Publisert i: Dagbladet, 28. juli 2014.

– Jeg må nesten få sitte i skyggen.

Det er årets kanskje varmeste dag i Oslo, og Arve Tellefsen (77) tørker svetteperler av en lett solbrent panne. Han har akkurat kommet hjem fra en uke med ferie, familietid og selvsagt også fiolinspilling i den franske kystbyen Antibes.

– Det var fint for barna, de bada jo hele tida, men det var så fuktig i lufta at det var vanskelig å spille, enda jeg vasket hendene ti ganger hver dag, sier Tellefsen.

Tenkte at det var over

Fiolin-øvinga går bedre i Oslo-varmen, sier han. Og godt er det, for 77-åringen bruker tross alt tre til fire timer på det hver eneste dag. Han kan alltids bli enda litt bedre, mener han, og vil uansett gjøre sitt for at «forfallet ikke blir så stort».

Da han først tok opp fiolinen som sjuåring, hadde han ikke trodd at han skulle være nærmest uadskillelig fra den i minst 70 år framover. Men det er altså blitt tilfellet.

– Jeg fortrenger det litt, at jeg har holdt på så lenge. Men jeg har det. Det høres jo fælt ut å ha spilt i 70 år, sier han og ler.

For drøye to år siden trodde han at karrieren var over. Han hadde falt i trappa, og pådratt seg en armskade.

– Jeg tenkte at nå er det over. Da fikk jeg mange vemodige følelser og tanker: «Skal jeg virkelig ikke få lov til å spille for folk lenger?». Men så har armen rettet på seg, da. Det gikk over, men jeg vet nå at det blir vemodig den dagen jeg må gi meg. Og alle må jo slutte en gang. Selv jeg, sier han og humrer.

Vil forsvinne i stillhet

Det har gått ti år siden Tellefsen nådde pensjonsalder, men han har ingen planer om å legge fiolinen fra seg med det første. Aller helst vil han spille til han er 103 år gammel.

Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

– Merker du noe til det nå?

– Nei, egentlig ikke. Jeg mener selv at jeg kan spille omtrent like fort som før, men jeg blir ikke bedt om å spille Paganini lenger. Det går mer i litt roligere ting. Jeg syntes det var artig å rase opp og ned strengene i full fart da jeg var ung, men heldigvis mister man interessen for fart – både når det gjelder bilkjøring og fiolinspilling – når man blir litt eldre. [bilde=2, right]

Én ting er Tellefsen fast bestemt på: Den dagen han skiller lag med fiolinen, skal han ikke holde avskjedskonserter.

– Når den dagen kommer, tror jeg bare at jeg forsvinner stille og rolig ut. Det er ikke noe å feire at man går av scenen.

– Trodde jeg var udødelig

Tellefsen har vært heldig med helsa så langt, forteller han. Så heldig at han har et heller perifert forhold til døden.

– Jeg trodde at jeg var udødelig. Det har jeg alltid trodd, og ikke bare når det gjelder fiolinspilling. Jeg har gått rundt og visst at alle skal dø, men det er vanskelig å tenke at man selv skal dø, synes jeg. Jeg skal jo ikke dø, jeg skal bare fortsette å leve mens andre dør, tenkte jeg. Men jeg er jo ikke udødelig, jeg har funnet ut det nå.

77-åringen har et lystbetont forhold til mosjon.

– Det er ikke så høyt tempo, akkurat, men jeg setter pris på å jogge og å gå på ski. Det synes jeg er herlig. For oss fiolinister som står i en litt forkjært stilling og spiller, er det godt å brukt hele kroppen. Langrenn er en genial sport.

– Legger oss i selen

Helt siden Tellefsen etablerte Oslo Kammermusikkfestival i 1989, har somrene vært travle. Den 25. kammermusikkfestivalen åpner 16. august.

Det er givende synes han, men ikke alt festivalarbeidet er like lystbetont. Det verste er det praktiske, synes Tellefsen, særlig å sette opp en prøveplan for alle de 25 konsertene. Han kan likevel garantere at det vil bli en fin festival.

– Men jeg vokter meg for å si at den blir bedre enn tidligere, for vi synes vi har gode festivaler hver gang. Vi legger oss i selen for å få det til så godt som mulig, på hver eneste konsert.

– En befrielse

Hans to døtre på 10 og 13 år har, i tillegg til at de begge er aktive skøyteløpere, valgt å følge i fars fotspor.

– Den yngste spiller trompet i skolekorpset, og den eldste spiller fiolin. Etter eget ønske, vel å merke. Jeg vil ikke si at jeg har advart henne, men jeg har iallfall ikke oppmuntret henne til det, sier Tellefsen og ler.

Det hender at de spiller sammen, og Tellefsen synes det er spennende å følge barna.

Det er det eneste han har ugjort i livet, påstår han: Å følge barna videre framover.

– Kanskje har det å være en litt eldre far roet meg ned når det gjelder karriere. Jeg skal jo ikke gjøre noe gjennombrudd noe sted. Jeg har gjort unna det jeg skal. Jeg har reist dit jeg skal, spilt konserter der jeg stort sett har ønsket.

– Jeg er roligere sånn. Den følelsen av urolighet, som jeg hadde i 25-årsalderen, har jeg ikke lenger. Jeg må ikke prestere noe, føler jeg, og det er en befrielse.

Tellefsen har aldri oppfattet seg selv som selvsikker. Tvert imot.

– Jeg har alltid vært usikker på meg selv. Derfor har jeg vært veldig søkende også, for hele tida å forsøke å forbedre ting. Men nå er jeg på en plass i livet der jeg føler jeg kan ta meg større friheter rent musikalsk, og er trygg på at verden ikke ramler sammen om jeg gjør noe feil, sier han og legger til, på ekte Sinatra-vis:

– I do it my way.