klisjéene samtidig, og jeg hater det. De er der, hele tiden. Monsterbølge, motvind og motgang. Hver dag. Det er ikke min skyld at vinden blåser feil vei og ødelegger alt som var, og alt det som skulle bli. Livet mitt.

Jeg tenker at det er litt som å være sytten igjen. Eller kanskje fjorten. For ung for alt, og andre tar avgjørelsene for deg. Jeg savner å bestemme over mitt eget liv, men sykdommen nekter meg. De andre vet best. De andre tar avgjørelsene som en gang var mine å ta. Som jeg strengt tatt aldri burde definere som mine å ta.

For seks uker siden visste jeg ikke at andre skulle bestemme over livet mitt.

For seks uker siden var alt normalt. Jeg var normal. Det går for fort.

Jeg er så lei meg for at det var dette som kom.

tretten kvelder

runde én

Rommet er så hvitt og sterilt, at det svir litt i øynene. Jeg glir ut av det jeg nå vet er en MR-maskin. Så sakte at jeg lider. Fem menn ikledd kritthvite frakker står på andre siden. De kikker på meg, mens jeg nærmer meg dem i vannrett posisjon. Blikkene gjør vondt. Jeg setter meg på en hvit stol. De setter seg rundt meg. Jeg rekker å svelge, tungt, før de begynner å prate. «Vi beklager, men du har kreft i hver eneste del av kroppen din. Hver eneste del».

Jeg våkner brått og er kvalm. Drikker vann, surrer et pledd rundt meg. Jeg har akkurat hatt mitt kanskje mest levende mareritt noensinne. Så ekte opplevde jeg det, at jeg blir sittende å kikke rundt meg. Bare for å være helt sikker på at jeg er på soverommet mitt. At det var et mareritt. De neste minuttene bruker jeg på å skille drøm fra virkelighet, få overblikk. Jeg sitter fortsatt igjen med kreften. Og redselen.

Tretten kvelder på rad har jeg slukket lyset på soverommet, lagt fra meg mobilen og stilt meg selv det samme spørsmålet. De tretten dagene som har gått siden jeg første gang fikk høre at jeg har kreft, har jeg tvunget til å bli så normale de bare kan. Jeg har reist fra hjemmet mitt i New York og hjem til Stavanger. Fra Stavanger og hjem til Oslo. Vært sammen med familien, gode venner og kollegaer, og drukket hvitvin omtrent hver dag i vanvittig godt lag. Løpt fra den ene gode havnen til den neste. Jeg har omgitt meg med de menneskene jeg liker aller best. Få tårer, lite alenetid. Mye latter og enda flere klemmer. Daglig skriver jeg ned det jeg tenker, ser og opplever. Og hver eneste kveld har jeg altså stilt meg selv ett spørsmål, like før jeg lukker øynene og venter på neste dag. «Er jeg egentlig klar over hva som foregår?»

IMG_6797

Fine dager i Oslo før jeg nå skal Haukeland-debutere. Her med søster Tonje.

 

Alt blir jævlig reelt når innboksene mine fylles opp med rosa hjerter og virtuelle klemmer fra fremmede. Jeg gråter. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er rørt. Jeg har valgt å dele noe av det jeg skriver ned. Kanskje et ubevisst valg. Det føles naturlig for meg å sette ord på ting, og viktig for meg å dele disse ordene, både med mennesker jeg er glad i og med mennesker jeg aldri har møtt. Responsen er overveldende, og for første gang bruker jeg «overveldende» i ordets rette forstand. Jeg blir grepet, preget, glad og rørt. Takknemlig. Gråter for første gang på tretten dager, og fortsetter å smile. Ikke alle de anonyme menneskene på internett er onde.

Frykten er et vagt skall, som av og til beveger seg inn i meg. Jeg forsøker å alltid være på vakt, å alltid vifte den vekk, men noen ganger glipper jeg. Det er greit. Det er lov å være litt redd. Innerst inne i meg, er roen. Den står stødig, nekter å la seg rokke, og jeg lar den gladelig bli. Den forteller meg, hver eneste dag, at det skal gå fint. Og det er vanvittig godt å si det til andre, at det skal gå fint med meg, når jeg føler det så inderlig selv. Jeg håper denne roen blir i meg når jeg denne uken får min Haukeland-debut, der flere fancy maskiner venter og jeg, sammen med legene, skal legge slagplanen.

Tretten kvelder. Ett spørsmål. Alltid det samme svaret. Jeg føler meg frisk, velger å dytte vekk det vonde og tillater meg selv ubegrenset tilgang på helg så lenge det lar seg gjøre. Samtidig er jeg så bevisst på at min tilsynelatende friske kropp er syk. Jeg vet at det kan komme dager der jeg ikke makter. Og at søndag fort blir til mandag. Når det skjer, skal jeg være klar. For jeg er klar over hva som foregår, inni meg og rundt meg, i den grad det er mulig. Men jeg nekter å gå frivillig inn i mandagsmodus. Ukens femte dag er alltid fredag.

noen ganger er det kreft

runde én

«Hvorfor fortalte du det til moren din?» Taxisjåføren snur seg vekk fra de ferske vårsolstrålene, vekk fra den saktegående Manhattan-trafikken og mot meg. Han er fra den pakistanske delen av Punjab-regionen, har bodd i New York i 26 år, og er far til tre. Jeg har bodd i byen i et halvt år, og det har gått omtrent én time siden legen min fortalte meg at det var kreft i svulsten de opererte ut uken i forveien. Du vet, den som i utgangspunktet var «en godartet og helt ufarlig svulst».

Taxisjåføren rister på hodet. Sier at jeg er for ung for kreft, og for gammel til å gråte til mor. Jeg bedyrer at jeg bare gråt litt, og vi blir enige om at jeg, fra nå av, skal møte hva enn det er som kommer med det modigste smilet jeg har. Så langt har det gått overraskende fint. Tårenivået var lavt da jeg snakket med resten av familien, venner og kolleger. Jeg gråt ikke da legen, to dager senere, ringte for å si at, jo da, det var definitivt kreft i den svulsten. Heller ikke da jeg dro alene fra New York til Norge, mot en langt mer usikker fremtid enn jeg noen gang har tenkt at jeg har hatt, fikk tårene trille fritt. Eller da jeg for første gang, etter alle lynnedslagene, fikk kjenne hvor utrolig godt en klem fra de menneskene jeg bryr meg aller mest om gjør.

Jeg gråt ikke, men det betyr ikke at jeg ikke er livredd.

Redd for det som kommer, redd for det jeg ikke vet. Redd for å få svar, redd for ikke å få vite nok og redd for ikke å få stilt alle spørsmålene jeg har skrevet ned i den linjerte journalen jeg kjøpte på bokhandlerforretningen jeg liker så godt, den i Brooklyn, der gulvet knirker hvor enn jeg går og eieren spiller Simeon ten Holt. Aller mest er jeg redd for det som kanskje aldri kommer. Jeg har så mange spørsmål. Noen av dem kan bare tiden besvare, men jeg vet ikke om den vil det.

«Du har kreft», og et filter dekker øynene mine. Alt blir dusere. Gråere. Som om omgivelsene allerede er i ferd med å forsvinne fra meg. Ett skritt tilbake. Legen sier hun er sjokkert. Jeg trodde at en post-op-sjekk var nærmeste synonymt med friskmelding fra høyeste instans, og tenker at beskjeden kom litt overraskende på meg òg. Det er rart hvor fort verden brått virker veldig stor igjen. Vi sitter på legekontoret på Upper East Side. For første gang renner tårene uten at jeg gråter, og jeg skjønner hvor dette opplegget med å klype seg selv i armen kommer fra. Denne uken kom våren til New York, og det nyvaskede vinduet i fjerde etasje tar ikke brodden av de skarpe, varme solstrålene. Jeg har på meg den lyse dongeribuksen med hullete knepartier for første gang i år. Bare t-skjorte under kåpen. En knapp uke i forveien, den dagen jeg opererte svulsten ut, var byen dekket i fuktig korrekturlakk. Feilen var fortsatt der da våren kom, og vinteren tok korrekturlakken med seg.

Skjermbilde 2015-03-12 kl. 16.39.22

Bildet lånt (og armbåndene kan kjøpes) av Kristine Bornø Haukebøe.

Det har gått tre uker siden de amerikanske legene fant en svulst i kroppen min, tretten dager siden de gjorde sitt beste for å fjerne den, én uke siden den uventede kontrabeskjeden dekket hele New York i tidenes kjedeligste Instagram-filter og én dag siden den norske overlegen fortalte meg at amerikanernes kreftteori nå er brutal virkelighet. Da jeg våknet etter operasjonen, én svulst fattigere og én narkoseopplevelse rikere, var svulsten borte. Ingen løy til meg. De visste ikke at det ikke var en ufarlig masse. De visste ikke at den fire centimeter lange svulsten var laget av kreftceller.

Klart jeg skal være positiv. Klart jeg skal være sterk og modig og tøff. Jeg gjør fortsatt mitt beste for å holde løftet jeg ga taxisjåføren, hver dag, samtidig som jeg på ingen måte har gitt meg selv tåreforbud. Jeg legger ikke lokk på noe, reagerer akkurat slik kroppen min vil at jeg skal reagere, men den ser ut til å ha et sterkt ønske om å spare på saltvannet den produserer. Kanskje er det vanskelig å reagere, når du enda ikke helt vet hva du står overfor. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ufrivillig har delt livet mitt med den, denne forhatte fienden jeg aldri visste jeg hadde terget på meg. Heller ei hvor mye av den som fortsatt er der, inni kroppen min. Inni meg. Og jeg nekter å kaste bort tårer som kan være til nytte når jeg har fått flere svar.

Tre tusen tanker kjemper om plass de aldri kan få. Kanskje våkner jeg snart. Kanskje ringer legen meg og sier at det var en feil. At de forvekslet min svulst med en annen sin, at det ikke er noe galt med meg. Jeg sier til meg selv at dette ikke er virkeligheten, ikke min virkelighet, men jeg hører ikke helt etter. Det slørete filteret dekker fortsatt øynene mine. Alle lyder er fortsatt svakere. Noen ganger har Google rett. Noen ganger er det kreft.

Jeg setter store deler av livet mitt på vent, lar mismot og tungsinn slippe sitt slepphendte tak, og går inn i kampmodus. Sammen med fagfolk, familie og venner, skal jeg legge en seiersplan. Jeg skal være meg, nå og alltid, og nekter å la meg redusere. Jeg er så mye mer enn dette. Jeg skal så mye mer enn dette.

«svulst» er et stygt ord

runde én

Du har alltid kreft.

Feber, smerter og blødninger. Hodeverk, svimmelhet og ymse ubehag. Hva det nå enn måtte være. «Kreft», svarer Google, sjelden i tvil. Hadde internett hatt lisens til å drive medisinsk virksomhet, hadde vi alle hatt minst én dødsdom hengende over oss til enhver tid. Denne uken fikk jeg nok en gang beskjed om at jeg sto i fare for å dø. Jeg la igjen et par symptomer i søkefeltet, trykket enter og ble skremt. Enda jeg vet at internett er mer tabloid og dramatisk enn hva noen norsk avis er. Enda jeg vet at det som regel aldri lønner seg å få midlertidige diagnoser via Google.

Det lønnet seg, denne gang.

Forhenværende småhypokondriske perioder og lærdommen av dette – at jeg aldri har vært så syk som jeg har fryktet eller internett så lite subtilt har foreslått – gjør at jeg i dag leser «(du kan ha kreft)», fremfor «DU HAR KREFT!!!». Klokere av ikke fullt så fatal skade. Det internett fortalte meg denne gang, gjorde likevel at jeg bestemte meg for å finne nærmeste og beste lege i New York.

La oss ta en snarvei her, forbi alt av venterom, stygge planter, selvdestruktive tanker og mismot (ikke helt hypokondri-fri, altså): Etter at den nærmeste og beste legen sa «det er definitivt noe galt her», sendte hun meg videre til den nærmeste og beste ultralydundersøkelsen, der jeg så ble henvist til den nærmeste og beste gynekologen. Sistnevnte fortalte meg at de fant en slags svulst ved livmoren min. «En fibroide», sa hun. «En fibroide..?», spurte jeg. Hun forklarte og jeg googlet. Jeg ble ikke klokere.

Tre dager senere, og jeg er fortsatt ikke i stand til å forklare noen hva denne svulsten er, hva den vil eller hvor den kommer fra. Google mener selvsagt at også dette kan ta knekken på meg. Men svulsten er ikke ondartet. Det er ikke kreft. Og den kan ikke plutselig bli kreft, sånn over natten. Alt er en berg-og-dal-bane, og jeg er frisk og syk på samme tid. Utmattet og uheldig. Aller mest takknemlig og lettet. Takknemlig for at jeg har forsikring, for at den delen av det amerikanske helsesystemet jeg har vært innom fungerer så upåklagelig bra – at samtlige leger og helsepersonell jeg er i dialog med er så imøtekommende, informative og profesjonelle. Jeg blir sett og lyttet til, og stort mer ber jeg sjelden om, når jeg er syk. Dessuten har jeg så fine folk rundt meg, enda de er på andre siden av kloden. Venner og familie. Som er tilgjengelige, behjelpelige og har denne uforklarlige beroligende effekten på meg. Og takk og lov for internett! Jeg tror jeg skal begynne å skrive internett med stor «i». Det har fortjent såpass, selv om det er litt for mye kreft der etter min smak.

Moralen? To ting: I likhet med rykter, barn og fulle mennesker, kan du heller ikke tro på alt internett (unnskyld: Internett) forteller deg. Men det kan være noe i det. Uten googlingen, hadde jeg nok ikke visst om svulsten enda. Heller tenkt at «nå må vel alt snart bli bra igjen», et par uker til, kanskje. Jeg vil nødig bruke de samme klisjéene som førti år gamle frognerfruer klistrer ved inngangsdøren og tolvåringer poster på Instagram, men det er ikke alltid helt krisedumt det der «stol på deg selv»- og «lytt til magefølelsen din»-opplegget. Når du føler at noe er feil, er det veldig greit å konsultere fagfolk. Og for all del: Vær forsikret, og sørg for at forsikringen din faktisk forsikrer deg, dersom noe skulle skje. Jeg tror mor hadde blitt en smule oppgitt dersom jeg hadde sendt henne en regning på 10 000 dollar i posten, sånn ut av det blå.

De skal operere den bort, denne svulsten, så snart som mulig, sier de. Litt skummelt, mest fint. Jeg vil gjerne være helt frisk igjen. Jeg liker energioverskuddet mitt, og vil ha det tilbake. Men først må jeg vente. Hjemme, alene. På at informasjon skal sendes i riktig retning, leses og forstås i alle ender. Og så skal det ordne seg. Det ordner seg.

Det var tross alt ikke kreft, denne gang heller.