jeg angrer ikke

tanker

Jeg angrer ikke på at jeg flyttet til Oslo. Det skjedde litt for spontant sammenliknet med mine preferanser, og jeg hadde egentlig aldri likt den byen. Dessuten hadde jeg bare vært der tre ganger, og det hadde vært så umenneskelig kaldt og stort hver gang. Men jeg var aldri i tvil om hva jeg skulle svare da Dagbladet ringte en septemberdag i 2011, og lurte på om jeg hadde mulighet til å prøve meg i kulturavdelingen et par måneder – med foretrukket oppstart omtrent tre dager frem i tid. Tre år og én måned senere flyttet jeg fra Oslo og Dagbladet med vemod. Klump i halsen siste arbeidsdag, full av tanker og følelser på flyet til Stavanger. Nå er det i fine, stygge, fredelige, kaotiske, kalde, ensomme, støyete, vakre Oslo jeg føler meg mest hjemme. Jeg har fått venner for livet i den byen. Blitt voksen der. Lært å bo sammen med mennesker jeg ikke kjenner, ta hensyn til mennesker jeg egentlig ikke bryr meg,om, blitt økonomisk ansvarlig, noenlunde uavhengig og kjøpt både min første og andre vinterjakke for penger jeg selv har tjent. Jeg har opplevd ting på godt og vondt – få av dem er hendelser jeg helst ville vært foruten. Mest sannsynlig har jeg hatt den beste mulige starten på arbeidslivet, og helt sikkert er det at jeg har hatt de flinkeste og fineste kollegaene jeg kunne fått. Jeg har til og med fått til å vaske klær uten å ødelegge noe, flere ganger. Nei, jeg har aldri angret på at jeg flyttet til Oslo.

Jeg angrer ikke på at jeg forlot Oslo. En tåre, kanskje tre, på flyet til Stavanger. Jeg innrømmer det. Men ikke fordi det føltes feil. Jeg har ofte kjent at en avgjørelse er helt riktig, men at det likevel er en så stor avgjørelse – som setter såpass mange følelser i sving – at jeg til forveksling kan både virke og føle meg trist. Sånn var det å flytte fra Oslo. Jeg dro fra et liv jeg hadde brukt tre år på å bygge opp, en hverdag som akkurat hadde begynt å for alvor falle på plass, og en tilværelse jeg oppriktig likte – for første gang på ganske lenge. Men jeg gjorde det med visshet om at det kunne bli enda bedre, trygg på valget jeg hadde tatt, overbevist om at timingen var fin og magefølelsen til å stole på. Jeg dro for å gjøre noe jeg hadde drømt om siden jeg var elleve år og listet meg ned i kjellerstuen for å se «Sex og singelliv»: Bo i New York. Jeg vet ikke om jeg kommer tilbake til Oslo, sånt noe er vanskelig å vite, men jeg vet at jeg er glad i den byen, og at jeg på ingen måte ser på livet mitt der som avsluttet.

Jeg angrer ikke på at jeg dumpet deg. «Deg» er det mange av: Du som utnyttet naiviteten min da jeg selv var for ung til å ville forstå det. Du som ville leve «et trygt og godt liv i Stavanger» sammen med meg fordi jeg «ikke hadde planer eller ambisjoner om å gjøre noe annet enn å være med deg». Du som bare var sammen med meg når du bedro en annen, og som alltid løy til meg om det livet som egentlig var ditt – det du faktisk levde. Du som var så voksen og velartikulert på MSN-chatten, men som i virkeligheten var like introvert som meg, og langt mindre oppegående enn du utga deg for å være. Du som på avstand så ut som en ridder i skinnende rustning, men som viste seg å være en dust surret inn i aluminiumsfolie. Du som en gang var min bestevenn, som jeg ga en sjanse fordi du maste deg til det, og som sviktet meg da jeg først lot deg. Du som kysset meg bak annekset i barnehagen, men nektet blankt for det da jeg fortalte det til de voksne, og anklaget meg for det samme i stedet. Du som kom med kjærlighetserklæringer fordekt som fylleprat, men aldri kunne stå for det når blodet ditt var rent. Du som aldri hadde troen på meg, aldri støttet valgene jeg tok og drømmene jeg hadde. Du som forgiftet noe som kunne blitt fint med løgn. Jeg angrer ikke på at alt dette er fortid nå. Men jeg angrer heller ikke på at det en gang var nåtid.

Jeg angrer ikke på at jeg tilga deg. Du som brøt tilliten min, og gjorde meg til en enda mer lukket person enn strengt tatt nødvendig. Brent barn er dårligere lekekamerat, og særlig sammen med den som en gang hadde en lighter i den ene hånden og tennvæske i den andre. Det gjorde vondt, og såret er fortsatt der, men det gror fordi jeg tilga deg. Det gror fordi du aldri ga opp jakten på tilgivelsen min, fordi du ba om en ny sjanse, beviste at du fortjente den, og fortsatt gjør det den dag i dag. Det er vondt å verke, slitsomt å være sur, og selv om vi ikke vil bli som før, er det forferdelig fint at ting kan forandre seg. Jeg har uansett aldri hatt særlig til overs for sjeler uten sår, men jeg er redd jeg kommer til å angre om jeg viser deg de nye jeg har fått. Vi trenger ikke være som før. Vi kan bare være sånn vi er nå, du og jeg.

Jeg angrer ikke på at jeg bestemte meg for å gjennomføre, da jeg aller helst ville snu. De fleste gangene jeg har tatt en avgjørelse som jeg visste ville få en stor effekt på mitt liv, eller menneskene rundt meg, har jeg vært full av jantelovstemmer som sa at jeg ikke var flink nok, at jeg ikke kom til å klare det. Med tiden har jeg blitt flinkere til å overse det. Jeg tror det er dét som er å bli voksen. Men jeg kjenner fortsatt noen ganger, når jeg skal gjøre noe jeg ikke tidligere har gjort eller bestemme meg for noe som vil få store konsekvenser, at jeg har mest lyst til å snu. La være. Heller bare være trygg og stå helt i ro. Og da tenker jeg på de mange gangene jeg har gjennomført, hvor fint det har vært – både mestringsfølelsen av å ta avgjørelsen som føles så riktig og resultatet av det. Jeg kom meg jo gjennom den første dagen på ny arbeidsplass, det var ingen der som sa at jeg ikke var flink nok, eller lo av meg. Jeg overlevde å flytte til en ny by, og både få nye venner og å holde på de jeg har. Og den første Tinder-daten jeg var på, som jeg ville droppe fordi jeg var overbevist om at enten ville bli klein eller livsfarlig, var kanskje ikke med min fremtidige eks-mann, men han prøvde hverken å drepe meg med hendene sine eller med samtaleemnene han valgte. Og det var jo en hyggelig erfaring å gjøre seg. Noen ganger har jeg klart å overtale meg selv til å hoppe i det, og lykkes i å stenge de negative tankene ute på egenhånd. Andre ganger har jeg trengt hjelp fra omstendighetene. Men det er jeg som har tatt de avgjørelsene om å prøve, det var jeg som til slutt endte opp med å fullføre. Og jeg kan ikke huske å noensinne ha angret på noe av det i ettertid.

ti kroner og adjø for alltid

tanker

Tårer og snørr. Høylytt hulking og små, svarte spor av følelser nedover kinnene. På mors side av familien har vi vært følsomme folk lenge før både Eidsvåg og OnklP ble født, og det var helt bevisst at jeg i morges la maskarabørsten fra meg etter å ha dratt den én gang over vippene. For to timer siden lå den mørke massen under øynene mine. Nå er alt borte.

I dag har jeg sagt «sees plutselig» til far (51). «Snakkes snart» til søskenbarn (20) og tante (52), fått «god tur»-hilsener fra venninnene (25). Men hva kan jeg si til mormor (78)?

Det er ikke noe nytt. Norske bestemødre har sendt av gårde barnebarn til Amerika i århundrer. Rundt 800 000 av våre forfedre – et par av dem skulle vise seg å bli mine – ble fraktet i skip fra den norske kystlinjen til amerikanske havner på 1800-tallet. Vekk fra fattigdom og klasseskiller i Norge, til landet der drømmene skulle gå i oppfyllelse, håp bli til virkelighet og eventyr stå i kø. Langt bort fra det vanskelige livet i nord. Uten Iphone og Skype og Instagram-filtre som gjorde Amerika – om mulig – enda mer forlokkende for de som ble igjen. «Reiser du nå, kommer du aldri igjen», var beskjeden de reiseklare guttene fikk av mødrene sine. En tier i hånden og adjø for alltid.

Det var et siste farvel den gang. Bli, eller reis – med en forståelse av at alt som ikke fikk plass på DS «Stavangerfjord» ble fortid i det samme skipet la fra havn. Amerika var fremtiden og de færreste kom tilbake til Norge. Nesten like mange av USAs innbyggere oppga i 2010 «norsk» som svar på spørsmålet om etnisk opphav, som det tallet som står ved siden av «befolkning:» på Norges Wikipedia-side.

Vi flytter fortsatt på oss, vi nordmenn, men reisen er mer komfortabel nå. Langt mer effektiv. Koster oss ikke så mye, verken på den ene, andre eller tredje måten. Mine forfedre gikk om bord «Amerikabåten» i Stavanger, og ankom Ellis Island i New York flere måneder senere. Noen døde på ferden, andre ble født. I morgen går jeg om bord i en Dreamliner, og ankommer JFK-flyplassen drøye åtte timer senere (med forbehold om at «Kjos-fast» plutselig blir mer enn et perifert uttrykk). Vi er fortsatt eventyrlystne og håpefulle, og ingen har tatt fra oss drømmene våre. Flykter ikke fra elendighet og håpløshet, nødvendigvis, men det kan da alltids bli bedre. På den andre siden av gresset, den andre siden av Atlanteren. Rett over dammen.

Det er New York, og det er ikke langt. De fleste av oss jubler når Finn finner flybilletter til under 3000 kroner, og drar på spontan storbyferie en langhelg. Noen av oss blir til og med borte et semester, ett år, kanskje tre. Men vi kommer alltid tilbake, og når vi gjør det, er alt som vi forlot det. Nettaviser, sosiale medier og blogger bidrar til det. Vi opplever så mye, går glipp av så himla lite.

Men mormor (78) har ikke Iphone eller MacBook. Hun kan ikke – bare ved hjelp av et par klikk – se Instagram-bildene av Brooklyn-hipsterne, balkongutsikten mot Manhattan eller sykkelturen i Williamsburg jeg kommer til å legge ut. Vil ikke få se glimt av min hverdag via Snapchat. Hun vet knapt hva Skype er, har ikke enkel tilgang på ordene jeg legger igjen på verdensveven, heller ei samvittighet til verken å ringe eller sende meg en tekstmelding for ofte («det er jo så dyrt for deg»). Mor kommer på besøk til jul, men «plutselig er jeg der før, òg». For mormor (78) er det uaktuelt å fly så langt. Noensinne. New York er bare en kort flytur unna for de fleste av oss, men for henne er det akkurat like langt som da «Amerikabåten» var nordmenns eneste transportmiddel over Atlanteren.

Det har vært skummelt lett for meg å ta avgjørelsen om å flytte til USA. Å pakke sammen hele livet, først fra Oslo og nå fra Stavanger, har vært overraskende enkelt. Sett bortifra deltidsjobbene det har vært å skaffe visum og et sted å bo, og 319 andre ting som må ordnes før avreise, har det vært skremmende lett å flytte fra et kontinent til et annet. Men jeg aner ikke hva jeg kan si til mormor (78) når jeg nå faktisk reiser. Derfor blir det tårer og hulking. Blikk gjennom våte øyne og et oppriktig «jeg er glad i deg», etterfulgt av «snakkes snart». Det vet både hun og jeg at vi gjør. For selv ikke Skype- og Snapchat-løse mormor (78) hadde funnet på å si «her har du en tier, adjø for alltid».

femten trappetrinn

tanker

Jeg har akkurat gått opp og ned alle. Igjen. Opp med et mål for øyet. Ned med økende irritasjon over at jeg nok en gang har glemt ut hva jeg egentlig skulle opp for å gjøre. Alt jeg vet er at det er femten trinn i den trappen. Og at jeg har syv lister over ting som må gjøres. Dag for dag. I noenlunde prioritert rekkefølge. Stadig flere punkter hakes av, enda flere punkter legges til. Hodet spinner, jeg tenker nittiåtte tanker av gangen og er avhengig av disse listene for faktisk å få gjort noe – for å se at jeg faktisk får gjort noe.

Om seks dager er jeg godt på vei til New York. Det som er igjen av løse tråder, må knyttes sammen. De siste røttene skal røskes opp. Det skal skrives, organiseres, sjekkes, pakkes, vaskes, ryddes, ringes, møtes og – forhåpentligvis – på et eller annet tidspunkt nedstresses.

I tre uker har jeg vært frilansjournalist, etter tre år i Oslo og Dagbladet. «Fri»-delen av ordet uteblir enn så lenge. En eller annen gang, uten helt å huske når, så jeg for meg følgende: Siste dag på jobb 30. september. Et par rolige dager i Oslo, før flyttelasset ble overført til Stavanger, og dagene skulle bli enda roligere. Naivt.

Frilanstilværelsen har vært alt annet enn rolig. Takk og lov for det. Hadde jeg hatt tid, hadde jeg helt sikkert kjent på nerver. Angret, vært i tvil eller gruet meg. Tenkt at det kanskje ikke er en så god idé likevel, dette med å flytte, helt alene, til en by der jeg ikke kjenner noen, der jeg ikke har en arbeidsplass som venter på meg. Nå lager jeg lister, løper mellom etasjer, glemmer ting og øker sjansene for hjerteinfarkt i stedet.

Og innimellom, som når jeg står i en evig lang bilkø eller går en luftetur i stavangerregnet, kjenner jeg at jeg gleder meg himla mye til å ankomme byen jeg liker aller best. Byen jeg skal leve i og jobbe fra, og mest sannsynlig bli enda mer glad i.