Da Thomas Dybdahl flyttet til Eiganes, var det for å etablere seg som familiefar. Helt fastgrodd blir han neppe med det første.

Publisert i: Bydelsavisen Utsiktsposten, mai 2010.

Han har et fast håndtrykk, fastere enn jeg hadde forestilt meg i grunnen. Men at han er gjenkjennelig, er det liten tvil om. På hodet sitter den karakteristiske hatten godt plassert, og skjegget er som alltid et par centimeter lengre enn gjennomsnittlige todagersstubber. Solen skinner, og Thomas Dybdahl er i godt humør når han skal vise fram bydelen sin.

Vi beveger oss i et sakte, nesten svevende tempo fra Stavanger stadion mot Eiganes gravlund, ett av stedene Dybdahl liker best i bydelen.

– De siste årene har jeg gått mye tur med barnevogn i området. Det er flere steder vi liker å besøke, men tar ofte turen til gravlunden. Vi mater fiskene i dammen bak kapellet, eller leker på lekeplassen på andre siden av kapellet. Jeg liker meg veldig godt på gravlunden av en eller annen grunn. Det er nok fordi det er så rolig, og jeg kjenner at jeg kan virkelig koble av her, forteller Dybdahl, og retter litt på hatten.

Fra Lura til Eiganes
Dybdahl er født og oppvokst på Lura. Kona Unni vokste opp i bydelen Eiganes og Våland. Det føltes naturlig å bosette seg på et sted én av dem hadde en tilknytning til da han, sammen med familien, skulle slå seg til ro.

For det er nettopp det Thomas Dybdahl har gjort de siste årene: Giftet seg, blitt far. Og selv om han reiser mye rundt, har han slått seg til ro.

– Det er et forandret liv, som på samme tid føles helt naturlig. Forandringen merker jeg spesielt godt når jeg skal ut og reise. Det er en annen sone enn hjemme, som virkelig funker for kreativiteten. Likevel liker jeg det ikke på samme måte som før. Det er mye vanskeligere å dra hjemmefra nå, sier Dybdahl.

Vi går ut av Eiganes gravlund, i retning Eiganesveien. I det vi passerer Ledaal, kommer en dame syklende forbi. Hun snur seg to ganger, før hun gjenkjenner Dybdahl, og må ta et godt grep om rattet for å unngå et ubehagelig møte med veikanten.

– Det er nok en stund siden jeg sluttet å bry meg om hva folk synes om meg, og hvordan de reagerer på det jeg gjør. Jeg kan ikke bry meg om slikt. Da hadde jeg jo gått rundt og vært supernervøs hele tiden, sier han.

Et sted mellom bryllup og barn, har Thomas Dybdahl også produsert musikk de siste årene. For tiden er han aktuell med sitt femte soloalbum «Waiting For That One Clear Moment», som har vært i butikkene siden 19. april. Mye av melankolien og de triste tonene, som man gjerne assosierer med hans tidligere verk, ble lagt på hyllen under produksjonen til fordel for mer up tempo, happy beats. Den noe utypiske måten for Dybdahl å lage musikk på skulle vise seg å resultere i et svært kritikerrost album.

– Jeg er superhappy, det var jo dette vi håpte på. Det er alltid gøy å få god tilbakemelding, spesielt på dette albumet, som gjerne var litt eksperimentelt, sier Dybdahl.

Reising, Rått og Råde
I tiden framover har Thomas Dybdahl mange planer, både som artist og som familiefar. Aller helst vil han kombinere disse planene.

– Det blir en del reising i sommer, mest i Norge, men også litt i utland. Hovedsakelig er det i jobbsammenheng, men så lenge det lar seg gjøre, blander jeg familie og arbeid, sier Dybdahl.

I september blir han å finne på scenen i Lassa idrettspark under Rått og Råde-festivalen, som arrangeres for aller første gang.

– Det var kult å bli spurt om å bli med på en slik festival. Selvfølgelig er det alltid en risiko å spille på en festival som arrangeres for første gang, men den har mange forutsetninger for å bli vellykket, og jeg tror absolutt det er plass til en slik festival her i Stavanger, sier Dybdahl.

– Flott og frodig
I det vi når Bretlandsgata, stopper Dybdahl opp. Han ser seg litt rundt, og smiler bak det mørke skjegget.

– Jeg vil si at dette er en av de fineste gatene i bydelen. Det er så utrolig flott og frodig rundt i hagene her, sier han, og kikker på de store trehusene, omgitt av grønne hekker og blomstrende kirsebærtrær.

Dybdahl setter pris på frodigheten bydelen byr på, og de fine, rolige gatene i området fra Ledaal til Holbergsgate. Han tror Eiganes er et fint sted for sønnen Albert å vokse opp på.

– Vi hadde definitivt Alberts oppvekst i bakhodet da valget om hvor vi skulle slå oss til ro ble tatt. Det er så rolig her, trygt og godt. Samtidig ønsker vi ikke å skjerme han totalt fra realiteten, så jeg kunne godt tenkt meg at det var litt mer liv, litt mer som skjedde rundt omkring. En blanding av trygghet og realitet hadde vært fint, sier Dybdahl.

Tekst: Thea Steen
Foto: Even Ovnan