Toralv Maurstad nærmer seg 85 år, men han har ingen planer om å gå av scenen med det første.

Publisert i: Dagbladet, 19. november 2011.

– 85 er bare et tall. Det er hvordan man har det på innsida som teller, sier Toralv Maurstad.

Og på innsida har Teater-Norges nestor det fint som få. Jobb fungerer som medisin, og han får sin dose: Maurstad har nylig avsluttet en kort turné med sin monologversjon av «Peer Gynt». I går gjorde han også comeback på filmlerretet.

– Slutter du å jobbe, dauer’u. Det er viktig å holde kroppen og hodet levende, hvis ikke kan du stivne, ler skuespilleren.

– Heldig med genene

«Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn» hadde premiere fredag, med Maurstad i rollen som den morsomme og sjarmerende Mosetussen, 60 år etter filmdebuten i «Kranens konditori». Den spreke 84-åringen har tatt del i norsk films utvikling, fra svart-hvitt til å nå spille i Nordens første 3D-film.

– Det er spennende, men ikke noe jeg har tenkt særlig over. Jeg konsentrerer meg om rollen min, sier Maurstad.

– Hukommelsen, da?

– Jeg har vært heldig med genene, og ikke merket noe til hukommelsessvikt ennå. Som teatersjef så jeg skuespillere i 70-årsalderen få tekstangst – de klarte ikke de store rollene. Jeg merker at det gjerne tar litt lengre tid for meg å lære manus nå, men det er ikke blitt angst ut av det, sier Maurstad.

85-årsfest

De store bursdagsfestene har det blitt flere av, og 85-årsdagen får ikke passere helt lydløst, den heller.

– Den skal feires på gården i Nordfjord, et fredet handelssted i havgapet. Da blir det skikkelig guttefest med gamle venner og naboer, sier Maurstad.

Neste år skal han åpne Festspillene i Bergen med «Sokrates’ forsvarstale», nok en timeslang monolog. Men Maurstad kan sin manuslesing, og strategien har alltid vært den samme:

– Jeg går i skauen for å lese høyt, jeg innbiller meg at det er bedre enn bare å lese.

Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet

– Ikke ferdig

– Har du noe ugjort på scenen?

– Jeg har aldri hatt noen ønskeroller, og som skuespiller er det ikke slik at man alltid får gjort alt man ønsker. Alderen min påvirker hvilke roller jeg får, etterhvert også hukommelsen. Men min mor hadde store roller i teatret fram til hun var 60-70 år gammel. De bare strammet huden godt under parykken, sier Maurstad og drar ansiktshuden mot de hvite krøllene for å demonstrere.

– Men nå er det jo plastisk kirurgi i hele bransjen, og ingen problem å se yngre ut enn det man egentlig er. Men der er ikke jeg. Jeg får se ut slik jeg ser ut, sier Maurstad.

Til tross for at han er godt over pensjonsalder, har han ingen planer om å gi seg med det første:

– Å stå på en scene og kjenne energien fra publikum er som en vitaminsprøyte. Jeg er ikke ferdig før jeg ikke kan brukes til noe lenger.

Dette intervjuet sto først på trykk i Dagbladet, 19. november 2011.