Jeg tror jeg har kjent på det siden onsdag. Kanskje mandag, i én uke. Nerver jeg ikke klarer kontrollere, følelser jeg ikke kjenner igjen. Dødsangst. Redsel. I de roligste timene, som gjerne også er de aller mørkeste, kommer hodet og hjertet til en skremmende form for enighet. Her er jeg skummelt nær ved å forsone meg med at dette nok vil bli slutten. At jeg ikke vil få leve stort lenger.
Tårer. Og stadig flere. Ute av kontroll. Emosjell på nasjonaldagen, i bunad, med barnetog, flagg og heiarop foran meg. Den fineste dagen i året, også i år – kanskje særlig i år – samtidig som jeg tenkte at det kunne bli min siste syttende. Skjønt, sånt noe vet en aldri. Kreft eller ei. Det er bare latterlig absurd å måtte forholde seg til det på denne måten. Langt mer realistisk enn hypokondrisk eller pessimistisk.
Oppreist. I bunad. Med søster og mormor. Verdens beste dag.
Mandag var dommedag, og jeg var forberedt på dødsbudskapet. Urimelig, kanskje, men fullt ut virkelig. For første gang siden Haukeland-oppstarten for en drøy måned siden, skulle legen min fortelle meg hvordan kroppen min så langt har klart seg i kampen mot de aggressive kreftcellene, og for alt jeg visste, fantes det fryktelig få grenser for hva jeg kunne få høre. Jeg har heller aldri fått utelukkende gode nyheter i løpet av denne sykdomsperioden, knapt en eneste, og legeprat er derfor blitt noe jeg assosierer med snuteslag og kontrabeskjeder. Som «det er funnet kreft i svulsten vi sa var godartet». Eller «kreften har spredt seg».
Stille i passasjersetet fra Stavanger til Bergen mandag morgen. Litt fordi nasjonaldagen fikk omtrent alt jeg hadde av krefter. Mest fordi jeg var så himla ustabil, og brukte overskuddet mitt på ikke å gråte. Det er så ufattelig vanskelig å kontrollere dråpene som ligger så latent. De hoper seg opp, vil ut, uten å ta hensyn. Jeg var livredd for beskjedene jeg ble stadig mer innstilt på at ville komme. Nye svulster eller ytterligere spredning, kanskje. Kreftceller så ute av kontroll, at behandling ikke lenger ville la seg gjøre. Jeg ga etter, og det er greit.
Så skjedde det, altså. Det jeg på ingen måte forventet, eller våget ta for gitt. Det jeg ikke engang tillot meg selv å fantasere om. Kroppen responderer fint, sa legen. Det begynner å se ut sånn det skal se ut inni meg, når kreften ikke får boltre seg fritt. Allerede før den beinharde behandlingsinnspurten. Det er den beste beskjeden jeg har fått i år, kanskje hele livet, alt tatt i betraktning.
Jeg spør etter de dårlige nyhetene. Det er ingen. Jeg leder, for første gang. Jeg gråter av glede, for første gang. Livet er det fineste jeg vet, døden er utsatt, og jeg skal få være her en stund til.
Nå er jeg på oppløpssiden, og nekter å snuble mer. Snart har jeg en dato for siste behandling. Snart er jeg ferdig. Snart er jeg fri. Samtidig vet jeg at jeg ikke vil bli frisk på veldig lenge, og ordet «tilbakefall» vil følge meg på daglig basis. Kreften forsvinner kanskje aldri. Uten at det får hindre meg i å leve. Det skal bli så fint å være meg igjen.
Thea Steen 
Så utrolig glad på dine vegne!! ❤
Så fantastisk. Nå triller tårene. Heier på deg. Hilsen ukjent leser<3
Såå kjekt å lese at mandag komt med gode nyheter 🙂 Ha en fin uke videre Thea 🙂
Thea,
Tack för du tar dig tid att svara på kommentarerna. Jag gråter glädjetårar för din skull . Vad härligt med positivt besked !! Vet att det är svårt att tro på men jag har försökt att bara fokusera på det positiva. Du klarar det också !
Tillsammans kickar vi på varsitt håll 👊🏻👊🏻👊🏻👊🏻/Pernilla
Wow, så nydelig du skriver. Masse lykke til videre! Heier høyt på deg!
Så flott – du skriver fantastisk bra – Heier på deg i massevis. Klem
Jeg er en alenemor på 34, til ei jente på 10år.
Jeg er akkurat ferdig med cellegift etter å ha tatt bort ene brystet.. Fikk uka før 17-mai vite at jeg har en stor cyste på ene eggstokken (sikkert ufarlig, men ubehagelig)
Kjenner meg SÅ igjen i 17-Mai følelsen din ! 😉 Der står vi, utenfor bygdas eldrehjem,solen skinner, ordføreren har talt og vi synger nasjonalsangen …. Jeg tar meg selv i å kjenne klumpen i halsen vokse.. Takknemlig for å være til!!! :)) Og vet du, DET har kreften gitt oss! Evnen til å sette pris på det lille. Er det ikke deilig??!! :))
Jeg heier på deg. Mistet nylig min mor på grunn av kreft, det er så utrolig viktig og ta vare på de små gledene. Være positiv, det holder deg gående. Legene på Haukeland er flinke og jeg har stor tro på at du kommer til og klare deg fint. Lykke til ❤
Masse lykke til. Var igjennom det samme løpet sommer 2014. Leder så langt, men tankene kommer før hver 3 mnd. Kontroll.
Så fantastisk bra! Du er råsterk, heier på deg! Stor klem 🙂
Hurra for gode nyheter!!!!! Heia deg! 🙂
Kjære Thea!
Tårene triller… er så glad på dine vegne. Du fortjener virkelig en opptur nå.
Som jeg har skrevet til deg før fikk jeg jo selv sjokkbeskjed om livmorhalskreft lille julaften 2014.
Jeg har hatt så utrolig flaks. Det ble ikke funnet noe mer. Slapp både stråling og cellegift, men opererte livmor og livmorhalskreft.
På 17.mai ble jeg lagt inn på sykehuset etter magesmerter noen dager. Kjente virkelig på angsten. Hadde kreften kommet tilbake?
Høyre eggstokk var veldig utydelig på ultralyd. Ble kikkhulloperert
og det var blindtarmen som presset på eggstokken.
Er så letta.
Er så glad på dine vegne.
Lykke til videre…
Dette skal du også klare.
Hilsen Charlotte
Kjære Thea,
Jeg tror det er dette jeg har ønsket å se deg skrive på bloggen din hele tiden. Glad på dine vegne.
Åpenheten din om sykdommen tror jeg helt klart har en misjon. Det er tungt nok å streve med sykdom om man ikke i tillegg skal føle det som noe man helst bør skjule. Jeg har selv erfaring med den problematikken gjennom å ha slitt med psykisk sykdom gjennom flere år. Et av aspektene ved behandling av en psykisk lidelse er helt klart å erkjenne lidelsen og slutte å skamme seg over den. Å vise meg selv som den jeg er og ikke den som jeg tror andre vil akseptere har vært en lang prosess.
Denne problemstillingen tror jeg også bare blir mer og mer aktuell. Dette på bakgrunn av at jeg mener å se to klare utviklingstrekk i samfunnet. På den ene siden økte krav til å skulle prestere, og på den andre siden en økning i både somatisk og psykisk sykdom. Når disse to forholdene kolliderer oppstår det problemer. Jeg ser det selv i terapigruppe, som jeg har erfaring fra, der en kjent problemstilling er at man vegrer seg for å opplyse om psykisk sykdom i forhold til arbeidsgiver fordi man er redd for at andre skal bli foretrukket til en stilling. Men er det et slikt samfunn vi egentlig vil ha? Kun for de såkalt vellykkede, og finnes de egentlig utenom reklamesnuttene på tv?
Kanskje har du noen følelser som trengs å bearbeides etter denne tøffe behandlingen og hvis du trenger profesjonell hjelp til det er det ihvertfall ingen skam å erkjenne. Jeg ønsker deg uansett all mulig lykke videre.
Hilsen Ketil
Du er en fantastisk sterk jente, som inspirerer andre rundt deg! Hvis det er noe som skal komme ut av det helvete du har mått gå igjennom, så er det at du bevisstgjør oss andre, og napper oss ut av stolen og inn på legekontroet. Jeg har tatt den første av tre livmorhalskreftvaksiner i dag, og jeg takker deg så utrolig masse for at du minnet meg på det! Dødsangsten er noe umenneskelig å gå igjennom, jeg så hva det gjorde med min mor, og jeg hyller deg for at du klarer å få tankene ned på virituelt papir. Tusen takk for at det finnes sånne som deg, og for at du har fått gode nyheter!
Ååh, så fint å lese! Gleder meg på dine vegne!
Så godt å høre. Dette går rette vegen . Er så glad på dine vegne. Stor klem 👍🐾🐾🐾
Du er N Y D E L I G Thea! Ser opp til deg ❤ Du skriver utrolig bra, får tårer i øynene av inleggene dine. Masse god bedring, aldri gi deg!
Hei Thea.
Tenkte på deg i dag. Vil berre ønske deg ein fin dag i dag!
Klem frå meg.
Tårene triller og jeg blir så imponert over bloggen din. Jeg fant den idag og jeg må si at jeg heier virkelig på deg – du må være en kjempe inspirasjon for veldig mange,.Du er så ung og reflektert og samtidig såpass syk – likevel klarer du å formidle så mye fornuftig og viktig ❤
Og ikke minst svarene du gir i kommentarfeltet er så såå fiiine ( tipper mange som er i din situasjon føler det ekstra godt)
Ønsker deg alt godt og innlegget i denne posten var jo fantastiske – hurra for at det snart blir sommervarme – den har ventet på deg sånn at du kan få nyte livet enda mer denne sommeren.
Stor klem fra Anne