Bergen er bak meg. Resten er foran meg. Jeg er ferdig, jeg er fri. Jeg skal tilbake til hverdagen, til livet mitt. Likevel: Min åttende og siste uke som kreftpasient på Haukeland har vært treig, seig og til tider uutholdelig.

Jeg har selvinnsikt nok til å skjønne at jeg har vært likedan.

Ofte tenker jeg at det er veldig sant, det med at disse dagene som kommer og går jo er livet. Da denne uken startet, maktet jeg bare ikke forholde meg til dét. Dagene fikk svinne hen, falme vekk, uten egentlig å begynne. Uten å være livet. Nå skal jeg tross alt få det ordentlige livet mitt tilbake, det livet jeg liker og savner, som jeg nesten ikke lenger husker hvordan er. Jeg håper det fortsatt er der når jeg er klar.

Denne uken har tiden gått sakte. Som om fredag stadig ble utsatt eller forhindret i å begynne til normal tid. Vanligvis går ikke ukene så treigt, det er jeg sikker på. Men dette er unntakstilstand, og jeg er urolig og utslitt på samme tid. Likegyldig, nesten, men alt er vesentlig, og jeg henger med.

Jeg har vært kvalm. Sutrete. Negativ. Tenkt at det er nok nå. Lei av maten som serveres på sykehuset, lei av gåturene mellom de mange Haukeland-bygningene, lei av all sykdommen. Bergen mangler oksygen.

En liten gondolvogn tok oss til Ulrikens topp torsdag, tykk tåke stjal all utsikt og jeg tenkte at sommeren kanskje aldri ville starte. Det regner hele tiden i Bergen, også når det er opphold. Et korps stilte seg opp utenfor hovedinngangen til pasienthotellet, spilte tre lange låter. Aller helst ville jeg bare ta nok tabletter til å sove meg gjennom alt. Det var nok.

Til slutt kom den likevel, fredagen. Utsatt, på overtid, kanskje, men den kom. Jeg pakket baggen for siste gang. Dro fra pasienthotellet for siste gang. Fikk min aller siste behandling i Parkbygget. Kjørte fra Haukeland for aller siste gang, tilbake til livet mitt, for første gang på lenge. Alt skal få bli minner og erfaringer nå. Endelig.

BGO-SVG by car, for siste gang på lenge. Med søster & mor.

Jeg er umåtelig takknemlig overfor Haukeland-teamet, bestående av leger, kreftsykepleiere og stråleterapeuter. Disse åtte ukene har på så mange måter vært utfordrende og tunge. De dyktige menneskene rundt meg har gjort alt litt lettere. Fra dag én har jeg kjent meg ivaretatt, i trygge og kompetente hender. Takk!

Eksamen er over, resultatet kommer først til høsten. Enn så lenge skal kropp, sjel og tanker få sommerferie. Jeg skal tilbake til hverdagen, en ny æra, en bedre periode. Enda kampen ikke er over, enda jeg ikke vil bli frisk på årevis, er jeg takknemlig. Kreften har ikke redusert meg, tvert imot. Jeg er så mye mer enn den. Jeg skal så mye mer, og alt begynner nå.