Ari Behn (40) nyter friheten i London. Nå tar han et oppgjør med de norske kritikerne.

Publisert i: Dagbladet, 23. desember 2012.

– Jeg har fått friheten tilbake.

Forfatteren står foran en blå inngangsdør som leder inn i et typisk britisk townhouse, slår ut med armene og smiler bredt. For første gang i sitt 40 år gamle liv har han kjøpt sitt eget hus.

Drøye tre måneder har gått siden han og prinsessekona tok med seg døtrene Maud (9), Lea (7) og Emma (4) fra landlige Lommedalen til storbyen London. 

– Først og fremst ønsket jeg å komme nærmere Teater-London. Men også oppleve andre kulturer og mennesker. London er en sammensatt by. Jeg opplever allerede at den gir meg nye perspektiver, sier Ari og fortsetter:

– Jeg liker spennet mellom det konservative «highbrow» og det outrerte og anarkistiske. Det er jo sånn jeg er, på et vis.

– Mirakuløst og fantastisk

I hovedsak var det Steinerskolen, der de tre døtrene går, som gjorde at valget falt på akkurat bydelen Islington.

– De er veldig trygge og glade for skolen, det går veldig bra. De har en «nanny» som er engelsk, og skjønner alt hun sier. De er helt fantastiske med britisk aksent. Jeg bare «faen», de har tatt innersvingen på meg allerede, ler Ari.

Skolen er i stor grad dugnadsbasert. Ari bidrar også: Én gang i uka er han med døtrene på skoletur i parken.

– Jeg har alltid vært glad i barn, men når du får dine egne… Det er en forlengelse av deg selv, men samtidig noe helt mirakuløst. En miks av naturlig nedpå og fabelaktig lykke.

– Hvor lenge blir dere boende i London?   

– Jeg sier to år til barna.

– Savner den ikke

Hver uke leverer Ari tegning og tekst til spalten han har i VGs lørdagsmagasin. Han skriver teatermanus, jobber med roman, maler og spiller inn sesong to av «Ari og Per» sammen med svirebror Per Heimly. I tillegg er han ektemann og trebarnsfar.

Til tross for at han er gladere enn på lenge, savner han visse ting ved hjemlandet. Som høstjakta. De utrolige naturopplevelsene. Gnistrende vinterlandskap. Og en traktorvei med is.

– Faen altså, det savner jeg.

– Hva savner du minst?   

– Det jeg savner minst er å hele tiden bli konfrontert med meg selv som offentlig person. Dette er så komplekst. Jeg har ikke rømt fra oppmerksomheten, men jeg savner den ikke. En stor og viktig del i livet mitt er å lytte til andre. Det siste jeg ønsker er å måtte snakke om meg selv, sier Ari.

– Har det vært vanskelig å leve i Norge? 

– Jeg har alltid tenkt at motstand gir løft. Men innimellom synes jeg det er forbausende hvor mye støy jeg klarer å lage. Er det mulig?   

– Hvorfor, tror du?   

– Jeg har brukket det ned til én ting: Er vi rett og slett tilbake i skolegården, der jeg kommer fra en annen skole? Er det så enkelt? Jeg gikk på Steinerskolen, og den bryter jævlig med offentligheten og «mainstream», sier Ari, og fortsetter:

– Jeg lager et nytt språk i skolegården, men jeg vil jo bare leke og utforske. Det morsomme er at det er sånn det fungerte i min egen skoleklasse også. Det er likt. Jeg elsket å diskutere med den «hardcore» jentegjengen. Jeg valgte bevisst politisk ukorrekte standpunkt. De hatet meg innimellom, ler han.

Sammensatt

I løpet av godt over ti år i rampelyset, har debattene vært mange. Aris feider med PR-eksperter som Elizabeth Hartmann og Jarle Aabø, og kongeekspertene Trond Nordby og Carl-Erik Grimstad har fått mye omtale.

– PR-eksperter uttaler seg alltid for å posisjonere seg i markedet slik at de får nye kunder. Det er økonomiske motiver bak denne type kritikk. Jeg forundres over at mediene selv ikke innser dette, men de ønsker jo nettopp også inntjening og spisser saker. Jeg kan ikke annet enn å le over dumheten kritikerne begår når alt tas ut av sammenheng, sier Ari.

Tidligere i høst sa han dette til VG om å sjokkere: «Jeg er drittlei av gjengsementalitet. Drittlei av å ta hensyn, og av små mennesker. Omgang med dverger krummer ryggen.»

Det fikk PR-ekspert Jarle Aabø til å reagere, som mente prinsessegemalen viste fingeren til Norge.

– Vranglesningen er bevisst gjort. Mitt sitat om «omgang med dverger krummer ryggen» settes opp mot kongens «alt for Norge». Da sier det seg selv at mitt sitat bekreftes til fulle. Aabø er en intellektuell dverg, sier Ari.

– Får du kick av de offentlige debattene, eller oppleves det deprimerende?

– Noen ganger får jeg kick av en god debatt. Problemet er at det er de samme gamle, gretne gubbene som melder seg. Om og om igjen. Det gjør meg ingenting. Det triste er at alle tilsynelatende synes denne formen for sjikane er greit.

Skamløs

– Blir du flau noen gang, Ari?   

– Det er interessant dette med skamfølelse. Jeg er skamløs, har jeg oppdaget. Svaret er at jeg blir egentlig ikke flau. Bortsett fra når jeg blir misforstått, når mine motiver blir trukket i tvil, da kan jeg kjenne det. Jeg blir flau. På vegne av mine kritikere. Det er sånn vi begrenser hverandre. Holder våre medmennesker i øra.

– For et par år siden sa du til magasinet Massiv at du var kronisk deprimert og ulykkelig. Hvordan har du det i dag?

– Massiv-intervjuet er et av de beste jeg har gitt. Det tar for seg mange sider av livet mitt, og er nettopp derfor også fylt av overskudd og «funny jokes». De andre mediene gjenga humørløst hva jeg sa. Årsak og virkning når det gjelder depresjon krever mer enn en uthevet overskrift på forsiden. Jeg er sammensatt. Jeg består av lys og mørke. Det var dette jeg forsøkte å si noe om.

Utsatt på ubestemt tid

I utgangspunktet skulle Behn vært aktuell med ny roman, «Skyt meg, elsk meg», i disse dager. I oktober meldte forlaget at bokutgivelsen er utsatt på ubestemt tid. Ari selv er usikker på om den noensinne vil bli utgitt. Muligens har han også lagt romanskriving på hylla for godt.

– Hva skjedde med boka?

– Det er en liten roman, men jeg kom meg ikke gjennom. Jeg klarte ikke å fullføre teksten denne høsten. Jeg satte den på vent, og har latt den ligge. Teksten snakker ikke til meg lenger.

– Jeg vet ikke. Enhver tekst krever et trykk av nødvendighet. Jeg var nødt til å legge boka fra meg i høst. Hver gang jeg nærmer meg stoffet, opplever jeg at tida ennå ikke er inne eller kanskje har den også løpt fra prosjektet.

– Aner ikke. Det nye i livet mitt er at jeg omfavner muligheten til overraskelse og åpner for at kunsten kommer til meg og ikke omvendt. Dramatikk står meg nærmest nå.

Bygger kunstnerstudio

Går alt som planlagt, får Ari seg kombinert skrivestue og kunstnerstudio helt i toppen av rekkehuset han bor i.

– Huset er ganske smalt. Alle rommene er oppå hverandre, seks og en halv etasje. Jeg har aldri hatt sånn trappeoppganghus før. I øverste etasje har vi et lite trappehus. Der skal jeg bygge studio, forteller Ari.

– Hvor skriver du i dag?

– Det er en pub der borte som er veldig fin, sier Ari og peker ut av kafévinduet.

– Vi har fremdeles håndverkere i huset, først den siste uka nå har vi fått kjøkkenet på plass.

– Konstruerte rykter

Dramatikerdebuten med «Treningstimen» på Rogaland Teater i fjor vår ga mersmak. Nå er han i ferd med å fullføre det han selv kaller en «ekteskapstrilogi». Han har allerede skrevet ferdig sitt andre stykke, kalt «Heiskonstruksjoner». Det tredje og avgjørende, som skal omhandle familien, gjenstår.

Ari har selv måttet tåle spekulasjoner om problemer i ekteskapet den siste tida.

– Det er alltid mange rykter, de fleste er konstruert. At vi skal ha hatt vanskeligheter er en sånn type konstruksjon.

– Jeg var naturligvis klar over hva jeg gikk til. Men er overrasket over at ingen klarer helt å se forbi rollen, enda jeg konsekvent arbeider seriøst med tekstene mine. Min største utfordring har vært å forstå norske koder. Det er morsomt å reise omkring i verden og ha full snøring på sosiale koder i Midtøsten og Asia. Eller i USA og Afrika. I Norge bommer jeg ofte. Min væremåte oppleves fremmed i offentligheten, gang på gang. Det skaper intens motstand når nordmenn leser om meg eller ser meg på TV. Live er det selvsagt ikke sånn. Da er jeg tett på, jeg oppnår alltid å møte fine folk rundt om i landet vårt.

Ler av englekritikk

Først ut av hans mange prosjekter er den seks timer lange forestillingen «Bibelen» som har urpremiere på Det Norske Teatret 1. februar. I maratonforestillingen har Ari tatt for seg bryllupet i Kanaan.

Regissør Stein Winge hadde ikke noe å utsette på teksten, den er god mener han, men regissøren måtte si til ham: «Ikke vet jeg hva slags bryllup du går i, men det ser ut som om du har vært mye på nachspiel».

– Møtte du motstand fra Winge?
   
– Stein Winge er en fantastisk fyr, jeg har lært mye av ham. Han er en stor og gal mann, men utrolig begavet. Jeg møtte ikke motstand, vi snakker ganske likt, men det var vanskelig de første månedene å frigjøre meg fra den respekten jeg har for tekstene.

Ari beskriver bryllupet i Kanaan som «komisk, humoristisk materiale», og forteller at han som ung steinerskoleelev tegnet hele bibelen.

– Bibelen er en stor del av vår sivilisasjon. Derfor ler jeg av englekritikk. Bibelhistorien er full av engler. De er på bygninger og over alt i europeisk arkitektur. Det er helt utrolig at Norge er blitt såpass gudløst allerede. Engler provoserer langt mer enn sex og vold. 

Drøyere og villere

Også Ari kan kunsten å provosere. Sammen med Per Heimly vakte han oppsikt med første sesong av underholdningsserien «Ari og Per». Nå jobber de to med andre sesong av serien.

– Det blir drøyere, har en av dere sagt?  

– Per sa kanskje det. Men det er det jo også. Det er utrolig å tenke på de debattene vi startet, sier Ari og referer til overskrifter om at han snakket med sin døde bestefar, og at Heimly drepte ham i sitt forrige liv.

– Det er kontroversielt tv. Nå gjør vi bare enda flere ville ting.    

– Hvordan er du i selskap med Per Heimly?

– Du vil ikke tro hvor diplomatisk og ansvarlig jeg er sammen med ham. Vi er brobrenneren og brobyggeren. Det er et komplekst forhold. Men vi har det jævlig gøy. Serien hadde aldri vært så bra uten ham. Vi er sånne tegneseriefigurer begge to, ler Ari. 

Dette intervjuet sto først på trykk i Dagbladet, 23. desember 2012.