Nok en dag med sol og herlige sensommertendenser i Stavanger. Nok en dag med dundrende bass og lysshow på Lassa. Nok en fantastisk dag med Rått & Råde-festival.

Upublisert skoleoppgave ved NKH, september 2010.

Dessverre gikk jeg glipp av både Uncle Deadly og Rub A Dubs i dag. Derimot er jeg tidsnok til å få med meg blant annet én bestemor på scenen, tre nesten-slosskamper og 17 lightsticks kastet over hodene på 6.000 syredansende publikummere.

Klokken er ikke mer enn 17.53 før Mew går på Scene 1 på Rått & Råde-festivalen. Én etter én entrer danskene scenen, akkompagnert av hylende jenter. Stemningen blant folkemengden er god. Ikke fantastisk, ikke dårlig, men god. Først da superhiten «Am I Wry? No» spres utover Lassa, ser man flere hender strekke seg mot den blå himmelen og flere lepper mime etter vokalist Jonas Bjerres karakteristiske stemme. Etter en liten time med eksperimentell drømme-pop, roper Bjerre «tusind, tusind tak alle sammen».

På Scene 2 venter Oh No Ono og mer dansk, alternativ pop. Converse- og Ray Ban-faktoren er høy. Publikum, med en anslått gjennomsnittsalder på 20, tramper i takt med låter som «Internet Warior», «Icicles» og «Helplessly Young». Idet klokken nærmer seg Band of Horses-tid, forsvinner flere par Converse bort fra Scene 2-området, og mot Scene 1.

Som Rått & Råde-publikummer er det mulig at jeg ble bortskjemt i løpet av gårsdagen. Jeg vendte meg til å få bandene levert nokså nøyaktig på tiden. Etter kun ti minutter, er den ferske allergien min mot venting i ferd med å fremkalle en reaksjon i form av sterk utålmodighet. Heldigvis popper Band of Horses opp på scenen og redder meg, slik Zyrtec-tabletter redder gresspollenallergikere. Vokalist Ben Bridwell skylder på «technical challenges», før han setter igang showet. Heldigvis er både jeg og resten av publikum i et tilgivende humør. Band of Horses spiller nye sanger, og hits av eldre dato, som «Is There A Ghost», «No One’s Gonna Love You» og «The Funeral».

Klokken er 20.22, og ett ord repeteres i takt av den elleville folkemengden ved Scene 2. Skambankt er det de vil ha, men ei om det er det de får. For på scenen kommer det stikk motsatte av rockebandet Skambankt, nemlig en 80 år gammel dame ved navn Elisabeth Onsager. – Jeg er her for å høre hardrock, roper Onsager i mikrofonen. Publikum trekker på smilebåndene, men 80-åringen har festivalens fulle oppmerksomhet og innlevelse da hun ber dem gjenta etter henne: – Jeg lover å ikke tisse eller spy, og ikke tråkke i gamle damers blomsterbed. Publikum sverger, og Onsager erstattes av Skambankt.

Under Skambankt-konserten er resten av festivalområdet skummelt tomt. Med unntak av familier, eldre og ølnytere, som ikke har samme forkjærligheten for hardrock som Elisabeth Onsager, er det lite folksomt ved øl- og mattelt. Tilsynelatende får størsteparten av festivalgjengerne med seg Skambankt fremføre ferske og mindre ferske rockeperler.

Klokken nærmer seg 21.00, og det bygger seg sakte, men sikkert opp til syrefest ved Scene 1. Lightsticks strekkes opp i været og syredansing blir fort til småslossing allerede før The Prodigy entrer scenen. Folkemengden er pressende, og blir ikke bedre idet den britiske gruppen starter showet. Lysshowet overgår alt Lassa tidligere har vært vitne til. Det hele forvandler seg til én stor syrefest. The Prodigys musikk står i sterk kontrast til Band of Horses søvndyssende melodier. Publikum hopper i ett sett. Grønne festivalbånd og lightsticks går frem og tilbake i luften, i rask takt med blant annet «Invaders Must Die», «Smack My Bitch Up» og «Firestarter». Jeg håper virkelig de eldre i nabolaget har skrudd av høreapparatet for dagen, for dette er vilt.

Etter en god time med hopping og musikk på et farlig hørselsskadende nivå, går jeg mot utgangen. Føttene verker, det suser i ørene og et gjesp og tre presser seg frem. Nok en fantastisk dag med Rått & Råde-festival.

Les om dag én på Rått & Råde her.

Se morgendagens program her.

Fotograf: Thea Steen