Det er kanskje det flyktigste begrepet jeg kjenner til, men også det fineste. Frihet. Å være fri. Falle, eller sveve, egentlig. Uten motstand, uten hindre. Det er lite som er konstant i livet – altfor lite, tenker jeg iblant – og heller ikke friheten er en evigvarende tilstand.

Da jeg var åtte, var frihet omtrent alt jeg kjente til. Det til tross for at begrensningene var uendelige, og valgene som ble tatt for meg omtrent like mange. Det gjorde ingenting. Sykkelturer i et stadig grønnere nabolag, bær- og blomsterplukking på skoleveien, ti plussgrader og stilongsfrie dager veide opp for det.

Seksten år, og stadig friere. Stadig større behov for å hoppe, falle, aller helst lande behagelig. Vi gjemte ølflasker i busker, øvde oss på sigarettrøyking under garasjetak og bare vestlandsregnet forstyrret oss. Vi var ute hele natten, og spilte håndball dagen derpå, med beina fulle av små, blå vitner om det som skulle bli en tenårings noe vagere minner for livet. Vi var så frie. Vi skulle bare ha visst det, den gang, da alt likevel føltes så vanskelig, og vi brukte tiden vår på å gjøre opprør mot alle reglene som aldri var våre.

Jeg forstår det i dag. Jeg liker iallfall å tro at jeg skjønner. Tenker at alt handler om balansegang, og at jeg stadig er på leit. En evig bilateral jakt. For jeg velger tross alt å tro at vi ser etter hverandre, at friheten gjerne vil finne meg òg. Jeg tenker at jeg i det minste vet å sette pris på den nå, frihetsfølelsen, når den finner meg og jeg finner den. Som i helgen som var. Den første på lenge der jeg fikk være meg igjen.

Aller mest frisk, borte fra sykdommen som jeg helt bevisst glemte på Haukeland før jeg tok bussen til Bergen sentrum denne lørdagen. Post-cellegift-kvalmen, som så langt hadde nektet å forlate kroppen min, var på vei bort. Det var en av de sjeldnere dagene der byen badet i solens varmestråler: Grønn smoothie på en benk ved Lille Lungegårdsvannet. En dårlig skjult perle av en kafé på Engen, utendørs, med vin på bordet og så mye latter rundt det. Den fantastisk flotte leiligheten på fredelige Måseskjæret, frisk havlukt og vårsol i fjeset. Mer latter, mer vin. Og nydelige toner fra talentfulle Josefin Winther, som spilte fra sitt ferske album, «Flowers» – min melodiske avhengighet disse dager. Sånne ting gjør så unektelig godt.

Best av alt? Så mange fine mennesker på én og samme dag, så vanvittig godt lag. Og vin. Mye vin, hvor enn absurd det høres ut. For det er overhodet ikke gitt at min allerede så stråle- og cellegift-pregede, kreftsyke kropp vil ta imot alkohol like naivt og selvfølgelig som det den tidligere har gjort. Lørdag var det min beste medisin. For hvert glass, hver slurk, ble jeg litt mer meg. Den utgaven jeg kjenner best. Bekymringsløs og tilfreds, fri fra sorg og kreft. Det kjentes så ubeskrivelig godt å være i ubalansert balanse igjen. Kanskje er dette virkelighetsflukt, og ikke frihet. At jeg flykter, men ikke er fri. Kanskje har akkurat dét like lite å si som jeg tenker at det bør ha.

Frihetsbegrepet har utvilsomt endret seg radikalt i løpet av mine tjuefem år. Når jeg nå bruker klisjéer på daglig basis, fordi jeg faktisk kjemper mitt livs viktigste kamp, fordi jeg faktisk befinner meg i et nærmest kronisk motbakkeløp, er følelsen av å være fri verdt så mye mer enn jeg noen gang trodde var mulig. Jeg skal aldri slutte å jakte på den. Jeg vil aldri slutte å absorbere den i høyeste grad, når jeg først finner den. For jeg finner den, alltid, til slutt. Og jeg ser allerede frem til å være ett med den igjen – med eller uten vin.