Sjette januar: Jeg skal bli skalla. Helt sant, denne gang. Jeg visste det før jeg spurte, altså. Hadde allerede sagt det høyt, både til andre og til meg selv. Men først idet legen svarte bekreftende på mitt spørsmål om jeg kom til å miste håret denne gang, ble det ekte. Ingen utvei. Som om håret falt av, der. Så enkelt som;
«Kommer jeg til å miste håret?»
«Ja».
Så; alvorlige blikk, og et gjemmested forsvinner. De stryker meg på ryggen, tørker tause tårer vekk, smiler til meg – halve smil fra skeive hoder. Tre timer senere er jeg i sykehusets toppetasje, sittende i en stol foran et digert speil, utallige esker rundt meg. Hår. Parykker i de fleste tenkelige former og farger, men ingenting til meg. Alt jeg prøver, kjennes uekte og ukomfortabelt. Det er så overveldende alt dette, jeg har det ikke godt. En kreftsvulst i bekkenet og en diger klump i magen.
Satans cellegift.
Åttende januar: Det skjer så fort, jeg er fratatt all nødvendig tenketid, rekker ikke, alt må skje nå. Det er bare et par dager siden den endelige beskjeden om tilbakefall kom. Nå begynner behandlingen. Det er cellegift, to typer: Carboplatin og Taxol, samt Avastin, en supplerende kur som angriper kreftcellene på en annen måte.
Sterke smerter og massive mengder morfin har gjort meg omtåket flere dager i forveien, jeg rekker såvidt lese hva som skal inn i meg før giften kobles til og glir gjennom kanylen, inn i årene. Smertefritt, her og nå, men denne gang vet jeg hva jeg har i vente.
Jeg vet at regningen kommer.
Ellevte januar: Omsider blir jeg altså utskrevet fra Radiumhospitalet, etter det som kjennes som en evighet, men i virkeligheten er én uke. Ferdig med venefloner, eplejuice fra sykehusglass og utvaskede nattrøyer. Adieu!
Vi drar rett til en parykksalong på Frogner, mor, Tonje og jeg. Venter i kø, det er travelt, jeg er altså ikke alene om å miste håret. Den første parykken jeg prøver, er den jeg ender opp med å kjøpe. Jeg kan ikke engang huske om jeg prøvde på flere enn den. Den er ikke en replika av det som har vært mitt hår, men ikke så altfor langt unna en tro kopi, heller. Og ingen billig kopi: ti tusen! Likevel har jeg sjelden dratt kortet så lett med et femsifret beløp på skjermen.
For all del, ikke redusér dette til en forfengelighetsgreie.
Dette handler ikke (utelukkende) om det ytre, om å ta seg bra ut og score utseendepoeng hos alle andre. Det er mitt gjemmested som er borte; denne gang kan jeg ikke gjemme vekk følelser og kvalmebølger bak lange, lyse lokker og forlengede øyevipper. Jeg får ikke engang være meg, lengre.
HÅRKJÆR: Bob & extensions, brunt & blondt, krøller & rett. Jeg elsker håret mitt!
Tjueførste januar: Jeg drar fingrene gjennom håret. Det meste blir igjen. Men så er det annerledes denne gang. Gjør det vondt? Litt ømt og ubehagelig, kanskje? Igjen; fingre møter hårstrå, som om jeg møter en slags motstand jeg ikke helt forstår. Flere hårstrå lar seg rive med, vekk fra hodebunnen. Det begynner altså nå. Tretten dager etter første kur.
Tjuesjette januar: Hår overalt. Det drysser, ligger der – på puten, skuldrene, vasken, sofaen, baderomsgulvet. Jeg ser i speilet, og er fortsett meg, også der. Kanskje er det på innsiden endringen er størst så langt, for her har jeg allerede mistet håret. Jeg sørger, er sinna og såret her.
Denne kvelden setter jeg meg på gulvet. I sofaen like bak meg er Tonje, med en saks. Femten centimeter dødsdømt, hår rett av. Det er alt jeg kan ofre, men kanskje blir det litt lettere nå.
Tjueåttende januar: Hodebunnen blir stadig mer synlig, den kratig reduserte hårmanken skjuler den ikke særlig godt nå. Det er dødt, allerede. Samler seg i klumper, legger store begrensninger for hvilke frisyrer jeg får ha. Eller ikke ha. Det er om å gjøre å dekke til hodebunnen, ikke se skalla ut. Helt enda.
Det er én uke siden jeg begynte å miste hår, eller; miste langt mer hår enn det et menneske gjennomsnittlig mister daglig. I morgen skal mer gift inn i meg, kur to av seks. Jeg regner ikke med at håret mitt overlever uken.
Greit nok.
Enda jeg mener det mest rettferdige ville vært at jeg fikk beholde håret også denne runden, er det lite jeg kan gjøre med det. Det kommer jo tilbake. Og ja, det er bare midlertidig. Men jeg vil savne det, det innrømmer jeg. Noen ganger er det i orden å være litt hårsår.
Thea Steen 
Fantastisk og ydmykt av deg å invitere oss inn i den mest sårbare tiden av ditt liv! Du får oss ned på jorden og ikke minst reflektere over hva som er viktig i livet… Livet er her og nå! Ikke design/utseende/vekt/ ingen vet hva morgendagen bringer.
Jeg har fått en ny heltinne… Jeg heier så fælt på deg ‼️‼️👍
💞💞 lykke til og aldri gi opp 💞💞 hår eller ikke – det er styrken din som leder veien videre så dette går bra💞💞
Hei!
Kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg «ligger» to dager foran deg med samme kur. Dagene er også talte for mitt hår. En rar følelse… Vi må stå på, dette skal vi klare:-) Lykke til med kur i dag:-)
En billig klisjé, Thea, men nå får du sette deg hårete mål. Du har så mye styrke i deg, du formidler så levende tanker og det som skjer. Du er en skikkelig tøffing. Jeg beundrer deg.
Been there! Ja det er midlertidig og det kommer tilbake, men det er absolutt ikke greit eller gøy.. Du har veldig lov til å være hårsår! Du er veldig sterk, lykke til og stå på!! Og takk for at du deler.
Du er så flink, tenk og ja evnen til og formidle så godt oppi alt det du går gjennom. Heie på deg og igjen varme heiarop og goe tankar sendes din vei.
Kjære vakre deg. Jeg kjenner ikke deg, du kjenner ikke meg. Allikevel følte jeg et stort behov for å legge igjen noen ord. Du har min dypeste medfølelse, og jeg heier på deg. Hold ut og stå på! Det er kanskje lett for meg å si, som står på sidelinjen, men jeg krysser fingrene og sender deg alt jeg har av gode og positive tanker ❤
Tusen takk for alt du deler med oss! Jeg bøyer meg i støvet av beundring for det utrulige pågangsmotet ditt og styrken din.
Sender en styrkeklem til deg 🙂 Lykke til Thea.
Hei Thea…Jeg har ikke ord….du er bare fantastisk…..mange har mye å lære av deg…❤️
Du er så modig Thea, og flink til å dele!! Håret kommer tilbake, bare hold ut litt til 😉 Jeg heier på deg!
Klem fra Bergen
Thea, dette gikk jeg også gjennom, dette var grunnen til at jeg forsvant fra klassen på NKF i Stvg.
Det er hardt, det er en prøvelse uten like, men jeg har troen på at dette kommer du gjennom. Du er en sterk person, du har familien din, og du får luftet ut tanker på en blogg flere og flere følger.
Jeg kan bare si det alle andre sier, STÅ PÅ!
Jeg ble frisk, hadde remisjon tre ganger, men altså, nå er jeg frisk fra kreft.
Ønsker deg alt det beste her i livet.
Hei Thea!
Jeg vet dette er tøft, men du vil klare det. Det har du vist! Du skriver som det skulle være meg. Du har så rett, det skjer så fort at du rekker ikke tenke! Og ja, vondt var det da det begynte å falle av. Jeg mistet rett før kur 2/6. Og jeg følte/føler at det ikke er meg. Og det har vært det verste. Du har helt rett. En del av kvinnen forsvant. Men vi må tenke det vokser ut igjen😊selv om det kunne irritere så inmari da de sa det! Vi vet jo det. Men det er lov å være hårsår! Det er faktisk viktig!
Du klarer det!
Hilsen Taina
Du skriver så utrolig bra! Det er som jeg er inni hodet ditt og føler det du føler, men samtidig kan jeg ikke sette meg inn i det. Er nok tøft å gå igjennom det, men du vender deg forhåpentligvis til det snart. God bedring, jeg heier på deg!
Heier på deg! Synes uendelig synd på deg. Dette klarer du.
Blir imponert over formidlingsevnen, som til tross for alt er så til de grader til stede.
Fortvilelsen, frustrasjonen og smertene er til å ta og føle på.
Likeledes er troen, styrken og håpet om at dette skal gå bra, virkelig til stede !
Man blir berørt av å lese.
Glad for å kunne bivåne din kamp. Lei meg for at du høyst ufrivillig må gjennom dette. Stå på !!
Tusen takk for at du deler dette, og på en slik fantastisk måte! Din unike evne til formidling, skaper refleksjon, og mulighet til å komme i kontakt med det som virkelig betyr noe. Hold ut, fortsett å kjempe! Mange varme tanker sendes din vei.
Vakre fine du !
Sender masse gode tanker til deg i en vanskelig periode . Jeg er frisør å har fulgt flere av kundene mine i kreftsykdom . Jeg har grått sammen med de mår jeg tar frem barbermaskinen for å barbere de siste områdene som er igjen av hår . Du kan se frem til at nytt kommer ut ! Å det ganske fort ! Det blir tykkere , sunnere , finere ! Noen får faktisk krøller ! I mellomtiden kan du smøre hodebunn med deilig fuktighetskrem med masse næring , pleie den med kjærlighet og omsorg .Hodebunn vil elske det ! Om du ikke alltid ønsker å bruke parykk (du går økonomisk støtte for parykk eller annet hodeplagg ) så e det en fin tid nå på vinteren med masse flotte luer ! Inne kan du gi hodebunn luft ,næring og omsorg . Ønsker deg gode dager fremover ! Gi kropp og sjel den vil ha ! Vår snart på vei og lysere tider . Klem fra Anita
Lykke til!! Heier på deg! 🙂
Rett i hjerterota❤
Stå på, Thea!
vær så snill å hold deg unna dyreprodukter, og spis så mye rå frukt og grønnsaker osv som du kan! du klarer dette💞
vær så snill å hold deg lagt unna dyreprodukter, og spis så mye rå frukt, grønnsaker, osv som du kan! heier masse på deg💞💞
Selvfølgelig har du lov til å være litt (hår)sår. Stå på videre, vi er mange som heier på deg
Fuck canser!
Som å sveve ute i spacen uten landingsplass. Ensomt selv om en har folk rundt seg.
Ønsker at du lander snart .
Og det med håret, noen sier det er jo småting iforhold til det å bli frisk. Men folk må ha prøvd det før en uttaler seg. Det blir så tydelig så inni granskauen synlig. Jeg synes de parykkene man får dekket er så kipe som en hette. Skjønner du dro kortet og kjøpte det som funket for deg.
Ønsker deg alt alt godt.
Har fulgt deg lenge. Bor i Bergen og fikk med meg oppholdet ditt på Haukeland. Ble så innmari lei meg da du fikk tilbakefall .
Varm hilsen fra en
Medvandrer 🌻🌻🌻🌻🌻
Jeg berøres like sterkt av innleggene dine hver gang. Og heier noe kolossalt.
Vet du hva- jeg synes at det å miste håret var det verste.
Og om det føles sånn for deg også, så har du gjort unna det nå!
Tenk- da har du lagt det verste bak deg..!
Så nå går det bare bortover- og så oppover..
Stor klem!
Hvordan har du det? Hår, noen ganger vanvittig irriterede (hår i maten/hår i svømmebasseng) men når det blir borte… Dypt savnet. Tipper du rocker parykken, og når håret begynner å vokse ut igjen blir du garantert smukk med en tøff frisyre.
Varme og gode tanker til deg som tør å være deg selv. Hår eller ikke, det er du som gjør deg til DEG! Og du er en fighter. Og en vakker en! Elanor Rooseveldt sa at «Den eneste som kan få deg til å føle deg mindre er deg selv, hvis du tillater det». Husk på det.
Det er et møte med en tøff virkelighet som man ikke kan verken legge til side eller forsøke å fortrenge.
Jeg har vært der, et par uker etter første cellegiftkur så begynte mitt lange lyse hår og falle av. Jeg tviholdt
på min lange hestehale, men stadig større mengder av den falt av. Til slutt tok mannen min barbermaskinen
og klipte det helt kort. Så ble jeg skallet, øyevipper og bryn ble borte også.
Jeg husker turen opp i øverste etasje, og frisørsalongen som har et rikt utvalg av parykker i alle farger og
fasonger. Jeg synes heller ikke noe passet til meg, men jeg fikk nå kjøpt en som jeg kunne ha tilgjengelig til
å bruke. Jeg synes faktisk at det var mest greit å gå skallet. Parykken var fryktelig ubehagelig, og jeg opplevde
den som varm og klam å gå med, og jeg kan telle på en hånd de gangene jeg brukte den. På sommeren brukte
jeg mye heller en kul caps eller solhatt i strå, som var deilig og svalt.
Hei. Jeg kjenner deg ikke Thea Steen og kom over bloggen din sånn helt tilfeldig. Alt du skriver, treffer dypt i hjerterota! Du opplever alt det jeg er redd for å oppleve.. Du er så sterk og modig og jeg håper jeg får møtt deg en dag, en gang.., bare for å gi deg en klem 💙 Jeg sliter med alopecia og forstår godt hår-problematikken. Håret ditt er en del av deg og det gjør deg ikke forfengelig at du freaker ut og kjøper parykk. -Hvem ville ikke gjort det? Ser at det er mange mange som heier på deg og jeg joiner resten av heiagjengen din!