Bak nedtaggede betonggjerder, akkurat der Eiganesveien treffer Wessels gate, ligger det digre, gule huset. Bak murene skjuler det seg blant annet 250 katter, en 20 år gammel antikvitetsbutikk og en kvinne ved navn Kari Mills.

 Publisert i: Bydelsavisen Utsiktsposten, oktober 2010.

– Av og til lurer jeg på hvorfor jeg ikke har mistet totalt troen på menneskeheten. Jeg blir rett og slett satt ut av hvor jævlig noen mennesker behandler dyrene sine.

Kari Mills er rask med å beklage språkbruken, før hun rolig rister på hodet og kikker betenkt ut i det digre rommet.

Kari har jobbet aktivt for dyrs rettigheter i Dyrebeskyttelsen Sør-Rogaland i over 20 år. Den store interessen for katters velferd fikk hun på begynnelsen av 80-tallet.

– Noe våknet i meg da Stavanger kommune vedtok at alle hjemløse katter skulle avlives. Selv om jeg ikke hadde et spesielt forhold til dyrene på den tiden, syntes jeg selvfølgelig det var et forferdelig tiltak. Man kan jo ikke avlive dyr bare fordi de ikke har et sted å bo.

Så fulgte en lang kamp med kommunen. Fram og tilbake, opp og ned, ut og inn. Først i 1996 inngikk Kari og kommunen en samarbeidsavtale: Dersom hun sørget for å gi kattene pleie, næring og husly, skulle kommunen bidra med sterilisering og kastrering. I dag tar Dyrebeskyttelsen Sør-Rogaland hånd om rundt 450 katter. 250 av disse bor sammen med Kari og ektemannen Duane i Eiganesveien.

– Det er mye bedre enn at kattene må avlives. Uten tvil. Men jeg synes likevel kommunen burde gjøre mer. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det ikke finnes et offentlig tiltak som gjør den jobben jeg nå sitter med. Den er så altfor stor til å baseres på frivillig arbeid alene.

Den jobben Kari har, som leder av Dyrebeskyttelsen Sør-Rogaland, tar tid. Ofte bruker hun 16 av døgnets timer på dyr og dyrebeskyttelse. Ord som «fridag» og «ferie» har med tiden nærmest blitt visket bort fra ildsjelens vokabular. Kari har ikke hatt ferie siden forrige århundre, nærmere bestemt én uke i 1999.

– En venninne og jeg dro til Roma. Helt fri ble det vel egentlig ikke, for det endte opp med at jeg dro og besøkte dyrebeskyttelsen der nede. Så der sto jeg da, på min første ferietur på lenge, og rengjorde kattebur hos den italienske dyrebeskyttelsen. Du kan si venninnen min ble litt småsur da, sier Kari, og blotter så vidt et par smilerynker.

Da 14 ble til 250
Allerede fra dag én var jobben i Dyrebeskyttelsen hektisk. Karis første oppdrag fant sted en kald vinterdag i februar, i Sirdalen.

– Jeg ble sendt opp for å hjelpe 21 syke kyr. Da jeg kom fram fikk jeg helt panikk – for hvordan i all verden skulle jeg få alle disse digre dyrene i sikkerhet? Det ble mange telefoner rundt omkring, og stressnivået var ganske høyt. Til slutt fikk jeg tak i en behjelpelig veterinær fra Bryne. Så det ordnet seg til slutt.

Siden har hun opplevd utrolig mye som leder av organisasjonen, og har utallige dyrehistorier å fortelle. Noen av dem er søte. De fleste er grusomme.

– Det finnes mange snille, gode dyreeiere i Norge. Men dessverre hører og ser jeg så alt for mye av det unødvendige og tragiske. Da blir det litt vanskelig å fokusere på det gode. Jeg blir rett og slett psykisk utslitt av alt det triste jeg har vært vitne til opp gjennom årene. I grunnen er det rart at jeg ikke er innlagt et sted.

Selv om hun ofte får støttende kommentarer, hører hun også mye av de negative ordene. Kari har flere ganger blitt truet på livet, ofte fordi hun ikke har hatt kapasitet til å ta imot alt hun blir tilbudt av vanskeligstilte firbeinte. Ildsjelen har vurdert å slutte i jobben sin. Flere ganger.

– Misforstå meg rett. Jeg liker jobben min, men til tider blir det så mye grusomt. Men jeg kunne aldri gjort det. Det hadde vært så urettferdig mot alle de dyrene som trenger meg, jeg kunne ikke sviktet dem.

Å ha 250 katter som florerer fritt rundt i huset føles ikke unaturlig for Kari.

– Katter er veldig kule dyr, vet du. Det hadde vært mye verre om det var tilsvarende antall mennesker jeg hadde hatt rundt meg dagen lang, dét hadde jeg aldri klart.

Etter å ha bodd hos Kari en årrekke, har kattene fått medisin, pleie og den næringen de trenger for å ha det godt. I tillegg har de også blitt svært rutinepreget.

– Jeg steller dem hver kveld klokken halv ni. Hvis jeg er litt sent ute, begynner de å trippe rundt. De blir litt urolige, for de er så vant til de rutinene vi har nå. Man kan nesten stille klokken etter dem, sier hun og ler en hjertelig latter.

Har du navn på alle kattene dine?

– Ja, alle har et eget navn, og jeg kjenner dem igjen. Hvis du peker på en katt og spør hva den heter, må jeg nok tenke litt. Men jeg skal nok komme på det.

En tjukk, svartflekket katt tripper fram og tilbake på en svart skinnbenk i gangen.

– Den der. Hva heter den?

Kari løfter den store katten, og koser med den. Det tar ikke lang tid før hun svarer.

– Dette er Fat Jack. Han fikk det navnet fordi han er så tjukk, sier hun og gliser til katten.

Fat Jack kom til Kari i en svart søppelsekk sammen med fire andre katter. Fire døde katter. Fat Jack manglet et øye, men bortsett fra det var han i god form.

– Etter en del medisiner og god pleie, har han virkelig kommet seg. Dessverre er det mange katter som kommer til meg på den måten. Og det er like forferdelig hver gang.

Det store, gule huset
På omtrent samme tid som interessen for katter og dyrebeskyttelse oppsto, kjøpte Kari og Duane det enorme hus i Eiganesveien. Det var et svært og vakkert hus, plassert på en stor tomt. I utgangspunktet skulle Kari aldri bodd i det huset.

– Det skulle rives. Så skulle det bygges en blokk her på tomten. Dét kunne jeg ikke la skje, så vakkert som dette huset var, til tross for at det hadde forfalt en del.

Så gikk Kari og Duane i gang med restaurering, og fikk huset tilbake til den standarden det fortjente.

Det er høyt under taket. Interiøret er rent, gjennomført og kledelig – slik bare hus i Eiganesveien kan være. Så langt øyet kan se er det flere antikviteter og vakre pyntegjenstander: Svære lysekroner, elegante krystallgjenstander og lekre lysestaker. Kun på utsiden sprekker den idylliske 1800-tallsfasaden.

– Det er så utrolig mye hærverk her i området. Jeg elsker Stavanger, og er veldig glad i bydelen, men det blir for dumt når jeg ikke kan ha hagemøbler eller en sykkel stående utfor uten at noen stjeler fra meg, sier Kari.

Hun strekker seg framover og plukker opp tipakningen med sigaretter fra det blanke glassbordet. Så tenner hun en røyk.

Det som har plaget Kari mest, er taggerne som støtt og stadig besøker huset hennes uanmeldt.

– Jeg har gitt opp å vaske det bort. Jeg gjorde det før, men det tok aldri mange dagene før gjerdene var tilgriset igjen. Forgjeves arbeid kan jeg rett og slett ikke ta meg tid til. Det gidder jeg ikke.

Hun puster litt tyngre, som om hun virkelig ønsker å understreke hvor slitsomt og irriterende det er å bo bak gjerder som gang på gang blir utsatt for hærverk. Men det var én gang Kari fant et kunstverk som nesten med glede fikk smykke eiendommen hennes.

– For mange år tilbake, hadde «Hattemannen» vært på besøk. Du vet, han som laget de byspøkelsene med hatter og store øyne, sier Kari og sperrer opp øynene i demonstrasjon.

– Han laget et av disse spøkelsene sine her på gjerdet mitt, og malte en katt ved siden av. Det passet jo egentlig utmerket her, og jeg syntes i grunnen at det var ganske stilig. Dette var på den tiden jeg pleide å vaske bort all tagging, men denne lot jeg stå.

Byspøkelset fikk ikke stå i fred lenge hos Kari. I forbindelse med kongelig besøk på Ledaal, spylte kommunen veggene og byspøkelset forsvant.

– Det var i grunnen litt trist. Nå er det kun så vidt synlige rester igjen på muren. Jeg kunne godt tenkt meg noe litt kult der ute, hvis det første må være noe.

– Kanskje gjerdet ditt kan være et av lerretene under neste års Nuart-festival?

– Det hadde kanskje ikke vært så dumt, men da måtte det vært noe kledelig. Gjerne noe med katter.

Kattetyv
Kari har alltid hatt en interesse for kunst og kreativitet. Som liten pike, vokste hun opp i et stort hus på Våland, sammen med mor, far og bror. I samme hus bodde også kunstneren Andreas Bø.

– Det var så spennende. Jeg husker at han hadde et atelier i kjelleren, og en enorm kunstsamling på loftet. Jeg pleide å snike meg opp for å se når han malte. Noen ganger fikk jeg komme inn og sitte helt stille og se ham male, fortelle 64-åringen ivrig.

Kunstinteressen forlot hun ikke i barndomshjemmet i Muségata. I ungdomsårene gikk Kari på tegneskolen, i tillegg til å utdanne seg som dameskredder.

– Dessverre blir det liten tid til både tegning og søm nå om dagene.

Da Kari vokste opp, hadde hun omtrent 250 katter færre enn det hun har i dag.

– Jeg fikk ikke lov av mor å ha dyr hjemme hos oss. Men jeg husker at jeg pleide å stjele naboens katt, og ta den med inn til oss når mor skulle besøke mormor. En gang bæsjet den under spisebordet. Du kan si at det ikke var så lett å bortforklare det da mor spurte meg om hva det var. Det var en forferdelig opplevelse å lyge til min mor, og jeg ble jo selvfølgelig tatt til slutt. Siden det har jeg ikke løyet mer.

I løpet av hennes 64 år, har Kari bodd både på Mariero og i Texas. Likevel trives hun best i Eiganes og Våland bydel, der hun vokste opp og der hun har bodd de siste 30 årene.

– Jeg liker å se kråkene trekke mot Mosvatnet. Jeg liker å bo sentrumsnært, taggere tatt i betraktning. Og til naboenes storefortvilelse, liker jeg veldig godt de store trærne det finnes så mange av i bydelen.

Dyrebeskytteren har absolutt ingen planer om å flytte mer på seg.

– Da Duane og jeg flyttet til Texas måtte vi pakke med oss alt vi eide og ta det med ned. Da vi skulle hjem igjen, var det jo enda mer som ble med tilbake. Det var så mye arbeid med å ta med alt fram og tilbake. Nå skal jeg bare bli her på Eiganes. De siste dagene mine skal jeg bli liggende her i en horisontal stilling, sier Kari Mills.