«Hvorfor fortalte du det til moren din?» Taxisjåføren snur seg vekk fra de ferske vårsolstrålene, vekk fra den saktegående Manhattan-trafikken og mot meg. Han er fra den pakistanske delen av Punjab-regionen, har bodd i New York i 26 år, og er far til tre. Jeg har bodd i byen i et halvt år, og det har gått omtrent én time siden legen min fortalte meg at det var kreft i svulsten de opererte ut uken i forveien. Du vet, den som i utgangspunktet var «en godartet og helt ufarlig svulst».

Taxisjåføren rister på hodet. Sier at jeg er for ung for kreft, og for gammel til å gråte til mor. Jeg bedyrer at jeg bare gråt litt, og vi blir enige om at jeg, fra nå av, skal møte hva enn det er som kommer med det modigste smilet jeg har. Så langt har det gått overraskende fint. Tårenivået var lavt da jeg snakket med resten av familien, venner og kolleger. Jeg gråt ikke da legen, to dager senere, ringte for å si at, jo da, det var definitivt kreft i den svulsten. Heller ikke da jeg dro alene fra New York til Norge, mot en langt mer usikker fremtid enn jeg noen gang har tenkt at jeg har hatt, fikk tårene trille fritt. Eller da jeg for første gang, etter alle lynnedslagene, fikk kjenne hvor utrolig godt en klem fra de menneskene jeg bryr meg aller mest om gjør.

Jeg gråt ikke, men det betyr ikke at jeg ikke er livredd.

Redd for det som kommer, redd for det jeg ikke vet. Redd for å få svar, redd for ikke å få vite nok og redd for ikke å få stilt alle spørsmålene jeg har skrevet ned i den linjerte journalen jeg kjøpte på bokhandlerforretningen jeg liker så godt, den i Brooklyn, der gulvet knirker hvor enn jeg går og eieren spiller Simeon ten Holt. Aller mest er jeg redd for det som kanskje aldri kommer. Jeg har så mange spørsmål. Noen av dem kan bare tiden besvare, men jeg vet ikke om den vil det.

«Du har kreft», og et filter dekker øynene mine. Alt blir dusere. Gråere. Som om omgivelsene allerede er i ferd med å forsvinne fra meg. Ett skritt tilbake. Legen sier hun er sjokkert. Jeg trodde at en post-op-sjekk var nærmeste synonymt med friskmelding fra høyeste instans, og tenker at beskjeden kom litt overraskende på meg òg. Det er rart hvor fort verden brått virker veldig stor igjen. Vi sitter på legekontoret på Upper East Side. For første gang renner tårene uten at jeg gråter, og jeg skjønner hvor dette opplegget med å klype seg selv i armen kommer fra. Denne uken kom våren til New York, og det nyvaskede vinduet i fjerde etasje tar ikke brodden av de skarpe, varme solstrålene. Jeg har på meg den lyse dongeribuksen med hullete knepartier for første gang i år. Bare t-skjorte under kåpen. En knapp uke i forveien, den dagen jeg opererte svulsten ut, var byen dekket i fuktig korrekturlakk. Feilen var fortsatt der da våren kom, og vinteren tok korrekturlakken med seg.

Bildet lånt (og armbåndene kan kjøpes) av Kristine Bornø Haukebøe.

Det har gått tre uker siden de amerikanske legene fant en svulst i kroppen min, tretten dager siden de gjorde sitt beste for å fjerne den, én uke siden den uventede kontrabeskjeden dekket hele New York i tidenes kjedeligste Instagram-filter og én dag siden den norske overlegen fortalte meg at amerikanernes kreftteori nå er brutal virkelighet. Da jeg våknet etter operasjonen, én svulst fattigere og én narkoseopplevelse rikere, var svulsten borte. Ingen løy til meg. De visste ikke at det ikke var en ufarlig masse. De visste ikke at den fire centimeter lange svulsten var laget av kreftceller.

Klart jeg skal være positiv. Klart jeg skal være sterk og modig og tøff. Jeg gjør fortsatt mitt beste for å holde løftet jeg ga taxisjåføren, hver dag, samtidig som jeg på ingen måte har gitt meg selv tåreforbud. Jeg legger ikke lokk på noe, reagerer akkurat slik kroppen min vil at jeg skal reagere, men den ser ut til å ha et sterkt ønske om å spare på saltvannet den produserer. Kanskje er det vanskelig å reagere, når du enda ikke helt vet hva du står overfor. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ufrivillig har delt livet mitt med den, denne forhatte fienden jeg aldri visste jeg hadde terget på meg. Heller ei hvor mye av den som fortsatt er der, inni kroppen min. Inni meg. Og jeg nekter å kaste bort tårer som kan være til nytte når jeg har fått flere svar.

Tre tusen tanker kjemper om plass de aldri kan få. Kanskje våkner jeg snart. Kanskje ringer legen meg og sier at det var en feil. At de forvekslet min svulst med en annen sin, at det ikke er noe galt med meg. Jeg sier til meg selv at dette ikke er virkeligheten, ikke min virkelighet, men jeg hører ikke helt etter. Det slørete filteret dekker fortsatt øynene mine. Alle lyder er fortsatt svakere. Noen ganger har Google rett. Noen ganger er det kreft.

Jeg setter store deler av livet mitt på vent, lar mismot og tungsinn slippe sitt slepphendte tak, og går inn i kampmodus. Sammen med fagfolk, familie og venner, skal jeg legge en seiersplan. Jeg skal være meg, nå og alltid, og nekter å la meg redusere. Jeg er så mye mer enn dette. Jeg skal så mye mer enn dette.