Det er absurd å forholde seg til døden på denne måten, 25 år gammel.
28. oktober i fjor, på et fly til New York, med tre kolli i lasterommet og nesten hele livet foran meg. Uforgjengelig, nærmest, og livet skulle begynne for fjerde gang. Syv måneder senere, og enden er brått nærmere. Ikke en eneste dag får være i fred fra døden. Den er der, alltid, og jeg får ikke kontrollere det i den grad jeg ønsker. Kanskje vil den holde mer avstand fremover. Kanskje beveger den seg bare nærmere og nærmere, i sakte tempo, før den til slutt fester et grep som aldri løsner. Uten at jeg kan gjøre noe som helst med det.
Hver gang døden blander seg med tankene mine, forsøker jeg å dytte den vekk. Det er ikke alltid jeg klarer det. Noen ganger – som regel kvelder etter lange dager – får døden meg til å skrive lister over det jeg vil gjøre, se eller si før jeg forsvinner. Som å skrive brev til hver og en av alle de jeg bryr meg mest om, eller å kjøre båt så fort at saltvannet setter smak på leppene mine og gjør håret stivt og krøllete.
At jeg skriver disse listene, handler vel strengt tatt like mye om mitt uhelbredelige behov for å ha kontroll på alt til enhver tid som det handler om min sporadiske dødsangst, når jeg tenker meg om. Likevel tenker jeg at en 25-åring ikke bør kjenne et behov for å skrive slike lister i det hele tatt.
Kroppen min er blitt påfallende mer sliten i løpet av de tre ukene jeg har tilbrakt på Haukeland. Stråling og cellegift setter ukentlig, kanskje også daglig, preg på både psyke og fysikk. Det er blitt litt tyngre å få kroppen igang. Det er blitt litt tyngre å kjempe for de gode tankene. Jeg gjør det likevel. Jeg mister kontroll, og til tider overblikket, men aldri viljen.
Jeg holder fortsatt løftet jeg ga drosjesjåføren i New York, for snart to måneder siden. Så godt jeg bare kan, iallfall. For det er ikke ofte jeg gråter, synes jeg, gitt situasjonen og alt, men stadig oftere er jeg nødt til å minne meg selv på samtalen jeg hadde med drosjesjåføren. Tårene ligger lett latent nå. Når kroppen er sliten, vil saltvannet ut, og jeg gråter stort sett ved de dårligste anledningene. På rom 471, for eksempel, der jeg får cellegift sammen med syv andre mennesker jeg ikke kjenner navnet på. Eller på flyplassen, når jeg reiser helt alene, tilbake til Bergen og Haukeland. Tårene vinner alltid til slutt.
Dette motbakkeløpet vil etter alt å dømme ta slutt en gang. Jeg skal bare løpe litt til, blodsmak og melkesyre, og så er jeg der. På toppen. Kanskje skal den neste listen jeg skriver handle om det jeg skal gjøre, se og si når alt dette er fortid og erfaringer.
Thea Steen 
Stå på Thea! Denne kampen vinner du!
Takk, Per! Jeg gjør mitt aller beste.
Alt godt,
T.
Thea, vi er alle her på sykehotellet for å komme i mål. 15 minutter behandling, og resten av dagen til å tenke.
Spørsmålet er da bare, hvilken vei klarer vi å styre disse tankene….. Jeg prøver å styre mine mot «nå er jeg ferdig om bare tre uker» og da kan jeg begynne et normalt liv igjen, selv om det er aldri så vondt når det pågår. Trasse det som er en overgang, og gi gass mot et normalt liv igjen. Dette går fint 🙂
Du har masse folk rundt deg som vil pushe deg framover
Hei, Alfred, og takk for fin kommentar.
Jeg tenker du gjør helt rett i å styre tankene den veien. Når mine tanker ikke automatisk beveger seg mot det positive, gjøre jeg selv det samme. Og det kjennes like godt og riktig hver bidige gang. Snart er det tilbake til hverdagen for oss begge, og plutselig er hverdagen det fineste som finnes.
Ønsker deg det beste.
– T
Kjære Thea,
Å leve og samtidig føle at man har døden tett innpå seg er veldig tøft. At tårene presser på tror jeg vi alle vil føle i en slik situasjon. Da jeg leste at du var blitt syk og måtte bryte opp fra jobben din kjente jeg at jeg ble trist og lei meg. Jeg begynte selv i en ny stilling ikke langt fra der du er til behandling og følte selv en frihet i forhold til at jeg trivdes der. Derfor føltes det så urettferdig at du måtte kjenne på en motsatt følelse. Det var nok litt denne kontrasten som gjorde meg følesesmessig berørt av din situasjon sammen med at jeg har familie som har vært til behandling der du er nå for lignende sykdom. (og som er frisk som en fisk i dag) Jeg beundrer deg for din åpenhet om sykdommen og jeg tror dette er viktig. Alle vi venner av deg, både kjente og ukjente, holder et godt tak i deg og slipper deg ikke så lett.
Hilsen Ketil
Ketil,
Hjertelig takk for flotte ord, for at du valgte å skrive til meg. Det setter jeg stor pris på.
Det er umulig å styre alt til enhver tid. Dessverre er man ikke herdet fra alt det vonde som finnes, fordi man er ung, eller fordi man endelig er der man ønsker å være i livet og oppriktig trives i hverdagen. Dessverre. Men man har alltid et valg om hvorvidt man ønsker å grave seg ned, eller å – etter beste evne – forsøke å gjøre en vanskelig situasjon litt finere og litt mer meningsfylt. Jeg har tatt mitt valg.
Jeg takker nok en gang for god støtte og fine ord, og ønsker deg alt godt.
-T
Kjære Thea. Kom over bloggen din ved en tilfeldighet,og har lest igjennom flere av innleggene dine. Du skriver så fantastisk ekte,og sårt på en gang. Jeg heier på deg og gleder meg til å følge deg og innleggene dine,videre. Takk for at du vil dele med oss. De aller beste hilsener fra en ny «fan». 🙂
Tusen hjertelig takk, Kathrine, for så flotte og motiverende ord! Vit at jeg setter stor pris på det.
Alt godt!
-T
Hei, jeg vet om noe som kan redusere kreft cellene i kroppen din betraktelig. Du drikker en kopp med te hverdag. Denne skal inneholde noe som heter bali gress og Alf alfa frø + honning (honning er naturens antibiotika bakterie drepende 🙂 hjelper og bygge opp immunforsvaret ditt som cellegiften river ned !! Cellegift river ned kreftcellene ja ,men også dine friske dessverre..:( test ut denne teen ,den balanserer pH verdien din i kroppen slik at kreft cellene dør ut fortere 😀 hversåsnill test dette de kan hjelpe deg,!! Vet om folk som har blitt kurert ved hjelp av denne !
Du formidler på en utrolig måte, Thea. Jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen du er i, men du har en egen evne til å formidle ordene på en måte som gjør at jeg kan kjenne på den følelsen du har. Ville bare si fra at jeg heier på deg, og sender deg mange gode tanker. Det er beundringsverdig hvordan du så åpent forteller om hvordan du har det, og jeg tror det når fram til veldig mange.
Ønsker deg en god torsdag! Klem fra Madeleine
Tusen, tusen takk for kjempefin kommentar, Madeleine! Det betyr mye for meg – virkelig.
Ha en flott torsdag og god helg!
Alt godt,
T.
Du er ei sterk jente 🙂 Heier på deg!!
Ønsker deg alt det beste livet har å gi ❤
Det setter jeg stor pris på, Lena! Takk!
Ønsker deg en fortsatt fin uke.
-T
Hei Thea!
Dette var litt rart, men fremfor alt fint å lese. (Du skriver bra!)
Jeg har kommet over flere kreftblogger siden jeg selv fikk kreftdiagnose (og beskjed om at jeg hadde tre måneder igjenn å leve) sommern 2013. Men jeg har aldri kommet over en blogg som minner meg så mye om min egen blogg som din gjør. Ikke minst listene kjente jeg meg igjen. Selv har jeg skrevet «lykkelister» i flere år. Lister over ting som gjør meg glad. Lykkelig. Ting som får meg til å smile. Det er helt fantastisk å lese når man er litt nedfor en dag. Ta gjerne en titt selv. På http://www.amandaboble.com (der kan du velge å lese bare lykkelistene om du vil…eller evt lese hele bloggen (er verdensmester i å ikke blogge regelmessig, men det skjer en gang iblandt) ) eller på denne bittelille videoen DabladetMagasinet lagde om meg og lykkelistene i fjor ( http://dbtv.no/3927208062001#Amanda_(20)_fikk_beskjed_om_at_hun_hadde_tre_måneder_igjen_å_leve )
Håper at du bare blir bedre og bedre og ALDRI GI OPP!!!! Ikke la legene bestemme fremtida di, det er det bare du som kan gjøre!
Bli frisk Thea!!!
(du får sikkert høre det hver eneste dag, MEN skulle du ha behov for å prate, bare å sende meg en melding på facebook eller på bloggen eller på mail (amandaboble.blogg@gmail.com ), har vært igjennom 17 cellegifter og vet hvor dritt det er når medisinene og giften tar kontroll over kroppen både psykisk og fysisk… Også savner jeg å snakke med noen om alle de hverdagslige tingene som blir så annerledes og rart når folk får vite at du har kreft… ))
Sårri lang tekst, blir så revet med:)
Klem fra Amanda
Hei Amanda!
Takk for at du skriver til meg her på bloggen. Det setter jeg stor pris på!
Og for en fin blogg du har! Når jeg nå klikket meg inn og scrollet gjennom, ser jeg at jeg kjenner til deg og din historie fra før – fra Magasinet (jeg jobbet selv i Dagbladet da din historie stod på trykk).
La oss holde kontakt fremover! Du hører fra meg.
-T
Hei 🙂 kom over bloggen din i dag og leste meg gjennom, flink til å sette ord på ting du 🙂 Jeg befinner meg nå i en nesten lik situasjon som deg, svulst (det stygge ordet) ble oppdaget hos meg for et par uker siden, den skal opereres ut om 2 uker, svarene på en liten prøve de tok av den viser seg å være «uklare»(svaret fikk jeg for en uke siden) men legene kan ikke vite mer før de har tatt ut hele svulsten og analysert den… Den er rett ved livmoren i mitt tilfelle også… Kaoset du beskriver så fint, har jeg levd med nå i to år, da jeg var inne for konisering av livmorhalsen i 2013, og etter det har kontroller og celleprøver forfulgt meg, og da siste kontrollen jeg var på nå for et par uker siden avdekket altså dette nye «funnet» og i gang igjen med nye tanker, bekymringer, uvisshet, humørsvigninger og hele den pakka. Jeg har alltid bare tenkt litt som du sier også at jeg er ikke en som gir opp, finner positive ting å tenke på, jeg ler mye, og det kommer godt med i disse dager også 🙂 jeg har ikke enda felt en tåre siden jeg var på sykehuset eller etter legen ringte meg å sa at den svulsten er «uklar», og må fjernes relativt raskt for å finne ut hva den er og eventuelt hvor «slem» den er… Er ikke mange jeg deler dette med, men nå har jeg da faktisk skrevet dette til deg, og det er fint å skrive av seg ting innimellom 🙂 Dette ble en kort historie, men følte bare for å skrive det til deg, felles skjebne er felles trøst sies det. og var bare så fint å lese bloggen din synes jeg. 🙂 ønsker deg all lykke, og dette går fint!! Heia, heia 🙂
Klem til deg ❤
Kjære Christina,
Takk for at du deler historien din med meg. Aldri kjekt å høre om noen som har vært eller er i samme vanskelige situasjon som jeg selv befinner meg i for tiden.
Jeg ønsker deg alt godt fremover, virkelig, og håper at operasjonen du har foran deg vil fjerne alt av kreft fra kroppen din. Og så leser jeg ut ifra det du skriver at du er positiv – det kommer du langt med, uansett hvor lang denne kampen viser seg å bli. Ta gjerne kontakt igjen om du skulle ha spørsmål, jeg hjelper mer enn gjerne om jeg kan.
Takk for gode ord, og hell & lykke i retur.
-T.
Hei igjen Thea 🙂 tusen takk for hyggelig svar! Godt å høre jeg kan ta kontakt med deg 🙂 og da vil jeg si i lige måde, om det er noe så er det bare å kontakte meg også 🙂 du har vel mailen min tror jeg. Jeg håper virkelig det går bra med deg også!! ❤ ha en fortsatt fin kveld 🙂
Christina
Hei!
Dette var sterkt lesning, det. Jeg er selv i samme båt som deg – men med blodkreft. Jeg har lært meg å få ganske god kontroll på tankene mine selv. Døden er bare ikke et alternativ for meg, selv om jeg vet det finnes en risiko for det. Jeg skriver ut tankene mine på blogger min, noe som hjelper meg ekstremt i kampen. Ønsker deg masse masse lykke til! 🙂
Hei, og takk for kommentar.
Du har en god innstilling: Døden er ikke et alternativ. Godt å høre at du har fått kontroll på tankene dine – for de fleste av oss er det en øvingssak, og til slutt lykkes vi. Fortsett med skrivingen, så lenge det bare hjelper, og stå på videre. Du vinner!
Ønsker deg alt godt,
T.
Rundt min 25-årsdag dumpet et brev ned i postkassen. Jeg ble oppfordret til å bestille time hos lege for å ta celleprøve av livmorhalsen. Ja, det skal jeg gjøre, bare ikke akkurat i dag, tenkte jeg. Så gikk dagene, ukene og månedene. Jeg glemte litt om brevet, kanskje selektivt for å slippe å forholde meg til det. Plutselig var jeg 26 og kom over bloggen din. Du hadde akkurat kommet hjem fra New York og skulle starte behandling. Da bestilte jeg time hos legen på flekken. Så takk til deg, modige og sterke Thea. Takk for at du fikk meg til å innse alvoret. Takk for at du velger å bruke sykdommen din til å gjøre andre bevisst. Hvem vet, kanskje redder du noens liv. Jeg ønsker deg lykke til videre i behandlingen.
Hei Thea!
Først må jeg takke deg for den fine bloggen du har, du skriver veldig godt!
Jeg fikk selv en kreftdiagnose nå nylig (i en alder av 28) og skal begynne med cellegift på mandag. Det startet med en kul i brystet i januar, etterfulgt av operasjon og rekonstruksjon. Jeg kjenner meg godt igjen i din beskrivelse om hvordan du har det mentalt. Jeg har funnet mye trøst i å lese bloggen din. Men du skal vite att du ikke er alene, selvom det føles ensomt og håpløst innimellom.
Det viktigste er å ha troen på att dette skal gå bra, for det vil det gjøre 😊
Du skriver veldig bra,noe som gjør det både godt og vondt å lese om deg.
Jeg håper du holder humøret oppe og fortsetter opp bakkene selv om melkesyra er vond.
Du skal se at på toppen venter seieren din:-)stå på flotte jente!
Thea, dette klarer du🌺god helg, tenker på deg 🌹🌹
Heia Thea!
Her hjemme tenker vi på deg i denne vanskelige tiden …alle 3 av oss ❤
Du er herlig ærlig om det du opplever. Takk for det! 🙂
Livet er ikke rettferdig. Og har selv opplevd at alt ble snudd på hodet.
Men i din ferd videre vil jeg bare dele noe jeg selv har lært. Av og til får en mest oppmuntring av å
se bakover i livet …gode minner og opplevelser. Andre ganger får en mest oppmuntring til å gå videre ved
å strekke seg etter det som ligger foran. Men andre ganger må en bare konsentrere seg om å se ned …et lite steg om gangen.
UanZ er det mange som heier på deg nå og bærer deg med seg i i hjerte og tanker …på sine forskjellige måter.
Masse gode varme tanker fra oss 🙂 ❤
Heia Thea!
Her hjemme tenker vi på deg i denne vanskelige tiden …alle 3 av oss ❤
Du er herlig ærlig om det du opplever. Takk for det! 🙂
Livet er ikke rettferdig. Og har selv opplevd at alt ble snudd på hodet.
Men i din ferd videre vil jeg bare dele noe jeg selv har lært. Av og til får en mest oppmuntring av å
se bakover i livet …gode minner og opplevelser. Andre ganger får en mest oppmuntring til å gå videre ved
å strekke seg etter det som ligger foran. Men andre ganger må en bare konsentrere seg om å se ned …et lite steg om gangen.
UanZ er det mange som heier på deg nå og bærer deg med seg i i hjerte og tanker …på sine forskjellige måter.
Masse gode varme tanker fra oss 🙂 ❤
Hej Thea!
Tack för ditt fantastiska sätt att dela med dig av den svåra resan du har påbörjat.
2011 fick jag diagnosen cervixcancer, det blev operation och på grund av metastaser så genomgick jag strålning och cytostatikabehandling.
Det var otroligt tuffa månader och många tårar trillade, av ångest, ilska, sorg,skräck och även av besvikelse över vänner och släkt som svek. Men också av glädje, stolthet och tacksamhet över barnen, min man och de släktingar och vänner som fanns där.
Efter att behandlingar var över så fick man samla ihop resterna av sitt forna jag, och försöka få ett normalt liv igen.
Och det kan man faktiskt få!
Inga nya fynd har gjorts, jag är fortsatt cancerfri ännu efter 3,5 år och varje kontroll som ger ett OK innebär att det är ännu större chans att den vidriga cancern aldrig kommer tillbaka.
Du kommer klara av detta, tro inget annat!
Det är ju faktiskt så att många besegrar denna fruktansvärda sjukdom och du kommer vara en av dessa!
Lycka till!