Rommet er så hvitt og sterilt, at det svir litt i øynene. Jeg glir ut av det jeg nå vet er en MR-maskin. Så sakte at jeg lider. Fem menn ikledd kritthvite frakker står på andre siden. De kikker på meg, mens jeg nærmer meg dem i vannrett posisjon. Blikkene gjør vondt. Jeg setter meg på en hvit stol. De setter seg rundt meg. Jeg rekker å svelge, tungt, før de begynner å prate. «Vi beklager, men du har kreft i hver eneste del av kroppen din. Hver eneste del».
Jeg våkner brått og er kvalm. Drikker vann, surrer et pledd rundt meg. Jeg har akkurat hatt mitt kanskje mest levende mareritt noensinne. Så ekte opplevde jeg det, at jeg blir sittende å kikke rundt meg. Bare for å være helt sikker på at jeg er på soverommet mitt. At det var et mareritt. De neste minuttene bruker jeg på å skille drøm fra virkelighet, få overblikk. Jeg sitter fortsatt igjen med kreften. Og redselen.
Tretten kvelder på rad har jeg slukket lyset på soverommet, lagt fra meg mobilen og stilt meg selv det samme spørsmålet. De tretten dagene som har gått siden jeg første gang fikk høre at jeg har kreft, har jeg tvunget til å bli så normale de bare kan. Jeg har reist fra hjemmet mitt i New York og hjem til Stavanger. Fra Stavanger og hjem til Oslo. Vært sammen med familien, gode venner og kollegaer, og drukket hvitvin omtrent hver dag i vanvittig godt lag. Løpt fra den ene gode havnen til den neste. Jeg har omgitt meg med de menneskene jeg liker aller best. Få tårer, lite alenetid. Mye latter og enda flere klemmer. Daglig skriver jeg ned det jeg tenker, ser og opplever. Og hver eneste kveld har jeg altså stilt meg selv ett spørsmål, like før jeg lukker øynene og venter på neste dag. «Er jeg egentlig klar over hva som foregår?»
Fine dager i Oslo før jeg nå skal Haukeland-debutere. Her med søster Tonje.
Alt blir jævlig reelt når innboksene mine fylles opp med rosa hjerter og virtuelle klemmer fra fremmede. Jeg gråter. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er rørt. Jeg har valgt å dele noe av det jeg skriver ned. Kanskje et ubevisst valg. Det føles naturlig for meg å sette ord på ting, og viktig for meg å dele disse ordene, både med mennesker jeg er glad i og med mennesker jeg aldri har møtt. Responsen er overveldende, og for første gang bruker jeg «overveldende» i ordets rette forstand. Jeg blir grepet, preget, glad og rørt. Takknemlig. Gråter for første gang på tretten dager, og fortsetter å smile. Ikke alle de anonyme menneskene på internett er onde.
Frykten er et vagt skall, som av og til beveger seg inn i meg. Jeg forsøker å alltid være på vakt, å alltid vifte den vekk, men noen ganger glipper jeg. Det er greit. Det er lov å være litt redd. Innerst inne i meg, er roen. Den står stødig, nekter å la seg rokke, og jeg lar den gladelig bli. Den forteller meg, hver eneste dag, at det skal gå fint. Og det er vanvittig godt å si det til andre, at det skal gå fint med meg, når jeg føler det så inderlig selv. Jeg håper denne roen blir i meg når jeg denne uken får min Haukeland-debut, der flere fancy maskiner venter og jeg, sammen med legene, skal legge slagplanen.
Tretten kvelder. Ett spørsmål. Alltid det samme svaret. Jeg føler meg frisk, velger å dytte vekk det vonde og tillater meg selv ubegrenset tilgang på helg så lenge det lar seg gjøre. Samtidig er jeg så bevisst på at min tilsynelatende friske kropp er syk. Jeg vet at det kan komme dager der jeg ikke makter. Og at søndag fort blir til mandag. Når det skjer, skal jeg være klar. For jeg er klar over hva som foregår, inni meg og rundt meg, i den grad det er mulig. Men jeg nekter å gå frivillig inn i mandagsmodus. Ukens femte dag er alltid fredag.
Thea Steen 
Det skal gå fint!!! Vi er sterkere enn vi noengang skulle tro!
Du skriver så fint og jeg sender deg styrke til det du skal igjennom!
Takk for at du deler i en vanskelig tid, DET viser styrke!
Klem Vibeke
Tusen takk, Vibeke! Jeg setter sånn pris på ordene dine.
– T
Herregud, du er faenmeg rå! STÅ PÅ Thea, dette skal du klare! Æ har trua 😀
Det varmer! Virkelig. Tusen takk!!
-T
Hei!
Jeg skriver ALDRI kommentarer på blogger, og jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg gjør det nå heller. Noe ved ærligheten din traff meg. Det er masser av andre mennesker som deler krefthistorier på bloggene sine disse dager, så jeg vet ikke hvorfor det er akkurat du som treffer meg. Jeg tror det kan ha noe å gjøre med at jeg også er ung, jeg har nylig flyttet hjemmefra og «begynt» på livet.
Mødre kan få kreft, bestemødre særlig, men ikke unge jenter som lever et aktivt og normalt liv og har livet foran seg. Jeg tror det traff meg at du setter et ansikt på det alle tror at ikke kan skje dem – men som faktisk noen ganger skjer. Jeg tror dette er veldig viktig, ettersom de som det ikke forventes at blir syke kanskje opplever det som ekstra ille nettopp av den grunn. Jeg tror du hjelper andre i den situasjonen du selv er i nå, og det er så fint! Åpenhet i slike tilfeller får stor betydning, og er en av internetts beste sider. Jeg håper og ønsker alt godt for deg, jeg føler med deg, selv om jeg er en helt fremmed for deg.
Hilsen Rebekka
Hei Rebekka!
Takk for at du bestemte deg for å legge igjen en kommentar. For at du tok deg tid, for at du motiverer meg til å dele. Ordene dine betyr mye, veldig mye.
Tusen takk!
-T
Hei!
Fikk selv sjokkbeskjeden om at jeg hadde livmorhalskreft, lille julaften. Kvart over ni om morgenen ringte legen som hadde utført koniseringen og sa at det var funnet en kreftcelle der. 2 minutter varte samtalen… rått og brutalt.
Det ble virkelig en spesiell jul, men med gode venner, og en kjærlig familie klarte jeg også å hygge meg.
Det var først da alle andre dro på jobb i januar, og jeg var sykmeldt at alle fæle tanker dukket opp.
Livet mitt kunne da ikke ende nå? Jeg googlet endel, men ble bare mer engstelig.
Da bestemte jeg meg.
Ikke søren om jeg skulle grave meg ned i sorg og elendighet…
Jeg kjøpte meg et digitalt flygel. Har alltid ønsket meg det, og jeg spilte piano som barn.
Samme dag som jeg skulle på Radiumhospitalet første gang kom flygelet i hus.
Turen til Oslo var grusom. Jeg var så redd for hva de kunne finne, om jeg hadde spredning. På MR og undersøkelsen i narkose fant de gudskjellov ikke flere kreftceller.
4 uker etterpå opererte de bort livmor og lymfeknuter i skjeden med robotassistert operasjon. Har ikke hadde noen komplikasjoner, eller blødninger etterpå.
Forrige uke var jeg på Radiumhospitalet for samtale etter operasjonen, og det viser seg at jeg nå er friskmeldt 😊
Håper du også har hell og lykke med deg, og at du får de beste prognoser 👍
Prøv å finne noe positivt å gjøre i den lange ventetiden, og du må ikke google.
Sjelden «solskinnshistorier» blir lagt ut.
Lykke til!
Hei, Charlotte!
Først og viktigst: Så godt å høre at du kom deg gjennom det og nå er friskmeldt! Det lønner seg å være sterk, det er jeg overbevist om.
Takk for gode råd og fine ord.
Alt godt,
T
Hei. Stå på og lykke til! Fint du setter fokus på et viktig tema. Jenter må sjekke seg hvert tredje år, men lett å glemme dette da man føler seg frisk. Kan tenke meg det har vært tøft å få denne beksjeden i utlandet borte fra familie og venner. Jeg fikk brev i posten av fastlege med beskjed at det var noe galt. Ble operert og det var heldigvis bare forstadium grad 3. Hadde mange vonde tanker i ventetiden på svar. God bedring!
Hei Kristine!
Det du påpeker er så ubeskrivelig viktig, og jeg skal gjøre mitt aller beste for å spre den informasjonen. Håper alt står bra til på din kant nå, det er skumle greier, men godt å høre at det ble oppdaget såpass tidlig i ditt tilfelle.
Alt godt,
-T
Av og til er bare livet urettferdig, unge friske mennesker skal bare ikke måtte gå igjennom det du og dessverre stadig flere går igjennom nå 😦
Godt at du har kampvilje, selv om det går opp og ned med humøret ditt. Stå på og ikke gi deg 🙂
MASSE lykke til med behandling og kampen for å bli frisk igjen 🙂
J.G
Tusen takk for fine og motiverende ord! Jeg setter stor pris på det, og ønsker deg alt godt.
-T