Avstand skaper nærhet og lengsel. Illusjoner ødelegges, nye skapes. Du er bra for meg, for mye for meg, vakrere nå, jeg har savnet deg.

Jeg svetter mellom Gustav Vigelands mennesker. Puster på toppen av byen, forbi hoppbakker og t-banespor. Alltid litt angst for store mengder utilregnelige andre. Jeg våkner av trikken, legger meg til sirener. Så mye støv, så mye støy.

Lukten av syriner er kvalmende. Luften er trang, natten er for fuktig. Hele verden beveger seg fort fremover, jeg forsøker å holde igjen, det går ikke denne gang heller. Du plasserer meg så ofte på sidelinjen, og jeg tenker det samme hver gang. Jeg må forsvinne. Det er nok. Jeg må vekk.

Nødutgangen var der hele tiden, så tydelig skiltet i ettertid. Ett skritt vekk, og lungene fikk enda litt bedre tilgang på oksygen. Jeg la igjen midlertidige spor av karbondioksid verden rundt. Uten å tenke på deg. Før jeg begynte med det, først ukentlig, deretter hver eneste dag, og du sluttet å gi meg pusterom, sluttet å la meg glemme deg.

Jeg kommer til å forlate deg igjen. Du er best i doser, og jeg trenger alltid påfyll, men verden rundt oss er forlokkende og jeg er kronisk fristet. Jeg forlater deg, men kommer alltid igjen.

Oslo. Jeg tror jeg har svaret nå.

Jeg tror du er hjemme.