Publisert i: Dagbladet, 24. juli 2014.

– Vi e non’ manipulerende jævla, vettu, sier Steinar Albrigtsen (57) til Dagbladet.

Han sitter tett inntil bestekameraten og musikkpartneren Jørn Hoel (56), og forteller om duoens konsertformel, om hvordan de varmer opp publikum med latterfremkallende sketsjer og selvironi, før de fletter inn mer alvorlige tema og tårevennlige låter.

Kanskje ikke så rart at Musikk-Norges Knoll og Tott har funnet oppskriften som fungerer for dem. De har tross alt vært bestekamerater i 50 år, og spilt sammen i rundt 40 av dem.

De vet hvordan det er å bli oversett av sitt eget publikum, og har lært at det ikke nytter å droppe de mest kjente sangene.

– Vi har det beste fra et mulig ekteskap, uten at vi har pult hverandre. Vi har levd så ekstremt lenge sammen, og da får vi den timingen, sier Hoel.

– Kontroversiell karrierestart

Albrigtsen mener bestemt at det hele begynte på en skøytebane i Tromsø tidlig på 60-tallet. Hoel har heller liten erindring om dette. Men de er enige om at vennskapet blomstret da de ble klassekamerater og tidlig fant ut at de delte samme musikksmak.

På 70-tallet fikk de opptre med Rikskonsertene på skoler i Nord-Norge, og fikk dermed det de selv kaller en kontroversiell start på karrierene sine.

– Alle de andre var klassisk utdanna folk, og vi var veldig unge. Vi ble fortalt at det førte til jævlig mye bråk innad i Rikskonsertene, sier Hoel.

Da Hoel fikk sitt store gjennombrudd på 80-tallet, med MGP-deltakelse og «Har en drøm», sto Albrigtsen like bak ham, med backing-vokal og gitarspill. I 1997 ga de ut sitt første av så langt to samarbeidsalbum, og har siden spilt sammen landet rundt.

Ble knivtruet

I kveld opptrer de på TV 2s «Allsang på grensen». De har holdt sammen i tykt og tynt, vært hverandres forlovere til sammen tre ganger, og blitt klokere sammen.

Noen ganger snakker de ikke i det hele tatt. Det er ikke alltid de har behov for det. Andre ganger snakker de om akkurat det de trenger å prate om. Men de slipper å bygge opp en relasjon, eller sette en stemning.

– Med all respekt for andre som spiller: Det vi har sammen er helt unikt. Når folk hører oss, tror de at vi har øvd oss ihjel dagen før. Men vi øver aldri. Vi bare møtes. Vi er så samspilte i timingen vår, og det er veldig spesielt. Det er nesten som et søskenforhold, sier Hoel.

De har opplevd mye sammen, og noen ganger kan det gå ganske vilt for seg.

– Den sykeste opplevelsen vi har hatt sammen, var en gang vi spilte i Havøysund, sier Hoel og forteller mens han ler godt:

– I pausen kom en finsk trailersjafør bort og sa: «Hvis ikke dere spiller en rolig sang nå, dreper jeg dere med kniven min». Albrigtsen ble helt vill, og sa «vi må forandre på settlista og spille en rolig låt». Så vi spilte en helt rolig låt, og Albrigtsen var livredd.

Nær ved å droppe hitlåt

Det er ikke sånn at alt de gjør, gjør de sammen. Albrigtsen skriver på et filmmanus han håper vil nå lerretet, og skal til høsten gi ut duettplate med artistkona Monica Nordli (37), som han giftet seg med i august i fjor.

Hoel er godt over gjennomsnittet gastronomisk av seg, og driver matportalen Trøffelhelt.no. I tillegg har han planer om å gi ut sitt første soloalbum på fire år, gjerne om ett år.

– Jeg kjenner inni meg at det er et par album jeg enda ikke har laga. Nå har jeg bestemt meg for å gjøre den ene greia først, og lader opp batteriene til å gjøre det. Men jeg vet ikke hvordan det blir enda, sier Hoel.

Hver gang han lager et album, blir det helt annerledes enn det han hadde sett for seg, sier han. Som i 1993, da han ga ut albumet «Leapin’ Lizards», og var nær ved å droppe én av hans største hits, «Lost In The Tango».

– Den kom på slutten av albumet, og det var helt sånn «må vi ha med den låta der?». Men den kom ut på samleplata «Absolute Music» det året, som solgte nesten 200 000 eksemplarer på grunn av at låta ble en så stor hit, sier Hoel.

Hoel tror også at det ligger et tredje platesamarbeid mellom ham og Albrigtsen et sted i framtida. En naken, akustisk plate, sier han, før Albrigtsen drar paralleller til tida på gutterommet i Tromsø.

– Det skulle egentlig ikke funket med stemmene våre sammen. Men så gjør det det, av en eller annen merkelig grunn. Det er en spesiell nøkkel vi har funnet der.