Dagene forsvinner så raskt. De rekker så vidt å starte, før de er fortid, de også. Jeg har vært i Bergen i fem dager. Fem stråleøkter er strøket av skjemaet som henger ved sengen min. Både cellegift og en annen persons blod har strømmet gjennom årene mine denne uken. Én av de planlagte syv ukene er over. Seks igjen.
Motivert? Selvsagt. Kanskje mer motivert enn jeg noen gang har vært. Men også kvalm. Sliten. Trett. Hodet mitt og kroppen min samarbeider så himla dårlig. Jeg leter etter løsningen. Håper den er der. Jeg vil så mye, listene er lange. Alt hadde fungert så mye bedre om jeg bare fikk fortsette å være meg selv. Det skal gå uansett. Det handler om å være løsningsorientert, selvdisiplinert og strukturert, tror jeg. Det får jeg til.
Min første permisjon fra Haukeland, og jeg velger å bli i Bergen. Noe annet ville vært urettferdig fra min side. Jeg har alltid tenkt at byen er vakker, alltid hatt det fint her, og vil gjerne at det gode skal forbli. Det er tross alt ikke Bergen sin skyld at jeg er syk. På andre siden av det triste vinduet jeg har foran meg, er det sol og plussgrader. Det er der jeg helst vil være. Det er der jeg skal.
Med meg til Bergen og Haukeland, har jeg mor. Takk og lov.
Her er den vonde virkeligheten fanget i samme rom som forhåpninger, drømmer og smårusten naivitet. Noen ganger verker det. Jeg forsøker daglig å balansere det. Det er døden og livet, hele tiden, og jeg må forholde meg til det. Alle tankene, alle menneskene, dette stedet. Pasienthotellet pynter seg ikke daglig med motivasjon og glede. Det er stort sett mismot, gråtoner og likegyldighet her.
Av og til tenker jeg at jeg er feilplassert. At dette er et gamlehjem, eller en fengselscelle malt i en kvalmefremkallende gulfarge. Et sted jeg egentlig ikke skal være. Et eksperiment jeg hadde trukket meg fra før det begynte, hadde jeg bare hatt et valg. Jeg får ikke lenger ta alle valgene mine selv.
Seks uker. En hel vår går. Ett skritt av gangen, alt skjer i perioder. Vi finner alle vår oppskrift, det som fungerer for oss, mens vi venter på livet og drømmer oss tilbake til fortiden. Jeg holder meg unna kvernen, slår meg vrang idet tungsinnet forsøker å dra meg den veien. En evig drakamp. Jeg vet jeg har overtaket.
Thea Steen 
Hei Thea 😉
Den som ikke har møtt motgang, kjenner ikke sin egen styrke.
(B. Jonson)
Been there…
Du viser allerede nødvendig innsikt og fordypning i din egen selvpleie samt kroppens gang.
Klem Stein A. 🙂
Alt godt ønskes deg i kampen mot dette kreftspøkelset.Kloke ord, modne tanker , kampvilje – det har nok møtt sin «overkvinne».
Tusen takk, Lena, for gode ord!
Alt godt!
-T
Hei Thea.
Koz til deg. Onkel Mor’n følger. Du vet dagene og uvissheten kan være drepende….men du skal vite at eller tenke på det som kunne vært verre. Klem
Har ikke så mye si, men følger bloggen din og kan ikke si anna enn stå på, sterkt å lese! Lykke til 🙂
Det holder lenge for meg, Ole Kristian – jeg setter pris på det. Tusen takk!
-T
Jeg skal bare først informere om at jeg ikke har eller har hatt kreft, ergo jeg vet ikke hva du går igjennom, eller late som jeg vet hvilke følelser du har. Det jeg derimot kan, er kanskje å sette meg inn i hvordan man plutselig ser livet annerledes, hvordan plutselig ting som man aldri burde/skulle/trengt å tenke på, nå er en del av hverdagen.
Jeg må smile litt når jeg sier det, men tidligere var min største drøm, en av mange, å vinne i lotto. Det som skulle forandre livet mitt, gjorde at jeg i dag ser hver dag, hvor jeg kan sove godt, våkne opp uthvilt, fri til å gjøre de ting jeg vil når og om jeg vil, som en førstepremie.
Det verste var ikke å vite, men uvissheten. Den manifestet seg nesten som en fysisk «ting», den ble mer og mer synlig, krevde mer og mer, og forlangte til slutt all min oppmerksomhet, det føltes som et overgrep inni livet mitt, i mangel av et annet ord.
I mitt tilfelle hadde jeg få eller ingen å dele ting med, det gjorde kanskje det verre. Det gjorde nok at reisen føltes ekstra ensom, for det er nettopp det det er.. Som utallige pionerer før , etter oss, og kommende, er det en, på vei til «Ukjent farvann».
Lik de første oppdagelsesreisende , var jeg redd, ensom, bekymret meg til stadig over hvor jeg skulle ende. Det er når natten er på sitt mørkeste , at stjernene skinner på sitt klareste. Lik linje som meg, som «dem», så er jeg sikker på du vil også finne dine stjerner, du har de rundt deg, og du vil finne nye.. som vil guide deg trygt i land.
Aldri har jeg nytt et glass vann bedre, luktet naturen vakrere, sett verden mer åpen, elsket mennesker mer.
Kjære Christoffer,
Takk for kommentaren din. Mye av det du skriver kan jeg godt kjenne meg igjen i. Og takk for fine ord!
Jeg ønsker deg alt det beste.
-T
Hei Thea!
Jeg begynte å føle deg på bloggen din en stund tilbake. Jeg var akkurat kommet hjem fra New York, og savnet byen så utrolig masse. Da fant jeg bloggen din, som levde drømmen min om å bo i New York, og jeg levde meg inn i ordene dine. Og så kom innlegget om at du var blitt syk, og jeg ble utrolig trist. Jeg har aldri hatt kreft og aldri vært alvorlig syk, og jeg håper jeg aldri opplever det. Men jeg ble trist på dine vegne. Ingen, spesielt ingen så ung, skal måtte gå igjenom dette. Du virker som en sterk og ærlig person, og jeg tror virkelig du klarer deg gjennom dette. Det er lov til å føle seg trist og sint, men vær sterk. Prøv å tenk positivt, men samtidig del tankene dine med oss, de dumme og de gode. Jeg leser va du skriver, og tenker på deg og håper virkelig du blir frisk igjen. At du kan dra tilbake til New York, om det er det du fortsatt drømmer om. Jeg ville bare si: Takk for at du deler tankene dine med oss.
Guro!
Det betyr mye at du legger igjen denne kommentaren. Takk!
Jeg vil fortsette å dele fremover. Gode dager, og de litt mindre gode. Jeg er glad for å høre at du setter pris på det, og takker for gode tanker.
Ønsker deg alt godt!
-T
Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg vet hvordan jeg hadde det.
Jeg husker at jeg etter operasjonen lå i sengen på sykehuset og tenkte «Hvis det skulle være noe mer, kommer jeg aldri til å orke det!». Jeg husker jeg gikk rundt i byen og ikke visste hvor jeg skulle gå. Jeg ville ikke hjem, der var alle tankene og følelsene. Tre uker senere fikk jeg vite at jeg måtte få cellegift. Taxol og Cistaplin. Jeg husker kirurgen prøvde å love meg at vi kunne forhindre at håret var av, og at sykepleieren sa jeg kom til å miste det. Jeg husker jeg følte meg helt feilplassert blant alle de gamle damene. Det gjør jeg fortsatt når jeg er på kontroll. Føler alle tror jeg venter på mora mi, helt til navnet mitt blir lest opp av sykepleieren. Føler alle lurer på hva jeg har gjort som klarte å få kreft som 22 åring. Det suger, rett og slett. Men jeg ble frisk. Det ser i hvertfall sånn ut, selv om jeg gruer meg til hver kontroll. Jeg er redd for at de skal finne noe, og det gjør helt jævlig vondt. Hver eneste muskel der nede stritter i mot, uansett hvor flink kirurgen er.
Jeg håper du blir frisk, sånn som meg. Du har en helt jævlig tid foran deg. Det kan jeg love. Men når man tror man ikke orker mer, så har man faktisk mer å gå på. Og det er lov å få et nervøst sammenbrudd! Og føle at alle som vil deg vel er for tett noen ganger. Lykke til ❤
Kjære medpasient!
Først og viktigst: Det er så godt å høre at du nærmer deg seierspallen! Jeg forstår at du gjerne vil ha det hengende over deg, en stund iallfall, men jeg håper at redsel og frykt en dag løsner grepet. Og takk for gode ord. Det varmer!
Jeg ønsker deg det beste fremover.
-T
Hei.
Jeg var der du er nå.
I august startet jeg. 8 uker, 6 dager i uka. Cisplatin hver tirsdag, kroppen min taklet bare 3 kurer. 18 blodoverføringer og 5 blodplater. 7 brachyterapi.
Nå er jeg 28 år, og har endelig fått kontroll på hormonene igjen, så hetetoktene er borte.
Jeg var livredd, forvirret, og følte meg skikkelig utenfor fordi jeg var så mye yngre enn de andre.
Det er naturlig å føle på frykten. Men du er ikke alene.
Når kvalmen herjer, et godt tips, gulrotjuice med ingefær. Det var meeeeget populært på Radiumen :).
Hei, Lykketroll!
Først av alt: Jeg håper at den tøffe behandlingen har gitt resultater, at du er litt nærmere friskmeldt-status hver eneste dag.
Klart dette er en tøff periode, klart jeg kjenner på frykten, men som du sier: Jeg er ikke alene. Og det betyr omtrent alt. Venner, familie, kollegaer – og alle dere fine fremmede som daglig sender meg oppmuntrende ord. Det varmer, virkelig!
Takk!
-T
Hei,
Et tøft hinder har rammet deg i en av livets fineste faser der du blomstrer som mest. Slik jeg ser deg er du en sterk og vakker plante som vil fortrenge og rense bort den sykdom som har kommet inn i en av dine røtter. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at du snarest blir frisk og kan fortsette reisen din i livet.
Takk, Ketil – jeg setter pris på ordene dine!
Alt godt!
-T
Sender de beste tanker til deg, Thea. Tusen takk for at du deler dine tanker, dette fikser du!
Hjertelig takk! Det varmer.
– T
Historien din tar meg rett tilbake 31 år, til den gangen jeg var 26 og tilbrakte en tid av livet på Radiumhospitalet pga livmorhalskreft, blant gamle kvinner, hvorav noen dukket opp i lokalavisen via dødsannonser. Jeg var ung og tok sykdommen, undersøkelsene og behandlingen på strak arm, og gikk ut i livet på nytt, og jeg har nytt livet, med noen arr. Vel, det jeg egentlig ville si deg er bare at jeg er her fortsatt, og fortsatt midt i livet! Det var noen tøffe behandlinger i 1984, sterke stråler, men det var også møter med fantastiske mennesker, og jeg er glad i Radiumhospitalet som reddet livet mitt. Den gangen fikk vi servert vin og konjakk hver søndag på avdelingen, det var hyggelig når vi møttes etter permisjoner å dele vin og en pizza. Ja,ja, jeg får jo en reaksjon når jeg leser bloggen din, du er like ung som jeg var, jeg ønsker deg av hele mitt hjerte et veldig godt liv videre!
Hei, Sølvi!
Tusen takk for kommentaren din. Det gjør virkelig godt å høre at det står fint til med deg i dag, og at du – tross alt – synes behandlingsperioden var grei. Jeg sender deg gode tanker.
-T
Hei! Leit å høre om sjukdommen som har ramma deg. Det er ikkje lett å bli sjuk når en er ung og går frå heilt frisk og glad til innlagt på sjukehus. Har vore der sjølv, då eg var 23 år og var midt i journalist-studiet… Det hjalp meg å tenke at det var en tøff periode eg måtte gjennom, og lyspunkt var venner og familie som kom på besøk og viste at dei brydde seg. Alt i alt blei eg sterkare som person etterpå. Det blir bedre! Ønsker deg alt godt! 🙂
Hei, Astrid Therese!
Tusen takk for at du valgte å legge igjen en melding her. Jeg setter sånn pris på gode ord. Og gode ord er det – kanskje de beste – å få høre at du ser på det som en erfaring nå, at det til og med har gjort deg sterkere. Jeg gleder meg til å være der du er nå!
Alt godt fra meg.